Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.


Ikke rart det kommer kråker, av Karine Nyborg

Bryllupet: En far forsøker å bøte på skadene overfor sin voksne sønn, men i et panikkanfall ødelegger han alt. - Eller var viljen ikke sterk nok når det kom til stykket?

Det må være en grunn: En jente utagerer. Det gjør så inderlig vondt inne i henne, og for å skade seg mest mulig provoserer hun frem en aggressiv handling fra en annen person.

Man kysser ikke kameraten sin: Sønnen tar seg av sin mor, motsatt av slik det burde være. Hun ødelegger ham, og også hans tilnærming til andre.

Om forlatelse: To barn rotter seg sammen mot et annet barn. Det er utvilsomt galt det de gjør, de vet det, men å be om forlatelse utsetter problemet.

Snakke med fremmede: På biblioteket gjemmer en dypt deprimert mor seg bak bokhyllene. Hennes vesle jente søker kontakt med en tilfeldig fremmed for respons og nærhet.

Have I told you lately that I love you: Han elsker henne, men har det ikke nok mot til å rydde opp i sitt eget rot. Han lar det være med tanken. – For tanken er jo god.

Ikke rart det kommer kråker: Hun er gravid med sitt andre barn og føler seg utrygg på den gravide barnehagetanten. Mannen er ikke helt til stede. - Kan det være en sammenheng?

Gransker: En mann søker svar og trøst i sin tilværelse mens hans kone er i Syden. Han famler i mørket etter svaret på hvor alt gikk galt, og ender opp med å snike seg etter en dame. En blind, gravid dame.

Ikke gå fra meg: Far er ute og flyr, mens moren og datteren holder sammen. En dag blir jenta sittende utenfor en annen manns hjem mens moren er innenfor. Helt alene.

Det er din tur: En mann sørger over tapet av sin kone og forsøker å drukne sin sorg. En sorg som ikke bare er over sin kone, men også alt som ikke ble noe av. Livet som ikke ble.

Stup: Mor og sønn reiser på hyttetur. Begge innser under oppholdet at en epoke er over. Moren ønsker at sønnen skal få luft under vingene, sønnen ønsker å løsrive seg. - Eller vil de egentlig det?

Felles for alle disse novellene er ensomme sjeler på søken etter nærhet og trygghet. Alle er de på jakt etter noe eller noen som kan gi livet mening. Novellene inneholder en god del lange setninger. Komma etter komma som etterfølger komma. Skrivestilen er intens og leseren rives unektelig med. Likevel, det er når man tar seg tid til å stanse etter hver novelle, at novellesamlingen glimter med sin storhet.

Mye er blitt skrevet om novellesamlingen både på bokelskere.no og i Bokblogglandia(Solgunn) (Lena) (Line) (Stine) . Bloggerne har vært begeistret mens forumistene har vært litt lunkne. Noen, faktisk en del, har ytret kritikk for avslutningene. De kaller de et antiklimaks. - Jeg kaller det prikken over i’en.

Avslutningene er for meg kronen på verket. Avslutningene er på stedet hvil. Leseren ønsker å vite mer, men forfatteren svarer oss med ingenting. Det skjer ikke mer, det er rett og slett på stedet hvil. Novellefigurene finner ikke lyset i tunellen, de finner ingen løsning på sine problemer. De bare fortsetter og stemningen beholder med dette all sin håpløshet.

Her finner vi uendelig mye smerte, og hver smerte er individuell. Aggresjon. Depresjon. Fornektelse. Fortrenging. Fortvilelse. Det begynte med Bryllupet, som gjorde et sterkt inntrykk i all sin sårhet og frustrasjon. Det må være en grunn og Om forlatelse provoserer med sin hudløshet. Det er din tur uttrykker en intens sorg over et liv som ikke har blitt levd optimalt. Denne sorgen illustreres av barnet som bare var planlagt, snakket om, ønsket. De ønsket så mye av livet at de ikke ønsket seg noe nok.

Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet.

Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen gjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå. - Jeg har hørt mye godt om Ikke rart det kommer kråker, og ikke rart er det…

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Mabel og Jack kommer fra ulike kår, men fant i sin ungdom lykken hos hverandre. I godt voksen alder flytter de til Alaska for å starte et nytt liv. På den lille nybyggergården forsøker de å finne tilbake til hverandre, forsøker å innfinne seg med et liv uten barn rundt skjørtekantene, og samtidig få endene til å møtes økonomisk. Etter år med sorg over det lille dødfødte barnet, og savn etter barn, leter de etter felles referanser, tryggheten og kjærligheten for hverandre og grobunn for fortsatt felles fremtid. Jack steller med dyrene, er ute i skogen og på åkeren. Mabel lager paier, holder huset pent og ryddig og søker selskap i bøkenes verden. En vinterdag finner de tilbake til hverandre en skakket stund fylt med ukomplisert lykke. Sammen lager de en snøjente med pent utskjært ansikt og blå votter. Neste morgen er snøjenta borte. Smeltet bort eller rasert av ville dyr. Like etter begynner uforklarlige ting å skje. Ei lita jente med blå votter viser seg i skogkanten. En sky, vill jente med en rødrev som følgesvenn. Hvem er hun? Er hun virkelig, eller bare en drøm?

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

Eventyret om snøjenta finner vi igjen i det gamle russiske folkeeventyret om Snegurochka. Forfatteren beskriver også Mabel der hun sitter og blar i en bok og ser på tegninger av nettopp denne fabelfiguren. En versjon av eventyret er oversatt til engelsk og kan leses på denne siden.

Noen mister interessen for boken nettopp på grunn av dette uforklarlige, det eventyrlige vel hele historien. Den er likevel så mye mer enn bare overtro og himmelsk trøst.

På gården finner vi det aldrende ekteparet Mabel og Jack som strever med sitt, helst i utakt og med stillhet. Det var mye som ikke ble som det skulle, mye som ikke blir sagt som skulle vært sagt. Hjerte og sinn er fylt av en smerte og en uforenelighet som gjør livet tungt og umedgjørlig. Hvor er lykken? Hva er lykke? Kan de atter finne lykken sammen?

Hun krabbet mellom trærne, skrapte opp knær og håndflater. Da hun ikke fant noe, reiste hun seg, det stakk i brystene, og plutselig rant melken og gjorde forstykket på nattkjolen gjennomvått, dryppet nedover magen hennes, rant unyttig ned på marken. Denne sorgen overlever jeg ikke, hadde hun tenkt.

Jeg er overrasket, imponert og nesten skremt av forfatteren evner til å formidle den nakne sorgen over å ha mistet et barn. Dette er tanker som jeg kjenner igjen, enda det er tungt å vedgå det. Det er noe så inderlig sårt ved disse tankene, så inderlig sårt at man ikke klarer å innrømme de overfor andre, knapt nok overfor seg selv.

Det hadde hun ikke kunnet tidligere, da det lille livet lå og sparket i magen hennes. Innerst inne i et avstengt sted i hjertet visste hun at det var hennes feil. Mens hun gikk gravid hadde hun undret – er det meningen at jeg skal bli mor? Har jeg så mye kjærlighet å gi? Og så hadde barnet dødd inne i henne. Hvis hun bare ikke hadde tvilt, kunne hun satt et levende, skrikende barn til verden og lagt det til brystet.

Derfor ville hun ikke la kjærligheten svekkes, ikke så mye som et øyeblikk. Hun skulle være på vakt og ønske og ønske. Vær så snill, barn. Vær så snill, barn. Vær så snill å ikke forlate oss.

Likevel er det som så mye annet: det blir mindre farlig ved å sette ord på det. Overrumplende ærlig er det også å lese om Mabel og Jacks sorg. Alle sørger ulikt og ingen sørger i takt. Heller ikke Mabel og Jack. Det er stille bebreidelser, og åpne konflikter i form av bagateller som gjøres større enn de egentlig er. Sorgen må ut, selv etter mange år, men det er en kunst å ikke gjemme den bak et slør, en forkledning.

Å skulle leve et fullverdig liv som ektepar uten barn som binder dem sammen og gir en håndfast fremtid er en utfordring. Hvilken mening gir et samliv når begge har sett for seg en felles barneflokk? Dette illustreres ganske så godt der Jack skader ryggen sin og Mabel tvinges til å vurdere å gå fra ham. Et sted i livet gikk Mabel og Jack seg vill. De har beveget seg stadig lenger bort fra hverandre, og nå begynner prosessen med å finne tilbake til hverandre. Det skal et lite mirakel til for å bøte på noe slikt.

Alt dette bindes sammen av et godt og flytende språk. Noen svakheter språkmessig er det unektelig, men forfatter kan neppe belastes for disse. Enkelte ord som flaut og erting kunne med fordel vært endret til ubekvemt og terging. Kanskje bare en smakssak, men disse ordene oppfattet jeg som markant annerledes enn resten av ordlyden. Det blir med småpirk, det er liksom ikke så viktig. Det viktige er den altomslukende stemningen.

Jeg ble ikke så uhemmet beveget av boken som jeg på forhånd trodde. Ikke åpenlyst beveget, i alle fall. Likevel kjenner jeg det inni meg. Boken er varm, øm, stille og var. God. Hjertegod.

Ja, nettopp hjertegod. Tvers igjennom hjertegod.

Jeg ønsker å bli en slik mor som du er for meg, sa hun så lavt at Mabel lurte på om hun hadde hørt riktig. Men det var de ordene hun hadde sagt, og Mabel tok dem inn i sitt hjerte og gjemte dem der for alltid.

