På det europeiske kart over spedalske fremsto Norge på 1800-tallet som en skamplett. Vestlandet var relativt hardt rammet og fargela hele det langstrakte land med farefull mørk farge. Noe måtte gjøres. Noen få var villige til å ta opp kampen, og visste nøyaktig hvordan de skulle få styresmaktene til å prioritere dette arbeidet.
Dette var en enestående mulighet til å modernisere vårt land. Vise omverdenen hvilken ressurs her fantes. Hvordan vi, den fattige bondenasjon, kunne heve oss fra den tarvelige kystnasjon og fremstå som kultiverte og fremtidsrettede. Vi kunne redde oss selv og resten av verden!
Ti tusen skygger | En historie om Norge og de spedalske, av Bjørn Godøy
Sakprosa. Norsk. Utgitt i 2014
Skjønt, de rynket på sine fisefine neser, disse velstående, kultiverte østlendinger. Selv stolte bergensere ville ha seg frabedt å bli assosiert med striler fra trekkfylte, røykbelagte små stuer med gulv fylt opp av matrester og skjødesløs omgang med spedalske fulle av verkebyller og misdannede ansikter.
For det var i all hovedsak på Vestlandet spedalskheten herjet. Jeg skal på ingen måte forsøke å oppsummere norsk spedalskhistorie i dette innlegget, men la det være helt klart:
Jeg lar meg imponere over all kunnskapen forfatteren og akademikeren formidler i denne relativt korte boken. Han gir oss et nokså unikt innblikk i norsk 1800-talls mentalitet, kultur og samfunnsforståelser. Her er bønder mot fiskere, langskaller og kortskaller, det kultiverte Østlandet og det fattigslige, tarvelige, skitne Vestlandet. Og som det endelige bevis: Spedalskhet.
De spedalske var brakte ikke bare redsel og skam, men representerte også en fare for omverdenens syn på nasjonen Norge. Noen få medisinere ønsket å ta opp kampen, redde sine landsmenn og dermed også redde nasjonens omdømme. I all hovedsak omhandler boken nettopp disse medisinernes forskningsarbeid. Eller rettere sagt, veien fra hardnakkede teorier til forskning og det endelige gjennombrudd: Oppdagelsen av leprabasillen.
Like viktig og interessant er formidlingen av det norske samfunn utover 1800-tallet. Vi skildres en kultur hvor fiskebøndene vernet om sine syke, med ønske om å yte omsorg og beskyttelse i sine hjem, motivert både av emosjonelle bånd og som nødvendig hjelp til det daglige arbeide. Spedalske finner trøst i de hellige ords forsikring om at de syke kommer til himmelen. Snart, fra midten av århundret skjer noe dramatisk: Redsel og avsky tar over og bygdesamfunnet så vel som familiemedlemmer skyver de spedalske fra seg med vemmelse og angst for selv å bli syke. Gud forby den ubønnhørlige skam de forkrøplede, verkestinkende etterlater sin familie.
I takt med samfunnsutviklingen og forskningen opprettes pleiestiftelser i tre vestlandske byer. Boken gir oss et spennende, og trist, innblikk i livet innenfor veggene. I mangel av behandling fremstod de alle mer som kummerlige kurbad med preg av isolasjon og høyst nødvendig oppbevaring, enn sykehus. Overarbeidede ansatte pleiet forsømte verkesår, mens de yngste pasientene med skrekk og avmakt kunne bivåne de eldre svinne hen i forråtnelse.
Kanskje savner jeg flere personskildringer selv om en titalls personer blir nevnt. Jeg savnet å virkelig leve meg inn i skjebnen, deres historier. Dette ville riktignok krevd større kunstnerisk frihet, og hadde kollidert kraftig med det faktaorienterte grunnlaget. Likevel, flere utdrag fra pasientjournaler og et rikere utvalg av bilder ville i mine øyne matchet tittelen litt bedre.
Skjønt, jeg innser og innrømmer at jeg boken igjennom håpet på tegn etter og anekdoter om mine to slektninger som på tampen av 1800-tallet døde som spedalske. Som ivrig slektsforskeramatør var følgelig denne boken av stor interesse, men Ti tusen skygger fenger bredere enn som så.
Med utgangspunkt i en særegen, myteomspunnet sykdom skildres Norge i en hundreårsperiode, befriende fritt for litterær nasjonalromantikk og selvforherligende samhørighet. Boken er lettlest og innehar relativt få sider, men det er likevel en bok man må belage seg å bruke lengre tid på. Det er så mye man ønsker å feste seg ved, så mye man ønsker å lære.
Mye er kjent. Noe kommer overraskende. Som et uvelkomment gufs av det ubehagelige, men akk så sanne. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til 1980-tallets aids-hysteri for å finne tilsvarende skambelagt nasjonal sykdomshistorie. Verdt å huske, verdt å vite.
Kilde: Kjøpt selv
Andre bloggere: (Tine)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar