Mors og fars historie, av Edvard Hoem

Til jul ga jeg mine foreldre og søsken slektsbøker jeg har jobbet med i ett år. For en måned siden ga jeg en tilsvarende slektsbok til min samboer og svigermor. Det er så mange fortellinger å fortelle, så mye å bringe videre. Sikre at ikke blir glemt. Tragedier og lykkelige stunder, historier fra en tid som er svunnen. Alt vi kan lære av, alt vi må vite for å forstå hvordan alt har blitt som det nå er. Hvor vi kommer fra, og hvorfor vi er som vi er.

Romsdalingen Edvard Hoem har gjennom mange år perfeksjonert denne type slektsformidling. Den første, erindringsromanen Heimlandet. Barndom, kom allerede i 1985. Tjue år senere utga han bokens forløper, kronologisk sett, historien om hvordan hans foreldre møttes. I de påfølgende bøkene har han beveget seg enda lenger tilbake i tid, for å berette om oldeforeldre og tippoldeforeldre. Særlig suksess har han oppnådd med sin Slåttekar i himmelen, med utgangspunkt i oldefarens brevkorrespondanse med en sønn utvandret til Amerika.

Mors og fars historie, av Edvard Hoem

Utgitt i 2005. Nynorsk. Erindring.

Jo lenger tilbake i tid, jo mer preget blir romanene av fiksjon. Også i fortellingen om sine foreldre har forfatteren vært avhengig av å dikte seg inn i historien. Som så ofte i deres samtid ble det som hadde vært snakket helst ikke snakket om. Det ubehagelige skulle settes lokk over. Fortrenges. Glemmes.

Knut Hoem vokste opp i et religiøst hjem utenfor Molde i mellomkrigstiden, men ble frelst som femtenåring. Like etter ble han syk av tæring, og etter et opphold på Reknes Sanatorium blir han frisk som ved et mirakel. Like godt går det ikke for eldstebroren. Nest eldste bror bukker under psykisk og blir innlagt på Opdøl Asyl. Det blir derfor Knuts lodd i livet å ta over farsgården, en vei han verken ønsker å gå eller har forutsetninger for å lykkes med. Han, en odelsgutt? Han som bare vil ut til folk og spre Guds ord …?

På andre siden av fjellene, et sted i Gudbrandsdalen, vokser hun som senere blir Knuts kone og Edvards mor, opp. Kristine Nylund er som alle andre, barn av sin tid. Et lysende godt hode til tross, hun ender som tjenestepike. Så kommer krigen. Krigen med alle soldatene.

Dei som lever no, har kanskje vondt for å forstå kvifor eit vitnemål om at ein har gjennomgått eit seks vekers husstellkurs hører med blant dei viktige dokumenta i eit menneskeliv. Da ser ein ikkje kor uendelig lang den var, vegen til Kunnskapen, da ser ein ikkje kor sterkt ein treng å hegne om restane av ein draum om å få lære og bli til noko anna.

En av disse tar henne med storm. Så går det som det måtte gå, Kristine blir med barn. Predikanten og odelsgutten selv er forlovet med en ung kvinne han ikke har noen fremtid med. Forlovelsen brytes og Knut blir offer for bygdesnakk og offentlig reprimande. – Akkurat som Kristine.

All sin levetid har forfatterens far ordet i sin makt. Han er en utømmelig kilde for fortellinger, mens moren er taus. Etter at begge er døde forsøker sønnen å nøste opp i alle trådene for å danne seg et bilde av deres oppvekst og nølende start av samliv. Mye ble fortalt, men like mye ble fortiet. Det ubehagelige, den skammelige fortiden, hadde ingen godt av å rippe opp i. Best å tie. Glemme.

Slik tvinges også sønnen, forfatteren, til å gå til andre. En rekke slektninger og øvrige som en gang kjente foreldrene, intervjues. Lokalhistoriske bøker leses. Dokumenter granskes. Sammen med anekdoter fra oppveksten dannes et bilde hvor fortellingen males frem. Hele tiden er forfatteren tydelig på at han ikke vet, men at han dikter opp ut i fra visse fakta eller gjenfortellinger.  Kanskje til og med ut i fra en sønns drømmer.

Dette forsterker det ydmyke og verdige ved hele fortellingen. Jeg opplever en stille høytid, men samtidig er det langt fra noen forherligelse. Historien fortelles med et barns urokkelige kjærlighet, modnet og nyansert med en voksen manns sinn. Resultatet er en vemodig og dypt rørende skildring av alt som ble som det ikke skulle bli, over alt som skulle vært men aldri ble. En glede og stolthet over alt som ble til tross for.

Mine egne slektshistorier vil fra tid til annen fortsettes å legges ut her på bloggen. Gjennom år med fortellinger, utallige spørsmål, søk i bøker og leting etter dokumenter har jeg forsøkt å lære meg mine aner å kjenne. Jeg har blitt oppriktig glad i flere. Trist over skjebner og stolt over alle de som har stått ‘an av.

Jeg håper å få lest mer av Hoem. Fortsette å la meg inspirere. For det er drømmen. – Å kunne være i nærheten av hans formidlingsevne, takknemlighet og ærbødighet.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: (Astrid Terese) (Berit 1)  (Berit 2) (Hedda) (Rose-Marie) (Tone)

Slektshistorie: Krigsseileren

Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Han sitter der, stolt og stram, flott og staselig i sin kapteinuniform. I glass og ramme, på stueveggen på Staknesset. Lite visste jeg hva han hadde opplevd ute på havet.

Faktisk ingenting, før jeg fortalte mamma om en bok jeg nylig hadde lest. En bok om krigsseilerne og deres familier. Krigsseilerne som i nyere tid er omtalt som Norges største og viktigste bidragsytere under andre verdenskrig. Krigsseilerne som i skam og taushet måtte slite med store traumer, økonomiske lidelser og stadig tilbakevendende mareritt. Krigsseilerne og de som levde sammen med de. Det er da hun forteller det.

Oldefar var krigsseiler.

Krigsseilas

Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,

langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld,

inntil nattens ville mørke brusende begraver byen,

og hvert skip blir til en ensom, hudløs verden for seg selv.

Et steds forut skal en slagmark blodig veltes opp fra dypet –

de kan bare vente på den, fra sin våpenløse vakt, -

de som står mot styrhusets nakne fengselsgrå betongmur

eller jobber, innestengte, i maskinens dype sjakt.

- Nordahl Grieg, ufullendt dikt, 1943

Oldefar ble torpedert to ganger om ikke flere, med de traumer det måtte medføre. Han overlevde angrepene, men snakket aldri om sine opplevelser på havet. Det var nok harde tak for enhver.

