Lest i 2016: Ubloggete bøker

Bøker ikke blogget om betyr ikke nødvendigvis at de ikke har gitt stor leseglede. Kanskje er det heller tvert om. Av og til er det simpelthen for vanskelig å uttrykke med ord hva bøkene gir tilbake til leseren.

Ikke alle, men noen. Akkurat slik som noen av disse:

Mor, jeg vil hjem, av Wenche-Britt Hagabakken
Utgitt i 2016. Norsk. Selvbiografisk

Forfatteren opplevde for noen år siden å få 18 hjerneslag over en kort periode, samtidig som hennes mor lå for døden. Det er nettopp denne perioden hun beretter om i denne høyst selvbiografiske romanen. 

Det er tungt, deprimerende og opprivende, men samtidig lett og medrivende. Det er imponerende hvordan hun holder stand over 300 sider, til tross for gjentakende og insisterende fortvilelse over sin situasjon. Dette både med tanke på det vanskelige forholdet til sin mor, sin egen familie og den evige frykten for å igjen bli syk. Ytterligere svekket, helt miste evnen til formidling. 

Det gjør inntrykk, dette er personlig så det holder. 

Henrettelse med elefant, av Per Schreiner
Utgitt i 2016. Norsk. Skjønnlitteratur

Vi følger flere par innen samme utvidede familie. Det er han og henne, hun andre, hennes og hans foreldre. Ja, også en hund. - Og elefanter i en drøm.

Jeg angrer på at jeg ikke skrev ned mine tanker umiddelbart etter ferdiglest roman, for denne fortjener egentlig en lengre omtale. Selv om jeg hygget meg underveis, husker jeg dessverre veldig lite i ettertid.

Fortellerstilen er høyst underholdende. Romanen er lettlest og fin, samtidig som absurde innspill til stadighet dytter leseren utfor kanten. Pussighetene sniker seg brått inn i historien, og magen gjør kolbøtte av øyeblikkelig lykke. - For dette er aldri påtatt eller forstyrrende, bare kostelig underholdende. 

Parissyndromet, av Heidi Furre
Utgitt i 2013. Debutant. Nynorsk

Romanens forteller forlater sin kjæreste og sitt hjemland for å finne ut hva hun vil i livet. Hun ender opp i Paris, en by hun ikke kjenner, hvor ingen hun kjenner bor, og hvor hun ikke kan språket. Litt etter litt danner hun nye vennskap, lærer seg byen og beboernes egenskaper å kjenne, hun lærer mer og mer fransk, og vokser i takt med sine erfaringer.

Parissyndromet ble for meg et av fjorårets virkelig store høydepunkt i mitt leseår. Det er noe behagelig over det hele, en stemning man umiddelbart kjenner seg igjen i. Handlingen er lagt til Paris, men forfatteren bruker ingen overdrivende grep for å fortelle oss faktisk hvor vi er. I stedet for å la romanens hovedperson gå opp alle trappene til Eiffeltårnet, tas vi heller med på båttur til en forstad.

Bokens fremste styrke er formidlingen av hvordan det er å være alene, uten nødvendigvis å være ensom. Det er i det hele tatt lite sentimentalitet, til tross for vår forståelse av at hun må føle seg liten i alt det ukjente. Alltid viser hun dette nødvendige snevet av nøkternhet som lar henne overleve i en verden full av kaos. - Og alt dette skrevet av en debutant!

Let it snow, av Maureen Johnson, John Green og Lauren Myracle
Utgitt i 2016. Engelsk. Novellesamling

Det er julaften. En amerikansk småby drukner i snø. En gjeng ungdommer er på let etter seg selv og en de kan elske. Det er cheerledere, minigriser og kaffesjapper. - Tre noveller av like mange amerikanske ungdomsromanforfattere.

Jeg har kun lest romaner av John Green tidligere og han var hovedgrunnen til at jeg kjøpte boken. Ironisk nok var det hans novelle jeg kanskje likte minst. Når det er sagt burde det ikke tale negativt, for de fleste kjenner vel Greens formidlerstyrke. Hans novelle ble av meg oppfattet som usedvanlig langtekkelig og kjedelig tross full action. Samtidig kom den seg enormt på slutten, og utgjorde all verden.

Sånn sett er den kanskje kvalitetsmessig bedre enn Johnsons fortelling. Hennes historie er morsom og underholdende, men samtidig overfladisk. Den er søt, men ikke særlig mer. Fornøyelig, men fort glemt. - Skjønt, min mening er ikke noe fasit. Myracles novelle, den tredje og avsluttende, har fått en del kritikk for selvsentrert hovedperson. Det mener jeg heller er dens styrke. I det hele tatt er novellen mer emosjonell enn de øvrige, og tilfører mer dybde enn kun underholdning. Så lykkes hun også, lettheten og genren tatt i betraktning, fint i å veve alle personene og hendelsene sammen mot slutten.

Men uforglemmelig? Neppe. Søt og morsom novellesamling med variabel kvalitet., en fin feelgood for ungdom, uten å tilføre noe særlig ekstra. Det er helt greit det også.

Barndommens gate, av Tove Ditlevsen
Utgitt på norsk i 1978. Oppvekstroman. Dansk

Ester vokser opp som barn i en arbeiderfamilie i den danske hovedstaden. Sterkt selvbiografisk, som det meste - om ikke alt - annet Tove Ditlevsen skrev.

Jeg klarte aldri helt å engasjere meg, derav manglende omtale. Det blir en selvfølgelighet å skrive at dette er en god samfunnsskildring fra den gang da, selv om romanen i ettertid ikke ga minner å henge på knaggene. Les heller mine omtaler av hennes andre romaner.

Garmanns hemmelighet, av Stian Hole
Utgitt i 2010. Norsk. Illustrert barnebok

Her møter vi Garmann som forelsker seg i Johanne. Johanne som er pen og søt og snill og tvilling med ekle Hanne. Men alt det er hans hemmelighet. Deres hemmelighet.

Jeg holder nesten pusten når jeg skriver om boken. Ung, uskyldig barndomsforelskelse med tusen trillioner sommerfugler i magen, jeg lar meg imponere over hans formidlingsevne både i ord og bilder.

Lisa Aisato og Max Estes får ha meg unnskyldt, ingen illustratør fanger meg mer enn Stian Hole. Det er noe med hans bildekollasjer som suger meg inn i fortellingen, så også i dette tilfellet.