Bakgrunn:

For en tid tilbake arrangerte en bokblogger konkurranse hvor den heldige vinner fikk en utgave av Eowyn Iveys Snøbarnet. Jeg leste om boken og ble umiddelbart beveget. Hvorfor ønsker du deg denne boken, spurte Leserommet. Jeg svarte og svarte. Svarte for mye, kanskje. Det nådde et punkt der stadig flere ga sine ”lodd” til meg, og deres omtanke nådde helt til forfatteren selv. Forlaget tok etter hvert kontakt med meg hvor de fortalte at de gjerne ville gi meg Snøbarnet. - Tusen takk!

Til slutt, et lite hjertesukk:

Jeg skulle ønske forlaget kunne endret omtalen på baksiden av boken. ”Jack og Mabel har én stor sorg i livet – de har aldri klart å få barn.” Det er feil. De har fått barn. At barnet døde betyr ikke at de ikke er foreldre eller at de aldri har hatt et barn. At de ikke har barn. Det har de.

La foreldre som har mistet barn i alle fall få anerkjennelsen av å være foreldre. La barnet få anerkjennelsen av å ha levd et liv, om så bare i mors mage. Det gir det meningsløse litt mer mening.

Edit: Fikk etter dette innlegget en veldig hyggelig tilbakemelding fra forlaget. Snøbarnet vil bli trykket opp i et nytt opplag, og nevnte setning på baksiden er redigert bort. Supert :)

Lest i 2011 - Oktober

Plutselig var det på tide med et nytt månedsinnlegg, to dager uti november. Følgende var status på oktobers siste dag:

Usynlig, av Paul Auster - Gjenferd, av Jo Nesbø - En helt annen historie, av Håkan Nesser - Minus meg, av Ingelin Røssland - Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Jeg ble litt overrasket over at jeg har lest såpass denne måneden. Dagene har flydd av gårde, jeg har vært ute på tur og forsøkt ikke å være sur, stressnivået har vært høyere enn skuldrene mine og jeg har knapt nok hatt tid til å puste. Seriøst. Eller serr, som jeg fikk med meg at Big Brother-deltakerne pleier å si, da jeg ved en grusom tilfeldighet zappet innom en episode. I alle fall. Det har vært travelt.

Når jeg ser denne listen blir jeg likevel ganske så stolt over at jeg har latt meg ha tid til å lese innimellom slagene, både som rekreasjon, hygge og nødvendighet. Det har ikke vært tid til å skrive om de fine leseopplevelsene, men hatt det fint med lesingen – det har jeg definitivt hatt.

Usynlig ga meg stjerner i øynene. For en bok, for en forfatter! Jeg elsker Paul Auster. Edit: Jeg nielsker Paul Auster. Jeg kunne grått av tanken på at jeg ikke skrev ned mine tanker umiddelbart etter siste side, for omtalen jeg etter hvert vil komme til å skrive kan ikke yte boken rettferdighet. Gjenferd hadde jeg gru-gledet meg lenge til å lese. Gruet meg i redsel for å bli skuffet. Gledet meg fordi jeg visste at jeg hadde noe å glede meg til. En helt annen historie skuffet meg først, for deretter å glede meg stort. Om jeg ikke elsker Håkan Nesser, så digger jeg ham i alle fall stort. Minus meg ble for meg en nydelig leseopplevelse, selv om ikke alle nødvendigvis har lik oppfatning som meg. Avslutningen, Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, var knakende god den også. Digge-Håkan overbeviste nok en gang.

Så heldig jeg har vært med bøkene denne måneden!

Ja, også har jeg jo tradisjonen tro også fått shoppet en smule. Et helt brød, vil kanskje noen si, for mange smuler gjør av og til et stort brød. Jeg orker ikke lenger skrive om sprengte bokhyller. That goes without saying, altså. I september tok jeg fullstendig av, mens jeg var en smule mer nøysom i oktober:

Mansfield Park, av Jane Austen
Mesteren og Margarita, av Michail Bulgakov
Elskeren, av Marguerite Duras
De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen
Enke for et år, av John Irving
Engelen på det sjuende trinn, av Frank McCourt
Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, av Håkan Nesser

Det ble kanskje en del likevel. Kjøpt for en slikk og ingenting på bruktboksalg. Jeg tror kun to av bøkene var bladd i av opprinnelig eier. I den ene lå et forseggjort bokmerke med tørkede høstblader og «Kjære tante. Jeg er glad i deg!». Slikt blir jeg kraftig rørt av, og i tillegg enda mer overbevist om at jeg virkelig ikke kan kvitte meg med en eneste bok jeg har anskaffet meg. Mon tro om jeg detter innom et bruktboksalg også i november? Min bedre, men mindre leseglade, halvdel får åndenød bare jeg tenker på det.

Helt på tampen tillater jeg meg å juble over at tiåringen min har gjenopptatt lesegleden sin. Det måtte selvsagt en konkurranse til: Les femti bøker i løpet av et år og få rabatt hos Peppes Pizza. For de som lurer: jeg er for gammel til å delta. For de som lurer mer: jeg kjøper min egen pizza for mine egne penger, og har alle intensjoner om å lese minst like mange bøker i november som i oktober.

Dette kunne vært en fin avrunding av blogginnlegget, men jeg velger å strekke strikken litt til. Oktober var nemlig måneden da klubben i mitt hjerte vant sitt aller første gull. 100 år, Solskjær og gull. Stort større blir det ikke!

Dæææææææsken, så deiliiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiig!

Minus meg, av Ingelin Røssland

Hvordan forholder en tenåringsjente seg til livet, døden og kjærligheten? Det er tid for de dype diskusjoner, meningen med alt og alle, de store spørsmål, sterke følelser og kampen for å godta at man ikke har løsningen på alle problemer. Av og til må man nøye seg med å undres, og at et "vet ikke" ofte er det beste svaret man kan gi. Det er tid for

Minus meg, av Ingelin Røssland

Få dager før Linda fyller 13 år gjennomfører hun sitt livs beste stup. Det blir også hennes siste. Midt i stupet slutter hjertet og slå. Hun ser seg selv bli dratt opp av vannet og bli gjenopplivet. En gutt står og bivåner det hele litt fra avstand, samme gutt som hun la merke til på bussen før stupestevnet. Linda legges inn på sykehuset og kommer omsider hjem igjen til sine foreldre. Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.

Det er vel en helt grei liste det der, men tror du egentlig at livet består av en masse greier man skal krysse av på et ark? Hva gjør du når alle punktene er krysset av? Er du klar til å dø fa? Er du ferdig? I så fall er det kanskje best å ikke ha det så travelt med å få unna de punktene?

Hjemme sitter hennes foreldre. De er dypt bekymret og slites mellom deres grenseløse kjærlighet og omsorg, og hennes behov for selvstendighet. Njål representerer hennes ferd mot modenhet og ro, mens Lindas beste venninne Kima, er støtten med et ben i begge leire. Kima holder tilbake, mens Njål utfordrer. – Mest av alt utfordrer han henne for å ta et oppgjør med hennes rastløshet og syn på livet, døden og kjærligheten. 

- Så trist, sier Linda og kikker ned på fuglen. –Så trist at den skal råtne bort.

- Syns du? Hvis ingen fugler døde, så kunne ikke nye fugler bli født. Vet du, med det samme den fuglen der ble et nytt liv, så begynte den å dø. Kanskje den ikke har oppdaget at den er død engang, kanskje den fremdeles flyr rundt og at det bare er kroppen som ligger her i hånden din, sier Njål.

Balansegangen mellom skildringen av et opprørsk tenåringssinn og hennes søken etter svar på de eksistensielle spørsmål er nydelig utført. Tenåringens utålmodighet og fandenivoldskhet kommer klart og tydelig frem, samtidig som det er rom for filosofering og stillhet. Sårt og vondt-godt er det også å få et innblikk i reaksjonen til Lindas nærmeste, og hvordan hun så sterkt ønsker å opponere mot undertrykkingen av panikken og angsten de alle føler.

Linda ser fra moren til faren og så tilbake til moren. Skal de si det nå? Hvor dum tror de at hun er? Hun er gammel nok til å skjønne hva det er med moren. Men er det det at de er redde? For at mamma skal miste denne babyen også? Pappa legger ut en E og en N ned fra bokstaven Ø. Det blir øen.
- Hallo, det der er ikke et ordentlig ord, protesterer Linda.
- Jo, det er en riksmålsform av øya, forsvarer faren seg.
Linda lener seg frem og ser på farens bokstaver. Ser at han har ikke mindre enn to D-er. Hun napper bokstavene til seg og lager ordet døden.
- Sånn, det der er et ord, sier hun.
Ingen av foreldrene svarer, moren lener seg etter den tomme godteskålen og skal til å reise seg.
- Kanskje jeg skal fylle på litt her? Sier hun.

Ingelin Røssland har skrevet en usedvanlig bok. Jeg ble dypt rørt, virkelig. Tårene ville ingen ende ta på slutten. – For en vidunderlig avslutning! Den endret mitt syn på enkelte frustrerende hendelser underveis i boken, puslespillet ble løst på en helt annen måte enn jeg underveis trodde den ville løses. Den siste brikken var den nydeligste av dem alle.