Et brev skrevet av Birger Helge Kolstad adressert til min mors søskenbarn gir oss et innblikk i livet til sjøs. Kolstad var purung dekksgutt på skipet hvor Oldefar var styrmann under krigen. Kolstad forteller om stortingspresidenter og gullbarrer, bomberegn, kameratskap og redsel ute på det store hav. Men han gir også et lite innblikk i alle eventyrene, alle de fantastiske havnene og byene de fikk oppleve. Eventyr og mareritt, hånd i hånd.

Senere leter jeg meg frem til en bok Kolstad har skrevet om sine opplevelser på sjøen. - Og i ettertid.  Oldefar er nevnt flere ganger.

Min mor har fortalt om en taus og distansert bestefar, en hun egentlig aldri lærte å kjenne. Min oldefar var tydelig preget av sine opplevelser under krigen. Dermed var det også av stor betydning å lese en bok skrevet av en som kjente ham, og som kjente på det samme som ham.

Her er fragmenter fra et rikt liv.

Gulltransporten

(Kilde: Wikipedia)
Allerede høsten 1938 var arbeidet med å sikre Norges gullbeholdning i tilfelle krig i gang. Hele Norges Banks beholdning ble pakket ned i kasser og tønner, stappfulle av gullbarrer. I tønnene var det fem sekker med 1 000 gullmynter i hver. Flere alternative evakueringsruter var under planlegging.

Mesteparten var allerede sikret i Storbritannia og USA de siste par årene, men bare denne gjenværende delen, såkalte seddeldekningreserven, utgjorde nærmere 50 tonn.

I februar 1940 var stemningen i Europa på bristepunktet. Norges Bank sendte forslag til Finansdepartementet om å endre loven, slik at gullet kunne fraktes utenlands i sikkerhet. Et eneste medlem krevde en omfattende utredning, og 9. april var forhandlingene enda ikke avsluttet.

8. april henvendte banksjefen seg til general Laake og evakuering ble bestemt igangsatt. Midt på natten ble banksjefen vekket på ordre av finansministeren. Bankfunksjonærer ble beordret til jobb så raskt som overhodet mulig.

Nå var det krise.

Ombord på «Blücher» befant seg både planene for hvordan tyskerne skulle sikre seg gullbeholdningen, og mannskapene som skulle gjennomført det.

Bare timer senere ble alt gullet i hemmelighet lastet opp på 25 lastebiler. Første destinasjon var Lillehammer. Den siste bilen kom avsted omkring klokken 13.00, samtidig som tyske soldater marsjerte opp Karl Johans gate.

Med den ytterste diskresjon ble gullet forvaret i et kjellerhvelv i Lillehammer. Noe vakthold ville vekke mistenksomhet.

Tyskerne var på stadig fremmarsj, og gullet måtte transporteres videre. Natt til 19. april ble gullet fraktet til Åndalsnes, blant annet med Nordahl Grieg som vakt. Ingen visste hva kassene holdt. Tyske fallskjermjegere som holdt vakt ved jernbanelinjen mellom Dombås og Åndalsnes hadde blitt nedkjempet og toget kunne ankomme Åndalsnes neste natt. Derfra gikk ferden til Romsdalshorn stasjon, da bomber regnet over byen.

Flere ministere var allerede i Åndalsnes. Også kongen og resten av regjeringen skulle følge etter, men sikkerheten var for dårlig. 21. april ble forhandlinger om overføring til England opprettet med den britiske militærkommandoen. To dager senere ankom den britiske krysseren Galatea, og åtte tonn gull ble lastet opp i skipet. Med skipet var også skipsfartsdirektøren, utnevnt av regjeringen til å deponere gullet til Storbritannia og leder av Nortraship.

Tyskerne nærmet seg og gullet ble besluttet fraktet videre til Molde, hvor både kongen, kronprinsen og resten av regjeringen var. Samme dag ble Åndalsnes utsatt for en intensiv bombeangrep. Fra Molde ble gullet fraktet om bord på den britiske krysseren Glasgow. De siste ti tonnene av gullasten brakt ombord mens kaien stod i brann, hjulpet av mindre båter. Ombord på rutebåten «Driva» var også Einar Gerhardsen. Driva ble rammet av et flyangrep 30. april, og lasten måtte lesses over til fem fiskeskøyter i Gjemnes. Ved Frøya ble gullet lastet over til to større fiskeskøyter som fraktet gullet helt til Tromsø. Datoen var 9. mai.

Den britiske krysseren «Enterprise» brakte 24. mai gullet til Plymouth med ankomst fem dager senere. Derifra ble gullet sendt med tog til London hvor det ble oppbevart i Bank of England. I løpet av juni og juli samme år ble gullet sendt med konvoier til Canada og USA.

Hver gulltønne var tilknyttet tre tomme tønner som flyte-element. Det var bare et fåtall av besetningen som faktisk visste hva tønnene inneholdt.

I ettertid står gulltransporten som et av de sterkeste symbolene på norsk motstandskamp under andre verdenskrig.

Og et av skipene som fraktet dette gullet var M/S Bra-Kar, hvor 1. styrmann om bord var Oldefar.

Forliset

Bra-Kar seilte fra Belfast og ankom Liverpool 23. april 1941, angivelig lastet med metall og hermetikk. Her ble skipet offer for luftangrepene mot Canada Dock 3. mai. En bombe ble detonert på kaien 40 meter unna, og lufttrykket blåser inn skipets luker. Brannbomber forårsaket flere branner på dekkene, men disse ble raskt slukket uten større skader.

På land stod et lager i flammer, og brannen spredde seg raskt. Vinden blåste flammene rett mot Bra-Kar. Snart var landgangen og livbåter i brann. 20 minutter etter de første brannbombene, droppes enda flere, og noen av disse faller ned på skipet og inn i lukene.

Mannskapet beordres til tilfluktsrom og halvparten redder seg ut i tide. De resterende forsøker å senke porten på båten, men bombene fortsetter å falle ned rundt de. En detoneres like ved. Til tross for det konstante bombardementet klarer de omsider å få en båt på vannet og ror bort fra skipet. Det er tidlig på morgenen 4 mai.

7. mai står Bra-Kar fortsatt i brann og erklæres for et vrak.

De maritime høringer holdes i Liverpool en uke senere, med blant andre kaptein Sigurd Rasmussen og 1. styrmann, min oldefar. (Les sjøforklaringen)

Min selvbiografi, av Alex Ferguson. Eller historien om Ellikken og United

Det begynte som en protest mot klassevenninners hemningsløse fnis og flørt med guttene. Det var tåpelig. Umodent. Usigelig teit. Vi ville heller nærme oss de med krangler om fotball. Så vi valgte det verste vi kunne. Hat-laget.

Manchester United.

Selveste The Red Devils. Klubben hadde dessuten historie. En flytragedie. En legendarisk manager. Da han døde gikk vi med sørgebånd.

Og så hadde de kjekkaser. De røde djevlene hadde krølltoppen Giggs og kjekkasen Sharpe. Sponsoren var Sharp og spilleren ble kalt Sharpey. Giggs het Ryan Joseph Wilson Giggs og jeg kalte meg gladelig Eli Giggs om situasjonen var passende. Jeg fikk en VHS om ham jeg så i fillebiter. Jeg har enda ikke fått meg til å kaste coveret.

Snart kom også Becks. David Beckham. Jeg nestenbesvimte av lykke i 1998 da jeg hadde et nær-Becks-møte. I ettertid er det kanskje enda mer stas at Nicky Butt og Paul Scholes kastet isbiter etter meg fra et hotellrom. De fniste fælt og gjemte seg bak gardiner. Så ut igjen, fniste mer. Jeg fniste også. Teddy Sheringham rakk tunge til meg da jeg tok bilde av ham. Dette var fra før-digitalkameraets tid. Jeg ble veldig overrasket noen uker senere da filmen var fremkallet. 

Veien til supporterklubben var kort. Medlemstallet var latterlig lite sammenlignet med i dag. Vi var nærmest på fornavn med lederen.

Vi hamstret engelske fotballblader hver helg. Dekket en halv vegg i klasserommet med plakater og sendte inn brevvennannonser. Big Shot. Match. You name it. Samtlige engelske pubertale, kvisete gutter ville bli kjent med oss norske fotballgale jenter.

En gang på tampen av 90-tallet vandret jeg for første gang inn på Drømmenes Teater. Følelsen fra dengang overskygger følelsen av flauhet når jeg ser håret, klærne og skotøyet.

Guttene på skolen derimot syntes bare vi var dryge. Masete. Kranglete. Mer opptatt av hvor kjekke spillerne var enn hvor gode de faktisk var. Sa de. Vi hadde da mer peiling enn som så.

Plutselig begynte laget alle hatet, klubben vi elsket, å vinne alt. Og fremst i rekken, dirigenten selv. Magikeren. Sjefen over alle sjefer.

Min selvbiografi, av Alex Ferguson

Engelsk. Utgitt i 2014. Skrevet i samarbeid med Daily Telegraph-journalist Paul Hayward.

The Boss. Fergie. Sir Alex. Det er mye han har på hjertet etter 38 trofeer og 26,5 år som manager for United. For ei som har fulgt klubben i de fleste av disse årene har det vært en fornøyelig leseopplevelse.

Det er bare en eneste ting jeg savner i boken. Adlingen. At han gikk fra å være Fergie til Sir nevnes ikke med et ord. Laget, det felles målet, er viktigere enn alt annet. Jeg burde ikke latt meg forundre.

Komposisjonsmessig er dette en underlig bok. De mange kapitlene følger ikke hverandre nødvendigvis kronologisk eller med naturlige overganger. Hør bare: Ronaldo – Keane – Andre interesser – Van Nistelrooy. Og så videre. Slik sett fungerer boken godt for andre enn typiske lesehester. Lesere som foretrekker å lese litt om gangen. Lese et kapittel. Legge fra seg boken. Lese litt til noen uker senere. Det er helt okay det, men ikke noe jeg ikke lot meg forundre meg over. Noe overordnet system finner man ikke. – Supporteren i meg velger å smile litt av det.

Supporter i rødt, en gang med medlemstall nummer-noen-og-åttetusen. Supporterklubben fristet med billetter på Telenor Arena i 2010, da Stabæk spilte treningsmatch mot Uniteds reservelag. Her avbildet i selveste UnitedSupporteren.

I det hele tatt, jeg fornemmer at journalisten har skrevet opp en rekke stikkord på lapper og lagt det i en hatt. Sjefen har plukket opp en lapp av gangen og begynt å fortelle, assosiere og filosofere. Nytt kapittel, ny lapp. Jeg lar meg definitivt underholde, for mannen er god med ord. Han er intelligent, rutinert og knallhard. Hans beretninger fra livet på og utenfor banen er gjennomsyret av lederstilen han er kjent for. Kompromissløs, men alltid med de beste intensjoner.

Slik kommer han også unna med namedropping og kritikk. Du sperrer opp øynene, men hans avsluttende formildende ordelag roer alt ned til det rent koselige. Han evner alltid å si noe hyggelig til slutt. – Akkurat som han selv forholdt seg til spillere. Noen med stjernenykker, andre med iboende latskap.

- Helvete heller! Du spilte ræva, gutt! Slikt har vi pokker ikke bruk for, kom deg ut! Jeg sier det fordi jeg vet du kan så mye bedre enn dette. (Fritt gjenfortalt eller ren fantasi, om du heller vil)

Oss tre i 2011 på vår første ordentlige kamp. Få sekunder senere var Old Trafford fullstendig pakket med folk. Og vi vant, vi vant!

Spillere, dommere, media, rivaliserende managere og støtteapparat kan få som hatten passer. Det er ramsalt og brutalt, men alltid med humoristisk undertone. Vel, i alle fall med svært få unntak. Benitez kan bare ha det så godt.

Selv med imponerende memorering på detaljnivå både på treningsfelt og i kampsituasjoner, er det først og fremst beretningene om forholdet til de ulike spillerne som fenger meg. Det er både underholdende, tankevekkende og interessant. Ikke hvem som helst kan evne å samle en gruppe med vidt forskjellige personligheter og samle dem til ett lag og ett felles mål. Ferguson viser livskunnskap, egenutviklet filosofi og en urokkelig tro på seg selv. Feil har blitt gjort, men man kan likevel velge å se positivt på det. Aldri se seg tilbake. I det minste lære, slik at man senere kan agere raskere når elementer bør fjernes. Ikke vente. Handle raskt og ubønnhørlig. Slik blir også alle historiene om kjøp og salg av spillere veldig interessante. Ikke alt var like vellykket, men han visste alltid hva han gjorde.

Nok et høydepunkt, denne fra 2012. 4-0 seier og salig lykke.

Og han er god med ord, denne mannen. Kanskje mangler det litt på oversettelsen, for ordforrådet er tidvis litt fattig. Kanskje må jeg skylde på sjefen sjøl. Jeg liker like fullt det han skriver, hvordan det tross alt flyter og får deg til å ønske å lese mer.

