En 40 år gammel Oslo-gutt (OK, mann) har med sin dels semioppvekstroman, dels sakprosa, hensatt meg til egne minner fra 80-tallet. Flere ganger i boken nevner Ole-Martin Ihle sin tendens til lystløgn i barndommen. Trolig har han også i boken lekt seg med fiktive historier og kraftige overdrivelser, men jeg svelger det rått. Tidsånden er gjengitt til fingerspissene og det kunne skjedd, uten tvil.
Det skjedde i det hele tatt så mye minneverdig på 80-tallet at det er umulig å få med seg alt. Og mens Ihle på denne tiden bekymret seg over jentelus og levde med angst for å bli observert lekende med Barbie-dukker, samlet frøken Gjengstø på glansbilder og leste Tuppen & Lillemor-blader.
Vi vokste begge to opp på 80-tallet. Han i storbyen, jeg i ei knøttlita bygd. Han med kabel-TV og jeg med Norsk Rikskringkasting. Han med He-man og Skeletor, jeg med Portveien 2 og stereobenker omgjort til dukkehus. Vidt forskjellige, men like gamle på samme tid.
Denne teksten er litt om boken. - Og veldig mye om min egen opplevelse av det legendariske tiåret: 80-tallet.
En fortelling om å vokse opp på 80-tallet.
Utgitt i 2018. Norsk. Biografisk litteratur.
Men jammen har han lykkes i å nevne mye. Gjerne klemt inn i noe annet, som at moren sang med på Postens sommerkassett (ny utgave hvert år, hits og mye prating innimellom slagene), mens hun lagde spennende retter fra eksotiske land som Mexico og Italia. Og med det penslet man inn tema fra musikk til matretter. Det går i ett, overgangene glir fra det ene til det andre som en kniv i romtemperert smør.
På fredagskveldene samlet familien seg foran TV-skjermen og spiste hjemmelaget pizza. Så kom tacoen og forskjøv pizza til lørdag. Skjønt, i alle fall forgjengeren til det som i dag kalles taco. På 80-tallet spiste vi nemlig pitabrød. Og siden vi ikke helt visste hvordan vi best kunne spise dette runde brødet som kunne åpnes, stappet vi det fullt av isbergsalat, ketchup, majones, pølsebiter og agurk. Både i boken og hjemme hos oss. Det fungerte i alle fall perfekt som TV-mat til Cosby Show, for på lørdager, da fikk man endelig lov til å spise rundt stuebordet.
Og kanskje lå det en O-fagsbok åpen ett sted i hjemmet, dette konglomeratet av et fag som inneholdt både naturfag, samfunnsfag og det meste annet. Særlig i O-fag var det populært med prosjekter som krevde gråpapirkledde vegger dekket av tegninger, faktabokser og avisutklipp.
Også hjemme var jeg kreativ. Jeg lagde utallige hefter og skrev "bøker", her illustrert med Mattell-klistremerker.
Gjenkjennbart er også forfatterens lille passasje om mora i mest mulig tettsittende og minst mulig klær strakk på lange lemmer mens hun lå på stuegulvet og lot seg rive med av Jane Fonda-videoer. Ikke det at min mamma gjorde det, men det kunne skjedd. Og kunne det vært pinligere å få kompiser på besøk akkurat da? Ikke det at man pleide å komme inn til noen. Sånn var det på 80-tallet, da skulle man være ute. Det var karakterstyrkende, som faren til Ihle visstnok til stadighet sa. Det var rett og slett en ren mental kamp å komme på besøk til noen. Ungene gikk fra dør til dør, ble nektet, og gikk videre, med stadig flere i flokken. - Og stadig høyere odds for å få lov.