Anbefales helhjertet!
_________________________________________________________________
Jeg var sløvere enn sløvest og trodde det var en uke senere enn det det var, men uansett så var bøkene forsinket fra forlaget, og og og. Vel, denne boken er utsendt fra Cappelen Damm i forbindelse med deres Bokbloggturne. Lena fra LesMye likte boken godt, mens Julie og Heksa ikke var like begeistret.

Novellesamlingen MOT

Denne novellesamlingen er en del av Cappelen Damms Bokbloggturne. Kort fortalt: 7 bokbloggere omtaler boken en dag hver en bestemt uke. I går fortalte 15 år gamle Bendik Hallstensen om hans betraktninger rundt boken. I morgen skal Ungdomsboka publisere sine synspunkter.

MOT, en novellesamling for ungdom

MOT er en novellesamling for ungdom skrevet av norske forfattere. Ni noveller av ni forfattere. Felles tema er, ja nettopp, mot. – Men hva er egentlig mot?

Koi.
Det kiler på oversiden av armen. Jeg prøver å ikke klø mens jeg går videre.
- Hvorfor tegna du den på meg? Hadde jeg spurt.
- Fordi den symboliserer mot. Modige folk bare glir gjennom det vanskelige. Akkurat som fisker i tøffe farvann.
- Jeg er ingen fisk.
- Er du modig, da?
(Münch)

100 sider fordelt på ni noveller gir sånn omtrentlig regnet ti sider til hver historie. Akkurat nok til at historien rekker å krype litt under huden på deg, samtidig som den er kort nok til å ikke ta motet (ja, nettopp) fra alle som ikke er like glade i å lese som oss som leser disse ord.

Ni forfattere gir ni historier. Ni forskjellige måter å fortelle historien på, og ni forskjellige måter å tolke begrepet mot på.

Sverre Henmo skriver om å reparere skadene etter et dårlig valg. Ta konsekvensene, også de man ikke egentlig trenger å ta. Ingelin skriver om å tørre å konfrontere andre, i stedet for å svelge stolthet. Taran L. Bjørnstad skriver om å ikke gi opp håpet, kjempe, og kjempe for andre. Harald Rosenløw Eeg skriver om å tørre, men likevel ikke helt. Annette Münch skriver om å tørre å være annerledes, holde sitt ord til tross for andres fordømmelse. Charlotte Glaser Munch skriver om å fortelle hele historien, og ikke bare deler av den. Hans Petter Laberg skriver om å ville, men ikke helt få det til. Lars Mæhle skriver om å lette på den dårlige samvittigheten. Renate Nedregård skriver om å våge å se sine svakheter, selv om man ikke makter å forbedre seg. Ikke ennå.

Aron veit det berre altfor godt: Trøbbel er alt som ventar, same kva som hender heretter.
Så han hadde lagt seg i nitida likegodt, utan å ete kvelds, og utan å pusse tennene. Han hadde til og med pissa ut av vindauget, berre for å sleppe å møte mora på badet.
Det er snart tre timar sidan.
Og alt han ønskar, er at søvnen skal kome.
(Mæhle)

Personlig mener jeg Veggpryd er i en klasse for seg. Laberg skaper et lite stykke magi på sine avmålte sju sider. Den litt underfundige, svevende I vinduet er en god nummer to. Ubehagelige Dagens helt er også blant de aller beste novellene. Andre faller for meg som voksen mer igjennom; de blir for vanlige, det blir som forventet. Novellene er forskjellige, men det er heldigvis også leserne. Her er det ikke uventet noe for en hver smak.

For eller mot?

En slik overskrift var for fristende til å unngå. Jeg kan motstå alt utenom fristelser. Jeg har ikke nok mot til å unngå, men har mot nok til å innrømme det. Jeg forsøker å være forsiktig med å mene for mye om denne novellesamlingen, men det står en liten tass på hver skulder og roper og skriker:

Den kritiske tass

Dette er en enkel inntektskilde for forlaget! Dette er en enkel måte for forfatterne å produsere uten å bruke hundreogørtenførti år på en hel bok! Penger, penger, penger!

Den entusiastiske tass

Endelig! Forfattere som ønsker å bidra til holdningsskapende arbeid! Ungdom vil identifisere seg med problemstillingene i novellene, gruble, ta standpunkt og videreføre det til sin egen situasjon og sitt eget liv. Flott!

Hvem skal jeg lytte mest til? Neimen om jeg vet. Det jeg derimot vet er at alt blir mye enklere av å se det positive i enhver situasjon, finne lyset i tunnelen og se muligheter, ikke problemer.

Nå henger jeg her, og jeg har gjort det en stund. Jeg har forsøkt å dra meg opp, men det er håpløst. Man må ha muskler i armer og mage for å kunne klare det, og jeg har dårlig med muskler begge steder. Jeg er mer av en tenker.
(Laberg)

Derfor:

Novellesamling er en fin anledning for mindre leseglade unge å lese litteratur. Handlingen er tilpasset deres aldersgruppe, gjenkjennelsesfaktorene er allmenne, novellene er korte og har alle et budskap man må mene noe om. Moralen er til stede, men den er samtidig ikke altoppslukende. Det er rom for filosofering. Det gylne budskap vil også gjøre boken ypperlig i skolesammenheng. Grei ut og drøft...

For å være ekstra positiv jubler jeg i tillegg over at novellene er skrevet både på bokmål og nynorsk. Nynorsknovellene er riktignok i mindretall, men en tredjedel er mer enn hva jeg turte håpe på.

Alt i alt: jeg ser ikke for meg dette som noen stor hit utad blant ungdom, men ingen vil ha vondt av å lese boken. Alle vet at livet består av veiskiller, alltid og hele tiden. En bok kan være underholdning og tidsfordriv, men noen ganger kan man lære litt. - Lære å være bevisst sine valg. For man velger selv hvem man vil være, hva man vil være, og hvordan man vil leve sitt liv.

______________________________________________
Kjenner du til organisasjonen MOT? Sjekk deres hjemmeside.
MOT til å leve, MOT til å bry seg og MOT til å si nei

Lest i 2011: September og Bokfestivalen

Da jeg begynte å kladde dette innlegget, startet jeg med en oversikt over septembers bokkupp. Listen ble lang, lenger enn jeg trodde, lenger enn lang. – Men mest av alt, skal dette innlegget handle om Oslo Bokfestival. Kanskje. I det minste skal det krydres med bilder derifra. Helt sikkert.

En herlig gjeng, og GW var alledes praktfull!

Hva i september
Våkner om natten og vil noe annet - Sementhagen - Nede i himmelen - Mot - Gratiskyss i mørket - Menneske uten hund – Lærern

Sju bøker er lest, og tre av disse er allerede omtalt. En fjerde bok skal omtales på tirsdag. Tre av bøkene er skrevet av norske forfattere, en forfatter er svensk, en er australsk og de to siste er produsert i… tja, USA, kanskje? Både MOT og Gratiskyss i mørket er mottatt gjennom Cappelens bokbloggturne og er bøker beregnet på ungdom. Nede i himmelen har jeg lengtet etter lenge og siden lenger enn langt. Om jeg ble så begeistret som jeg håpet å bli gjenstår å lese i min omtale. – For den må komme, den må jo det. Menneske uten hund er en krim jeg allerede har innrømmet å like godt. Såpass godt at jeg har fått låne de to neste bøkene i serien av en bekjent. Lærern var gull den også, og dette helt ut av det blå. Jeg elsker elsker elsker når jeg kommer over en bok jeg strengt tatt ikke har behov for å lese, gjør det likevel, og liker den over gjennomsnittlig godt. Sementhagen hadde jeg hørt veldig mye om. Det vil si, jeg har hørt veldig mye om hvor god den er, men ikke hvorfor den er så god. Jeg fikk bakoversveis og kvalmeanfall underveis i lesingen. Jeg har siden siste side grublet på hva i all verden jeg kan skrive i dens omtale, og har for lengst innsett grunnene til hvorfor ingen tidligere har ønsket å utbrodere hvorfor boken er så god. Den er nemlig veldig god, men jeg vet ikke om jeg vil fortelle noen hvorfor. Jeg må gruble litt videre. Den aller siste boken, Våkner om natten og vil noe annet, var helt ukjent for meg, selv om forfatteren i seg selv ikke var et ubeskrevet blad. Denne fikk jeg gjennom bokfestivalen. En av bøkene i en særdeles pussig sammensatt bokpakke som takk for innsatsen helgen igjennom.

Krimmegjeng. Litt av en gjeng.

Det har vært en middels lesemåned, dette. Antallet ljuger en smule, for flere av bøkene har vært relativt tynne. Ingen mursteiner denne gangen heller, gud forby.

- Og hør nå: bare 2 av 6 bøker er skrevet av kvinner! Den sjuende boken er skrevet av både menn og kvinner, så den får ikke være med på denne leken. 2 av 6, eller 4 av 6 om du vil, er ny personlig rekord. Skjer’a?

Kulturellie
Ikke nok med at jeg har lest færre bøker av kvinnelige forfattere enn av mannlige forfattere. Jeg har også vært på kino. Dette må blåses opp i det vide og det brede, for dette skjer ytterst sjeldent. Faktisk har jeg vært på kino to ganger denne måneden, og vekk meg for jeg har for lengst besvimt av sjokk. Jeg kunne skrevet mye om kinosalens unisone latterkrampe under Kong Curling, men siden dette er en bokblogg pålegger jeg meg selv å kun skrive om kinofilmer som har bokrelevans. Hodejegerne. Morsom, spennende og underholdende, overraskende lik boken, og utedoscenen var like deilig som forventet. Nok om deeet.

