Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

Det er noe helt spesielt med Edvard Hoems formidlingsevne. En følelse av at han beretter noe viktig, selv om det er så nært. Noe med tid og sted på tvers av generasjoner, en insisterende gjentakelse av at ingenting av dette ville vært om ikke andre hadde levd før oss. At vi alle kommer et sted fra, mange, mange år siden, og at vi alle er formet av noen, av noe, som skjedde for lenge siden, eller som har skjedd gjennom alle tider. Det med å vokse opp, forelske seg, miste noen, leve, dø. 

I 2008 utga Edvard Hoem fortellingen Jordmor på jorda etter oppdrag fra Den norske Jordmorforening. På tampen av 2018 ble en kraftig redigert og utvidet utgave utgitt på nytt. 

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
Undertittel: Huset under Blåhammaren.  Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2018.

Utgangspunktet er hans tippoldemor, Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne ble kalt. Med base i Reknes utenfor Molde drev hun en liten husmannsplass sammen med sin Hans og deres tallrike barneflokk, samtidig som hun kjempet alt hun hadde for å kunne drive med sitt store kall i livet: Jordmorgjerningen. 

Det er noe ekstra rørende over kjærlighetshistorien. Plassjenta Stina og Hans fra Ola-gården, de som hang sammen som erteris i barndommen og lovet seg bort til hverandre så snart de ble voksne. Hun ble værende med sine drømmer og alle sine spørsmål, han reiste ut i krigen. Slik kom de fra hverandre, og så kom de sammen igjen, som lovet, slik det var ment. Det rørende ligger ikke i barndommens vennskap som gikk over til forelskelse og livslang kjærlighet, men at de holdt sammen til tross for alle hindringer og utfordringer underveis. - Slik det var på den tiden. Selv om hun fikk barn med en annen, holdt han hva han lovet. Til tross for krigens traumer, maniske perioder og depresjoner, barnedød og økonomisk ruin, fant de to stadig tilbake til hverandres favntak. Hoem utbroderer ikke det romantiske i forholdet. Bare dette grunnleggende behovet for å høre til, være hjemme, være to. 

Like god plass til kjærlighet ble det kanskje ikke til overs til alle barna. De måtte greie seg mye selv, og særlig datteren født utenfor ekteskap, fikk tidlig stort ansvar. Hun vokser opp hos besteforeldrene, og selv om moren i alle år lengter etter henne, blir det også hennes bane. Da Ingeborg endelig flyttet inn hos moren og hennes familie, kom hun aldri mer ut igjen. Hun ble værende, bundet av selvpålagt ansvar siden hun så at barna trengte pass, moren trengte hjelp og stefaren tilsyn. Slik var det, slik måtte det være. 

Bein i nesa, uredd og standhaftighet til tross, Marta Kristine hadde nok å bale med på hjemmebane. Hennes alt, hennes Hans, ble stadig mer ustabil, og kanskje skjedde det noe i hennes fravær, da hun tilbrakte måneder utenfor hjemmet. Mens hun bodde i Kristiania og tok sin jordmorutdannelse, mistet Hans noe av seg selv. Tenk, hele veien fra Romsdalen til hovedstaden gikk hun. Gikk og gikk, jobbet og studerte, og gikk så hjem igjen. Dersom jeg skulle ha ytret noe jeg følte manglet ved denne boken, skulle jeg gjerne lest mer om selve ferden. Skjønt, kanskje dette ville påkrevd mer kunstnerisk diktning enn forfatteren ville vært komfortabel med. 

Vel hjemme igjen fant hun sin mann med sår på sjelen og urolig sinn. Det var ikke stort å gjøre med det, annet enn å være til stede, passe på og dekke over. Nok et aspekter i det større tidsbildet, i tillegg til en gripende fortelling i all sin neddempede formidling. 

For Hoem forteller aldri med store ord. Ikke i tidligere romaner, og heller ikke her. Med forsiktighet og respekt beskrives et helt liv, slik det kan ha vært. Han påberoper seg ikke å sitte med flere fakta enn han har belegg for. Så langt tilbake i tid finnes ikke lenger muntlige kilder, og det er begrensninger hva gjelder nedtegnelser fra en fattigslig husmannsfamilie. Slik sett tilskrives kanskje presten mer tilstedeværelse enn han faktisk hadde i Marta Kristines liv, rett og slett fordi det naturlig nok finnes mer historikk rundt hans liv og virke. Ellers er det eneste håndfaste for familien personlig oppføringer i kirkebøkene: vielser, barnedåp, dødsfall og - tvangsauksjoner. 

Og før det igjen, Jordmor-Stinas kontakt med øvrigheta, også dette sirlig nedskrevet i arkiverte dokumenter. På tidlig 1800-tall var det stor forskjell mellom lov og praksis. Overtro og hjelpekoner ble foretrukket fremfor det lovpålagte og hun kunne da slettes ikke garantere at det gikk bra med verken mor eller barn. Det hadde da visserlig bevist seg å gå galt også for Jordmor-Stina. Dessuten var det altfor dyrt, pengene måtte brukes med største omhu. Og hvem var vel hun til å titulere seg så fint, hun som bare var en plassjente i karfolkbukser? 

Løsningen ble å gå til rettslige skritt for å kreve sambygdingers overholdelse av loven. Gå til søksmål, kreve økonomisk erstatning og nærmest true seg til oppdrag. Hans var en sterk pådriver, men kanskje ikke så mye av moralsk støtte, men drevet av desperat forsøk på å redusere gjelden. 

Dette er kanskje vel så interessant som selve jordmorgjerningen. Dette med at en uortodoks kvinneskikkelse provoserte et helt lokalsamfunn, samtidig som hun var umyndiggjort på hjemmebane. At en psykisk syk ektemann kunne sette hele familiens ve og vel over bord i maniske perioder, og hvordan det når alt kom for en dag - etter hans død - etterlot henne tomhendt. Slik var det, slik kan det ha vært for Hoems tippoldeforeldre. 

Jordmor på jorda er historisk interessant, medrivende fortalt og solid forankret i faktiske hendelser. Nokså fritt for store ord og romantisering unngår også avgudsdyrkelse av de som har gått veien før ham, selv om det er gripende i all sin nærhet. Som sedvanlig beretter Hoem om universelle tema i historiske rammer, konkretisert med faktiske hendelser, men hele tiden med bevisstgjøring av at han ikke alltid vet. Alltid med forsiktighet og respekt. Slik kan det ha vært, slik må det kunne ha foregått, kanskje slik, kanskje sånn. 

Les også: Mine omtaler av (Mors og fars historie) (Slåttekar i himmelen), (Bror min på prærien) og (Land ingen har sett)

Kilde: Bok fått i gave.