I forfatterens tilfelle var dør-til-dør-kanossagangen i rekkehusjungelen på Lysejordet i Oslo. Vækerøveien med sine hundrevis av boliger er også et godt eksempel på statusskillet i hovedstaden. Riktignok ligger Lysejordet i Oslo Vest, men det hjelper ikke: det er stadig vekk østkant på vestkanten. Ikke ghetto som Hovseter, men like fullt ikke stort å stille opp mot sammenlignet med naboen Ullernåsen. Som forfatteren skriver: Det er forskjell på Vækerøveien og Ullernchausseen. Han er god i sine beskrivelser av forskjellene og de mot oss-mentaliteten. Særlig tydelig er det i skolesammenheng, og hans beretninger fra skoledagene da elevene fra Lysejordet skole ble slått sammen med naboskolen. Her krasjet to parallelle virkeligheter, og Ullern-kidsa satte standard. Her gjaldt det å ha vaffeljakker, blåstripete gensere, poloskjorter og bukser av riktig merke. Sånn sett har ikke stort endret seg på tretti år. Og tenk, noen hadde svømmebasseng i kjelleren.
68-erne på Lysejordet kunne i det minste spinkle og spare til vannsenger. Det var moro så lenge det varte, frem til skilsmissene tvang seg frem. Ja, om ikke sengene eksploderte før det, da. Og apropos eksplosjoner, i et lite avsnitt blir Tsjernobyl-ulykken nevnt. Det kunne kanskje ha blitt viet mer oppmerksomhet, men muligens gjorde det større inntrykk på en 8-åring fra Midt-Norge enn en jevnaldring fra Oslo øst i vest. Sistnevnte minnes bedre strålingsfaren fra en av 80-tallets nymotens påfunn. Mikrobølgeovnen. Han beretter om hvordan de satt og glodde inn i den lille boksen i håp om å gå glødende ut av huset. Det var jo slik det var, selv om vi slettes ikke hadde lov.
I en av mine mange selvskrevne hefter har jeg gjengitt TV-programmet for 2. februar 1987. Når jeg ser tilbudet fra NRK forstår jeg at jeg foretrakk å skrive, lese og tegne.
En boks som får enda mer oppmerksomhet i boken er selvsagt TV-en. Mens vi på Nordmøre benket oss til den eneste kanalen vi hadde tilgang til, fikk Lysejordet-ungene se Fun Factory, selveste gullrekka på Sky Channel. I fire timer i strekk, hver eneste helg, kunne ungene la seg underholde av muskelbunter som hevdet å ha makten og ponnier som løp inn og ut av regnbuer. Velsignet med søskenbarn i hovedstaden fikk også jeg tidvis ta del i gleden. Tenk, TV-kanalene de hadde tilgang til viste til og med reklame. For barn! Fargerike og morsomme snutter som viste alt hva man kunne tenke seg, og alt havnet på ønskelister til bursdag og jul.
Så forstod jeg også bedre alle lekene de drasset med seg i feriene. Det var He-man og Carebears, kåldukker og muskelmenn som med letthet kunne vris om til øgler. Jeg lekte med de som jeg aldri skulle gjort annet. Lykken var stor da jeg fikk My Little Pony i gave. Ikke en, men to. Apple Pie og Cherry Blossom, jeg elsket de så høyt at jeg enda ikke har hatt hjerte til å kvitte meg med de. Gleden var ikke like stor da jeg fikk andre ponnier. Nesten like søte, men slettes ikke riktig merke. Jeg visste ikke hvorfor, det var litt flaut. Akkurat som jeg prøvde skjule merket på den rosa Bosselini-jakka fra Cubus.
Mine kjæreste barndomsleker: Favorittbarbiedukka, Cherry Blossom og Apple Pie <3 i="">
Spesielt god er boken i partiene hvor forfatteren belyser markedets påvirkningskraft og massive kjøpepress. Frem til forbudet mot reklame rettet mot barn, var det fritt frem. Alt kunne selges, alt kunne fristes med, alt kunne generere økt kjøpelyst med figurer. Selv filmer med 18-årsgrense fikk produkter beregnet på barn. 80-tallet var tross alt actionheltenes storhetstid.
