Slektshistorie: Røsslyng

Tippoldeforeldre - Oldemor - Bestemor - Pappa - Meg

Mine tippoldeforeldre hadde ikke så mye penger og rikdom, det var kummerlige kår der borte på Aulsetten. Deres seks døtre kom seg likevel opp og frem her i livet.

Alle seks utviklet sterke personligheter, akkurat som sin mor. Så var det også tippoldemor som med kustus og intelligens innprentet dem både viljestyrke og overlevelsesinstinkt. De skulle ut i verden, de seks. Oppleve, erfare, tilegne seg.

Den tid tør komme, at man ser

mer på hoveder end på kjøn,

mer på dyktighet end på navne.

Ludvig Holberg

Alle, kanskje utenom Oldemors to år eldre søster. Hun vokste opp som pleiebarn, ble værende i bygda og døde allerede som 47-åring. Hvor lenge hun bodde hjemmefra vet jeg ikke, heller ikke om det bare var henne som ble satt bort, eller om det gikk etter tur og orden.

Eldstejenta flyttet til en helt annen del av Norge. Hun giftet seg med en mann med utdanning, og han jobbet seg godt opp ved bygdas nye kraftverk. Min oldemor fulgte etter i håp om å følge i hennes fotspor, men valgte feil mann. Det gikk bra med henne likevel. Oldefar ektet henne og tok til seg hennes sønn som sin egen. Snart fikk de også tre døtre sammen.

To andre ble lærerinner. Ingen av de giftet seg, ei heller fikk de barn, men begge skinte for seg selv med all sin kunnskap og autoritet.

Det skulle bli den siste i rekken som tok seg av farsgarden da foreldrene ble for gamle til å ta seg av hus og fjøsstell. Men gårdsdriften ga ikke nok inntekter, og mannen måtte i tillegg arbeide som postmann. Han engasjerte seg i både menighetsarbeid og politikk, og min gammeltante var ikke dårligere. Hun satt i kommunestyret og var medlem av herredsstyret, attpåtil formann i sjømannsmisjonsforeningen. Mest kjent i slekten er hun likevel kanskje for sine dikt. Noen av disse er også samlet mellom to permer.

Røsslyng 

Lågmælt og smålåten smyg han seg fram
Den blømande lyng
Kryp over gråberg og kollar og kam
Medan haustvinden syng
Breier sitt teppe av raudlilla flor
Frå høghei til hav
Takk røsslyng, du blome av blomar her nord
For gåva du gav 

Når skrede og flaumvatn sårmerke grov
I brattheng og li
Smaug du deg fram og lyngkåpa vov
Av livståga di
Og bøtte på skaden med varsemd og mot
Så verkande sår
Vart gøymt under blømande lyngteppebot
Der livsvona rår 

Du røsslyng, så hardfør, så finsleg og stri
Du læra meg må
Å grøde dei sår som livet kan gi
Med blomar og så
Der grunnen er skrinn etter skakende flaum
Og nøra ei glo
Der frosten har herja kvar vaknande draum
I livsunge blod

Ragna Slethei

Ja visst, hadde jentungene fra fattigslige kår på Aulset kommet seg opp og frem her i livet.