Slik opplevde jeg boken, og slik er mitt forhold til United. Glory, glory!

Kilde: Lånt av sønn, supporter som sin mor og far.

Slektshistorie: Å vende hjem med bagasje

Oldemor - Bestemor - Pappa - Meg

Min oldemor kom til verden bare en måned før det nye århundret. Hun ble velsignet av presten på selveste nyttårsaften. Nøyaktig 27 år senere blir hun mor til sin første datter, sitt andre barn. Det er mye som skjer før dette. Til tross for en fattigslig oppvekst på foreldrenes vesle bruk har Oldemor et skarpt hode og klare mål. Så får hun også attesten nesten utmerket godt av presten på sin konfirmasjonsdag. Ungjenta hadde lært sin katekisme.

Allerede som ettåring blir hun registrert i den landsomfattende folketellingen i landet. Ti år senere er det folketelling på nytt. I registeret finner vi henne med foreldrene og to søstre på ni og sju. Eldstesøstra var seksten og hadde nok funnet hyre et annet sted. Minstesøstera var satt bort. Gården ga kanskje ikke nok mat og inntekter til å fø alle barna.

Min oldemors stol. Hvor denne stolen er i dag, vet vi ikke. Sist sett i et antikvitetsblad i 2001.

I årene som kommer viser søstrene et overlevelsesinstinkt som gjør meg stolt og glad. To reiser langt avgårde og vender hjem som utdannede lærerinner. Også Oldemor reiser ut av bygda for å forsøke å jobbe seg opp i systemet, men hun møter motgang og utfordringer.

Hjem var intet sted å være. Søstrene søkte seg ut i tur og orden. Oldemors fire år eldre søster hadde funnet seg en mann fra Østlandet, han var elektriker og arbeidet på stedets splitter nye kraftverk. Bygda var i oppsving og Oldemors søster levde langt bedre enn hun var vant til fra oppveksten. Snart inviterte hun også sin lillesøster nedover.

Oldemor fikk arbeide som tjenestepike, trolig hos en lensmann like ved. Mer vet vi ikke, for oppholdet fikk konsekvenser som slettes ikke skulle snakkes om. Av det lille som ble fortalt fra andre og aldri av Oldemor selv, var det sønnen til husbonden som gjorde henne gravid. Folk søkte svar, men sannheten var en annen.

På et eller annet vis, ett eller annet sted, en eller annen gang, møtte Oldemor en ung mann. Han var sønn av en forholdsvis velstående familie, men forretningsmannen og hans fine frue ønsket ikke å vite om denne fattigslige bygdejenta.

Mann og kvinne møtes. Kanskje forelsket de seg. Kanskje ikke.

Hva enn det var, Oldemor ble gravid og tjuefire år gammel ble hun mor til en gutt. En eller annen gang flytter hun til Hauger i Maridalen. Hva som førte henne nettopp dit vet jeg ikke, men hun står registrert som tjenestepike i Rikshospitalets kirkebok. Kanskje bodde hun på et mødrehjem, kanskje hadde hun møtt noen snille mennesker som tok seg av henne og hennes nyfødte. Eller kanskje, kanskje bodde hun der med guttens far.

Under dåpen var to av Oldemors søstre oppført som faddere sammen med den eldste søsterens mann. Ingen fra barnets farsside var til stede.

Hvordan hadde du det egentlig, Oldemor...?

Oldemor ble aldri akseptert av sin kjærestes familie. Den nordmørske tjenestepiken var ikke bra nok for forretningsmannens sønn. Kanskje var ikke sønnen god nok han heller. I alle fall dro han til sjøs og endte sitt liv i New York like før krigens utbrudd.

Hvor lenge Oldemor ble på Østlandet før hun omsider våget seg hjem, vet vi ikke, men særlig populært var det nok ikke å vende hjem med en lausunge. Ikke før Oline fant seg en grepa kar som tok til seg hennes sønn som sin egen.

Mine oldeforeldre, bestemor og en gammeltante. Men hvor er storebror?

Etter flere år fant hun altså veien hjem. Med seg hadde hun et barn. I nabobygda fant hun en mann hun ble gammel med. Han som senere ble min oldefar ekter henne og sammen fikk de tre døtre. Den eldste av jentene ble mange år senere min bestemor, mor til min pappa.

Først som voksen fikk Oldemors førstefødte vite at mannen han hadde vokst opp som sønn til ikke var hans biologiske far. Omsider fikk han vite hans navn, men da var det allerede for sent. Glemt og fortrengt.

Flaggtale, av Dan Andersen

Ingenting er vanskeligere enn å skrive om diktsamlinger. Jeg mangler faglige begreper, de rette terminologier. Omtalen blir redusert til subjektiv synsing. En ren formidling av leseopplevelsen.

Flaggtale, av Dan Andersen

Poesi. Utgitt i 2016. Norsk.

Positive anmeldelser fikk meg til å plukke opp boken. Sterkt tvilende, riktignok, men nysgjerrigheten var nok til å overdøve alle selvpålagte begrensninger. Så opplevde jeg også diktene, hele fortellingen, uengasjerende i begynnelsen. Jeg hadde ingen intensjon om å like ordene. Beretningen. 

Raskt traff den likevel strenger inne i meg. Det ubehagelige var velkjent og allment. Og samtidig uvelkomment. Dette noe vi egentlig ikke klarer å sette ord på, men som er i oss og rundt oss. Dette noe som gjennomsyrer samfunnet vi lever i. Som alle kjenner til eller opplever, men som ingen ønsker å vedkjenne seg.

Fortellerstemmen er en ung, velstående mann som tilsynelatende har alt han kan ønske seg. Utdannelse, karrière, en vakker kvinne ved sin side og etter hvert også barn. Livet skinner på ham, men likevel er han ikke fornøyd. Han er sjalu, mistroisk, bitter og sint. Mest av alt redd for at alt skal gå til helvete. Kona kan bedra ham. Ungene kan hate ham. Sønnen kan ende opp som massemorder. Fremmede kan ta over landet og gjøre det til sitt eget. Noen kan oppdage at hans vellykkethet bare er en illusjon. Noen kan snart avsløre ham. 

Snart kan han miste alt.

Flaggtale er utfordrende lesing. Ikke fordi ordene ikke gir mening, men nettopp fordi de gjør det. Vi adopterer fortellerens destruktive tankegang, de vonde emosjonene, fremmedfrykten. Trangen til å straffe, før noen straffer oss. Vi kjenner oss igjen i det nedbrytelige. Små fragmenter eller alt. Det treffer noe i oss.

