12.3.15

Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

Novellesamlingen Vinternoveller har vunnet både Kritikerprisen og Brageprisen. Til høsten kan den i tillegg stå som vinner av Bokbloggerprisen i åpen klasse. - Med all mulig grunn.


Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi
Novellesamling. Utgitt i 2014.

På bare 129 sider serveres vi historier som får tiden din til å stoppe opp. Så enkelt kan det sies. Det er vanskelig å skrive om en bok som virker å fengsle alle som leser den. Jeg har enda til gode å lese en anmeldelse eller omtale som ikke oser av svulmende hjerte og tårer i øynene.

Boken inneholder kun tre noveller, og forfatteren har dermed minimert faren for å havne i samme felle som andre novelleforfattere: Å ta med for mye, for mange, og av ulik kvalitet. - En klassisk fallgruve i novellesamlinger. Hva så med oppleste og vedtatte kriterier for noveller?

Tema er gjennomgående. Vi møter et fåtalls personer. Tidsperioden er begrenset og kompenseres med mange tilbakeblikk. Alle novellene fortelles fra samme synsvinkel. Vi er der det skjer og vi er der når det skjer. Og alle novellene, alle tre, gjør inntrykk. Smetter rett inn under hjerterota.

Og dette helt uten store ord, voldsomme følelser eller ulidelige skjebner. Helt uten floskler, klisjeer og gjennomkalkulert dramatikk.

Tvert imot. Ingvild Rishøis fortellinger er dypt rørende i all sin enkelhet. Det er noe nakent over det hele, noe menneskelig og gjenkjennbart som er umulig å ikke la seg berøre av. Fortellingene vekker følelser hos oss som vi ikke liker å kjenne på. Dette lille snevet av selvforakt. Det forsvinnende selvrespekten.

Denne opplevde håpløsheten av å være i en situasjon man ikke ser ut til å kunne komme ut av. En situasjon man ikke håndterer fordi man ikke makter å vise sin svakhet. Du har trolig vært der selv. På en eller annen måte, direkte sammenlignbart eller vagt assosierende. Situasjoner du selv nå, etter mange år, et halvt liv, en hel mannsalder, helst ikke orker å tenke tilbake på.

Det er fornedrelse. Ubehag. Vemmelse.

Ikke av situasjonene i seg selv, men av måten du håndterte det på. Eller ikke håndterte. Situasjoner som gjorde deg svak.

Udugelig. Null verdt.

Ikke fordi du var det. Men fordi det føltes slik. Akkurat der. Akkurat da.

Slik som moren i novellen Vi kan ikke hjelpe alle. Hun som bare har 60 kroner igjen. Pengene skal rekke til over helgen, og datteren hentes i barnehagen. Hun har ikke råd til bussbilletter, så de trasker avgårde. Men jenta er sliten og har tisset på seg, og moren befinner seg i en situasjon hun ikke ser hvordan hun skal komme seg ut av. Hun har ikke penger til buss, hun har ikke penger til rene klær, og hun har slettes ikke råd til lege, om datteren skulle bli syk. Det er vinter, datteren er våt, moren er utslitt.
Sånn blei hun til. Sånn fikk jeg henne. Som minne, som smykke. Alexa.
Slik som den unge mannen i Riktig Thomas, som akkurat har sluppet ut av fengsel og skal få livet sitt på riktig kjøl. Komme inn i hverdagen, skape trygge rammer og etablere et nytt liv. Nå skal han for første gang få sin sønn på helgebesøk, og gutten trenger pute, slik som gutter i normale familier har. En god, behagelig, ren pute. Inne i butikken mister han all tro, alt håp og alle gode intensjoner. Det er ikke noe poeng, hvorfor late som. Ting vil uansett, før eller siden, gå i knas. Det gjør jo bestandig det.

Slik som storesøsteren i Søsken rømmer med sine to små søsken til en forlatt hytte i en skog. På flukt fra moren og barnevernet. Barnevernet som vil hjelpe henne, akkurat som hun alltid, fra barnsben av, har hjulpet seg selv, sin mor og sine søsken. Latt som, dekket over, erstattet og ofret seg. Å overlate de to små til seg selv med en mor som ikke en gang kan ta seg av seg selv, er ikke aktuelt. Det går bare ikke.

Felles for alle de tre novellene er at situasjonen virker å være fastlåst og uten håp. Hovedpersonen virker å være handlingslammet, fastkjørt i et spor han eller hun trenger hjelp til å komme seg ut av. Alle er for stolte til å vise sannheten. Det hele er for fornedrende å innrømme, knapt nok overfor seg selv. Svakheten blir pakket inn. Skjult. Svakheten fordekkes som styrke, men blir samtidig desto svakere.

Alle disse personene sliter, men alle vil alt godt. Likevel får man det ikke til. Situasjonene virker håpløse, man har gravd deg for dypt ned i elendigheten.

Det er da noen andre kommer inn. Utenforstående. Tilfeldige mennesker. Medmennesker. Der og da, når ingen løsning virker å være innenfor rekkevidde, brøyter en fremmed vei, tvinger seg inn i situasjonen og tilbyr hjelp. - Som mannen som gir penger til den blakke moren. Som den gamle skolevenninnen til den tidligere kriminelle. Som kvinnen som legger igjen litt mat til søskenflokken. Kanskje spesielt sterkt fremstår denne hjelpen i Riktig Thomas. Hvordan sviresøsteren tar tak når alt holder på å gå over styr. Man ser det ikke komme, det kommer fullstendig uventet, både på hovedperson og leser. Desto mer varmer det. Desto mer gir det ham håp.

Og desto tristere er det å vite at dette kun er midlertidige løsninger. Det kan ikke vare. Det hjelper der og da, men resten av veien må personene gå alene. Det gir dem likevel håp og tro om at situasjonen kan løse seg. Bare litt til, litt mer. Det ser ikke lenger så mørkt ut.
Og jeg ville bli en annen, en som passa til henne, men hun lot meg ikke, og noen ganger følte jeg at hun var en glassmanet, hun glei, liksom unna for meg, og andre ganger følte jeg at jeg var en hund i bånd, jeg ville nærme, jeg ville inn… 
Offer-helt-konflikten er noe av det sterkeste med disse historiene. Slik som moren som gir penger til en som ligger nede, men blir selv et offer. Datteren tar over når moren er for stolt til å ta imot hjelp. Hun tar beslutningen og redder moren fra et dilemma hvor hun ville følt seg underlegen. Moren lukker seg inn i sitt eget skall, for stolt til å opptre som noe offer. Hun later som alt er i orden, for alt det er verdt, for å fremstå som vellykket overfor datteren. Samtidig sliter hun også med dårlig samvittighet for ikke å kunne hjelpe andre. Slik graver hun seg enda dypere ned i offerrollen. Slik som storesøsteren, som i stedet for å selv ta imot hjelp, opptrer som barnas helt. Selv om all sunn fornuft tilsier noe annet, velger hun den eneste riktige løsningen hun kan finne: Å rømme med de til et sted ingen vil finne på å lete etter de. Det vil ikke kunne vare, de kan ikke leve slik over lengre tid, men krisesituasjonen gir henne ikke andre alternativer.

De er alle handlingskraftige og tar veloverveide valg. Likevel blir det feil.

Og det er mer. Mye mer.

Den unge mor er bitter overfor datterens far. Ungdomsforelskelsen som svant. Likevel lever håpet. Hadde hun hatt nok penger, ville hun endret navnetatoveringen hans om til en fugl. – Med all dens symbolverdi. Og datteren, hun er så ren, godhjertet, tålmodig og sterk. Dønn rettferdig. Hennes personlighet understreker morens følelse av utilstrekkelighet, men samtidig innser hun at hun har gjort noe riktig. At også hun er slik. Dypt inne. Og at hun kanskje også vil finne tilbake til disse sidene av seg selv. Bare situasjonen snart kan endre seg.