Til og med Wrestling-bølgen fridde til de yngste i befolkningen. I all dets absurdhet reagerte ingen voksne på det (tilsynelatende) voldelige i underholdningen. Muskelbuntene kastet seg over hverandre og veivet med store amerikanske flagg. I alle fall gjorde heltene det, de man ønsket seg actionfigurer av.
Og her kommer man inn på enda et interessant aspekter ved 80-tallet: Det enorme fokuset på USA. United States of Amerika, stars and stripes, Ronald Reagen, millitær stormakt og actionheltenes hjemland. Home of the brave. - Og McDonalds. Klart forfatteren også lykkes i å snike inn lykkefølelsen av å nyte Big Mac og jordbærmilkshake, og den utfrysningen som måtte til om en eller annen skulle innrømme at han slettes ikke syntes BigMac var særlig god. Vi nordmøringer var enda lykkelige uvitende om den trendy restauranten og var fremdeles fornøyde med mors kjøttkaker inni hjemmelagde rundstykker.
USA, selve symbolet på alt som bra var, gikk oss derimot ikke forbi. Alle bladene vi leste holdt oss oppdaterte. Kleskjedene likeså, til og med Cubus, selv om alt slik selvsagt kom litt senere enn i hovedstaden. Bildet fra slektstreffet i 1991 hvor jeg stolt poserer med blått og hvitt-stripete strutteskjørt, verdens største hårsløyfe og hetteskjorte (!) med DON’T MESS WITH THE U.S., får være et talende bevis.
Ja, hva skal man vel si. Det blir liksom ikke bedre av at 95% av de andre på bildet - og vi var MANGE - var ikledd bunad som selvsagt har tålt tidens tann hakket bedre enn mitt antrekk.
Musikkbladene får ta sin del av skylden. Jeg var stolt abonnement av TOPP, og fra tid til annen fikk jeg svenske OKEJ eller tyske BRAVO når vi reiste over til nabobygda for å kjøpe blader (Starlet og Girls), klistremerkeposer og snop (Riegel, Sad Sam og rosa tyggis på tube) i kiosken. Hårrockere og popartister poserte stolt med det amerikanske flagget, det være seg som miniskjørt eller kappe. Besynderlig nok klistret alle plakatene opp på soveromsveggene. Og jeg understreker: ALLE. Ihle gjorde det, nabogutten gjorde det, og jeg gjorde det. Slik gikk det til at han lot Brett Michaels i bar overkropp pryde gutterommet, og slik gikk det til at Samantha Fox med puppene tildekket av en rev ble blikkfanget på mitt rom. Ironisk nok var homoseksualitet fullstendig uaktuelt å assosiere seg med. Artistene ble lansert med homoerotiske postere, mens sangtekstene oppfordret oss til lynsjestemning. Det var ekkelt, rart og man kunne få AIDS. Ja, også var det bare å høvle over alle kvinnfolka, bitsjene, i samme slengen. Niggers Mørkhudede? Nei, fysj og føy, skumlere kunne man ikke få det. Dessuten var de late og kunne bare takke seg selv. Dette gikk man altså rundt og sang på, helst via Walkman eller i alle fall med øret inntil kassettspilleren. 80-tallet var ikke akkurat toleransens tiår.
Musikken var også svært dominerende i filmene vi så på. Flashdance, Dirty Dancing og Grease ville ikke vært det de ble uten musikken. Her kom handlingen i annen rekke. Det begrenset seg til at nabojenta fikk den kjekke gutten, at man slo seg opp fra fattigdom til å leve the American Dream, og alle danset man seg inn i solnedgangen. Eller så tok man det helt ut lattermessig med Politiskolen og Hjelp vi drar på utrolig mange ferier, eller lo av voldelige filmer med muskuløse mannfolk med bleka hår og kjappe, uforglemmelige replikker. Skuespillerne ble helter og heltinner, kledde seg slik markedet sa vi skulle kle oss, sang låtene vi ble fortalt vi skulle synge på, og jammen meg ble det mange lekefigurer ut av filmene også.