Og det gjør vondt. Ubehagelig, kvalmende vondt.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Beathe) (Elisabeth)

Naturhistorie, av Marte Huke

For et halvt år siden, om ikke mer, mottok jeg et leseeksemplar jeg lot ligge. Tittelen appellerte ikke til meg. Jeg så for meg noe Sofies Verden-aktig, jeg orket ikke, tok meg ikke tid, leste ikke en gang bakpå. Jeg lot meg ikke en gang friste til å lese andres anmeldelser av boken. Hadde jeg lest de hadde jeg kanskje latt meg lokke av deres begeistring. Og de hadde helt rett. Dette halve året har jeg snytt meg selv for en veldig god leseopplevelse. Her er hvorfor.

Naturhistorie, av Marte Huke

Debutant. Utgitt i 2015. Norsk.

Forfatteren er poet og hennes debutroman bærer tydelig preg av dette. Hennes fortellerstemme evner å trylle oss inn i stemningen ved hjelp av få, men effektfulle ord. Kapitlene er korte, setningene likeså. Det er begrenset sted, begrenset tid og begrenset handling. Nærmere to hundre sider til tross, boken ble lest på et par timer. Jeg var i mitt eget univers.

Bokens hovedperson er en nitten år ung kvinne som tar seg sommerjobb i en salgsbod. I løpet av noen uker står hun trofast bak disken et sted i Telemark og selger postkort, kniver og reinsdyrshorn. Slikt som turistene vil ha, minner fra det autentiske, naturskjønne landet langt opp mot nord. Hun konverserer med sine innøvde strofer på fransk, tysk og engelsk. Som en dukke står hun der og gir minst mulig av seg selv. 

Det er ingen jobb hun hadde ønsket seg i utgangspunktet, bare en måte å tjene litt penger på. Penger som hun ikke en gang vet om hun vil få. Det er ingenting hun lærer noe av, ikke egentlig. Ikke møter hun venner for livet heller. Hun treffer menn, men heller ikke her gir hun av seg selv. Ikke egentlig, ikke sjela si. Hun mangler retning i livet, hun  lar seg ikke involvere. Engasjere. Akkurat som hun skal studere i Bergen til høsten. Ikke fordi hun vet hvilket fag hun ønsker å lese, eller fordi hun har et mål, men fordi en venninne trengte noen å dele leilighet med. Sånn ble det bare, og det er helt greit. Okay. Hun famler videre, men det er okay.

Jeg tenker på arkene som rom. Der inne kunne ville og hemmelige tanker få utspille seg. Snakke mot hverandre, rope mot veggene, ligge på gulvet og slåss. Men også de ørsmå forandringene kunne bli synlige. Det flyktige, det som ikke har navn. De hvskende stemmene, den langsomme bevegelsen. Mosen som er myk og vokser rett opp av jorda.

Og midt mellom hennes automatiske høflighetsfraser til turistene og halvhjertede forsøk på å stifte bekjentskaper leser hun. Fosse. Sandel. Ulven. Hun samler på ord og setninger, den unge famlende. Ord og setninger legges i en papirpose som snart, kanskje, om hun vil, skal bli til hennes egen bok. Enda er den bare en blank notisblokk.

Selvsagt er den det. Hun legger jo ikke sjela si i noe. Ikke fordi hun ikke vil, men fordi tiden ikke er moden. Enda er hun usikker, naivt tillitsfull. Famlende, søkende. Hun beskytter seg ved å være utenfor seg selv.

Sjeldent leser man en bok som beskriver en personlighet, dennes følelser, på en måte som får deg til å mentalt skrive en oppfølger. Med beskrivelser og små filosofiske betraktninger om naturen og universet settes hovedpersonen inn i et større bilde. Et bilde du selv kan kjenne deg igjen i. Et bilde som omfatter alt og alle. 

Slik føles det å lese Marte Hukes Naturhistorie.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Anita) (Beathe) (Aariho). Se gjerne også forfatterens (egen nettside) med lenker til anmeldelser.

Slektshistorie: Den blomsterhvite kiste

Oldemor - Bestefar - Pappa - Meg

Min farfar har tretten søsken. Tolv hele og en halv. Midt blant alle søsknene står tre piker som snart skal dø. En annen søster skal bli enke etter noen få års ekteskap. En bror blir syk i kropp og sinn.

Og som en bauta i familien, en styrke og kjærlighet som ikke lar seg kue, deres mor. Min oldemor. La meg fortelle dere om henne.

Min vakre, kloke oldemor. Hun levde et langt liv med mange sorger. 

Min oldemors foreldre fikk sju barn sammen. Oldemor kom som nummer fire, sju år før yngstemann. 

Samme år som minstemann ble født banket døden på døren. Min tippoldefar, ektemann til min tippoldemor og far til åtte, var funnet død. Sjøen krevde senere flere ofre. 

Også en av Oldemors brødre dør ute på havet. Søskenflokkens eldste giftet seg senere med hans unge enke. Man måtte hjelpe hverandre så godt man kunne. Det var et robust liv ute i havgapet.

Styrken hun den gang ble påtvunget gjorde Oldemor robust og hard, stolt og stri. Det skulle komme godt med også senere i livet.

Oldemor selv var den eneste av søskenflokken som flyttet bort fra øya. Det begynte med forhandlinger og endte med salg.

Kanskje de møttes i Kristiansund, disse to som senere skulle bli foreldre til Bestefar og hans tallrike søskenflokk. Oldefar reiste som sine sambygdinger ofte over til den store byen for å selge varer for å sikre inntekter, og Oldemor var der rett som det var i samme ærend. Kanskje forhandlet de om fisk eller korn. Kanskje utvidet de forhandlingene til å omhandle også et potensielt fruktbart forhold.

Tiden gikk og med tid kom beslutningen. Oldefar rodde over til Smøla og banket på døra hvor Oldemor tjenestegjorde. Fruen i huset kom bestyrtet mot henne og ba henne ordne seg i en fei. En frier var kommet til øya.

«Nei, tåle han ikkje sjå meg i gammelkle, får det berre værra», kneiste den høyreiste, vakre jenta fra Jøstølen.

Oldefar tålte det. Oldemor ble med ham hjem som hans frue.

Da de giftet seg hadde Oldefar allerede blitt far. En tjenestepike på nabogården fødte hans sønn i årets første måned. Oldemor holdt stadig hodet høyt hevet, selv om guttens mor aldri igjen var velkommen på gården. Hennes nye gård, eiet og driftet av hennes ektemann. Allerede like før jul kom deres første felles barn til verden. Ektefødt, det første i rekken av tretten.

Mine oldeforeldre fikk et langt ekteskap sammen, begge ble godt voksne. Slik gikk det ikke med alle barna. Den yngste ble bare femten.

