Jeg gir deg sola, av Jandy Nelson

Av og til funker det ikke. Overhodet ikke. Godordene lyser opp hele smussomslaget. Forventningene etter å ha slukt førsteboka er høyere enn deg selv (og du ER høy). Du leser. Finkjemmer teksten etter avsnitt som får hjertet til å banke litt fortere. Grubler deg i hjel for å finne noe spennende med hovedpersonene. Leter med lupe etter noe. Noe som kan få deg til å ønske å lese litt til.

Jeg gir deg sola, av Jandy Nelson

Ungdomsroman. Utgitt på norsk i 2015.

Noah og Jude er tvillinger. Erteris. En og samme. Hånd i hånd. To kropper, en sjel. Helt til noe skjer når de er 13 år. Det er et før og et etter. 13 år gamle Noah forteller. 16 år gamle Jude forteller. Hva skjedde egentlig? Og hvordan kunne det skje? Vil de noen gang kunne finne tilbake til nærheten og samholdet?

Etter hundre sider var jeg utslitt. Demotivert. Frustrert og så inn under margen skuffet.

Etter hundre leste sider hadde jeg tre punkter på plussiden. Det litt annerledes omslagsbildet var det ene. - Du får ikke et bra innlegg av noe slikt. Noen striper i vårfarger.

Da vil jeg heller fortelle om de to øyeblikkene av sterke følelser som gjorde inntrykk. Som satte meg litt ut. Ga meg tårer i øynene. For de var virkelig gode. Om Noah som forelsker seg akutt og brått som bare tenåringer kan. Helt tilfeldig, helt uventet, i en fremmed. Om Jude som forteller om en hendelse som skulle vært så fin, men som ble så veldig vond. To øyeblikk som ga meg lyst og ønske om å lese videre. Finne flere øyeblikk.

Og det skal sies: Opprinnelig var det flere punkter. Punkter som kunne vært basis for en helt ok bokanmeldelse. I stedet for har jeg strøket de ut. Bort fra papiret. I hodet derimot, har de blitt værende. Skrikende og hvinende i bakgrunnen. Konstant plagsomme og brautende mens jeg forsøker å lese videre. Det som et øyeblikk var befriende berikende er sekundet etter blitt forstyrrende gjentakende.

Akkurat som jeg likte måten Noah ser for seg alle mulige situasjoner og følelser som malerier på et stilleben. Dessverre mener jeg det jeg nettopp skrev: Alle mulige. - Du skjønner. Det blir for mye av det gode. Det skjer hele tiden. Etter tre eksempler på samme side er det ikke lenger morsomt og sjarmerende. Når vi i kapittelet etter møter Jude, hans tvillingsøster, humrer vi over hennes utdrag fra bestemorens store bok med visdomsord. Ingen anledning er for liten til å servere et lite sitat. Dessverre mener jeg det jeg nettopp skrev. Ingen anledning er for liten. - Du skjønner.

Det verste er likevel at disse visdomsordene og kjerringrådene er noe av det mest meningsløse jeg har lest. Jeg må være øyensynlig være blottet for humoristisk sans. - De fleste andre hyller jo boken.

I det tapre forsøk på å servere ungdommen noe annerledes, overgår forfatteren seg selv. Jeg trøtnet fullstendig. Det ble for mye.

Ikke minst ble det for mye ironi. Det går i ett. I prinsippet er det fullt mulig å humre for hver eneste setning. Det fungerer selvsagt ikke i lengden. Ikke for en tårepersesucker som meg. Men seriøst, det blir for mye.

Etter drøye hundre sider ga jeg opp. Orket ikke irritere meg mer over den.

Bokmerket ble bastant plassert mellom side 108 og 109. Jeg sov natten igjennom. Hamret løs på tastaturet på dagtid.

Da jeg la meg neste kveld tok jeg av ren sedvane opp boken. Den samme forbanna boka jeg kvelden i forveien hadde avskrevet som bortkastet. Ikke for det. Jeg hadde skrevet av meg litt frustrasjon og var lettere til sinns. Plutselig hadde jeg lest 50 sider.

Akkurat derfor må du alltid prøve å lese litt til. Det er ikke alltid slik du tror ved første øyekast. Ikke bok og ikke bokinnlegg.

For husker du disse to øyeblikkene jeg satte så stor pris på? De to i løpet av hundre sider? De neste femti sidene var ett eneste stort øyeblikk. Plutselig løsnet det. Plutselig skinte de egentlige følelsene ut gjennom all humoren og sleivsparkene. Plutselig så vi han.henne inni mellom alle de meningsløse samtalene i ungdomsgjengen. 

Tilliten ble fornyet. Jeg hadde brått alle mulige ambisjoner om å lese de resterende 260 sidene.Ikke dermed sagt at jeg gledet meg, jeg var stadig skeptisk, men den potensielle belønningen for å holde ut er gjerne verdt det.

Jeg skrev noen linjer til på blogginnlegget. Mest av alt gledet jeg meg til å fortsette på boken.

Og jeg kom hjem. La meg for kvelden. Tok frem boka. Leste.

40 sider senere var jeg tilbake til utgangspunktet. Utslitt. Demotivert. Frustrert og så inn under margen skuffet. En kveld senere passerte jeg 290 leste sider. 

Dette innbefatter ganske så mange ord og setninger. Ord som gjentas i det evinnelige. Konstruerte ord som de første par gangene var ganske finurlige. Som antikomplimentet doslikker. Setninger som overgår seg selv i endeløse metaforer. Og som ikke det er nok: Du får knapt nok en eneste pause. Kapitlene er lange. Inderlig lange. Vi snakker 50 +. Jeg lover deg: Begynner du først å irritere deg er det dømt til å mislykkes.

- Jeg begynte å irritere meg. Fra første side.

Og det bekymrer meg. Jeg søker og finner en uforbeholden hyllest til boken, omfavnet av utallige ungdommer og unge voksne. Fan art på rekke og rad, sitater i det uendelige. Stjernehimmel og SuperYatzy. Jeg river meg i håret i fortvilelse.

Men jeg måtte jo lese den ut. Jeg måtte jo det.

Jeg rakk et par øyeblikk til med klump i halsen. Så slang jeg den med lettet sukk bort til bokhylla vel vitende om at jeg aldri, aldri mer trenger å tvinge meg til å lese mer i den.

Kampen var ikke verdt det. Ikke for meg. Noen få lysglimt alene utgjør ingen strålende roman. 

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min langt mer begeistrede omtale av Jandy Nelsons debutroman.

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt meg bekjent.