Litt av en gjeng, dette også. En stakket stund satt jeg på første rad.

Jeg vil heller skrive om Oslo Bokfestival. En gang i mellom forstår jeg ikke mitt eget beste og melder meg som frivillig under slike arrangementer. Jeg blir like sliten og trøtt etter hver gang, jeg lærer aldri. Jeg har tappet øl, loset The Cardigans (ok, nå snakker vi mange år siden) trygt på scenen, og jeg har telt besøkende. Det siste gjorde jeg denne måneden. Jeg telte, telte og telte. Forvirret japanske turister som lurte på hvor the Parliament var (Beklager, men det er helt umulig for meg å skille mellom the Parliament og the Government. Sorry, I am so sorry!) Jeg skulle stå 50 % i infoboden, men i stedet for telte jeg.

Telte og telte og telte. Ja, også passet jeg på at folk ikke gikk under et usikret telttak. Jeg fikk spørsmål om forfattere som var der i fjor, jeg fortalte at jeg ikke visste om noen bordeller i byen, jeg tok i mot klager fra et menneske som ikke forstod kartet over området, jeg telte folk, trykte på en knapp for hver tiende menneske, og jeg så forfattere! Herregud, som jeg så mange forfattere! Lørdag fra ti til fire og søndag fra ti til halv fem. At jeg blir særdeles brydd når jeg ser kjendiser er en dårlig bevart hemmelighet. Jeg hadde mange øyeblikk i løpet av helgen hvor jeg tenker ut de gode kommentarene først i ettertid, for når jeg hadde mine nær-forfatter-opplevelser satte kroppen min alle krefter til for å virke blasert. Kinnene mine røpet meg selvsagt. Ikke at forfattere er min lidenskap, men enkelte er morsommere å ha sittet ved siden av enn andre. Jeg dropper namedroppingen bare for å virke blasert. (les: jeg er dødsredd for at noen skal google og havne hit til bloggen).

Jeg nevner ingen navn, sier jeg jo!

Bookoholic

Jeg antydet i innledningen at jeg skaffet meg nye bøker også i september. Jeg skal virkelig forsøke å ikke gjøre det samme, i det minste ikke i like stor grad, i oktober. For se bare her:

Som takk for blodslit hele helgen stilte Oslo Bokfestival opp med en bærepose bøker til alle frivillige. Selvsagt var dette mitt driv for å jobbe, og… Ja, hva skal man vel si. Jeg fikk med meg ett helt arrangement siden jeg ikke hadde tid til å delta på andre ting pga jobbingen. Dette skulle bøte på strevet:

Øystein Wiiks presentasjon fikk meg lyst til å kaste meg over bøkene hans, uansett hva en eller annen tåpelig anmelder muligens har uttalt.

Flaskepost fra P, av Jussi Adler-Olsen
Snøfonnenes geograf, av Jon Michelet
Våkner om natten og vil noe annet, av Geir Gulliksen
Drømmen om det fullkomne samfunn, av Øystein Sørensen
Juliet, Naked, av Nick Hornby
Fatso, av Lars Ramberg
Samt en krydder-kokebok, Norske drikkeskikker, biografien til Margit Sandemo og en håpløs grillbok.
Jeg vil nødig være utakknemmelig, men jeg føler vel ikke det var den ultimate bokpakken. Gamle, delvis helt ukjente og noen fullstendig ubrukelige. Når jeg ser listen svart på hvitt blir jeg enda mer provosert. Makter virkelig ikke forlagshusene og bokhandlerkjedene å hoste opp bedre enn dette?

Takk og lov hadde jeg fått ti minutter til overs til å kjøpe noen bøker selv:

Til fyret, av Virginia Woolf
Fuglesang, av Sebastian Faulkes
Orakelnatt, av Paul Auster
Se det er bøker jeg gleder meg til å lese! Denne skatten fikk jeg til 70 kroner, og når jeg ser slikt blir jeg lykkelig igjen.

Vinneren av lengste signeringskø ble selvsagt Cecilia Samartin. Gah.

Lykkelig blir jeg også av å motta bøker helt ut av det blå. MOT var ikke overraskende, men det var derimot disse to:

Snøbarnet, av Eowyn Ivey
Dødsenglene, av Steffen R.M. Sørum
Her har jeg gått rundt og fortvilet over at jeg er den eneste i hele Bokblogglandia som ikke mottar bøker fra forlag, og så får jeg helt uprovosert to bøker på en måned? Snøbarnet-grunnen er så fin at jeg virkelig gleder meg til å skrive om den, desto mer gleder jeg meg til å lese boken.

Jeg kom heldigvis, både for henne og for meg, ikke alt for nær Sofi Oksanen. Jeg hadde fått nervøst sammenbrudd og hun hadde blitt blendet av mine røde kinn.

Ellers i september har besøk på bibliotek og loppemarked resultert i disse innkjøpene:

Den hvite manns grav, av Robert Wilson
Honningfellen, av Unni Lindell
Øya under himmelen, av Isabel Allende
Din nestes hus, av Jette A. Kaasbøl
Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez
Engelens spill, av Carlos Ruiz Zafon
Ikke posesalg denne gangen, men 10-20 kroner pr. bok er likevel en glede å spandere.

Nede i himmelen, av Tove Nilsen
Sementhagen, av Ian McEwan
… fra en nettbutikk kostet en smule mer, men dette var bøker jeg ønsket meg noe veldig veldig veldig.

Gert og Brit, joh! Jeg løp inn og knipset et bilde, hørte et par setninger, og løp videre for å telle gående publikum.

Mange bøker? Det er et par til:

Usynlig, av Paul Auster
MINO-triologien, av Gert Nygårdsvold (Mengele Zoo etc)
… men disse byttet jeg til meg etter å ha levert inn en bok jeg hadde fått. Nygårdsvold-triologien ruver i bokhylla sammen med Havets katedral og Fatimas hånd, to andre mursteiner jeg vet jeg burde lese men som jeg utsetter, utsetter og atter utsetter. De blir neppe lest i oktober heller.

Bonusbilder

Alle ville vite når Tegne-Øistein skulle opptre. Jeg fikk sett noen av krussedullene hans!

Jeg bryr meg ikke om å copyright'e dette bildet, men Tore Renberg, Frode Grytteland og Cathrine Sandnes er det åkke som.

Bjørn Sortland var den eneste jeg turte å snakke til. Høhø.
Kommentar til kommentarene siden blogspot'en ikke ønsker at jeg kommenterer meg selv:

Deiiiilig å spore litt misunnelse hos andre enn bare meg :D

Solgunn: Faktisk var jeg i Alta for en måned siden, og da jeg passerte bibliotektet sendte jeg deg en liten tanke.

Gro: Så bra! Det betyr at jeg mest sannsynlig telte deg... Jeg lærte mine begrensninger å kjenne ganske kjapt nemlig, og gjorde mitt ytterste for å gjemme meg mens jeg telte. Hah!

Lena: Ah, du fikk bedre bøker enn meg. Og flere, for å ikke glemme det verste av alt: Du fikk flere!!!

Ingalill: Så du mener dypt sarkastiske, hudflettende slakt ikke virker forlokkende på forlagene??? høhø... Sånn ellers ble jeg oppriktig trist av det siste du skrev. Skyhøye forventninger har fått en helt ny dimensjon etter dette, og det er helt og holdent min egen feil.

Line: Mohahahahhahahahahaah!!! Ang. stadig rekruttering: trurruente jeg fikk en flyer i posten i går som reklamerte for boksalg...? EN UKE I STREKK! HEEREGUUUUUUUUUUUUUUUUD!!! *sikle* Designmessig blir jeg svimmel av både tekstfont og størrelse, og det er derfor helt lovlig å trygle om at jeg endrer utseende nok en gang.

rip rem

Dette innlegget har ikke stort å gjøre med bokverden, men jeg har skrevet om rem tidligere i bloggen i forbindelse med en bok, og ikke ti tusen ville hester skal få meg fra å skrive om rem igjen.




I skrivende stund er jeg fantastisk trist . rem, verdens besteste band, gir seg altså. Jeg er slettes ikke klar for det, selv om guttegubbene er det. Selv hvor fortjent det enn er. Nei, nei og atter nei. Neineineineineineinei! NEI!

I et innlegg i fjor, da jeg skrev om boken Inside out, skrev jeg litt om min rem-historikk. Jeg lar det tale for seg selv og krydrer det hele med sangstrofer bare for å trøkke meg enda lenger ned i depresjonen.


Det hele begynte som 13-åring inne på venninnen min sitt rom. Hun hadde nettopp fått en kassett fra noen tyske slektninger. Vi hadde aldri hørt om gruppen før, men kjempet oss igjennom Out of Time et par ganger. Til min gremmelse (man blir mer selektiv med alderen) var det Shiny Happy People som fikk oss til å gi kassetten forsøk på forsøk. Sangen som rem selv kaller en av sine mest fremtredende ”dumb songs”. En skikkelig teit sang, altså. Vel, vi lyttet og lyttet. BÆNG. Låtene satt som ingen andre låter tidligere hadde gjort. Glem salig blanding av Roxette, Roger Whitaker og Queen. Fra nå av var det rem som herjet.