Stakkars lille pike, som ligger og snart skal dø, skrev Herman Wildenvey en gang i et dikt.

Mon tro hva som farte over mors tanker når hun pleiet sine dødssyke døtre. Det er det uomtvistelig hjerteskjærende. Denne fullstendig gale rekkefølgen. Det motstridende i at en mor skal overleve sine barn.

Så underlig det er å stå og fryse

i måneskinnets ensomhet en kveld

og kjenne kulden fra det døde lyset

og være levende allikevel.

- Inger Hagerup

Hva sier man til et barn som er redd for å dø? Hva sier man til barn som ser sine små søsken kjempe for å overleve? Hvordan klarer man egentlig å gå videre?

Og hva sier man noen år senere, til sin datter som livredd og maktesløs ser sin ektemann dø av samme sykdom? Eller til sin paranoide og engstelige sønn som pådrar seg sykdommen og forsvinner ut og vekk fra seg selv i redsel for å smitte andre? En sønn som til slutt ikke orker mer.

Beret holdt ikke tilbake for sin mann. Hun hadde både sjelelig og åndelig styrke som særpregede egenskaper. (Fra bygdeboka)

Først 93 år gammel forlot min oldemor denne verden.

Min oldemor døde lenge før jeg ble født. Selv om jeg aldri fikk møte henne er hun for meg et menneske jeg setter umåtelig stor pris på. 

Og i himlen, hist i himlen skal din barndom aldri dø,

og eventyret der, det blir ingen gang det siste.

Men det ene, du kan huske fra ditt jordlivs lille sjø,

er vel angsten for den blomsterhvite kiste… 

- Eventyr til Ellen, av Herman Wildenvey

Slektshistorie: Symaskin og kjærlighet

Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg

I min barndom likte jeg å tilbringe tid i mitt eget selskap. Noe av det jeg likte best i ensomhet var å sitte oppi mine foreldres pent oppredde dobbeltseng og se på smykkene til mamma. Hun hadde en rund boks med skatt etter skatt. En av skattene var en gullpenn. En annen skatt var en medaljong festet i et langt kjede. En tredje var en gullring med to hjerter.

Alle disse skattene var fra min oldefar, sendt hjem over det store havet til oldemor. Tenk, en gullring med to hjerter, de var nok ordentlig forelsket de to. Selv skilt av et helt verdenshav.

Oldefar var 34 år gammel da han forlot sin farsgård, sin kone og deres fire små barn. I emigrasjonspapirene fra 1923 står det at han aldri har tenkt seg tilbake. Kanskje måtte han skrive det slik, eller kanskje var det meningen familien skulle komme etter.

Like før avreise. Oldefar med min bestefar på armen. Oldemor står bak til venstre. Den eldre kvinnen er min tippoldemor, oldefars mor. 

10. juni ankret Stavangerfjord inntil New Yorks havnebasseng. Overfarten fra Bergen til New York hadde tatt nesten to uker. På Ellis Island føres han sirlig inn i registrene. Han er farmer står det. 5 f 5 i høy og brunt hår. Hans nærmeste slektning var moren, for far var død. Destinasjon var staten Washington, hvor hans søster bodde.

Storesøsteren Inga var bare 22 år gammel da hun sju år før sin bror fylte ut emigrasjonspapirene. Håpet var å «bedre livsvilkaar». Hun hadde til da bedrevet husarbeide, og hun ble derfor ført opp som ugift Enepike, en kvinnelig hushjelp i et hus hvor det bare var én hushjelp. Også hun reiste med Den Norske Amerikalinje III fra Bergen, og hennes mål var å komme seg til Jackson, Minnesota. Her bodde hennes søster, står det i papirene. Hennes navn var Jasie, men Josefine da hun som tjueåring dro for å søke lykken.

Halvparten av den store barneflokken mine tippoldeforeldre bodde nå i Amerika. Oldefar, Inga og Josefine, Men også Sofie, Ole og Nils. De to brødrene skal begge ha bodd i Canada, trolig fulgte også Josefine etterhvert etter. 

Det var vanskelig å drive farsgården, og alle meldte om gode kår der borte. Odelsgutten, min oldefar, var vant til å ta i tunge tak både på gården og i skogen, og lot seg friste. På USAs vestkyst arbeidet han som snekker og skogarbeider, men et uhell satte ham fysisk til side. Han fikk et tre over seg og skadet foten. Den ble aldri den samme igjen, og resten av livet humpet han avgårde med stiv fot.

- På norsk jord.

Oldefar holdt ut i sju år, men han lengtet nok hele tiden tilbake. Stadig brukte han sine opptjente dollar til gaver som han sendte hjem. Gull – og en symaskin, hjem til sin kjæreste hustru.

Singermaskinen står i dag i mine foreldres stue og vitner om kjærlighet og omsorg.

Les også:

• Min spedalske tippoldefar
• Solens helbredende kraft

Den største forbrytelsen, av Marte Michelet

Utallige skjønnlitterære romaner og minst like mange sakprosa med handling fra andre verdenskrig til tross, litteratur om det norske holocaust har vært mangelvare. For to år siden bokdebuterte en ung, kvinnelig journalist med nettopp dette tema. 

Den største forbrytelsen, av Marte Michelet

Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust.

Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2014. Vinner av Brageprisen.

Gjennom et fåtalls hovedpersoner fortelles historien vi fremdeles den dag i dag ikke liker å vedkjenne oss. 70 år etter andre verdenskrig blir man stadig like overrasket – og rystet – over rollen den norske stat spilte i kjeppjagingen av jødene. 

Mistenkeliggjøringen. Ydmykelsen. Deportasjonen. Henrettelsen.

For det var ikke bare tyskerne. Okkupasjonsmakten. Det var også NS. Politiet. Eksilregjeringen. Og alle de som visste, men som valgte å ikke gjøre noe med det. Mange kunne grepet inn, men forsøkene var få og fånyttes. 

Skjønt frem til dette har vi helst hørt om forsøkene. Pakketransportene til Sverige. Gjemsel i naboens kjellerbod. Motstandsbevegelse og vennskap. Medmenneskeligheten midt oppe i det hele.

Det rådet en mentalitet som utelukket jødene fra oss. De var ikke likestilt med oss i det norske samfunnet. Slik behøvde man heller ikke forholde seg til dette ubehagelige, vonde, forkastelige, vi mistenkte eller visste skjedde med de. Det norske folk hadde nok med seg selv. 

- Så er det også uhyggelig å gjenkjenne datidens retorikk som aktuell også i våre dager.

