Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Karin Lorentzen (født 21. mai 1939) er en norsk barnebokforfatter. Hennes eneste roman for voksne, Det hendte meg et barn (1983) skildrer morsfølelser knyttet til en etterlengtet datter, etter å ha mistet to barn. (Wikipedia)

En eller annen forståsegpåer uttalte en gang følgende: ”Det var viktig for forfatteren å skrive boken, men ikke viktig for oss å lese den”. Slike utsagn bare understreker hvor viktig det er for andre å lese boken. Det vil si, det er liten tvil om at boken er en del av forfatterens selvhjelpsterapi, men det blir flåsete og respektløst å hevde at lesere ikke vil ha noe utbytte av å lese den.

For lesere som har opplevd noe lignende, fins det en god porsjon aha-opplevelser. For andre er dette en hjelp til innsikt til å takle og støtte personer som har opplevd det samme som forfatteren.

Personlig finner jeg det interessant å sammenligne dagens rutiner og holdninger med datidens. Det har skjedd mye på 20-30 år. Heldigvis. Fremdeles er det noe tabubelagt, men vi er på riktig vei. Det gjorde inntrykk å lese om foreldrenes fortvilelse over at det dødfødte barnet ikke hadde noen rett til kirkegårdsplass. - Og jeg nikket litt vemodig gjenkjennende over faren som ikke ble involvert. Her har vi fremdeles litt igjen å gå på.

Boken setter søkelys på hvordan sorg og depresjoner påvirker familielivet, i dette tilfellet forholdet mellom moren og hennes senere barn. Morens sorgreaksjoner påvirker særlig datteren, og det skapes en avstand de trenger hjelp til å finne ut av. Denne dynamikken er kompleks og burde være interessant for flere enn de som rammes.

Man makter ikke ta alt som skjer i livet på strak arm. Noen ganger trenger man hjelp. Selv når årene har gått, andre glemmer, og man selv tror man har gått videre, vil traumene fortsette å påvirke ditt liv og ditt forhold til andre. "Det var viktig for forfatteren å skrive boken, og det vil alltid være viktig for oss å lese den".