Slektshistorie: Barnet ingen visste om

Tippoldemor - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg

Et av de mest overraskende funnene jeg har gjort i løpet av denne prosessen er uten tvil noe som fikk hårene til å reise seg på meg.  Min oldefar var likevel ikke enebarn. I hans fødsels- og dåpsoppføring i kirkeboken står det med sirlig skrift at dette var hans mors andre leiermaal.

Min tippoldemor hadde altså et barn fra før.

Jeg forsøkte lenge å søke, men det forekom meg som å lete etter nåla i høystakken. Detaljer fra hennes ferd over fjellet vet vi forsvinnende lite om. Vi vet ikke hvilke steder hun stoppet og ble en stund og vi vet ikke hvor lang tid dette tok. I bygdeboken står det at hun dro over fjellet fra Folldalen før hun endte opp ved kysten, men håndfaste bevis mangler. Kanskje ble hun med barn mens hun bodde hos sin mor. Kanskje ble barnet værende hos sine besteforeldre, mens Tippoldemor i skam måtte reise? Kanskje hun var tjenestepike på en eller annen gård og ble svanger med husbonden? Akkurat som hun ble noen år senere med husfaderen på gården hun tjenestegjorde ved. Husfaderen, min tippoldefar,

Eller hva om de fikk en datter, som i skuffelse over mangel på odelsgutt ble satt bort til noen andre? Hvor nøyaktige er egentlig disse oppføringene? Kunne en prest være mindre nøye med å telle fedres leiermaal?

Jeg saumfarte kirkebok etter kirkebok. Overalt. År etter år, bok etter bok. Svaret var nærmere enn jeg tenkte på å se etter. I en kirkebok fra min egen hjembygd, sirlig nedtegnet og påført et stempel. Uægte.

Resultatet satte meg helt ut. Jeg opplevde en tristhet og en visshet over at min tippoldemor hadde alt annet enn et enkelt liv.

Jeg måtte vente en dag for å summe meg. Sjekke dokumenter og være helt sikker før jeg ringte Pappa for å fortelle at jeg hadde funnet en godt skjult familiehemmelighet.

- Hei Pappa! Jeg har funnet din bestefars søsken! Oldefar hadde en søster!

- Nei. Han var enebarn.

- Nei, Pappa. I hans dåpsoppføring står det at Oldefar var morens andre leiemål. Tippoldemor Marit hadde et barn fra før…

- Helt utrolig! Er det noen etterkommere? Så artig!

- Ja. Jo. Men det er en veldig trist historie.

Min tippoldemor fødte sin førstefødte, en datter, i 1854. Hun var 25 år og tjenestepike på min tippoldefars farsgård. - Men han var ikke barnets far.

Det vesle barnet ble døpt samme år og fikk navnet Martha Larsdatter. Far var Lars, sønn av min tipptippoldefar, bror av min tippoldefar. 

Marit ble altså først svanger med husbondens yngste sønn. Noen år senere ble hun svanger med enda en av husbondens sønner. Sitt førstefødte barns fars bror. Ingen av de to brødrene hadde skamvett til å gifte seg med henne. Klart du kjenner på en tristhet over hennes skjebne.

Min tippoldefars bror Lars, Marthas far, giftet seg året etter og tok over sin kones farsgard. Marit ble værende på sin post, og vesle Martha finner vi igjen i registrene først 12 år senere. Året er 1865 og Marit skal ha barn på nytt.

Martha, 12 år, bor nå på en husmannsplass like ved. Martha er registrert på plassen som Budeiens datter. Mor Marit, Budeia, tjener hos Marthas onkel, og faren Lars er Gaardmand i nabobygda. Stakkars lille pike, så urettferdig.

Og det fortsetter.

I folketellingen for 1875, ti år senere, finner vi Martha igjen. Nå som pasient på Reknes Hospital i Molde. Martha er leprapasient og fattiglem.

Min oldefars søster, gjemt og glemt, var spedalsk. Akkurat slik som min oldefars far, min tippoldefar. Min oldefars søsters onkel. Det hele er uhyggelig, men mest av alt hjerteskjærende trist.

Martha er på Reknes. Knappe tjue år, utstøtt og bortgjemt. Ti år senere er hun stadig på hospitalet. Først 16. juni 1893, 38 år gammel, får hun slippe livets pinsler.

Ugift. Barnløs. Forkrøplet. Forlatt.

Død.




Relatert lesestoff: (Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy)