Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer tok meg med storm da hun i 2014 fikk sitt gjennombrudd med romanen Unnskyld. Etter det leste jeg hennes foregående, Under verden og Ut, i tillegg til fjorårets Fortellingen om Øde.

I omtalen av debutromanen Under verden innledet jeg med «Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel.» En real nedtur etter i mine øyne fenomenale Unnskyld, altså. Heldigvis ga Ut meg en opptur, før jeg atter ble skuffet av Fortellingen om Øde.

Nå som jeg har lest hennes femte roman sitter jeg igjen med samme inntrykk som av debutromanen. – Jeg har ikke helt sansen for boken, men det er altfor mye å diskutere rundt boken til å la være. Jeg liker at den får meg til å gruble.

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2016. Norsk. Novellesamling.

Jeg hadde i det hele tatt ikke tenkt å vie tid og bloggrom til denne novellesamlingen. Boken har allerede fått en del publisitet. Handlingsforløp er gitt i det vide og det brede, klikk på lenker nederst i dette innlegget. Selv skal jeg forsøke å fatte meg i korthet.

Men altså. Samlingen består av tre noveller hvor like mange hovedpersoner befinner seg i like mange europeiske storbyer. Alle tre er kvinner, anslagsvis i 30-årene, og skal oppholde seg på disse stedene i en kortere periode, uten en kjent omgangskrets rundt seg. Selv om det ikke forklares i klartekst er det nokså tydelig at alle tre nylig har opplevd samlivsbrudd, og bruker disse ukene, månedene, til å finne tilbake til seg selv.

Og som alle vet, den beste kuren mot kjærlighetssorg er den klassiske rebound-taktikken. Overlapping: Finne seg en ny, bruke og kaste. Så også her.

Oppholdene er ikke i noen av de tre novellene ment å vare over lengre tid. Kvinnene er på flukt fra sin virkelighet, de ønsker ingen tilknytning til steder eller personer hvor de nå er, og dermed oppnår de en viss form for frihet. - Og med frihet tillater man mer uten å tenke på konsekvenser. 

Apropos flukt. Kvinnen i den midterste novellen jobber på et klesmottak for flyktninger eller andre trengende. Det er neppe tilfeldig. Og akkurat som i overordnet betydning, har også hovedpersonene vanskeligheter med å la andre slippe inn. De flykter fra andre, men også fra seg selv. Banal vinkling kanskje, men det fungerer.

«Har du det bra?» blir hun spurt. I alle novellene får kvinnen spørsmålet fra sin elsker. Svaret er overfladisk, og slik får heller ikke leseren vite mer enn at det egentlige svaret er benektende. Jeg liker ofte en mangel på det emosjonelle, at man må lete etter fragmenter av smerte, etter personlige innrømmelser.

- Men som alltid: Det er en balansegang. Her savner jeg noe mer, jeg føler ikke at jeg kommer inn under huden på menneskene, ikke en gang i min egen fantasi. Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at forfatteren har klekket ut gode ideer, momenter hun ønsker ha med, men glemt å legge sjela si i livene til sine romanskikkelser.

Derimot tar hun mange interessante fortellergrep som gjør romanen spennende å diskutere. 

Vi vet for eksempel ingenting om bakgrunnen til de tre kvinnene, ei heller får vi vite noen navn. Det nærmeste vi kommer er den midterste novellen hvor hun omtales med et kallenavn. Kanskje er det tilfeldig, kanskje er det grundig gjennomtenkt: Dette er den eneste novellen hvor kvinnen etablerer et forhold til en annen kvinne. Også elskerinnen omtales med et kallenavn. I tillegg er det tidvis vanskelig å skille de to fra hverandre. Det er hun og hun, selvsagt med en grunn: Hun og hun blir de, både i leseren og hverandres øyne.

Og jeg vet ikke om det er mine fordommer, men jeg oppfatter det som en kamp mellom feminitet og maskulinitet. En typisk mann vil lettere distansere seg enn kvinner, og i den midterste novellen omtaler kvinnen seg som den mest maskuline. Mens hennes elskerinne klamrer seg til henne, forsøker hun å holder seg på avstand, både fysisk og emosjonelt. Samtidig sliter hun med sine følelser, hun blir stadig mer avhengig av elskerinnen. Stadig mer kvinnelig.

Det er ellers overraskende mye erotikk i boken. Rått og rett på sak. Det er sjeldent kost fra en norsk forfatter, kvinnelig sådan, nokså ung sådan i særdeleshet. – Og jammen sniker hun med temmelig mye om mensen også, i alle tre novellene. Om ikke kontroversielt, så i alle fall litt oppsiktsvekkende, selv i 2016.

Aller best er forfatteren likevel når hun leker med ordene. Slik som i novellen hvor hovedpersonen omtaler seg selv som den fremmede. På slutten av novellen blir hun selv med en fremmed hjem fra et utested. Rollene flyttes og er i stadig bevegelse. Stadig på flukt, stadig på let.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Beathe) og (Anita) er begge mer begeistrede enn meg.

Sorgen har mange navn, av Erik Stabrun (red)

For snart tretten år siden ble jeg medlem av Englesiden, et nettforum for foreldre som hadde mistet barn. Vi hadde søkt sammen via et annet forum, og en av oss dannet vår egen side på internet. Her kunne vi få utløp for all smerte, savn og alt tomrom vi følte, men som var så vanskelig å uttrykke til noen som ikke helt forstår. Englesiden og fellesskapet vi etablerte hjalp meg gjennom en ubeskrivelig vond tid. 

Siden dannet en tanke seg. Hva om vi gikk sammen og skapte noe vi selv hadde savnet i disse første årene av sorgprosessen. En bok fylt av historier, dikt og råd, ment både til sørgende foreldre, søsken og deres støtteapparat. Det er vondt å se på at noen man er glad i er i sorg. Det er vanskelig å finne de riktige ordene. 

Så vi skrev. Gråt og skrev. Og snart ble det en bok som redaktøren vår, Janne, etter noen års iherdig innsats endelig fikk overtalt et forlag til å gi ut. De store, etablerte forlagene våget ikke å investere i vår ide, det ville være en vanskelig, alt for tung, bok å selge. Da vi var nære på å gi opp kom lille Commentum på banen. Resultatet ble Små føtter setter dype spor. 

Nå står boken i hylla som en vemodig, men verdig minnebauta over våre barn.

Denne høsten ble en på mange måter lignende bok utgitt av Vigmostad Bjørke. En type bok man får mange spørsmål om fra kundene, er ett av salgsargumentene til forlaget. Akkurat som vi i 2003 savnet sorglitteratur, gjør vi det fortsatt i 2016.

Sorgen har mange navn, av Erik J. Stabrun (red.)

Utgitt i 2016. Norsk. Antologi.

- Og selv om dette er en nokså utypisk utgivelse å bokblogge om, ønsker jeg å bidra til økt oppmerksomhet rundt boken. For det ER behov for den, døden er en del av livet, og det er mye trøst i felles skjebne. Det er en verdi i å lese eller lytte til noen som har gått veien før deg. Noen som har kjent på avmakten, noen som har famlet i et mørke som ikke virker å ta slutt. Noen som kjenner på skammen over å en gang, i sitt stille sinn, ha tenkt at det er godt det er over. Den dårlige samvittigheten over den første latteren. Lettelsen. De plutselige nedturen. Og så, den brå, men usynlige, overgangen fra sorg til savn.

Sorg kan aldri sammenlignes, men sorg vil alltid være komplisert. I Sorgen har mange navn inkluderes alle typer sorg og hele følelsesspektret i sorgprosessen. Variasjonen gjenspeiles i de ulike tekstene: I tillegg til en rekke dikt, siteres også utdrag fra lengre tekster, samt minner og tanker gjort av redaktøren selv, en tidligere fengselsprest. Og igjen denne variasjonen: Her hentes ord til lindring både fra inn- og utlandet, fra fortid og samtid. 

Personlig hadde jeg kanskje ønsket meg enda mer av prestens, redaktørens, refleksjoner. Han uttrykker en ro og aksept som går hjem hos leseren. Religiøs eller ei, når man står overfor døden, aner man konturene av noe større enn seg selv. Det er dette ukjente, skremmende, vi må søke å forsone oss med.

