Jasper Jones, av Craig Silvey

Ikke en gang i innledningen klarer jeg å la være å røpe mitt syn på ukens roman i Cappelen Damms Bokbloggturne. Jeg er rett og slett så begeistret for boken at jeg like godt kan si det med en gang. Det har stort sett mine forgjengere også vært. Les Myldretids anmeldelse i går, og bla deg bakover til de andre anmeldelsene.

Jasper Jones, av Craig Silvey
Ungdomsroman.

Romanen er skrevet av australske Craig Silvey, et relativt ubeskrevet forfatterblad. Jasper Jones er hans andre roman for unge voksne. Han er selv ung, og jeg gleder meg til å følge hans utvikling i fremtiden.

Handlingen

En sommerkveld i 1965 banker Jasper Jones på soveromsvinduet til Charlie Bucktin. Stedet er Corrigan, en liten australsk gruveby. Charlie kikker opp fra en av sine mange bøker og ser fortumlet rett på byens ramp, tyrann og syndebukk.

Jasper lokker med seg Charlie ut til sin hemmelige plass i skogen. Fra et tre henger hans kjæreste Laura fra et tre. Kvalt. Jasper er overbevist om at dette er et mord og bedyrer sin uskyld, i visshet om at byens befolkning automatisk vil legge skylden på Jasper. Charlie blir overtalt til å være med på å skjule Lauras kropp til de finner ut hvem som drepte henne. De senker henne ned i vannet.

Persongalleriet

Bokens hovedperson er Charlie Bucktin, en tretten år gammel bokorm. Han har få venner, og holder seg helst inne med bøkene sine eller sammen med bestevennen Jeffrey. Charlie er genuint godhjertet med utpreget rettferdighetssans. Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel, Jaspers hovedmistenkte. Ryktene vil ha det til at han har drept før, og selv om ingen egentlig har sett ham på mange mange år, er ungene livredde for ham. Utenom cricket er Corrigans store barneaktivitet å stjele fersken fra Lionels hage. Jasper Jones selv er heller ingen hvem-som-helst. Halvt hvit, halvt sort. Morløs og med en far som drikker bort alle pengene til mat. Kanskje ikke så rart at Jasper må stjele. Kanskje ikke så rart Jasper raker gatelangs om natten. Småbyen er nådeløs. Bare Laura ser ham for den han er. Laura, som blir funnet kvalt og hengt i et tre. Tilbake står Eliza, hennes søster, rystet og forgrått. Hun er svoren Audrey Hepburn-entusiast og lesehest. Klart Charlie må forelske seg i akkurat henne! Og så Charlie da, som bærer på en slik vond og dyster hemmelighet som knuser hjertet hans. Rundt alle disse ungdommene fins foreldrene, både de døde, de tilstedeværende og de som er til stede men likevel ikke der.

Det skrevne ord

Forlaget har antydet at målgruppen er fra 16 til 20 år. Tull, sier jeg. Denne romanen kan glatt plasseres i voksen-hyllene. Dette er en ungdomsroman i den forstand at den omhandler typiske tenåringsproblemer som avstandsforelskelser, dilemmaer, konflikter og forsonling med foreldre. – Men kvalifiserer det med dette kun som roman for ungdommer? Absolutt ikke! Dette blir for snevert, boken er rett og slett interessant langt utover denne aldersgruppen.

Tidvis minner romanen meg om bøker av John Irving. Her er det mye humor, merksnodighet, rom for ettertanke og særegne karakterer. Her mangles kun bjørner og baseball (som for øvrig blir dekket av cricket…). Jeg ble derfor litt gledelig overrasket da jeg oppdaget etter et kjapt google-søk at Craig Silvey tidligere har uttgitt en barnenovelle med navnet The world according to Warren.

Apropos cricket. I romanen bivåner vi en lang cricketkamp. Cricket er neppe det som fenger nordmenn mest, men i denne innpakningen gjør forfatteren sekvensen til en av de mest minneverdige og fineste avsnittene. Parallelt med kampen finner vi en fomlende og nydelig historie om to ungdommers første kyss. Fantastisk herlig skrevet!

