Drømmehjerte, av Cecilia Samartin

Drømmehjerte, av Cecilia Samartan.

Fra bokomslaget:

Cuba 1956. To kusiner er hjertevenner til Castros revolusjon brått skiller dem. Nora flykter med familien til USA, mens Alicia opplever at det lykkelige livet i Havanna blir snudd til nød og fattigdom under Castros regime. Etter mange år klarer ikke Nora å nøye seg med å lese brevene fra Alicia. Hun må reise tilbake for å hjelpe sin syke venninne.

For meg personlig er det lite som er mer skummelt og lite forlokkende enn bejublet samtidslitteratur. Anne B. Ragde får meg til å vri meg, Anne Holt irriterte meg kraftig for noen år tilbake, og Knausgård skyr jeg som ilden. Særlig bedre blir det ikke når forfatteren er en amerikansk kvinne. To varseltrekanter dukker umiddelbart opp foran øynene. Den ene lyser det kiosklitteratur av, den andre blinker iherdig klisjeer.

Sånn sett var forventningene før jeg leste Drømmehjerte av Cecilia Samartan heller lunkne.

Jeg kunne spist i meg ordene mens jeg leste halve boken. Det fenget mer enn jeg hadde lyst til å innrømme overfor meg selv. For det første var selve språket flytende og lett, det var som en drøm å lese. Sidene fløy av gårde, og jeg lot meg begeistre av Cubas vakre strender, Noras varme vennskap med Alicia og etter hvert også den såre avskjeden med øya og familien.

Oppvekstskildringene og starten på revolusjonen var veldig, veldig bra. Det var en gledelig leseropplevelse for meg, både skriftlig og historiemessig. Dessverre varte ikke denne gleden lenge. Slik som med Øya fungerer ikke slutten i det hele tatt for meg. Klisjeene står i kø, avslutningen er brå og overveldende lykkelig og den griper meg overhodet ikke slik jeg ønsker den skal gjøre. Jeg ble nesten trist, for første halvdel var rivende god.

Utgangspunktet var jo så bra. Revolusjon, historie, evig vennskap, å finne tilbake til seg selv og sine røtter. Forfatteren maktet ikke å yte temaene full rettferdighet. Dette ble altfor overfladisk. Jeg fatter bare ikke nødvendigheten med å blande inn problemer med gutter, utseende og forhold. Da jeg nådde avslutningen kunne jeg kysset støvet av varseltrekantene. Jeg fikk lyst til å slenge boken i veggen av frustrasjon. Hvordan klarte hun å ødelegge boken så til de grader når første halvdel var så bra? Hvordan kunne hun…?? Jeg satt igjen med en følelse av at forfatteren var mettet av historien og ville avslutte fortest mulig. Det føltes faktisk som om noen andre hadde skrevet avslutningen for henne.

Kanskje jeg er for kravstor. Boken fenger jo så mange, i alle fall den kvinnelige leserskaren. Jeg trodde og håpet jeg skulle bli blant disse.