Mye av det Michelet forteller i sin bok, grundig samlet og dokumentert gjennom rikholdige kildehenvisninger, er velkjent, men det har likevel vært lite kjent hvordan Norge forholdt seg til nazistenes uttalte jødeproblem, og hvordan deres løsning faktisk kunne gjennomføres i vårt eget lille land. 

Der løper alle de som aldri vil få sin historie fortalt. De løper for livet, rett inn i døden. 

Hvert eneste barn og hver eneste kvinne som ble sendt med «Donau», ble drept denne natten. 188 kvinner og 42 barn. 

Hundrevis av arbeidstimer var blitt nedlagt for å kartlegge, registrere, arrestere og samle dem sammen, frakte dem de ett tusen fem hundre kilometerne hit, til et lite hus i et skogholt langt øst i Polen, for å myrde dem med et middel beregnet på insekter og rotter.

Hennes fortellerstil er nærmest litt uengasjerende i sin nøkternhet. Hun forholder seg øyensynlig nøytralt og saklig, men spiller likevel på emosjonelle strenger. Kanskje nettopp fordi vi vet så inderlig godt hvordan det hele endte.



For rosende omtale? Les gjerne (denne kronikken) publisert på Aftenpostens nettsider.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: (Aariho) (Berit) (Kleppanrova) (Randi) (Rose-Marie) (Tine) (Tone)

Hvem leser?

I dag har jeg mer eller mindre bokblogger i seks samfulle år. I den senere tid litt mindre, rett og slett fordi tid og lyst til å lese har vært litt laber. - Blant annet slektsforskning har tatt over mye av tiden, og noen resultater av dette vil krydre bloggen i fremtiden. Det får stå sin prøve.

I fjor lovte jeg gave til en av dere. Jeg har fremdeles ikke somlet meg til å realisere planene. Det er ekstremt ræva. Det er så ræva at jeg mangler skamvett når jeg nå drister meg til å spørre om dere vil svare på mitt spørsmål.

Hvem er dere, dere lesere av Ellikkens bokhylle?

Slektshistorie: Solens helbredende kraft

Bestefar - Pappa - Meg

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var første gang jeg fikk vite at Bestefar hadde en tvillingsøster, men jeg har ofte tenkt på henne. Det vesle, blasse fotografiet av henne i en seng utenfor hospitalet hun bodde på, husker jeg som jeg skulle holdt det i mine egne hender.

Bestefars tvilling ble syk av tuberkulose i ung alder. Kanskje var hun syk allerede da hun stod for presten som femtenåring. De første årene ble hun stelt hjemme, men store ting hadde skjedd på forskningsfronten. Langt syd i landet, i solfylte Stavern, fantes det et spesialsykehus for tæringssyke. Stavern kysthospital ble bygget allerede i 1892 og stadig utvidet. Særlig unge mennesker fikk plass, og snart ble min bestefars tvillingsøster en av pasientene. Hell i uhell.

Kysthospitalets leder hadde stor tro på solens helbredende kraft, og egne liggehaller nede ved sjøen ble satt opp. Rundt 1930 ble det bygd solaltaner og sammenhengende verandaer langs hele hovedbyggets fasade. Her lå unge Ada og smilte tappert til fotografen en solfylt dag sent på trettitallet.

Solen gikk ned over Stavern en septemberdag i 1941. Det var ikke lenger noe mer å gjøre for 26-årige Ada.

Bestefar står som nummer to fra venstre. Ada sitter i midten, i mørke klær. 

Hun ser syk ut allerede her, stakkars lille pike.

Samme skjebne opplevde søsteren Lully ti år tidligere. Så nøyaktig som det er mulig å få det, bare en dag senere. Også Lully ble som ungdom syk av tuberkulose. Født i 1909 måtte hun gi tapt allerede som 22-åring. Som barnløs og ugift etterlot hun seg kun en grav som nå for lengst er blitt slettet.

Vesle Lully som barn, den minste jenta på rekken.

Jeg håper dere som leser disse ord stopper litt opp og ser for dere to unge piker som løper rundt på gårdstunet. Dansende og leende. Dikt de to inn i et liv med masse glede og lykkelige stunder. 

Et liv der solen aldri går ned.

Slektshistorie: Min spedalske tippoldefar

Dette innlegget publiseres i forbindelse med min omtale av sakprosaboken Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy.


Tippoldefar - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg
Det var ingen hemmelighet. Min tippoldefar sin dødsårsak var for lengst avslørt i bygdeboka, men man har liksom ikke helt trodd det likevel. Det var et arkivfunn som måtte til for at jeg skulle godta det som sannhet.

Han hadde filosofiske og historiske interesser og samla på gamle trylleformler som skulle kurere enkelte sykdommer. (Hentet fra bygdeboka)

Min tippoldefar døde som spedalsk. Han som hadde hjulpet andre, kunne ikke redde seg selv.

Historien om de spedalske i Norge er kanskje ett av de tristeste kapitlene i norsk sosialhistorie. Særlig Vestlandet var hardt rammet av denne sagnomsuste og redselsfulle sykdommen. Styresmaktene og helsepersonell, om så kan kalles på 1800-tallet, satte store ressurser på å løse problemet. I det minste begrense omfanget.

Det var først i 1873 man fant årsaken til sykdommen: Leprabasillen.

Spedalskhet som tidligere hadde blitt forklart med stigmatiserende mytologi, hadde nå, endelig, fått en medisinsk forklaring. En Nydelse af Fisk og Mælk var ikke lenger en plausibel forklaring.

… som ogsaa kaldes Elephantiasis Græcorium i Modsætning til Elephantiasis Arabum, paa Dansk Spedalskhed, er en kronisk Infektionssygdom, som ifølge sin Natur og Udvikling staar Tuberkulosen og Syfilis nærmest og med disse danner en Triade af vore farligste og alvorligste Folkesygdomme. (Salmonsens Konversations Leksikon, Anden udgave, København 1920)

I 1856 ble det innført meldeplikt for lepra, og oversiktene ble grunnlaget for et sentralt, landsomfattende pasientregister. Faktisk det eldste i verden i sitt slag.

Med sirlig skrift finner vi de første opptegnelsene digitalisert, kategorisert etter amter. Finnmark, Nordland, Nordre Trondhjem, Søndre Trondhjem, Romsdal og Nordre Bergenshus. Den typiske leprasyke var fra Vestlandet, var gårdbruker og fisker, mann og mellom 30 og 50 år. Gjerne hadde den syke over lengre tid oppholdt seg i områder med myr. Han passet inn i samtlige kategorier.