Cricket og kjærlighet, dette handler om så mye mer enn å skjule et lik og å finne en morder. Dette er en tettpakket bok på drøye 400 sider, med få kapitler og langt mellom naturlige pusterom. Dette er derfor heller ingen bok som er særpreget lettlest. Bokens innhold og dialoger får leserne til å konsentrere seg litt ekstra, dvele litt ved hendelsene og dilemmaene og ikke minst: ta seg tid til å le litt mer enn vanlig.

La oss dvele ved humoren. Dette er humor som treffer blink. Dialogene mellom Charlie og Jeffrey er i særklasse med sin utpregede form for Yo Mama-vitser. Frekkere får man det ikke, men innpakket i vennskapelighet og godhet må man le seg fillete. Superhelt-diskusjonene er til å le av i dagesvis! Personlig likte jeg kanskje aller best Charlies frykt for insekter, muligens med et visst gjenkjennelsesaspekt.

Humor er et viktig virkemiddel, både i bokform og som overlevelsesmekanisme. Hele persongalleriet har skapene fulle av spøkelser. Hele tiden kjenner vi på Charlies angst og dilemma, selv om han på barnlig vis fra tid til annen klarer å distansere seg. Boken er det vi gjerne kan omtale som en dannelsesreise fra barn til tidlig voksen. Charlie må ta stilling til om ærlighet alltid er det riktige, eller om løgn av og til kan forsvares. Om det noen gang er riktig å gjøre noe galt. Gjennom prosessen tvinges han til å ta stilling til småbyens sosiale normer, foreldrenes restriksjoner og famlende tenåringskjærlighet. Og altså, dette hele tiden med vissheten om det grusomme han og Jasper har gjort. Hele tiden ligger dette som en klam klo rundt hjertet. Spenningen rundt å avsløre Lauras morder og det edle motivet med å hjelpe Jasper, gjør det levbart, men Charlie slites både bevisst og ubevisst mellom det moralsk riktige.

Forholdet til foreldrene er også veldig viktig. Charlie lever med foreldre som ikke klarer å leve med hverandre. Moren holder avstand til Charlie fordi han minner henne om hva hun kunne hatt og ikke har, og Charlie reagerer med sinne mot faren som oppfattes som unnvikende og spak. Til sammenligning har ikke Jasper foreldre. Ikke egentlig. Moren er død og faren tar ikke hånd om sønnen. Både Charlie og Jasper savner sine foreldre. Og hva med Eliza? Eliza står ved bokhandelen, flykter fra sin renommerte far og hysteriske mor, fordyper seg i Audrey Hepburn og gråter over sin forsvunnede søster.

Det såreste, det aller aller såreste er kanskje likevel Jeffrey. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende.

Handlingen er som nevnt satt til 1965, og det er gledelig å observere at forfatteren ikke har gått i den sedvanlige fellen som forfattere yngre enn historien begår: Her har forfatteren med få unntak unngått tidstypiske ting, interiør eller hendelser. Fallhøyden kunne blitt stor. Det han derimot er glad i av referanser, er bøker, forfattere og hovedpersoner i kjente romaner. Kanskje spesielt fremheves Mark Twain og Harper Lee. Charlie er en bokorm, sterkt inspirert av sin litteraturelskende far. (Selvsagt appellerer slikt enormt til bokbloggere… Ikke rart vi liker boken!) Boken er skrevet i jeg-form, men på grunn av hans lidenskap for litteratur oppfattes Charlies monologer og fortellinger som troverdige, med alle de gode formuleringene, ordrikdommen og de voksne uttrykkene. Vår helt er en antihelt. En innadvendt, nerdete bokorm. Fantastisk!

Dommen

Siste ord i forrige avsnitt dekker det meste: Fantastisk. Jasper Jones er fantasisk. Morsom, sår, trist, vanskelig og tankevekkende. Denne romanen er virkelig et gullkorn, lyset i tunellen, rosinen i pølsa og nåla i høystakken. Kort sagt; Jeg syns den er fantastisk!




Kilde: Leseeksemplar.

Pause-dikt

Jeg blir så glad _av_ dette diktet, og jeg er derfor også så glad _i_.