Noen som derimot ikke var helter var nerdene og øvrige skolelys. De som var flinkere enn læreren i EDB, husket alle merkelige kodesammensetninger og hadde det nyeste av det nyeste enten det gjaldt Commodore 64 eller Amiga. Vi andre nøyde oss med å spille. Eller. Jeg skal ikke overdrive. Jeg fikk jo ikke slikt, og brødrene mine var såpass mye eldre enn meg at det ikke var aktuelt for de heller. Men venninna mi fikk, og jeg holdt på å dåne hver gang hun trykket inn den store kassetten og streker, tall, bokstaver og prikker begynte å dekke til TV-skjermen. Det var godt at min evne til å la meg imponere ikke visste det jeg vet i dag. Selv var jeg godt fornøyd med å se på henne spille, vel vitende om at jeg alltids kunne dra hjem og navigere meg rundt om på superpopulære Tekst-TV. Favorittsiden var Dagen i dag, som i tillegg til finurlige hendelser tilbake i tid attpåtil hadde nytt visdomsord hver dag.
Venninna mi som en gang i tiden fikk tilnavnet Leksikon utdannet seg som ingeniør. Doktorgraden ble fullført for flere år siden. Mange snakker om løvetannsbarn som vokser seg sterke. La oss også tenke på alle nerdene som ble velutdannede, rike og høyst vellykkede. De tok en grusom hevn.
På 80-tallet skulle man i det hele tatt ikke skille seg ut. Alle avvik ble fanget opp, og det var alltids noen som stod i kø for å trakassere stakkaren halvt i hjel. Ihle har definitivt et godt poeng når han beskriver mobbing som i dag ville kvalifisert til både krigsbokstaver på første side i VG og landsomfattende fakkeltog. Vel, på 80-tallet ble det i verste fall melding hjem.
Til og med skoledagbøkene oppfordret indirekte til mobbing. På Mine venner-sidene var det alltid ett eller annet spørsmål som ledet skribenten ut på kanten av stupet. Datidens papirutgave av Facebook skulle være kul, utfylt, fullstappet av bilder og utslitt til randen av forvitring. Det var lite som bedre kunne måle popularitet og rikt sosialt liv.
Heldigvis hadde jeg vett til å skrive i mine egne vennebøker. Eventuelt hadde jeg ikke nok venner til å fylle ut boken. Her er Ellikken anno 1986, hvor min største interesse var å samle på plakater.
I mitt tilfelle hadde jeg flere skoledagbøker. Jeg hadde til og med en hard rock-utgave, selv om det nærmeste jeg kom ellers i livet var en gjenglemt Iron Maiden-kassett min eldre fetter hadde glemt igjen. Jeg studerte coveret til stadighet, men gadd aldri sette på musikken. Det var jo bare skriking.
Smokie og Stock Aitken Waterman-LP-ene mine, derimot, da snakket vi. Og alle Ti i skuddet-kassettene jeg hadde tatt opp, forsøksmessig uten altfor mye prating innimellom alle favorittlåtene. En venninne hadde Carola-LP og attpåtil en bok om henne, og selv om jeg veldig gjerne ville like Carola fant vi liksom aldri helt tonen. I stedet for digget jeg Sabrinas Boys Boys Boys og avreagerte med forrige tiårs ABBA og the Carpenters. Som 10-åring endret jeg kurs med Michael Jacksons BAD, men moondance ble heldigvis aldri noen slager i hjembygda mi. Det fikk andre ta seg av, slik som Ihle og kompisene hans.