This is my mistake
Let me make it good
I raised the wall, and I will
be the one to knock it down
World leader pretend, Green

I dag, skremmende nok snart 20 år senere (19 for å være vennlig mot meg selv), er rem for meg fortsatt Gruppen med stor G. Jeg pugger ikke lenger sangtekster (som strengt tatt ikke er korrekte likevel, fordi Stipe er en mester til å snøvle tøyseord og oppriktig mene at ord som ingen andre har hørt om, faktisk eksisterer), jeg ønsker ikke lenger Stipe som far til mine barn, og jeg drømmer ikke om rem (ironisk nok, da bandnavnet viser til søvn/drømmefasen ved samme navn). Jeg ser riktignok for meg at jeg dingler med beina mens Buck og Mills klimprer på hver sin gitar (inkludert mandolin) ved siden av og vi nynner av gårde på alskens sanger, hvorpå Stipey Boy gjør sin merksnodige håndvrikkdans med stor metallisk blå stripe over øynene. Jeg er muligens fremdeles en rem-dagdrømmer.

Did you ever call?
I waited for your call
These rivers of suggestions
are driving me away
The ocean sang, the conversations' dimmed
Go build yourself another dream
this choise isnt mine
So central rain, Reckoning

Det var verre før. Foran Claus Wieses program på NRK for mange herrens år siden, sendte jeg utallige henvendelser både til ham og samtlige i hans stab med iherdig bønn om å komme med blant publikum. Jeg fikk ingen klare svar (dog små-mailet litt med Wiese personlig om vår felles fasinasjon), var feig og ussel og holdt meg hjemme under dyna hvor jeg gråt mine bitre tårer. Den natten drømte jeg. Jeg drømte som jeg aldri hadde drømt før. Den påfølgende kvelden satt jeg foran tv-skjermen (fremdeles med dyna rundt meg), og konstanterte at jeg hadde sanndrømt for første gang. Det handlet om det samme, de gjorde de samme tingene, og de snakket om sære temaer jeg ikke kunne ha gjettet meg til. Jeg var dypt rystet og samtidig ikke overrasket i det hele tatt.

Will you be remembered?
Will she be remembered?
Alone in a crowd, a
bartered
lantern borrowed
If I'm to be your camera
then who will be
your face?
Camera, Reckoning

3. september 2009 hadde jeg ett av mitt livs største opplevelser. Jeg stod i femte rad og svevde av lykke på rem-konsert. Da Exhuming McCarthy (en av de tingene jeg elsker ved gruppen er deres politiske og miljømessige engasjement) begynte kunne jeg i likhet med fjortisene på New Kids on the Block-konsert på det glade 90-tall, besvimt. Virkelig besvimt. Jeg brukte mange uker på å lande. Ikke en gang en ankeloperasjon et par dager etter konserten fikk meg til å slutte å sveve av lykke.

The stars are the greatest thing
Ive ever seen
And they're there for you
for you alone
You are the everything
You are the everything, Green

Nå blir det ingen flere rem-konserter. It's the end of the world as I know it, and I feel sad.

Whenever we hold each other
we hold each other
There's a feeling that's gone
Something has gone wrong
And I dont know how much longer I can take it
House made of heart will break it
Take my head in your head and shake it
In this near wild heaven
Not near enough
Near wild heaven, Out of time

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Da Cappelen Damm fristet bloggverden med sine ungdomsbøker for høsten 2011, var jeg rask med å melde meg på Bokbloggturneen med Gratiskyss i mørke. Luxlie åpnet ballet og Sunadokei skrev en veldig fin omtale av boken i går. Begge, i alle fall førstnevnte, er i målgruppen og deres anmeldelser er vel verdt å lese. I morgen er det Shauri sin tur, og jeg gleder meg til å lese hva hun syns.

Gratiskyss i mørke, av Glenda Millard

Plottet

En gutt hvis alder er et sted mellom barn og ungdom, rømmer fra sine fosterforeldre og søker tilflukt hos de hjemløse. Gutten tar navnet Rask. Nytt navn, ny start og ny identitet. Han finner en farsfigur i uteliggeren Billy, og et forsiktig vennskap vokser frem. En dag bryter krigen løs. Billy og Rask søker sammen og tar seg av en forkommen liten gutt på seks år. Max gjemmer seg under en pult på biblioteket, der han venter, venter og atter venter på en mamma som aldri kommer.

«Jeg fikk ikke frem et ord. Billy visste ikke at moren min bare hadde dumpet meg. Han visste ikke at pappa heller ville dø enn å bli boende sammen med meg. Jeg hadde aldri fortalt ham om alle fosterfamiliene, julingen jeg hadde fått, kjeften og ensomheten. Men etter alt vi hadde opplevd sammen, hvordan kunne han tro at jeg var svak? Hvordan kunne han få seg til å tro at jeg ville svikte Max når han hadde mest behov for meg?

Ingenting er lett, hadde jeg lyst til å skrike. Ingenting i hele dette fordømte universet!» (s. 130)

De tre forsøker å etablere et liv i en nedlagt fornøyelsespark. Gjemmested – og hjem – er i spøkelseshuset. Snart blir den lille familien større: femtenårige Tia og hennes vesle baby søker trygghet hos de tre. - Tia som danser for soldatene.

«Hun satt på sanden med korslagte ben og slikket seg ettertenksomt på fingrene mens vi så på henne. Så holdt hun ønskebenet opp foran seg mot den blekksvarte himmelen. De hvite håret hennes falt ned som fuglevinger ved siden av det månekyssede ansiktet.» (s. 140)

Billy og barna gjør mer enn å rømme fra en krig. På sin flukt leter de etter et hjem, etter å ha en unik identitet, slippe konflikter og å overleve livet.

Oversettelsen

Historien fortelles av Rask og er en skjønn forening av ren fortelling og henvendelser til leseren. I orginalutgaven heter hovedpersonen Skip, og dermed gir følgende setning side 118 mening:

«Hva står på, Skipper? Hvisket hun. Det var bare Tia som kalte meg Skipper.» (s. 118)

Oversetteren burde muligens gått et par runder til før hun oversatte Skip til Rask. Skip gir mening, Skipper gir enda mer mening: Skipper som i båtfører, han som leder an. Rask, derimot, er… tja… kjapp til bens.

Fargerik kunst

Rask er en kunstner i sinnet. Han ser farger i alt, vet viktigheten av lyssetting og skyggelegging. Det kan bli litt for mye av det gode.

I fjerde kapittel begynte jeg å bli mettet: «gult er nemlig lykkens farge», «det er også vennlighetens farge», «(…) så traff lysstrålen de gule blomstene og det hvite korset, og jeg merket den mot ansiktet, og innenfor øyenlokkene lyste det farlig rødt.» Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte da første setning i kapittel fem begynte slik: «Billy og jeg tok to grå ulltepper fra Dronningen.»

Alt – personer, hendelser, navn, steder – er i farger. Det kunne fungert bra om det hadde vært mer systematisk. Plutselige overdoser med fargebruk gjør det likevel bare forstyrrende.

Språkbilder

Boken er sprengfull av farger, ja visst, men du verden så sprengfull den også er av andre metaforer og språklige finesser. Det går ikke knirkefritt for seg: pompøse setninger avløser barnlige uttrykk. Pompøsitet kan fungere det, men vær i det minste mer konsekvent. Jeg lot meg forvirre.

Målgruppen, ungdommen, lar seg formodentlig begeistre. Språket er tidvis utfordrende, leker seg mellom linjene og fremstår for meg som en ypperlig bok å diskutere i klassesammenheng.

For å ta et fattig eksempel: Rask, Max og Billy søker ly fra krigen i en fornøyelsespark. Som om ikke det er nok finner de trygghet i et spøkelseshus. - Ganske fiffige detaljer!

Følgende sitat kombinerer både fargebruk, bildebruk og en grunnleggende trist-fine fortellingen:

«Det var en grå morgen med salt i luften da jeg planla å gi Billy og Max en perfekt dag. Hvis det funket, kunne det kanskje være det som skulle til for at vi alltid kunne være sammen.» (s. 85)

- En nydelig dag som avsluttes med Max sin såre lengsel etter moren. Han vil ikke være hos Rask. Han vil være hos mamma.

«At Max skulle finne moren sin, var en tanke like ensom som en albatross. Jeg ble sint på meg selv for at jeg hadde vært så dum. Mad tilhørte en annen, ja selv Billy tilhørte ikke meg. Det spilte ingen rolle om dagen hadde vært så perfekt som bare det. Det forandret ikke på noe.» (s. 89)

Pappas frakk

Et av de hyppigste bildene forfatteren benytter seg av er nettopp pappas frakk. Frakken representerer Rask lengsel etter sin pappa, en som beskytter og er glad i ham. Det er her boken har sin største styrke.

«Så sluttet han å snakke med meg. Det var det verste av alt. Det føltes som det var min skyld. En gang spurte jeg ham hvorfor han ikke snakket til meg, og da skrek han:

- Fordi jeg er redd! Pappaen din er redd. Gå til skolen og si det til kompisene dine, du.

Pappa visste ikke at jeg ikke hadde noen venner.

- Hva er du redd for pappa?

- Jeg vet ikke, det er det verste. Jeg er bare redd!