Desto viktigere med ydmykhet og respekt. Rom for alle følelser. Ingen fasit, bare forsiktige spørsmål. Gjenkjennbare fragmenter av livet og dets utfordringer, det være seg sorgen over en bestefar eller en datter, en ektefelle eller en stengt dør. 

Kanskje var dette det som gjorde sterkest inntrykk på meg under lesingen. Inkluderingen av sorgen pårørende kan føle når de er i ferd med å miste en de er glad i. Kanskje spesielt når man må forholde seg til noen som forsvinner inn i seg selv. - Sorgen og tankene man skammer seg over.

Diktlesing var viktig for meg mens sorgen var som sterkest, jeg fant de lindrende ord av betydelig trøst. Jeg kunne smile, føle lettelse, men også få utløp for etterlengtet gråt. Etter regnet synger fuglene.

Selv i dag, tretten år etter jeg opplevde mitt livs tragedie, gjør det godt å lese. Fra tid til annen, i en hektisk tid hvor det ikke lenger er tid eller rom for å virkelig kjenne etter, er små stunder med lesing befriende. For noen minutter tillater jeg meg selv å omfavne sorgen, for så å gå videre. 

Nettopp derfor vil denne boken være verdifull også over lengre tid, langt utover den mest intense sorgperioden. Behovet for å dykke ned i sorglandskapet vil alltid dukke opp, og denne type bøker vil ofte være forløsende.

- Og om ikke annet kan man titte bort på den der den står i bokhylla, stryke den over omslaget, og tenke

Ja visst har jeg greid det. Jeg har overlevd.

Kilde: Leseeksemplar

Frontsøstre, av Vegard Sæther

Dere kan ikke ha unngått å ha fått med dere min fasinasjon for slektshistorie. Grunnlaget for dette ble lagt i min barndom: Jeg elsket å høre om krigen. Krigen med stor K. Den som splittet, den vi liksom aldri blir ferdige med. Også min bestefars søskenflokk ble splittet. En bror var ordfører under krigen. En søster var aktiv NS-medlem. En annen bror ble holdt som fange og torturert. – Men ingen vant. Den torturerte fikk sin oppreising, men ble aldri kvitt traumene. De to som valgte feil side under krigen, måtte leve videre med sorg over sine barn, både de som døde for det de trodde på, og de som overlevde. De som ble spyttet på.

For så skjedde. Hundrevis av unge menn ble frontsoldater, hundrevis av unge kvinner ble frontsøstre. Noen av disse var barn av NS-medlemmer, slike som min fars søskenbarn. Andre reiste ut av landet av helt andre grunner. Akkurat dette, og hvordan det kunne skje, ønsket jeg å lese mer om. 

Frontsøstre, av Vegard Sæther
Sakprosa, rikt illustrert og godt dokumentert. Norsk. Utgitt i 2015.

Og denne boken omhandler ikke bare kvinnene, deres opplevelser og hvor dette førte dem. Det handler først og fremst om den systematiske nazifiseringen av en organisasjon som, da som nå, skulle være politisk uavhengig, helt og holdent idealistisk. Detaljene gjør seg best i bokform. La meg nøye meg med å si at jeg, til tross for at jeg trodde jeg visste en del, lot meg forbløffe.

Søstrene tilknyttet DRK, det tyske Røde Kors, ble særlig bundet. Så kostet det dem dyrt, denne hellige troskapseden søstrene måtte avlegge. Det politiske løftet, Heil Hitler, som på nesten umerkelig vis ble smuglet inn via SS. Deres lønninger ble i tillegg månedlig tappet for beløp til støtte for Partiet. – En passiv handling som på alle mulige måter ble brukt mot dem etter krigen. Ikke bare hadde de arbeidet for fienden, de var også økonomisk ansvarlige.

- Men selv norske dokumenter viser en gjennomgående nazifisering. Det potensielle motstandsmiljøet i Røde Kors krevde strengt oppsyn og kontroll. Snart samarbeidet de med Den norske Legion, og uavhengigheten var dermed ubønnhørlig brutt. I vervepapirene finnes spørsmål om hvorvidt man er av jødisk herkomst, eller sågar om man har vært gift med en ikke-arisk mann. Videre måtte man være tilknyttet Nasjonal Samling. Slik var det bare.

Skulle man ut, måtte man det. Det være seg av idealisme, politisk eller humanistisk, eller av ren eventyrlyst. Noen var sykepleiere, andre ønsket intenst å utdanne seg til det. Det var lettere å få opplæring gjennom Røde Kors enn hjemme på berget. Flere ble sendt helt til Tyskland, hvor de ble indoktrinert en heller uvanlig form for disiplin. De fleste ønsket å yte omsorg og pleie til sine medmennesker. Det var helst ikke mer komplisert enn som så.

Og noen ønsket å stille sine krefter, sin ungdom, for å jobbe for fremtiden. Propagandaen var ikke til å unngå. Skulle man kjempe mot fienden fra øst, måtte man stå last og brast ved fronten. Man måtte stå opp for hva man trodde på, vise mot og offervilje. – Til tross for naboens fordømmelse, man visste at man gjorde det riktige. At man ofret seg for noe større.

Og kanskje, ute i verden, fikk man bekreftet det propagandaen hadde forsøkt å innprente i dem. Disse andre, de møkkete, degenererte, uskolerte, udannede. Alt ga plutselig mening, man ville slettes ikke bli som dem. Ikke la ens egne bli slik. 

Slik kan det bli, om man hører det mange nok ganger. Og de som ante uråd og begynte å tvile, kom seg sjeldent ut av det. Noe skurret, noe var fryktelig galt. Et opphold i en konsentrasjonsleir, rykter fra utsiden. Ondskapen kom inn, og frontkolliderte med idealismen. Godheten. Medmenneskeligheten.

Kvinner søkte seg hjem. Unnlot å møte til avtalt tid og sted. Gikk i dekning. Noen fikk straff, andre gjemte seg godt nok.

Og så var de de som bevisst gikk inn i det, som visste hva de gjorde, og hadde en agenda. De spilte et dobbeltspill som av og til lyktes, men først og fremst var dødsens alvorlig. Aud Fritzner, lederen for den norske vervekampanjen, vies i boken stor oppmerksomhet. Aud var gift med offiseren Ola Fritzner, leder for Ordenspolitiet under krigen, som i likhet med sin kone arbeidet tett med hjemmefronten. Takket være sin posisjon og sine kontakter var Auds innsats både til hjelp for mannen og motstandsbevegelsen. Mens hun drakk kaffe og pleiet venninneforholdet til blant annet politiminister Jonas Lies kone, sørget hun på sitt vis å forhindre utsendelsen av utallige norske kvinner. – Men dobbeltspillet var uhyre farlig, og ekteparet risikerte alt også etter krigen, da deres innsats skulle bedømmes.

Det sterkeste er likevel å lese om behandlingen etter krigen. Dette grunnleggende gale i å idømme straff til noen for deres humanitære innsats. Av 447 DRK-søstre ble 118 idømt fengsel og et femtitalls kvinner ble satt til tvangsarbeid. Det vanligste var ellers å bli fradømt visse statsborgerlige rettigheter, som stemmeretten, i opptil ti år. 

Tenk det.

Hvem var så disse søstrene? Statistikken viser ingen forskjell mellom by og bygd, men med en stor overvekt av kvinner bosatt i byene på tidspunktet for verving og utreise. Fars yrke var i hovedsak jordbruker, slik som for NS-medlemmer flest. Jordbrukerne lot seg ofte appellere til NS sitt budskap og honnør til de som «bærere av den norske arv». – Og de var unge. Aller flest i begynnelsen av 20-årene, de aller yngste 16 år.

Nettopp disse ble dømt av den norske stat. Ikke alle, men likevel alt for mange. Formildende årsaker kunne være søstrenes unge alder, at de kom fra fattigslige kår og var vokst opp i nazistiske hjem. Kanskje hadde de bare folkeskolen. Tilgi dem, de visste ikke hva de gjorde.

Også var de de som kanskje skulle hatt strengere straff enn de fikk. Nå som vi vet mer enn hva vi gjorde like etter krigen. Kvinnene som forelsket seg i de verste krigsforbryterne. – For hva snakket de vel om rundt kjøkkenbordet, de måtte da vite mer enn forhørene i sin tid avslørte? Kan man, av kjærlighet, lukke øyne og ører for realitetene, selv når det inkluderer massedrap og systematisk torturering? - Blodflekker på en nystrøket uniformskjorte? 

Jeg kjenner det er litt sårt, disse hemmelighetene, for jeg vil helst aldri tvile på godheten i mennesket. 

Straffen fra det offentlige er bare et moment. Den sosiale straffen var mer omfattende. Isfronten mellom de som hadde valgt feil og riktig side under krigen bestod, og den «sosiale rettssaken» vektla langt mindre forsonende omstendigheter. Var du Røde Kors-søster under krigen var du nazist, ta din skam og forsvinn.

Slikt søkte man også ofte sammen i etterkrigsårene. Frontsøstre og frontsoldater, som hadde trøstet og pleiet hverandre i fremmede land, i skyttergravene og i lasarettene. De som ikke lenger var en av oss. Skilt av en krig som liksom aldri tar slutt.

Først i 2014 kom den offentlige unnskyldningen til frontsøstrene fra norske Røde Kors. En urett ble innrømmet og beklaget, etter et utall år med taushet fra de mange kvinnene som en gang i tiden trodde de gjorde det riktige. Utallige år med skam, følelse av urettferdighet og traumer fra krigen.

En taushet som selv i dag lever videre, generasjon etter generasjon. En uuttalt fortvilelse over hvor galt man kan trå, over uante konsekvenser og viten man holder tett til brystet.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Min bok- og maleblogg)

Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

En av de første nyere bøker jeg skrev om som bokblogger, var Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. «Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.» skrev jeg innledningsvis. Jeg avsluttet med ordene «Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet. Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen utgjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå.»

Mer enn alminnelig begeistret, med andre ord. I november leste jeg en annen bok av henne, også denne gang en novellesamling. Med fem års erfaring som bokblogger var jeg spent på om jeg ville like hennes ord like godt. 

Denne gang ble jeg ikke like emosjonelt berørt. – Det var en befrielse, faktisk, å lese noveller som oppfattes som interessante og tankevekkende, men som ikke nødvendigvis leker med leserens følelser. For ja visst, jeg liker også denne novellesamlingen.

Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

Novellesamling. Norsk. Utgitt i 2016.

Skjønt, jeg mistenker at jeg har gått glipp av en rekke glimrende poeng i de ulike novellene. Det får så være. Forfatteren er nemlig professor i økonomi, og hennes ståsted er dermed flere univers unna min antatte komfortsone. Økonomi gir meg assosiasjoner til matte, og matte gir meg åndenød. Jeg vil liksom ikke helt. Underveis i lesingen tviholder jeg på mine egne tolkninger. 

Den noe variable kvaliteten både når det gjelder språk, form og fortelling, forsvinner i en spennende og uvant utfordrende leseopplevelse. 

Karine Nyborg tar oss med til samfunnsøkonomiens verden gjennom sju noveller. Jeg leser hva hun skriver, men jeg er litt redd likevel. Slik som når hun starter det hele med å introdusere oss for det konvekse hullet som alltid vil eksistere. Dette begrepet fungerer som en rød tråd gjennom hele novellesamlingen. Hullet som jeg insisterer på å tenke på som ensomhet, eller oss selv som egne øyer. Eller bare det å være absolutt tilstede. Boblen. Rekkevidden. Og kanskje er jeg helt på jordet og fullstendig oppslukt i mine egne forutinntatte antakelser. Det jeg en gang i tiden lærte å kalle fordommer. - Eller kanskje jeg har forstått noe av de tanker forfatteren forsøker å la spire i oss.

Slik som i novellen De elskende fangenes dilemma, hvor tilfeldigheter, sannsynlighet og konsekvenser måles opp. Slik som i den rett ut komiske fortellingen Adam i det perfekte frikonkurransemarkedet, som man slettes ikke kan unngå å lese med Erlend Loe-stemme. Adam og hans rykende ferske kone foretar en virtuell bryllupsreise hvor alt er perfekt, men som likevel blir alt annet enn perfekt. Nyborg tar oss med inn i tankegangen, og jeg tenker at dette, dette må jeg google og lese mer om. - Selv om jeg er redd for økonomi og matte og brøkstreker.

Og når jeg endelig begynner å forstå hva hun skriver om, leser jeg Et menneske er sine relasjoner, hvor alt virkelig gir mening. Det konvekse hullet personifiseres gjennom to mennesker i et hav. En i båt, en i vannet. To øyer, to mennesker, to punkter. Dette noe som er nulldimensjonalt, som ikke har linjer. Hvordan kan vi så knytte oss til andre mennesker? Likevel ror det ene punktet, til det andre. De møtes og skaper en linje, som igjen utløser en enorm lettelse over å være nær, flyte sammen til ett. Aldri, aldri, aldri noensinne slippe taket.

Nå er jeg likevel nær å bli følelsesmessig engasjert.

Desto mer lettet blir jeg over å lese neste: Veien til rikdom, som kanskje skiller seg mest ut i samlingen. Den er enklere å lese, men samtidig vanskeligere å forstå med hensyn til forfatterens røde, økonomiske om du vil, tråd.

Også Mumien er i stor grad fortellende, men introduserer oss tidlig for novellens inspirasjon: Utilitarismens far Jeremy Bentham, som en gang i tiden donerte sitt eget legeme. Igjen denne ensomheten, samtidig som man ønsker å sette spor, være av betydning. – Eller rett og slett behovet for å være hos noen, være tilknyttet noen. 

Skjønt, ingen av novellene kan måle seg helt med tittelnovellen, som også er den klart lengste. En usynlig hånd, sprell levende, full av ugagn. Stopp meg fra å avsløre mer. For tro meg, jeg har lyst, og det i seg selv er et kompliment til fortellingen.

I det hele tatt: Det slår meg hvor mye det er å fortelle fra hver novelle. Ikke nødvendigvis handlingen i seg selv, men alle tolkningene man gjør seg underveis. Riktignok er det en fordel med en viss innsikt i økonomisk teori, da hele tematikken virker å være bygget på dette. De mange illustrasjonene, både som figurer og bilder, understreker dette.

Selv må jeg gjøre mine egne tolkninger. Jeg har mine begrensninger. Det jeg ser er en nesten magisk realisme, hvor alt har sin naturlige forklaring. Det må jo det. Alt kan forklares, i alle fall forstås som at det finnes en naturlig årsak selv om vi enda ikke har funnet løsningen. Det må være en logikk i det hele, og jo lenger man grubler over fortellingene, jo mer levende blir novellene. 

En befriende distanse til novellenes hendelser og personer hjelper oss langt på vei: Leseren forsvinner inn i forskerrollen. 

Anbefales - Vel verdt å sjekke ut før nomineringen til Bokbloggerprisen!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.

Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen

Nesten to år er gått siden jeg leste Monica Isakstuens Om igjen, en roman som høstet mye jubel i Bokblogglandia og blant (øvrige) kritikere. Selv så jeg kvaliteter i hennes særegne fortellerstil, men slet med å finne det essensielle i romanen, selve vennskapet mellom de to hovedkarakterene, troverdig. Jeg lot meg mest av alt irritere, for jeg klarte ikke slutte gruble over boken. Jeg likte den ikke, subjektivt sett, men jeg klarte heller ikke skyve den fra meg. Om igjen var for meg en av disse romanene som blir bedre etter at de er ferdigleste.

Derfor var det en befrielse og sann glede for meg å umiddelbart like Vær snill med dyrene. Ikke bare likte jeg den. Jeg storkoste meg underveis i lesingen. Ikke fordi jeg lo, men fordi jeg kunne velte meg i hovedpersonens depresjon. Isolert sett forteller det kanskje mer om meg enn boka, men vær så snill, les videre. 

- Så nå er det snudd på hodet. Jeg som var lunken til den første boken er storveies begeistret. De som hyllet gjennombruddsboken er alt annet enn imponerte. Tvert om, til og med. Jeg leser bokblogginnlegg og kommentarer på andres innlegg hvor bloggere nærmest river seg i håret i irritasjon. 

Noe av kritikken kan jeg bare nikke til og tenke ja, ja jeg ser den, og den og den, og jeg er enig, men likevel er jeg fullstendig uenig. Jeg må tvinge meg selv til å tone ned min egen begeistring, forsøke å dissekere de negative kritikeres ankepunkter og fremheve de uomtvistelige kvaliteter. Intet mindre. 