Meg og kusina mi, bak er min brokete samling LP-er og opptakskassetter. Samt betydelig antall centimetre med skoledagbøker. Legg også merke til My Little Pony-klistremerke på senga.
Mens gutta fra Lysejordet øvde seg på å gå uten å løfte beina fra bakken eller klimpret i vei på bassgitater, spilte jeg klarinett og noterte bilnummer. Dessverre gjorde jeg dette ved hovedveien, og dessverre nok en gang likte jeg også å vinke til bilene. Med 40 år gamle øyne kan jeg i dag forstå hvorfor mine foreldre slo hardt ned på den aktiviteten. Slettes ikke alle fremmede var snille, ikke i dag og i hvert fall ikke på 80-tallet, der man kunne møte blottere på høylys dag og bli dratt inn i biler med sota vinduer. Ikke var det bare skremselspropaganda for å forhindre at bilnummerheftene ble ferdigutfylte heller. Det skjedde faktisk. Therese ble borte i Drammen, det samme ble Ingrid Marie fra Lesja. Therese var søt med stort gap mellom fortennene og Ingrid Marie var i slekt med ei i klassen. Det gjorde så stort inntrykk på oss at det er flere enn meg som stadig tenker på disse jentene.
Kidnappingene og tortureringen i våre naboland i øst var vi derimot lykkelig utvidende om. Den kalde fronten mellom øst og vest slapp lite informasjon gjennom sperringene, og som barn hørte vi neppe særlig etter når det ble leflet med trabanter, overvåking, avhørsteknikker og dystre menn i grå antrekk. Det eneste som festet seg hos meg var nyheten om en norsk spion med mystisk koffert. Kanskje ikke over saken i seg selv, for jeg var enda for ung til å forstå så mye av det, men på grunn av sønnen som var akkurat like gammel som meg. Jeg syntes evig synd i ham, og min sympati førte Torstein rett opp på kjendislisten. Faktisk overgikk han til og med ungene til Wenche Myhre.
For Ihle var det derimot tragedier på fotballstadioner som fikk mest oppmerksomhet. Synet av paniske og ihjelklemte supportere på Hillsborough stadion gjorde uutslettelig inntrykk på alle som den gang så de grusomme bildene på TV-skjermen. Rundt samme tid skjedde det en endring hos forfatteren: Han ble United-supporter. Til min store glede var Ihles sjeleendrende opplevelse nesten prikk lik min egen omvendelse noen år senere. Ingen av oss kunne beskyldes for å være medgangssupportere, men det ble litt som nerdenes hevn. Vi fikk igjen med renter for traurige år med middelmådighet. Ironisk nok var det nemlig i begges tilfeller et ønske om å stå imot presset fra den menige Liverpool-, Aston Villa- eller Leedssupporter. Vi valgte oss Manchester United, klubben som alle elsket å hate og som knapt nok vant noen verdens ting på 80-tallet. Det var likevel ikke bare staheten som gjorde utslaget, det var tragedien. T-R-A-G-E-D-I-E-N, flyulykken som kostet livet til mange spillere og som gjorde Matt Busby til levende legende.
Bestefar nektet å bidra til fotballinteressen min, men å holde garnnøstet, det gjorde man gladelig. NB! Bildet er tatt før røykeloven ble innført. Hø-hø-hø.
Selve spillingen var åpenbart ikke særlig interessant verken for Ihle eller meg. Ingen løkkefotball er nevnt i boken, og selv var jeg del av en jentefotballgruppe som ble nedlagt etter et par treninger siden ingen ville trene oss. Ikke en gang min bestefar som ellers var min beste venn, ville innlemme meg i fotballens verden. Han sendte inn tippekuponger sammen med min eldste bror hver uke, mens min bestemor forbarmet seg over meg med sine lottokuponger. Det egnet seg vel helst ikke for ungpiker som meg. Fotballspillerne var fryktelig barske på den tiden, de sparket ned motstandere og braste i vei med digre ølmager. Sharp-logoen ble liksom ekstra stor.