Ikke lenge etter det sa myndighetene at han ikke kunne ha ansvaret for meg lenger. Jeg sa til dem at jeg ikke behøvde å passes på. Jeg prøvde å si til dem at de hadde tatt feil, at det var jeg som passet på pappa, men de ville ikke høre på hva jeg hadde å si.» (s. 158/159)

Det er hjerteskjærende. Partiene hvor han savner sin pappa som mest, og der han reflekterer over hvorfor det gikk som det gikk, er verdifulle.

Etter krig kommer fred

Jeg har mast om pussig, forstyrrende og overambisiøst språk. Handlingen er heller ikke optimal. Det er ikke så spennende som man skulle tro, faktisk oppfatter jeg den som temmelig langdryg og uengasjerende.– Men så ombestemte jeg meg. Boken glimrer nemlig tidvis med vidunderlige små episoder, særlig i siste del.

«Jeg begynte å legge en plan i hodet på samme måte som jeg hadde gjort da jeg rømte. Men denne gangen rømte jeg ikke fra noe eller noen, ikke fra lærerne som sa jeg var dum fordi jeg ikke forsto matte, eller folka som dengte meg når de egentlig skulle ha tatt vare på meg, eller de som sa at pappa ikke var helt riktig rett, fordi han kunne høre folk skyte på hverandre og skrike ti år etter at han hadde slåss i noen annen krig. Jeg skulle til et sted som det aldri ble nødvendig å rømme fra mer, et sted der jeg kunne få meg utdannelse og strekke hendene mot himmelen og se hvordan lyset falt og hvor skyggene var, et sted hvor jeg kunne fange vinden og finne svar på de vanskeligste spørsmålene jeg stilte. Jeg vet at setningen er lang og inneholder for mange ord som overlapper hverandre, men noen ganger, når jeg er sint, kommer de bare strømmende ut av meg som tårer, og hvis jeg er glad, er ordene mine som sang. Hvis det skjer, har jeg laget den regelen at jeg ikke skal forandre dem, fordi de kommer fra hjertet og ikke fra hodet, og det er slik det skal være.» (s. 155)

Når jeg leser slike avsnitt i en ungdomsbok tilgir jeg dårlig språk og feil i oversettelsen. Jeg glemmer irritasjon over overdreven adjektivbruk og stillegående fremdrift i handlingen.

I stedet smiler jeg for meg selv og gleder meg over at boken oppfordrer den oppvoksende generasjon til å reflektere over de viktige ting i livet. Det er en kunst å lære seg å lese mellom linjene, enten det er i bokform eller i relasjon med andre. - Boken var plutselig ikke så verst likevel.

Menneske uten hund, av Håkan Nesser

Jeg er en hund (…) etter krim, og Nesser-krim er lik kvalitet. Boken ble innkjøpt på posesalg til femti kroner, noe som ga en sprekkfull pose og en stykkpris på rundt omkring kr 3,50. Money well spent indeed.

Menneske uten hund, av Håkan Nesser
Menneskene
Familien Hermansson samles før jul for å feire 105-årsdag. Det er far Karl-Erik (65 år) og datteren Ebba (40 år) som skal gjøres stas på. Gjestene er

Rosemarie: Gift med Karl-Erik og mor til Ebba. 60 +. Drikkfeldig, ensom og kald.
Robert: Sønn av Karl-Erik. 30 +. Berømt og beryktet for en særdeles pinlig reality-opptreden.
Kristina: Datter av Karl-Erik. 30 +. Yngst og definitivt stilt i skyggen av sin storesøster.
Henrik: Sønn av Ebba. 20 år. Vellykket og intelligent. Mammas øyensten og morfars favoritt. Student.
Kristoffer: Sønn av Ebba. 15 år. Kvisete, usikker og føler seg underlegen i forhold til broren.
Kelvin: Kristinas lille sønn. 1,5 år. Autistiske trekk. Gjør lite av seg grunnet lav alder.
Jakob: Kristinas mann. Rik og vellykket forretningsmann som stadig er på farten.
Leif: Ebbas mann. Samvirkelagsbestyrer og ikke helt godkjent som familiemedlem.

Bursdagskalaset består altså av en liten forsamling mennesker, da Roberts eskapader i TV-ruten ikke fristet bursdagsbarna til videre storslått selskapeligheter. Robert er hovedpersonen alle tenker på men som alle ønsker å fryse ut. Hans famøse five mins of fame skal ties i hjel for alt det er verdt. Alle er der, alle er samlet, selv om ingen ønsker å være der. Verken i selskapet eller for hverandre.

- En meget klam stemning i det hermanssonske hjem, altså. Sammenkomsten er en ren studie i manglende samhold, dårlig kommunikasjon, ødelagte familiebånd og menneskers grufullhet. Hermanssons er i aller høyeste grad en dysfunksjonell familie.

Den grunnleggende konflikten befinner seg mellom Karl-Erik, Ebba og Henrik mot resten av familien. Det skal vise seg å være flere skjeletter i skapene:

Plottet
Midt i 105-årsfeiringen forsvinner Robert. En dag eller to går før han blir meldt savnet. Har han funnet en kvinne å tilbringe dag og natt med, eller har hans ubekvemme berømmelse tvunget ham til å hoppe av og forsvinne i mengden i mer tropiske strøk? Forsvinningen blir ikke sett som alvorlig og mulig kriminell før vidunderbarnet Henrik også blir sporløst borte et døgn senere.

Hunden
Det er jo ingen hund i historien. Det er derimot en etterforsker med i historien! Hans navn er Gunnar Barbarotti og Menneske uten hund er Nessers første bok med Barbarotti i føringen. Han er en nærmest normal etterforsker, om slikt finnes i litteraturens krimverden. Han er riktignok skilt, dog uten dramatikk, og er verken drikkfeldig eller casanova. Han er, så utrolig som det enn kan høres ut, rent ut sympatisk.

Fullstendig normal er han selvsagt ikke. Et lite avvik fra normalen må til for å få innpass i en kriminalroman. Barbarotti fører regnskap med Gud. Gjennombrudd i etterforskningen gir Gud plusspoeng, dersom hans bønner går i oppfyllelse likeså. Går noe i mot Barbarotti blir det derimot minuspoeng og bevis for at Gud slettes ikke finnes. Eksistenspoengene tilførte boken en god porsjon humor, og var relativt fornøyelig.

Oppdraget vel utført
Menneske uten hund er på mange måter en annerledes krimroman. Historien er på mange måter viktigere enn selve kriminalgåten. Denne blir nærmest som en bagatell å regne. Her finnes en del logiske brister, spørsmål som ’Hvorfor ble ikke Kristina avhørt tidligere? ’ og ’Hvorfor rettet man ikke mistanken mot Robert, eventuelt mot Henrik?’ men dette føles til syvende og sist nokså uvesentlig. Igjen: kriminalgåten er ikke det viktigste.

Det viktigste i boken er selve historien om en familie som ikke fungerer. Kjernefamilien fungerer ikke for noen av partene, og heller ikke storfamilien fungerer. – Ikke før, og ikke etter.

Familiemedlemmene er der ikke for hverandre. De trekker seg inn i hvert sitt skall. Nesser beskriver sine romanfigurer godt. Vi får et solid innblikk i deres karakter, personlighet og deres relasjoner til hverandre. Jeg opplever også sorgen, savnet og den vanskelige uvissheten som troverdig og velskrevet. Med Barbarottis religiøse regnskap som rosinen i pølsa, gjør den gode krimromanen komplett. – Eller skal vi heller si roman med krim?


Ekstra plusspoeng: Karl-Erik og Rosemarie bosetter seg underveis i historien i mitt spanske sommerparadis. Akkurat hvor dette er får være en dårlig skjult hemmelighet.

Diggevigg

Det er to dager siden forrige innlegg, og bare en uke siden innlegget før der igjen. I stedet for å skrive om bøker jeg faktisk har lest, velger jeg å skrive om bøker jeg ikke har lest. Edit: bok jeg ikke har lest.

Labben har muligens en anelse om hvilken bok jeg snakker om. Labben hvis menneske jeg beundrer for å ha lest boken jeg ikke har lest. En vakker dag skal jeg lese den, skrev jeg til henne i juli. Det har gudskjelov stort sett regnet både nedover og sidelengs. Joda, solen skinner den dag i dag, men helt skyfritt er det definitivt ikke. Ikke at jeg ser ut fra her jeg sitter, men en vakker dag kan det garantert ikke være, for jeg har slettes ikke lyst til å lese boken jeg enda ikke har lest.

For å motivere meg selv minnes jeg de gode gamle dager da jeg brukte Viggo som hjelp for å motivere meg (igjen) til å lese Ringenes Herre. Jeg bildegooglet derfor Silmarillion i håp om at Aragorn på en eller annen måte kan linkes til den store stygge boken.

Jeg ga ikke opp før google ga opp. Dette skjedde på side 44 da google virkelig begynte å bli desperate:



Her måtte større skyts til pers. Jeg plusset derfor på Aragorn på søkefeltet. Jeg fikk treff, for all del, men motivasjonen ble likevel ikke skrudd opp til maksnivå.

Jeg kapitulerte fullstendig. Hvorfor skrive så mye bare for å kunne legitimere litt Viggo-bilder på bokbloggen?

Dessuten spilte han i filmatiseringen av The Road, hvis bok jeg elsket og hvis film jeg nesten elsket. Viggo er bokrelatert så det holder i lange baner.

