Hestenes Klan, av Live Bonnevie

Prolog

La meg si det først som sist: Hester er ikke min greie. Mens klassevenninnene mottok blader og klistremerker fra Penny-klubben, red jeg på kyrne på gården. Selv ikke mine naboer, kongens hester, får meg til å sukke henført.

Likevel. Jeg husker jeg gråt av Silkesvarten, så kanskje det er håp for meg likevel. Jeg takket i alle fall ja til å være med på blogging av Hestenes Klan i regi av Bokbloggturneen.

Sjekk ut: Ingalill fra Moshonista skrev om boken i går, og i morgen skal Kristine G til pers.

Hestenes Klan, av Live Bonnevie

Hva skjer?

17 år gamle Amanda Fivel er flink på hesteryggen, men det er ikke lidenskap til hester som driver henne. For henne er ridning en jobb, en plikt overfor den autoritære og kalde faren. Hodet er med, men ikke hjertet. En dag satser faren Wilhelm noe som tvinger Amanda til å innse at hun må gjøre noe med sitt forhold ikke bare til hester, men også til sitt eget liv.

Amanda får i oppdrag å trene opp en islandshest til å vinne NM. Hesten Ægir blir importert til Norge på høyst ulovlig måte. Hesten lengter tilbake, savner friheten, er steil og vill. Hans egentlige eier, den islandske 17 åringen Ylva, får Amanda til å forstå at hun må nå inn til hestens sjel.* Snakke med hesten. Forstå hesten. Lese hesten. Empati, ikke makt. Dette tvinger henne også til å ta et oppgjør med sin far og det livet hun til nå har levd. Amanda oppnår stadig større anerkjennelse for sine fremskritt som rytter, men Ægir har behov hun ikke klarer å fylle. Amanda legger en plan.

* Definisjon på hestehvisker:

En hestetrener som gjennom sympati adopterer et bilde av motiver, behov og ønsker, basert på moderne hestepsykologi.

Det skrevne ord

Aldersinndeling er vag: 14 og eldre. Jeg skjønner forlagets problem, jeg blir litt forvirret selv, faktisk. Romanen fremstår rent handlingsmessig som en bok som kan fenge bredt, til tross for denne lidenskapen for hester bare (stort sett) ungjenter kan ha. Likevel blir vi presentert for lettvinte løsninger, samtaler som ikke fungerer og et slett persongalleri, noe de fleste voksne vil reagere negativt på.

Handlingen er for så vidt bra og levende, men jeg finner altfor mange svakheter ved boken til å la meg begeistre.

Vi begynner med noe positivt. Boken startet med en prolog som rett og slett ga meg gåsehud og en solid kickstart på lesningen. Prologen omhandlet et dødsfall noen år i forveien. Slikt liker jeg. Ikke dødsfall, misforstå meg rett, men antydningen til noe som vi skjønner har stor betydning for resten av boken. Jeg fikk rett og slett et utrolig godt førsteinntrykk.

Noe annet jeg reagerte svært positivt på er måten boken er delt inn i kapitler. Disse er inndelt i dager, samt en nedtelling. Man gjør seg selvsagt ganske raskt opp en antakelse om hva kapitlene teller ned til, men den lille tvilen gjør det hele spennende og et driv til å lese videre. Kapittel for kapittel. Det er relativt korte kapitler, som gjør boken lettlest og overkommelig selv for andre enn de mest leseglade.

Språket er ellers gjennomgående bra, og boken er som nevnt svært lettlest tross sine knappe 450 sider. Forfatteren er norsk og handlingen foregår i Norge. Dermed vil man også lettere kunne leve seg inn i historien fordi man kjenner seg igjen. Forfatterens referanser til bestemte stevner er et klart frieri til det norske hestemiljøet, men det fenger muligens ikke like godt for et eventuelt utenlandsk marked. Uansett, dette er en bagatell og ikke noe som bør stå som en svakhet.

Det er derimot andre ting ved teksten jeg ønsker å dra frem:

1) Noen ganger står Amandas tanker i kursiv. Det fungerer overhodet ikke og jeg kan ikke fatte at dette ikke ble redigert bort under korrekturen.

2) Av og til bryter utdrag fra samtaler helt med resten av teksten og handlingen. For eksempel har boken med et utdrag av en samtale mellom Amanda og hennes venninne. Det henger ikke sammen med bokens stil eller tema, uten at jeg kan forklare bedre enn det til noen som ikke selv har lest den. Det er spesielt en sekvens som irriterte meg. Ut av det blå beskrev forfatteren plutselig ingredienser til minste detalj. Det var rød pesto og soltørkede tomater og jeg vet ikke hva. Fullstendig uinteressant og ikke relevant til historien i det hele tatt. Her må man ha lest boken selv for å forstå hva jeg snakker om tror jeg.

