I morgen vi ler, av Namra Saleem

Hun er kvinne. Hun er norsk. Hun er debutant. Hun har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om å leve med en fot i hver kultur. - Alt er lagt til rette for at jeg skal legge godviljen min til. 

I morgen vi ler, av Namra Saleem

Norsk. Utgitt i 2016. Debutant.

Så da gjør jeg det. Forsøker å gjøre det beste ut av det, til tross for at leseopplevelsen ikke var stor. For det var den ikke, enn så mye jeg skulle ønske at jeg kunne overøst dette innlegget med ovasjoner og superlativer. Det ble litt for enkelt, litt for uferdig. Potensialet er større enn sluttproduktet. 

Men plottet er godt. En ung kvinne er på vei til sine foreldre med sin fem år gamle datter. Som datter av pakistanske innvandrere har hun vokst opp en fot i hver leir. I tenårene opplevde hun at faren nærmest over dedikerer seg til religionen. Brått blir troen viktigere enn familien. Samtidig som hun forsøker å leve i pakt med Koranen, forsøker hun også å leve et normalt liv, som den norske jenta hun tross alt er. Hun inngår kompromisser med seg selv og holder deler av sitt liv skjult for sine foreldre. Hun blir kjæreste med sin beste venn og snart får de et barn sammen. Som ugift og gravid med en ikke-muslim kastes hun ut av hjemmet. Hun er som død for foreldrene. Nå, fem år etter, tar hun mot til seg for å vise frem datteren sin. Når de ser barnet hennes, vil de vel tilgi?

Og det er handlingen. Vi følger kvinnen og hennes datter på veien. Med t-banen og til fots, helt til bygården der foreldrene, besteforeldrene, bor. Helt til Grønland. En egen, liten verden, midt i byen de alle bor i.

Det meste annet av handling er holdt til et minimum. Hun utsetter stadig dette ubehagelige møtet, den unge kvinnen. Så der hvor handling mangler, serveres vi stadige erindringer tilbake til oppveksten og tidlig voksenliv. Vi følger henne fra flyttingen til Oslo, til ungdomsskolelivet, til festene, vennene og kjæresten. Stadig lager hun innslag til sin videodagbok, et prosjekt som skal synliggjøre dilemmaer barn av innvandrere opplever Dette med å ikke helt passe inn noe sted, all hemmelighetskremmeriet, alle kvalene. 

Dramaturgisk er handlingsforløpet, hennes reise hjem, både effektfullt og spennende. Jeg følte med henne, hjertet banket på hennes vegne. Skjønt, jeg fikk som leser ikke all verdens hjelp av de skrevne ord.

Tekstmessig er det like fullt interessant hvordan hun, formodentlig bevisst, unngår nesten alt av beskrivelser. Blottet for særlig handling fungerer det på sitt vis, selv om språket dessverre ikke følger opp. Det blir enkelt som på barnlig vis. Uten å mene å være for krass forekommer romanen meg mer som en skolestil: En rekke punkter er skriblet ned i et utkast, og stilen utformes ut i fra denne. 

Show, dont tell er en kunst. Tilbakeblikkene blir en evig fortelling. Vi leser, men lever oss ikke inn i historiene. 

Mest kritikkverdig er innslagene med videodagbok. Forskjellen fra øvrig tekst er forsvinnende liten, med unntak av at det faktum at videodagbok-kapitlene er i jeg-form. Noen få forsøk på mer muntlig sjargong ødelegges av sjenerende skriftlig korrekt språk. Jeg beklager å si det, men videoinnslagene fungerte bare ikke. Rett og slett.

Ikke for det, jeg vil nødig kritisere for mye. Selv om jeg ikke syns romanen er god nok, er den likevel viktig nok til å få oppmerksomhet. Forfatterens idé er applausverdig, og med mer konsulenthjelp ville utfallet blitt kvalitetsmessig bedre.

For stemmen hennes er viktig. Budskapet. Jeg håper hun har mer å fortelle.

Les også: Jeg har tidligere omtalt følgende romaner med beslektet tema (Desiland, av Mala Naveen), (Tett inntil dagene, av Mustafa Can) og (Svenhammeds journaler, av Zulmir Becevic)

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Assad Nasir)