Den unge mannen lengter tilbake til sønnens mor. Ikke fordi det var kjærlighet, deres møte var tilfeldig, men hun har i alle disse årene representert for ham en godhet. En varme. – Uten å helt slippe ham inn. Hun holder stadig avstand, men viser ham likevel en tillitt som gir ham håp om at kanskje. Kanskje nytter det. Kanskje har han et mål å jobbe mot.
 … det var som om gud hadde åpna hele himmelen og bare slapp det fineste ned på meg. 
Og storesøsteren? Hun gir aldri opp håpet om å kunne hjelpe moren til å stå på egne bein. Om å hjelpe henne til å finne en jobb hun kan fungere i. Nok til å tjene litt penger. Nok til å ha noe fast å gå til. Og slik kunne fungere også i en familie. Moren har forsømt henne. Likevel føler hun ikke noe nag til henne. Datteren trenger sin mamma. - Tross alt.  

Det er så mye jeg gjerne skulle skrevet om novellene. Kanskje har jeg allerede fortalt for mye. Forfatteren evnet å berøre meg sterkere enn jeg kunne forutse. Jeg ventet det ikke. Språket var for enkelt. Sosiolekten for tydelig. Situasjonene i seg selv for overkommelige. Ingen følelser for bastante, overskyggende sterke.

Men de inneholdt alle dette noe. Det som gjør at du leser med hjertet utapå kroppen. Forfatteren gir deg rom til ettertanke. Du forstår personene. Du tenker deres tanker, fordi deres tanker gir deg rom til å fortsette å tenke. Slik slo også den første novellen meg ut. Ga meg klump i halsen. Vondt i magen. Jeg har vært der selv. Jeg har ikke gitt mine siste kroner til en tigger eller vurdert å stjele et lite klesplagg, men jeg har likevel vært der. Tenkt hennes tanker, kjent på hennes følelser. Kjent på frustrasjonen, urettferdigheten og nederlaget å innrømme dette ubehagelige overfor seg selv. Tvinge seg til å holde masken, og ikke la noen få vite. Jeg har vært der selv. Sikkert du også.

Vi liker bare ikke å fortelle det til noen. Ikke mens det skjer. Helst ikke etterpå heller.

For meg var den første novellen den sterkeste. Den jeg assosierte meg selv med i størst grad. Slik sett oppfattet jeg også den siste og lengste novellen som den svakeste. Ikke på grunn av historien i seg selv eller følelsene den vekker, men fordi hendelsen som skisseres er mer dramatisk også sett fra andres synspunkt. Andre ville fremhevet denne som den sterkeste.

Vi er alle forskjellige. Vi har ulike erfaringer. Men ingen vil kunne lese Vinternoveller uten å bli berørt.




Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Andre bloggere: Et helt hav! (Anita) (Beathe) (Bok og palett) (Marianne) (Moshonista) (Reading Randi) (Rose-Marie) (Tine) (Tone) - Flere? Legg igjen lenke i kommentarfeltet!

14 kommentarer:

Ingalill. sa...

Divine!
Jeg likte også den første best. Utover det har jeg ikke rangert, men å ikke bli berørt, er som du sier, umulig!

Ingun Kleppan sa...

Har akkurat hentet den på biblioteket, så jeg har bare skummet over hva du har lest!
Gleder meg til denne!

Ellikken sa...

Ingalill: Jeg takker deg og ditt innlegg litt ekstra for at jeg fikk somlet meg til å lese denne boken. Falt pladask for dine ord om moren som ikke hadde nok penger.

Ingun: Jeg slet veldig med dette innlegget. Hadde lyst til å skrive så mye om hver enkelt novelle, men jeg røpte for mye uansett hvordan jeg vinklet det. Nå også, helt sikkert, men det får ikke hjelpe. Det er så virkningsfullt, så sterkt og samtidig så enkelt. Jeg ser frem mot å lese dine tanker rundt boken!