- For jeg savnet selv å se det alle andre så ved Om igjen. Nå er det omvendt. Her er min lesing.

Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen

Utgitt i 2016. Norsk.

Hun er Karen. Noen-og-tredve, separert og mor til ei tre år gammel jente. Det var hun selv som ville det, flytte fra ham, men likevel føler hun seg mislykket. Kanskje mest av alt fordi hun tror hennes mor mener hun har mislykkes. Tidsmessig spenner det seg fra bare noen måneder, persongalleriet er begrenset til hun, han, barnet og moren. Ei heller skjer det mye. – Derimot inneholder romanen et vell av tanker og følelser. 

En del av kritikken går ut på at hovedpersonen er for selvsentrert. Hun som selv har forlatt sin mann opplever en sorg og angst hun åpenbart burde tenkt på før hun flyttet ut av hjemmet. Jeg ser det annerledes. Jeg oppfatter det som at hun er deprimert, bygget opp og utløst av oppveksten og morens stadige konfliktskapende utbrudd mot Karens far. Alltid bak hans rygg, selv etter hans død. Når hun så selv får barn opplever hun et følelsesmessig kaos hvor hun ikke lenger takler parforholdet. Ikke at hun er ulykkelig i forholdet eller at hun tror hun blir lykkelig uten ham. Det bare går ikke. Ingenting går.

Tror jeg. Hun har i alle fall gjort et grundig stykke arbeide i å dukke ned i Karens psyke.

Her flommer det nærmest over av angst. Hun får det ikke til, hun er redd for at faren er bedre forelder og at hun skal gjennomskues. Hun er redd for en dag å ikke lenger ville nok, ikke makte ta seg av barnet. Det forundrer henne, disse tankene, og det er ingenting som skremmer henne mer. Angsten over vissheten om at bruddet ødelegger datteren, depresjonen skaper denne sannheten, tar over livet hennes og dermed også datterens liv.

For der Karen forlater sin mann, minnes hun tilbake til barndommen hvor faren forlot moren. Hun forlot, moren ble forlatt, og den skarpe ubalansen er kanskje det aller fremste ved romanen. Stadig opplever Karen stikk fra moren, stadig føler hun at moren bebreider henne, at det er en forlengelse av farens svik. Det gjør vondt, selv for leseren.

Og om hendelser fra barndommen kan gjøre hennes relasjoner i det voksne liv ulevelige, hvordan påvirker det så Karens egen datter?

Isakstuen forteller historien i en særegen stil. Dette imponerte meg langt på vei i Om igjen og jeg følte en lettelse over at hun videreførte dette i oppfølgeren. Hennes fortellerstil fortjener kritikk med bedre begrep og analyse enn jeg har grunnlag for å skrive. Jeg må likevel forsøke.

Akkurat som i Om igjen demonstrerer forfatteren en form for kreativ skriving som både er original og befriende annerledes. Hun tillater de fleste grep, det være seg direkte henvendelser til leseren, lek med verbale bøyninger og utallige referanser til sanger, som nesten umerkelig skrives om til å få en helt annen betydning.

Stadig lykkes hun å vekke leseren. Språket er ofte knapt og konsist, samtidig som hun tar oss med på en langtekkelig tankerekke som liksom aldri tar slutt, men likevel fortæres på et øyeblikk. 

Gjenkjennelseseffekten er for stor, det er alltid noe man kjenner igjen, noe vondt, fornedrende. Du tar det innover deg og det blir personlig. Kanskje selv om du ikke har opplevd noe samlivsbrudd. Kanskje selv om du ikke er mor. Kanskje selv om du har et godt forhold til din egen mor. Likevel. Dette vonde, fornedrende, det er noe der, noe universelt, noe nesten ingen av oss slipper unna. 

For eksempel, skriver hun, og tar oss med rett inn i sitt eget hode, sin egen tankerekke. Du blir fortellerstemmen. Akkurat som når forfatteren tar oss med inn i fortellerstemmens drømmer. Du kunne drømt det selv. 