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterker sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

Sånn ellers er jeg i ferd med å avslutte Jasper Jones. Bokbloggturneen foregår for fullt, og det er min tur på lørdag. Seriøst, I can hardly wait! Det er en pine å prøve å la være å lese de andre anmeldelsene i frykt for å ødelegge egen anmeldelse, for jeg er så begeistret, så b-e-g-e-i-s-t-r-e-t!!!

På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Hva har Trygve Lie, Colamannen og en sirkuselefant til felles? De innehar alle viktige biroller i romanen På vei til en venn. For øvrig en bok jeg hadde rimelig grei forhåpning til, rett og slett fordi det ante meg at hans skriblerier lignet en del på hans kone Linn Ullmann sine skriblerier. - Hvis bøker jeg liker overraskende godt.

På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Han heter Vilgot, han er elleve år og han har lært at det er tre ting som er farlig: Å bade rett etter at man har spist, leke med plastposer, bli med fremmede som kommer kjørende langs veien. En mørk vinterettermiddag på 1960-tallet er Vilgot på vei til en venn, det skal forandre hans liv for alltid. Over tretti år senere segner en utmattet elefant om på en av Oslos utfartsveier og bare Vilgot kjenner til hvor den kommer fra.

Vilgot møter vi først som voksen mann. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med han som barn og hans opplevelser som har formet han til den han nå er. Han vokser opp med psykisk syk mor og en fraværende far, som er til stede, men likevel ikke hos ham. Dette er en litt annerledes oppvekstroman fra 60-tallets Oslo, med Trygve Lie som Gud på toppen av Norges høyeste blokk.

Vilgot er en svært ensom gutt. Han blir sviktet hjemme, og hans noe merksnodige vesen og vansker med å mestre sosiale settinger gjør det også vanskelig å danne nære vennskapsforhold. Han er stadig på vei til en venn, men vandrer gatelangs i ensomhet eller gjemmer seg i kjelleren. Han observerer naboene, og akkurat dette er kanskje det beste med hele boken. Forfatterens fargerike, litt morsomme og litt triste, beskrivelser av de ulike bipersonene – selvsagt sett gjennom en guttunges briller.

Om persongalleriet er det beste, er møtet med Colamannen det vondeste. En dag Vilgot er på vei til en venn setter han seg inn i bilen til en fremmed mann. Etter dette blir ensomheten altoppslukende. Hendelsen preger ham sterkt også i voksen alder. Kanskje han selv tipper over til å bli psykisk syk som sin mor. - Eller kanskje han bare er så ensom, så inderlig ensom?

Mulige vennskap blir umulige samtidig som umulige vennskap blir mulige. Vilgot blir en dag venn med Greven av Hoff, en myteomspunnet og fryktet figur i nabolaget. Sammen ser de på filmene av Karin, Grevens tapte kjærlighet. Igjen og igjen ruller filmene over skjermen. Denne lengselen etter kjærlighet, vennskap, samhørighet, er viktig for å forstå boken.

Greven eier en gård som Vilgot i voksen alder arver. Det er også her elefanten kommer inn i bildet. Omreisende ber om å bruke et uthus til ly for elefanten deres. Kort tid etter blir sirkuset slått konkurs og de omreisende forsvinner. - Uten å ta med seg elefanten. Samtidig kan man selvsagt undres om hele elefanthistorien er et bilde på noe annet. Jeg blir aldri helt enig med meg selv.

Personlig liker jeg veldig godt skildringene fra hans oppvekst, både på godt og vondt. I voksen alder forvirrer historien meg og svekker min opplevelse av boken. Jeg får ikke helt tak i det som er reelt og det som er forskrudd. Vilgot blir dessverre litt for spesiell.

Mens andre skriver bøker med 700 sider, får Niels-Fredrik Dahl plass til det samme på drøye 200 sider. Rekkevidden er den samme. Kort men genuint. Dette er en sår og brutal fortelling. Til tider er den også ganske morsom. Forfatteren bruker ikke så store ord og heller ikke så mange ord. Han gjør det hele ganske enkelt samtidig som det er plass for ettertenksomhet og filosofering.