Anonym sa...

Syntes det var tre sterke noveller, hver på sin måte selvfølgelig. Bloggen min ligger åpen selv om det ikke er mulig å legge igjen kommentar der lenger, men jeg har skrevet om boken her:http://beathesbokhylle.blogspot.no/2014/01/bokanmeldelse-vinternoveller-av-ingvild.html

Hilsen Beathe

Ellikken sa...

Bra, Beathe! Var så trist å klikke seg inn på bloggen din og møte en stengt dør... Har redigert inn lenke :)

Mohammed sa...

Nydelig anmeldelse. Leste denne i fjor og reagerte helt annerledes på samlingen. Men det er alltid verdt å klappe for bøker som berører folk, slik denne tydeligvis har klart hos mange.

Her er linken i tilfelle du ikke så svaret: https://www.youtube.com/watch?v=8JtuIPCeYKg

Elin sa...

Dette er en av mine favoritter blant novellesamlinger. Jeg leser veldig sjelden noveller, men denne likte jeg veldig godt. Fin anmeldelse :)

Ellikken sa...

Mohammed: Takk! Lette etter din anmeldelse, men uten hell. (Jeg opparbeider meg stadig dårlig rykte når det gjelder søkeegenskaper). Derimot fant jeg din noe lunkne ord om Nyborgs Kråke-samling. Jeg reagerte med sjokk og vantro, og jeg kan ikke annet enn å konkludere med at vi har vidt forskjellig smak når det gjelder noveller. Puh! Jeg blir trassig og vrang når bøker jeg liker blir velbegrunnet slaktet. Jeg skriker inni meg, slå virituelt rundt meg, uten evne til motargumentasjon. Derav tidenes lengste kommentar på egen blogg. Hah!

Og takk for lenke! Her skal det tittes og lyttes :-)

Elin: Ja! Og det som er med slike noveller er at de får litt ekstra dybde når man skriver om de. Tiden det tar å lese er så forsvinnende kort. Ekstra fint å forlenge dens levetid ved å skrive i etterkant.

astridterese sa...

Fantastisk flott! Du sier alle de tingene jeg skulle ønske jeg kunne få sagt og mye mer. Jeg har lest den, men ordene stoppet et sted da jeg skulle prøve å skrive om dem. Jeg har det noen ganger sånn år ting har rørt i det innerste inne :-)

Mohammed sa...

Ellikken: Anmeldelsen av Rishøis samling og noen titalls andre har havnet i en slags backlog som det vil ta litt tid å komme gjennom. Men mitt syn på Rishøis samling ligger nok på samme nivå som Nyborgs samling, et par nanometer over Odd W. Suréns "Taushetens fortrolige".

Det betyr likevel noe at den betyr så mye for noen hvis mening jeg bryr meg om.

Lena sa...

Denne gleder jeg meg skikkelig til å lese! Jeg elsker, elsker, elsker "La stå", men var ikke like begeistret for "Historien om fru Berg". Men god var den jo uansett. Vi har jo tross alt med en skrivekunstner å gjøre.

fivrelden sa...

Det er en liten stund siden jeg leste denne, men jeg likte den kjempegodt :) Dette er en av de bøkene jeg kommer til å gi i gave fremover, for jeg vil svært gjerne at enda flere skal lese.

Ellikken sa...

Astridterese: Tusen takk :) Det blir sikkert litt for mye av det gode av og til, men det er så mye jeg vil ha UT... Det er så deilig når en bok får deg til å FØLE så mye!

Mohammed: Det var et flott kompliment! Og jeg skal sjekke Suren med sånn strek over.

Lena: Tenk, dette er min første novellesamling av Rishøi. Enda jeg har hengt på samme sted som henne og greier.

Fivrelden: Ja! Ingenting er som å gi bort bøker som er kvalitetssikret av giver :)

RandiA sa...

Grundig og fin omtale av en flott novellesamling.....