Det var liksom aldri noen tvil
i hennes sjel. Selma Ottilia Lovisa Lagerløf (1858-1940) skulle, måtte, trengte
å skrive. Det var forfatter hun skulle bli, og forfatter ble hun. Selma Lagerløf
debuterte i 1891 med romanen Gösta Berlings saga, og 18 år senere ble hennes
forfatterskap hedret med Nobelprisen i litteratur.
Fortellergleden startet i
tidlige barneår, men det var først under lærerutdanningen hun maktet å finne
retningen hun ønsket å gå. Hun ville la seg inspirere av alle historiene og
sagnene fra sin barndoms Värmland. Skildre menneskene, omgivelsene og
samfunnet. På godt og på vondt, og alltid med god moral i bunn.
(skjermdump fra www.marbacka.com) |
Et barns memoarer, av Selma
Lagerløf
Biografi. Alternativ tittel: Et
Mårbackabarn. Utgitt i 1930.
Selma Lagerløf vokste opp på
Märbacka, en herregård som hadde vært eid av slekten i flere generasjoner. Mens
Selma studerte på lærerskolen døde hennes far, og broren Johan overtok driften.
På dette tidspunkt var gården så preget av økonomiske utfordringer, at han ingen
annen utvei så enn å selge gården.
Som voksen og suksessfull
forfatter lykkes Selma Lagerløf å kjøpe tilbake Mårbacka. Først hovedbygningen i
1907, deretter hele gården takket være premiepengene fra Nobelprisen. Hun drev
gården med driftig hånd, og ble viden kjent – og kritisert – for å gi lønn så
det monnet til sine arbeidere. På denne tiden adopterte hun en liten gutt, ikke
helt ulik Nils Holgersson, romanskikkelsen fra en av hennes mest populære
verker. Hun forble ugift, men hadde et på den tiden et uhørt forhold til en
annen kvinne. Hun engasjerte seg ellers i kvinnesaksarbeidet, og var en av de
mest markante stemmer som talte for å gi svenske kvinner stemmerett.
Selma Lagerløf forble på
Mårbacka resten av sine levedager. I dag er Mårbacka museum og levende minne over
en av Nordens aller største forfattere. Akkurat som hun selv ønsket.
Boken jeg har lest er andre
bok i hennes memoarer: Mårbacka-triologien. Første bok Mårbacka ble utgitt
allerede i 1922, og omhandler beboerne, gården og dens historie. Tredje og
siste bok ble utgitt i 1932 med tittelen Dagbok for Selma Ottilia Lovisa Lagerløf.
Dette skal være hennes egen dagbok som hun skrev under et opphold i Stockholm
som fjortenåring.
Et barns memoarer tar oss med
tilbake til tiden rundt 1870. Stedet er Mårbacka og det er 10-12 år gamle Selma
selv som forteller. Som nest yngst i en søskenflokk på seks var det alltid liv
og røre rundt henne, selv om de sjeldent forlot gården. Som vanlig blant de mer
priviligerte i samfunnet, fikk søskenflokken undervisning i sitt eget hjem, og
lærerinnene var en naturlig del av storfamilien. Noen ble der en mannsalder.
Andre måtte forlate gården i hui og hast. - Gjerne på grunn av uheldige
kjærlighetsforhold. Det var ikke alt de små forstod, men de observerte, la
sammen og dro slutninger de tok med seg videre i voksen alder. Aller fremst,
kanskje, Selma selv. Selma som lyttet, så og memorerte.
Boken er en samling historier
fra hennes barndom, og Selma Lagerløf gir oss et fint og lett vemodig tidsbilde
fra siste halvdel av 1800-tallet. Alle som har lest hennes øvrige verker vil
nikke gjenkjennende til mennesker hun som voksen flettet inn i sine historier.
Jan i Skolycka, for eksempel, bedre kjent som Keiseren av Portugalien. Men mest
om alt handler det om livet på gården, alt sett gjennom en ung pikes øyne. En
jente hvis største frykt var å måtte gå på ball. Halt som hun var, var det
ingen som tok seg bry med å by henne opp til dans. Frykt, i alle fall frem til
hennes kjære far ble alvorlig syk. Hun vegret seg for å ta han med i sine bønner,
og hun straffet seg selv med å lese Bibelen fra perm til perm. Hvis hun gjorde
dette, ville han overleve. Så Selma leste. Leste og leste. I alle fall helt til
foreldrene forstod og magien ble brutt. Kanskje hjalp det uansett. Faren
overlevde, men ble aldri helt seg selv. Han ble fort sliten og maktet ikke helt
å engasjere seg i gårdsdriften. I stedet viet han sin tid til gårdens egen
fiskedam. Og om søndagene gikk hele familien til kirken. Helt fremst, uten å høre
noen verdens ting av hva presten sa. Å, alle disse minner som utgjør en hel
barndom!
Et barns memoarer er en
samling søte historier fra en gryende forfatters spede start. Hun forteller
selv, og hun forteller historier hun har hørt fra andre. Unge Selma var et
observant barn, og beretter i denne boken om en barndom fylt av store og små
begivenheter. Alle fortellingene bindes sammen av en rød tråd: Selmas
ustoppelige drømmer om å bli forfatter. Det hele er rørende, sorgmuntert og
skjønt.
Alt i og rundt Mårbacka,
hennes eget lille paradis.
Kilde: Lydbok lastet ned fra
Storytel.no. Varighet: Drøye 6 timer. Lest inn i 1979, møysommelig fortalt med
pustepauser på de mest ureglementerte steder.
Les også: Snart tre år er gått
siden jeg leste Selma Lagerløfs Keiseren av Portugalien. (Min omtale) er
skrevet i eufori over en stor, stor leseopplevelse. Anbefales på det
hjerteligste.
5 kommentarer:
Egentlig? synes jeg det var utrolig interessant å lese om Selma Lagerløf. Hun er helt ukjent for meg, ikke navnet selvfølgelig, men jeg har aldri lest noe av henne. (Veldig kjekt å lese om deg Mellom Bokstablene i dag)
Selma er bra! Ikke like bra som Amalie, selvsagt, uten forkleinelse for øvrig.
(Tusen takk, jeg syns det er dødsskummelt og gjemmer meg bak puta)
Jeg leser innleggene dine om klassikere (og annet) med stor fryd! Du skriver så godt, og innleggene er så inspirerende og vel uttenkte. Du er flink!
Det var veldig kjekt å lese om deg på bloggen "Mellom bokstalene." Jeg må si du bærer på en sterk historie som både berører meg og imponerer meg!
Hilsen Anne
Nå ble jeg flau-glad, og mest det siste. Tusen takk! *smilerrundt*
Nå ble jeg igrunnen litt nysgjerrig på Selma Lagerløf. Jeg tror ikke jeg har lest en eneste bok av henne, utenom at vi må ha vært borti henne på skolen. Du skriver så bra at jeg blir fristet hele tiden :-)
Det var så fint å lese om deg hos Mellom Bokstablene. Fint å bli bedre kjent med deg :-)
Legg inn en kommentar