Heldigvis ble det mer seervennlig da vi bikket 90-tallet. Plutselig så til og med jeg på kampene. I alle fall på Lee Sharpe og Ryan Giggs.
Noe annet jeg gikk glipp av var skihopp. Ikke ti ville hester kunne få meg utfor den livsfarlige hoppbakken noen hundre meter fra huset vårt, og mindre farlig var det heller ikke gjennom TV-skjermen eller radioen. Selv for meg som ikke selv har vokst opp med galskapen var avsnittene om latterliggjorte Wirkola, alkoholiserte Nykänen og bakstreberske nordmenn høyst underholdende lesing.
Det er også bokens store styrke. Det er svært gjenkjennelig, selv det man egentlig ikke har et forhold til bringer deg inn i det fullkomne mimrebonanza. Det er noe rørende med det å huske tilbake til tiden hvor man ikke fikk lov til å ringe før etter klokken 17 og hvor man kunne titalls telefonnummer på rams. Til tiden hvor man stappet ullgensere nedi steinvaska bukser. Tiden man leide movieboks med filmer man hadde sett fem ganger før, eller lekte actionhelter i skogen.
Ikke det at vi hadde movieboks på Nordmøre, altså. Jeg levde fint med bygdekino en gang i måneden, NRK som eneste kanal og Barnetimen for de store på radio. Alt annet fikk jeg innblikk i gjennom musikk, blader og søskenbarn fra Oslo, faktisk til og med fra USA. Jeg fikk kanskje ikke se He-man på TV, men jeg hadde trolig klistremerker av actionhelten i klistremerkeboka mi.
- Men ingenting kunne slå gleden av å samle klistremerke til Barbie Rock Star-albumet mitt. Skjønt, klistremerke nr. 75 ble en umulighet.
Da He-man kom til Norge kan med letthet leses i ett jafs, til tross for et anselig antall sider. Har man først satt seg ned med boken er det vanskelig å ta pause. Det er et vell av referanser, imponerende mange og ofte. Det er faktisk så mange detaljer at jeg stadig googlet for å forsøke å ta forfatteren på noe. Slik som Midt i Smørøyet, som jeg var helt sikker på stammet fra 90-tallet. Eller Aerosmiths Walk this Way med Run DMC. For et tiår, dere, vi hadde jo alt! En lang litteraturliste lar ham sannsynligvis ha alt på sitt rene, og forsvarer inntrykket av boken som en slags sakprosa. Det er i det hele tatt så mange referanser underveis, at fotnoter og henvisninger ville gjort det hele uutholdelig kaotisk.
Samtidig som det gir et godt tidsbilde av Oslo på 80-tallet og tidsepokens popkultur i særdeleshet, gir forfatteren også mye av seg selv i boken. Det er på mange måter først og fremst en oppvekstroman, hvor vi følger forfatteren fra uskyldig barndom, kulturforskjeller mellom klassene, via keitete kroppslig utforskning og ungdommelig opprør.
Og alt, absolutt alt, selv det mest alvorlige, er pakket inn i humor - og hvilket bedre virkemiddel fins vel for å legge et tilgivelsens slør over alt som en gang var?
For det tok slutt. 80-tallet gikk over til 90-tallet, nesten like plutselig som det dukket opp. Borte var skulderputer, rockehår, Hulk Hogan og forherligelse av alt det amerikanske. Muren falt, popsynthen stilnet. Sexisme, rasisme og homofobi ble erstattet med krav om likestilling. Gitarsoloene gikk over til grunge med slitte cardigans og dyp depresjon. Jappestilen forsvant med Dynastiet, og familielivet i Cosby Show gikk over til singelliv i Seinfeld.
- Selv i ei lita bygd på Nordmøre.
Hva husker DU best fra 80-tallet?
Kilde: Leseeksemplar.