Den voldsomme følelsen av ensomhet er tung å ta inn over seg. Kanskje derfor er boken verdt å lese.

Hundre år, av Herbjørg Wassmo

- Nok en bok fra sommerferien i Andalucia. En murstein av en bok, som jeg trodde holdt i massevis noen hektiske uker fullstappet av utflukter og opplevelser i tropevarme. Lite visste jeg hvor masse boken skulle fenge. 1 - 2- 3 - ferdiglest.

Hundre år, av Herbjørg Wassmo

Her knyttes tråder til både Dina og Tora, Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for han. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve.

Litt av et prosjekt egentlig, å skulle skrive historien til fremtredende kvinner bakover i sitt eget slektstre. Noe vet man, men det meste må man dikte. Å konstruere hendelser, meninger og holdninger som bevisst eller ubevisst tillegger eller visker ut kvinnenes faktiske egenskaper. En slektsbok litt utenom det vanlige. Herborg Wassmos oldemor Sara Susanne og mormor Elida er hovedpersonene i boken, men også hennes mor Hjørdis sin oppvekst blir skildret. Man kan ikke unngå å bli litt glad i disse markante, sterke kvinneskikkelsene, typiske for hennes forfatterskap.

Like typisk er hennes mindre sympatiske mannlige biroller. Her er det nesten tvert om. Om det nesten ikke er til å unngå å bli glad i Sarah Susanne og Elida, er det rett og slett umulig å ikke bli glad i mennene i deres liv. Det er noe helt eget med skildringene av den stammende Johannes, den søkende presten Fritz og den hjertesyke Fredrik.

Det eneste jeg ikke er komfortabel med er forfatterens egne erindringer fra barndommen. De føles uvesentlige i forhold til de andre fortellingene. Dette tjener som en motvekt som egentlig virker bare forvirrende. Hennes egne minner fungerer som broer mellom historiene, og hopper stadig frem og tilbake i tid. En kronologisk historiefortelling hadde vært å foretrekke, for her er det mange navn å holde styr på, og knaggene blir etter hvert så fulle at klesplaggene begynner å ramle av.

Likevel ble dette minuset ikke noe stort problem. Jeg storkoste meg under lesingen, og boken fenget meg mer enn normalt. Bruk av dialekt er et virkemiddel som passet utmerket i denne settingen, med alle skildringene av frodig vill nordnorsk natur.

- Men hva det aller, aller beste var? Gjensynet med Benjamin!

Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Det hendte meg et barn, av Karin Lorentzen

Karin Lorentzen (født 21. mai 1939) er en norsk barnebokforfatter. Hennes eneste roman for voksne, Det hendte meg et barn (1983) skildrer morsfølelser knyttet til en etterlengtet datter, etter å ha mistet to barn. (Wikipedia)

En eller annen forståsegpåer uttalte en gang følgende: ”Det var viktig for forfatteren å skrive boken, men ikke viktig for oss å lese den”. Slike utsagn bare understreker hvor viktig det er for andre å lese boken. Det vil si, det er liten tvil om at boken er en del av forfatterens selvhjelpsterapi, men det blir flåsete og respektløst å hevde at lesere ikke vil ha noe utbytte av å lese den.

For lesere som har opplevd noe lignende, fins det en god porsjon aha-opplevelser. For andre er dette en hjelp til innsikt til å takle og støtte personer som har opplevd det samme som forfatteren.

Personlig finner jeg det interessant å sammenligne dagens rutiner og holdninger med datidens. Det har skjedd mye på 20-30 år. Heldigvis. Fremdeles er det noe tabubelagt, men vi er på riktig vei. Det gjorde inntrykk å lese om foreldrenes fortvilelse over at det dødfødte barnet ikke hadde noen rett til kirkegårdsplass. - Og jeg nikket litt vemodig gjenkjennende over faren som ikke ble involvert. Her har vi fremdeles litt igjen å gå på.