Nå snakker jeg meg helt bort igjen. Poenget er… Jeg har ikke glemt Silmarillion. Det skal jeg ha, om ikke noe annet. Jeg har til og med lært meg hvordan tittelen staves. Det er bare det at. At. Nå holder jeg på med en bokbloggturnebok, sant, og så har jeg lånt Gjenferd, sant, og to bøker til, sant, og så har jeg kjøpt to bøker på biblioteksalg, sant, og venter på to – nei, fire – bøker i posten som jeg har bestilt. Sant. Og. Angst.

Angst.

Angst.

Jeg skal jobbe som frivillig under Oslo Bokfestival. Bokpakke til bidragsyterne. Boksalg. Boksigneringer. Forfattere. Fremmede. Folk. Fremmede folk.

Angst.

Strengt tatt var det bare dette jeg skulle skrive om. Jeg grugleder meg og føler meg allerede som Viggo. Viggo venneløs, altså. - Noen andre som skal dit?

Lærer'n, av Frank McCourt

At jeg elsker posesalg på loppemarkeder er en dårlig skjult hemmelighet. Stort mer åpenbart kan det vel neppe bli. Posesalg på bøker, altså. Bare tanken får fingrene til å gå løpsk, øynene til å poppe ut og hjertet til å hamre hurtigere enn en duracellkanin på speed. Vellykket vits? Kanskje ikke. Poenget er uansett som følger: Jeg kjøpte Lærer’n på posesalg. Forfatteren er et velkjent navn, men selv hadde jeg ikke lest noe av han. Boken var mer som posefyll å regne, et desperat forsøk på å stappe posen inntil det revnbare. En dag stod jeg himmelfallen ved bokhyllene og gispet: ”Hva skal jeg lese? Det er så mange bøker jeg ønsker å lese! Hvilken skal jeg velge? Akk! Denne? Nei. Denne? Nei. Hjelp!” Guttungen hjalp meg. Prøvde å hjelpe meg. ”Nei, den har jeg lest. Nei, den har jeg også lest. Den også. Nei.” Etter flerfoldige forsøk pekte han på en slitte semi-lille lefsa med den noe lite fristende tittelen Lærer’n. – Og da måtte jeg jo lese Lærer’n.

Lærer’n, av Frank McCourt

Fra bokens bakside: Forfatteren forteller om sine 30 år som lærer i New York City, om prøvelsene, triumfene og opplevelsene i møte med mer enn ti tusen elever opp gjennom årene. McCourt strever med å finne seg til rette på de rastløse, bråkete og uforutsigelige New York skolene. Han lærer å bli lærer, og hans undervisningsmetoder utvikler seg til å bli alt annet enn konvensjonelle. På Stuyvesant High School blir han en legende lenge før han blir et kjent navn. Det er hans forhold til elevene og hans forsøk på å få ungdommer til å lære og til å finne seg en plass i livet som til slutt gjør ham til forfatter.

Boken er delvis roman, delvis selvbiografi. Delvis fakta, delvis fiksjon. Frank McCourt skildrer sitt liv som lærer, samtidig som vi sporadisk får et lite innblikk i hans bakgrunn og liv utenom lærervirket. Fokuset i boken ligger hele tiden i klasserommet.

Det var aldri hans store drøm å bli lærer. Når han først utdannet seg som lærer var det mest ved tilfeldigheter, og ambisjoner om å rykke oppover i hierarkiet er ikke-eksisterende. Han er ingen umiddelbar suksess som lærer. Han går lei, mangler inspirasjon, mister lysten. Skifter skole. Oppfører seg og oppfattes som et utskudd på lærerrommet. Elevene har sansen for han. Ikke fordi han hamrer inn pensum i hodene deres, men fordi elevene makter å snakke ham rundt. Hver eneste gang, mens timens minutter spiser seg inn mot friminutt. Plutselig sitter han og forteller om sin barndom i Irland. Om sine tidligere arbeidserfaringer. Om alt. - Alt annet enn det han burde ha undervist i. Eller?

Noen dager har jeg mest lyst til å gå min vei, smelle døra igjen etter meg, si til rektor at han kan få denne jobben billig av meg, strene ned bakken til ferja, kjøre til Manhattan, reke gatelangs, ta meg en øl og en hamburger på White Horse, sitte på Washington Square, titte på de lekre studinene fra New York University som kom forbi, glemme McKee Vocational and Technical High School for godt. Staheten deres. En enkel setning: Subjekt, predikat og, kanskje, hvis vi kommer så langt en dag, objekt, direkte og indirekte. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med dem. Prøve med gamle trusler. Følg med i timen, ellers stryker dere. Hvis dere stryker, får dere ikke eksamenspapirer, og får dere ikke eksamenspapirer og bla-bla-bla. Alle vennene deres vil være der ute i den store verden og henge opp avgangsvitnebyrdene på veggen på kontoret, vellykkede, respektert av alle og enhver. Kan dere ikke bare se på denne setningen og for en gangs skyld i deres ynkelige tenåringstilværelse gjøre et forsøk på å lære. (s. 89)

Lærer’n filosoferer mye rundt undervisningen, undervisningsmetodene og pensum. Han jobber seg frem til en erkjennelse og forståelse av at lærerens viktigste oppgave ikke er å fortelle hva, hvordan og hvor, men å få elevene til å tenke selv, søke innsikt og kunnskap.

Litt etter litt lærer han selv å bli lærer. Han gjør sine svakheter til noe positivt, bruker svakhetene som en ressurs. Det er inspirerende som leser å følge ham på veien mot til nye innfallsvinkler, nye måter å undervise på. Ikke alt er vellykket, langt i fra, men små seire i skolehverdagen gir han styrke til å fortsette. Han vet at han gjør noe riktig, at han har noe der å gjøre, selv om han føler seg fremmed i skolesystemet.

David, jeg vil at du og klassen skal notere dere klokkeslettet og datoen og det faktum at dere leste opp den første oppskriften i deres liv for klassekameratene, her i rom 205 på Stuyvesant High School. Gud aleine veit hvor dette vil føre dere. Jeg vil at dere skal huske at dette antagelig er første gang i historien at en klasse i kreativ skriving eller engelsk satte seg ned med en kokebok og leste oppskrifter. David, legg merke til at jubelen ikke akkurat står i taket. Du leser oppskriften som om du leste en side fra New Yorks telefonkatalog. Men fortvil ikke. DU var inne på nytt og ukjent område, og når vi ber deg lese opp på nytt, vil du sikkert gjøre det med fynd og klem. Noen andre? (s. 226)

Boken har fått mye kritikk for å være selvforherligende og selvskrytende. Spesielt bemerket jeg meg Dagbladets anmeldelse som var særdeles kvass i sin omtale. Jeg deler overhodet ikke hans oppfattelse. Tvert i mot oppfattet jeg forfatteren som overraskende lite selvgod. Han uttrykker både upassende oppførsel, svakheter og udugelighet. I mine øyne fremstår han som ydmyk når han når han så smått forteller om eksisterende og gamle elever tilbakemeldinger om hans lærerrolle. Eller ydmyk? Jeg forsøker å finne et bedre ord for det: han er ikke takknemmelig for tilbakemeldingene. Han føler heller at det ikke er ham de snakker om. Aha-opplevelsene i klasseværelset gjelder både for elevene og for lærerne, elevene lærer og læreren lærer selv å være lærer. – Det er ingen magi, det er en prosess.

Prosessen er delvis sår. Frank er selv smertelig klar over sine svakheter. Sårest er likevel episodene der han forteller om de som gjorde størst inntrykk på ham som lærer. Noen episoder kommer av seg selv. Andre episoder er det han selv som provoserer frem.

Lærer’n konsentrerer seg nesten utelukkende om lærergjerningen og prosessen han går igjennom. Dette krydres av alle enkeltelevene han møter på sin vei. Noen frekke, noen uinteresserte, noen flinke, noen populære, noen man intuitivt vet vil få et liv på skråplanet, noen man ser vil få en lys fremtid. Alle har en historie, en bakgrunn, en skjebne. Lærer’n gir oss et innblikk i de mange elevenes liv, men leseren får aldri vite mer enn hva læreren får vite. Det trenger ikke være mye informasjon, men likevel nok til å være høyst personlig og rystende.

Jeg turet fram til Daniel gjorde meg helt flat.

Daniel hva hadde du til middag i går?

Kalvemedaljonger i en slags hvitvinssaus.

Hva spiste du til kalvemedaljongene i hvitvin?

Asparges og en liten salat med vinaigrette.

Noen appetittvekker?

Nei. Bare middagen. Mor mener at de spolerer appetitten.

Var det din mor som stekte kalvemedaljongene?

Nei, hushjelpen.

Jaså, hushjelpen. Og hva gjorde mora di, da?

Hun var sammen med far.

Så hushjelpen lagde middagen, og da var det vel også hun som serverte den?

Det stemmer.

Og du spiste middagen aleine?

Ja.

Ved et stort, polert mahognibord, antar jeg?

Det stemmer.

Med krystall lysekrone?

Ja.

Du sier ikke det.

Jo.

Hadde du musikk i bakgrunnen?

Ja.

Mozart, antar jeg?

Nei. Telemann.

Og så?

Jeg lyttet til Telemann i tjue minutter. Han er en av fars yndlinger. Da stykket var

slutt, ringte jeg til far.

Og hvor var han, om jeg tør spørre?

Han er på Sloan-Kettering Hospital med lungekreft, og mor er hos han hele tida, for de regner med at han skal dø.

