En bønn for Owen Meany, av John Irving

En liten hyllest til John og Owen.
- Bare fordi de fortjener det.

John Irving har siden tenårene tronet min liste over favorittforfattere. Det er av forholdet ingen over, ingen ved siden, bare langt langt under. Jeg kan ikke si jeg har lest alle hans verker, langt derifra, men de jeg _har_ lest har slått meg i bakken av begeistring. Ja, da tar jeg definitivt ikke med Den fjerde hånden. Den foretrekker jeg å tro ble skrevet av noen helt andre. Ikke _min_ favorittforfatter. Egentlig fortjener den ikke en gang å nevnes. Unnskyld til meg selv.

Hotell New Hampshire så jeg først på film, deretter leste jeg boken. Rett og slett to store opplevelser. Garps verden er helt på høyde med boken dette innlegget skal handle om, og Siderhusreglene er ytterst nydelig. John Irving har en eventyrlig evne til å blande komikk og tragedie. Persongalleriet hans er ytterst sjarmerende, og man må være passe geni for å klare å kombinere boksing og baseball med transvestitter og bjørner. Så herlig, så genialt, så vondt, så morsomt og så bittersøtt.

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt.



En bønn for Owen Meany

"Sommeren 1953 spiller to elleveåringer baseball i en Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den ene av guttene slår en "vill" ball som treffer bestevennens mor i hodet og dreper henne. Gutten som slo, tror ikke på ulykker. Owen Meany tror på å være Guds redskap. Men det som hender med ham etter slaget, er merkelig og gruoppvekkende."

Bokens fortellerstemme er Johnny, en liten gutt som etter hvert blir mann. Boken veksler mellom oppvekst og nåtid som voksen. En dynamikk som jeg kanskje ikke var overvettes begeistret for siden nåtiden ikke var så spennende. Samtidig forklarte oppveksten hans holdninger og livsstil i voksen alder. En vesentlig del av hans oppvekst er preget av hans nære vennskap med bittelille og meget snodige Owen Meany. En gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne.
Takk for gleden, John.