Boken setter søkelys på hvordan sorg og depresjoner påvirker familielivet, i dette tilfellet forholdet mellom moren og hennes senere barn. Morens sorgreaksjoner påvirker særlig datteren, og det skapes en avstand de trenger hjelp til å finne ut av. Denne dynamikken er kompleks og burde være interessant for flere enn de som rammes.

Man makter ikke ta alt som skjer i livet på strak arm. Noen ganger trenger man hjelp. Selv når årene har gått, andre glemmer, og man selv tror man har gått videre, vil traumene fortsette å påvirke ditt liv og ditt forhold til andre. "Det var viktig for forfatteren å skrive boken, og det vil alltid være viktig for oss å lese den".

Alkymisten, av Paulo Coelho

Alkymisten, av Paolo Cohelo

Boka forteller om den andalusiske gjetergutten Santiago, og hans drøm om å finne en av verdens rikeste skatter. Fra Spania reiser han til Tanger og gjennom Egypts ørken til et skjebnesvangert møte med alkymisten. Om å lytte til sitt hjerte, forstå tegnene livet gir, og følge sine drømmer.

Rekk opp hånden dere som ikke har hørt om denne boken! Ingen hender? Trodde ikke det, nei. Rekk opp hånden dere som har unnlatt å lese boken fordi dere har fordommer mot den! Oi… Såpass! - Jeg var en av dere for litt siden.

Så leste jeg boken.

Jeg har nok aldri opplevd å drømme så mye om en bok før som av Alkymisten. I 35 grader + lett henslengt på en andalusisk terrasse med olivenlunder, høye fjell, klipper og asurblått hav som naboer, er det skummelt lett å sovne. Og jeg sovnet. Sovnet og sovnet og dormet og fablet og var halvt i svime. Jeg fablet om meg med filosofiske betraktninger om livet, jeg fablet som jeg var alkymisten over alle alkymister. Da får det heller bare være at jeg fant bokens handlingsforløp noe banal, og at jeg antar forfatteren har lest Profeten hundre-og-ørten-førti ganger. Det får bare være, det gjør egentlig ikke så mye. Poenget er at boken fikk meg til å tenke. Masse. Tenke over det som stod, selv om det meste var selvsagt, litt overflødig og overfilosofisk.

Historien er enkel, og språket likeså. Boken er tynn, men rekkevidden er bred. Legg bort fordommene eller forhåpningene og tillat deg selv å la deg rive med. Ha et åpent sinn og reflekter over temaene boken omhandler. Dette er ingen bok man leser ene og alene for historiens skyld. En bok som tvinger deg til å tenke er aldri galt.

Denne boken er ikke så gal som jeg på forhånd trodde. Jeg tror jeg liker den. - Jeg har bare brukt litt tid på å innse det.

Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay

Saras nøkkel, av Tatiana de Rosnay

Paris, 16. juli 1942. Sara er en ti år gammel jødisk jente som er tvunget til å låse inn lillebroren sin i et skap for å gjemme han for det franske politiet. Resten av familien blir arrestert. I 2002 kommer journalisten Julia Jarmond tilfeldigvis over historien om Sara og familien i forbindelse med at hun skal skrive en artikkel i anledning 60-årsmarkeringen av Vichy-aksjonen. Oppdagelsen tvinger etter hvert Julia til å stille en rekke spørsmål ved sitt eget liv.

Oi oi oi. Denne føyer seg glatt inn i rekken av lovende chic-lit-bøker som ender opp med å gi meg grå hår. Assosiasjonen til Drømmehjerte og Øya er uunngåelig. Dette er bra bøker dersom man ser bort fra den parallelle historien, historien fra nåtiden. Hvorfor disse på død og liv skal ødelegges av en parallell historie fra nåtiden er meg uforståelig. Historien fra fortiden er mer enn bra nok, men kombinasjonen er alldeles utålelig. Jeg blir faktisk litt sint.

Det begynte jo så lovende. Historien om Sara i seg selv er gripende og interessant. Det hadde holdt i lange baner for meg. Den parallelle historien derimot, om journalisten som forsøker å nøste opp i hennes historie og skjebne gir meg kvelingsfornemmelser og aktiviserer spyrefleksen. Virkelig.

Styr unna. Dette er chic lit på sitt aller verste.