Unnskyld meg, Daniel. Du skulle sagt det i stedet for å la meg kjøre deg igjennom dette middagsforhøret.

Det gjør ingenting. Han dør uansett.

Det var stille i klassen. Hva kunne jeg si til Daniel nå? Jeg hadde vært frampå igjen med den smarte og festlige leken min – læreren som forhørsleder – og Daniel hadde vært tålmodig. Detaljer fra hans elegante, ensomme middag fylte klasseværelset. Faren hans var her. Vi ventet ved et sengeleie sammen med Daniels mor. Vi ville for alltid huske kalvemedaljongene, hushjelpen, lysekronen, og Daniel alene ved det polerte mahognibordet mens faren lå for døden. (s. 248-249)

Noen tårer innimellom altså, men aller mest er det latter. Boken har masse humor og enda mer selvironi. Den er gjennomført morsom, interessant og lærerik. – Men jeg brukte en del sider på å forstå hvordan jeg best kunne lese boken. All teksten står sammen. Her fins ingen anførselstegn eller tydelige skiller mellom monolog og dialog. Ingen tydelige skiller mellom tale og tanke. Det blir mye på en gang, det flyter av gårde og det er intenst. Jeg ble til tider nesten anpusten, men mest av alt engasjert.

Jeg likte boken. Jeg likte hvordan boken var bygget opp. Mest av alt likte jeg budskapet om prosessen man går, både elev og lærer. – Som menneske, om du vil. Jeg lar Aftenposten sin anmelder avslutte denne omtalen med sine ord:

”(…) Og nå i "Lærer'n", i det som kunne bli karakterisert som en krysning mellom slapstick, hvor latteren tidvis setter seg fast i halsen på leseren, memoarer og roman, skildrer McCourt en reise fra bunn til topp i New Yorks skolesystem, hvor han både prøver å skape en helhet av sitt tidligere liv og i like høy grad fremstår som en elev til sine elever.”

Lest i 2011- Juni Juli August

Nå er det på tide, nå. Nå er det sannelig min hatt på tide. Nå er nå, for å si det slik. Etter månedsoppsummeringer både i januar, februar, mars, april og mai må jeg ta en cyberwalk of shame og oppdatere sommermånedene i ett innlegg. Tiden har gått litt for fort for meg, noe som strengt tatt er en god greie og således ingenting å ha dårlig samvittighet for. Jeg er uansett ikke i stand til å ha noen som helst dårlig samvittighet for å ikke blogge nok, bare så det er sagt. Jeg bare presiserer det, slik at vi kan gå videre samtidig som dere ikke tror jeg har dårlig samvittighet. Jada. Neida.

Hva i juni

Simon og eiketrærne - Ville Svaner - Orkideens hemmelighet

To av tre bøker er omtalt. Ingen av bøkene er av norske forfattere, noe som må være ny personlig rekord. Akkurat hvorfor dette er så sensasjonelt bevises i oppsummeringen av de to andre månedene. Simon og eiketrærne var en vidunderlig oppvekstroman, noe Ville Svaner for så vidt også kan betegnes som. Oppvekstroman, altså, ikke vidunderlig. Jeg slet såpass med den at jeg brukte år og dag, i det minste uker, på denne mursteinen om tre generasjoner kvinner i Kina. Her var det forherligelse av seg selv og sine, evinnelige gjentakelser av ord og uttrykk, og diverse andre irriterende ting å henge seg opp i. Tidvis var den veldig god, og litt historie om Kina er ei å forakte, så jeg er likevel glad jeg leste den. Orkideens hemmelighet var en deilig dameroman, selv om det er politisk ukorrekt i bloggverden å bruke en sådan betegnelse. Massevis av kjærlighet og ditto forviklinger, fortid og nåtid i skjønn forening. Klisjeene florerte, men det gjorde liksom ingen verdens ting.

Hva i juli

Den som reddes kan - Ved Chesil Beach – Nattmenneske – Reiser – Trylleglasset – Jernvognen - Dama som gikk på dører - Til Sibir - Livet er et annet sted

Ni av ni bøker er omtalt. Fem bøker er av norske forfattere. Back on track, for å si det slik. Jeg bør vurdere å lese færre norske bøker. Nei. Hvorfor det, egentlig? Nei. Jeg skal ikke skrive ut og bort om disse bøkene, siden jeg lagde et eget fellesinnlegg om samtlige. Tre av bøkene var fantastiske, tvers igjennom utrolig gode. Dessverre var jeg motsatt begeistret for tre av de andre. Dermed gjenstår, helt riktig, tre bøker som var, igjen helt riktig, ok. – Men jeg skulle jo ikke skrive ut og bort om disse bøkene, skulle jeg vel.

Hva i august

Vokterne - La kloden spinne - Små nøkler store rom - Poplene på St. Hanshaugen - Elsi Lund - Roser i et sprukket krus

Fire av seks bøker er omtalt. Like mange er av norske forfattere. Eller forfatter_ om du vil. August var den o’store Bjørg Vik-måneden i det ellikkenske hjem. Måneden ble dog innviet med lesing av en barne- og ungdomsbok. Guttungen selv var meget tvilende til boken, han forstod den ikke helt, men det gjorde *trommevirvel* jeg! Det er nesten vondt å innrømme det, men jeg lot meg rive med og syns den var riktig så skummel *pingellie*. En vakker dag skal jeg skrive mer om boken. Jeg lugger meg i håret av frustrasjon over å ikke skrive ned mine tanker umiddelbart etter ferdiglest bok, for nå husker jeg ikke alt det kloke jeg formulerte i mitt hode. La kloden spinne var knakende bra, og anbefales alle. Den er heldigvis omtalt. De tre neste på listen er triologien om Elsi Lund, et velkjent navn for de fleste. Svupp-svupp-bøker, lettleste og fornøyelige. Roser i et sprukket krus var overraskende bra om sorg i godt voksen alder, og beskriver hvordan man skal forsøker å leve videre etter å ha mistet sin livsledsager. Den fortjener et eget innlegg, tror jeg.

Tall

De gylne tall er 3 – 9 – 6. Et ganske representativt tall vil jeg tro. Juni var det tusen ting på tapetet, og jeg rakk ikke annet enn å gjøre alt annet enn å lese. Noe sånt. Den ene boken strevde jeg attpåtil med mer enn godt var. I juli leste jeg ni, et tall som viser til sommerferie og all verdens tid, men her må det vel også innrømmes et par-tre-fire lettvektere. I august ble det noen færre bøker igjen, men flere enn i juni. Fortsatt sommer, men på’an igjen med jobb, barneaktiviteter, styreverv og andre forpliktelser.

I sommer har jeg produsert til sammen sju blogginnlegg, hvorav 0 i juli. Banna bein ingen flåsete innlegg, men derimot kun ett månedsinnlegg (for mai) og resten bokomtaler. Hele 16 bøker har blitt omtalt. Eller 19 om du vil, dersom vi tar med tre som er lest tidligere i år og i fjor.

Kulturellie

Etter fotballcup i øspøsende vær var det rett hjem og spyle gjørmeklær, vaske samme klær i maskin to ganger, fyke av gårde til Nordmarka på hyttetur, sprengkose seg, bli overrasket over bilrestriksjoner, fyke av gårde grytidlig for å rekke Bjølsen Bokmarked. Intensjonen var god, jeg hadde gledet meg ut og bort i månedsvis. Skuffelsen var formidabel da vi parkerte bilen bare for å oppdage et skilt med påskriften ”AVLYST pga byggearbeider”. Jeg trøstet meg med å klikke meg rett inn på bokkilden.no og bestille et par bøker til blodpris. Posesalg, next time…
Langt mer spennende, tross billige bøker, var nok invitasjon til Lucinda Riley-lanseringsfest i regi av forlaget. Det skulle jeg veldig gjerne fått med meg, men tilfeldighetene ville det ikke slik. Attpåtil likte jeg boka såpass godt at jeg har plaget meg selv med dette også i ettertid.

Kjønn

Jeg tror hele tiden at jeg leser altfor ofte bøker av kvinnelige forfattere, men tallenes tale sier at det slettes ikke er så ille. I disse månedene leste jeg 10 av kvinner og 8 av menn. Uten at jeg skal gruble over hvor mange prosent dette blir, slår jeg bare fast at det er bortimot likt.

Land

Ti norske, en fra Asia (Kina), en fra USA, fem fra Europa og en fra Norden (Sverige). Her har jeg strengt tatt forbedringspotensial. Jeg mener, jeg hadde ikke hatt vondt av å utvide repertoaret en smule.

Sidetall

Tre bøker på godt over 400 sider. To fliser på under 200. Resten et sted i midten. Det er der jeg trives. Ellie in the middle.

Tema

Fem om oppvekst, en om sorg, en humoristisk og tre krimromaner. Da gjenstår åtte: en porsjon kjærlighet og kjærlighetsproblemer, men mest av alt: særdeles mye om livet og hvordan man skal eller ikke skal leve det.

Terningkast

Tre treere, ti firere og fem femmere, passende nok. Ingen vanvittig håpløse, men heller ingen innentiere. Sistnevnte er fordi jeg må forsøke å være litt streng med meg selv. I alle fall to av disse er jeg tilbøyelig til å gi full pott. Vel, la meg gi de full pott i denne sammenheng. Sommersammenheng. Sommer 2011-sammenheng.

Jeg forsøkte i alle fall.