Under Romsdals Amt finner vi opptegnelser over de syke fra Nordre Nordmøre. Alle er utdelt nummer og registrert med legedistrikt, prestegjeld, årstall for smitte og, nokså uunngåelig, dødsår og sted. 

Mange år senere finner vi min tippoldefar i dette registeret. Han og en kvinne som viser seg å være i samme familie, en kvinne ingen i min slekt visste om.

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. 43 Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.» Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter. (fra Markusevangeliet)

Store fremskritt var blitt gjort de siste årene etter at leprabasillen hadde blitt oppdaget i 1873, men selv om årsaken hadde blitt avslørt, var sykdommen likevel forbundet med stor skam og redsel. I 1885 trådde Spedalskloven i kraft. Syke skulle holdes forsvarlig isolert i sitt hjem, eller bli tvangsinnlagt på hospital. 

Historien helt tilbake til oldtiden viser alt fra begrensninger av hvilke dager man kunne oppholde seg i byene, til at man måtte merke sine klær og at syke ikke hadde lov til å inngå ekteskap. Selv ikke etter døden fikk de syke fred. Gravene måtte legges til steder langt unna de andre.

Livet til de spedalske fortonte seg fra å leve tilnærmet som normalt i sitt eget hjem, til å være utstøtt og avstengt fra samfunnet. Andre måtte tilbringe resten av sine liv, innestengt på institusjoner. Selv om restriksjonene var mer humane på slutten av 1800-tallet, var samfunnets kollektive redsel likevel så markant at stigmatisering og utestengelse var uunngåelig.

Min tippoldefar døde i 1893, 74 år gammel. Et riktig langt og rikt liv, selv om det ble en trist sorti. Formodentlig fikk han bo hjemme på gården hele sitt liv.

To år etter Peders død var de nasjonale tallene mer enn halvert. Leprabasillen var i ferd med å dø ut.

Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy

På det europeiske kart over spedalske fremsto Norge på 1800-tallet som en skamplett. Vestlandet var relativt hardt rammet og fargela hele det langstrakte land med farefull mørk farge. Noe måtte gjøres. Noen få var villige til å ta opp kampen, og visste nøyaktig hvordan de skulle få styresmaktene til å prioritere dette arbeidet. 

Dette var en enestående mulighet til å modernisere vårt land. Vise omverdenen hvilken ressurs her fantes. Hvordan vi, den fattige bondenasjon, kunne heve oss fra den tarvelige kystnasjon og fremstå som kultiverte og fremtidsrettede. Vi kunne redde oss selv og resten av verden!

Ti tusen skygger | En historie om Norge og de spedalske, av Bjørn Godøy

Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2014

Skjønt, de rynket på sine fisefine neser, disse velstående, kultiverte østlendinger. Selv stolte bergensere ville ha seg frabedt å bli assosiert med striler fra trekkfylte, røykbelagte små stuer med gulv fylt opp av matrester og skjødesløs omgang med spedalske fulle av verkebyller og misdannede ansikter.

For det var i all hovedsak på Vestlandet spedalskheten herjet. Jeg skal på ingen måte forsøke å oppsummere norsk spedalskhistorie i dette innlegget, men la det være helt klart:

Jeg lar meg imponere over all kunnskapen forfatteren og akademikeren formidler i denne relativt korte boken. Han gir oss et nokså unikt innblikk i norsk 1800-talls mentalitet, kultur og samfunnsforståelser. Her er bønder mot fiskere, langskaller og kortskaller, det kultiverte Østlandet og det fattigslige, tarvelige, skitne Vestlandet. Og som det endelige bevis: Spedalskhet. 

De spedalske var brakte ikke bare redsel og skam, men representerte også en fare for omverdenens syn på nasjonen Norge. Noen få medisinere ønsket å ta opp kampen, redde sine landsmenn og dermed også redde nasjonens omdømme. I all hovedsak omhandler boken nettopp disse medisinernes forskningsarbeid. Eller rettere sagt, veien fra hardnakkede teorier til forskning og det endelige gjennombrudd: Oppdagelsen av leprabasillen.

Like viktig og interessant er formidlingen av det norske samfunn utover 1800-tallet. Vi skildres en kultur hvor fiskebøndene vernet om sine syke, med ønske om å yte omsorg og beskyttelse i sine hjem, motivert både av emosjonelle bånd og som nødvendig hjelp til det daglige arbeide. Spedalske finner trøst i de hellige ords forsikring om at de syke kommer til himmelen. Snart, fra midten av århundret skjer noe dramatisk: Redsel og avsky tar over og bygdesamfunnet så vel som familiemedlemmer skyver de spedalske fra seg med vemmelse og angst for selv å bli syke. Gud forby den ubønnhørlige skam de forkrøplede, verkestinkende etterlater sin familie. 

I takt med samfunnsutviklingen og forskningen opprettes pleiestiftelser i tre vestlandske byer. Boken gir oss et spennende, og trist, innblikk i livet innenfor veggene. I mangel av behandling fremstod de alle mer som kummerlige kurbad med preg av isolasjon og høyst nødvendig oppbevaring, enn sykehus. Overarbeidede ansatte pleiet forsømte verkesår, mens de yngste pasientene med skrekk og avmakt kunne bivåne de eldre svinne hen i forråtnelse.

Kanskje savner jeg flere personskildringer selv om en titalls personer blir nevnt. Jeg savnet å virkelig leve meg inn i skjebnen, deres historier. Dette ville riktignok krevd større kunstnerisk frihet, og hadde kollidert kraftig med det faktaorienterte grunnlaget. Likevel, flere utdrag fra pasientjournaler og et rikere utvalg av bilder ville i mine øyne matchet tittelen litt bedre. 

Skjønt, jeg innser og innrømmer at jeg boken igjennom håpet på tegn etter og anekdoter om mine to slektninger som på tampen av 1800-tallet døde som spedalske. Som ivrig slektsforskeramatør var følgelig denne boken av stor interesse, men Ti tusen skygger fenger bredere enn som så.

Med utgangspunkt i en særegen, myteomspunnet sykdom skildres Norge i en hundreårsperiode, befriende fritt for litterær nasjonalromantikk og selvforherligende samhørighet. Boken er lettlest og innehar relativt få sider, men det er likevel en bok man må belage seg å bruke lengre tid på. Det er så mye man ønsker å feste seg ved, så mye man ønsker å lære.

Mye er kjent. Noe kommer overraskende. Som et uvelkomment gufs av det ubehagelige, men akk så sanne. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til 1980-tallets aids-hysteri for å finne tilsvarende skambelagt nasjonal sykdomshistorie. Verdt å huske, verdt å vite.

Kilde: Kjøpt selv

Andre bloggere: (Tine)