3) Siste punkt er ytterst subjektivt. Jeg har et problem med navnene. Amanda er et navn vi som ungjenter skulle kalle barna våre når vi en dag ble mødre. Når vi først faktisk ble mødre fikk vi oss ikke helt til å kalle jentene Amanda likevel. Det er noe litt forfinet, dukkeaktig ved det. Litt sånn... hestejentete. Litt for opplagt. Og hva med Wilhelm Fivel? Smak på navnet. Det lukter kjeltring lang vei, gjør det ikke?

Oss i mellom

Det er en del momenter ved boken som skurrer i mine ører. Muligens øyne. I alle fall hode.

Hovedpersonen oppfattes ikke som troverdig. Jenta er 17 år og helt uten trass. Hun har ikke et snev av hissig temperament eller trang til løsrivelse fra foreldre eller trenere. Det er ingen følelser, og det virker ikke troverdig. Jeg savner følelser! Det er ingenting der. Bare tomt. Ikke har hun noe nært forhold til venner, ei heller til sin beste venninne. Og gutter? Jo da, det er en gutt i fortiden som kommer frem igjen mot slutten av boken. En gutt hun en gang kysset. Oi. Skikkelig vågalt. Han er selvsagt knust av sorg etter hennes avvisning. Jeg klarer ikke helt å tro på det. Og når vi er inne på temaet romantikk; 17-åringer blir gjerne lett betatte, blir de ikke? Ikke vår Amanda Fivel. Gjennom boken håpet jeg på en saftig men akk så ulykkelig forelskelse i trener Torgeir. Det hadde krydret tilværelsen hennes, tenker jeg. Jeg mener; hun er jo ikke lidenskapelig opptatt av hester, men igjen: hun viser ikke stort av følelser for noe eller noen.

Vi møter en i aller høyeste grad dysfunksjonell familie. Ikke bare hovedpersonen, men hele familien fremstår som følelsesløse. Det er ikke noe samhold familiemedlemmene seg i mellom, men verst av alt: det er heller ikke noe savn etter samhold. Det er ingen som uttrykker noe ønske etter omsorg, kjærlighet eller anerkjennelse. Det er ikke en gang noe savn etter det som var før. Ikke er det noe samhold eller rivalisering mellom søskene og det er ingen varme følelser eller heftige krangler mellom foreldrene. Moren er totalt fraværende som morsperson, utenom mandagsfrokost-ritualet som på mange måter blir helt malplassert i historien. Faren drives av en bitterhet over å være avhengig av rullestol, og et fanatisk ønske om å vinne veddemål. Det er kun denne siden som vises. Vi får lite eller ikke noe innblikk i følelsene hans, heller ikke om han har følelser for sine barn. Han fremstår som en total kald og kynisk person, og ikke en gang hans bitterhet overfor uføret hans uttrykkes i særlig grad. Det fremstår ikke som troverdig, men heller en kariaktur. Navnet hans får ham attpåtil å høres ut som en figur fra en Jo Nesbø-bok. Komisk.

Jeg har nesten ikke lyst til å nevne Ylva og hestekvinnene. Her slår fjortisboken virkelig til. New Age på hesteryggen kan jeg virkelig styre meg for. Vi lar det være med det. Jeg håper at det er min manglende begeistring for hester som er grunnen til at jeg syns dette ble for dumt, ikke at det faktisk er det.

Uten å egentlig vite noe om hester må jeg bare få sagt at jeg håper inderlig forfatteren treffer bedre i sine beskrivelser av hester enn hva hun har prestert i persongalleriet sitt.

Epilog

Bokens hjemmeside http://www.hestenesklan.no/ forteller om flotte reaksjoner på boken: ”Umulig å legge fra seg”, ”En roman uten sidestykke”, ”Drivende god fra første side”, ”Nytenkende og enestående”. Jeg vet ikke hvem som har uttalt dette, meg er det i alle fall ikke. Jeg skulle gjerne vært begeistret, jeg skulle gjerne jublet entusiastisk i kor med dem, men jeg klarer bare ikke. Forfatteren er til og med sambygding av meg, og man er jo gjerne, bevisst eller ubevisst, litt lokalpatriotisk. Ikke en gang det hjelper.

Avslutningen ga meg et stille bevis på at boken ikke traff meg. Jeg gråt ikke. Jeg slang fra meg boken og sovnet på et blunk, lykkelig for at jeg neste dag endelig kunne begynne på en ny bok.

Hest er slettes ikke best.