Å være, er, var, har vært skriver hun, og ja, akkurat slik, akkurat slik tenker vi også. Vi ville kanskje ikke skrevet det slik, men kanskje tenker vi slik, midt i en tankerekke, midt i et tankekaos hvor vi tenker for mye og er for lite. 

Det er så mye, men samtidig så nedstrippet. Så vondt og likevel, eller kanskje derfor, så ærlig. Så personlig og på samme tid så universelt. Hun tillater det meste i sin tekst, akkurat som ingen kan kneble våre tanker.

Og hva med dyrene? Stadig krydres boken med små kapitler og anekdoter med dels sære og urovekkende hendelser fra dyreriket, både gjennom forskning og observasjoner. Slik som rotteungene etter en tid adskillelse fra moren gjenforenes. Snart spiser de henne. Slik som katten som mister sin mor som unge og mister empati og evnen til å føle samhørighet. Slik som kjempekenguruen som utvikler et ekstra hudlag, en lomme på ryggen hvor moren får plass. Eller kanskje mer presist: Lager seg plass. 

Selvsagt, alt dette har indirekte sammenheng med historien. Karen engster seg over hvilke konsekvenser skilsmissen og barnefordelingen vil gi datteren. Karen forsøker å beherske seg for å ikke la hele livet sentrere seg rundt datteren. – Datteren er ikke hennes eiendom. Det er en daglig kamp med seg selv, mot destruktive tanker og fortrenging av vonde følelser.

«Men det stemmer jo ikke. Det hun skriver er ikke sant», kritiseres det. Kanskje ikke, men jeg ser det ikke slik. Jeg ser disse historiene som noe Karen selv refererer til. Hennes versjon. Jeg oppfatter det ikke som om forfatteren fremstiller det som fakta, selv om jeg innrømmer at åpenbare feil kan forstyrre helhetsbildet.

Kanskje minner det litt om Ida Hegazi Høyers Fortellingen om Øde. Eller Per Olov Enquists Historien om Blanche og Marie. Også disse med unike fortellerstemmer. Utgangspunktet er reelle bakgrunnshistorier, men forfatterne tar seg kunstneriske friheter i gjenfortelllingen. Ingen av bøkene har fremtvunget noe behov for faktasjekking, jeg har godtatt versjonene, det er ikke sakprosa. 

- Men det er meg.

Og midt i det hele. Minnet om henne selv som barn, hvor hun deler meitemarker i to. Hvor hun brenner av beina på stankelbein. Kanskje hun slettes ikke er i stand til å ta vare på et barn, være en mor, når hun har dette i seg. Hele tiden denne angsten. Kaoset. Avmaktsfølelsen.

«Hvordan skal jeg greie å få dere til å tenke annerledes om boken» spurte jeg. «Bare prøv, du kommer uansett ikke til å greie det» fikk jeg til svar. Og jeg greide det ikke, gjorde jeg vel, i dette virvaret av personlig synsing. Jeg håper likevel at flere gir boken et forsøk, for bøker man umulig kan stille seg likegyldig til er sjelden vare. Denne romanen er en av disse.

Akkurat for meg, med mine preferanser og erfaringer, ble det full klaff. Jeg er ikke i tvil om at Vær snill med dyrene blir blant mine sikreste kort når kandidater til Bokbloggerprisen skal nomineres. Den dag i dag står romanen som kanskje den beste boken jeg hittil i år har lest.

Det var bare det jeg ville si.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bokbloggere: (Beathe), (Gro) og (Rose-Marie) - og les også kommentarfeltene, særlig til sistnevnte hvor boken og kritikk av denne diskuteres uvanlig mye.

11 uforglemmelige leseøyeblikk i oppveksten

Lite får meg til å sukke mer henført enn Elsa Beskows sine illustrerte barnebøker. På biblioteket var billedbøkene samlet i en stor kasse, og jeg tilbrakte mye tid på å lete meg frem til hennes vakre historier. Tantene var nok mine yndlinger (ikke onkelen!), men blåbær- og jordbærbarna husker jeg også med sødmefylt hjerte.

 

Ingen bok - eller film - har fått meg til å gråte mer enn Anne fra Bjørkely. Jeg så serien først, og så fikk jeg alle bøkene. Jeg vet ikke om jeg var udelt positivt til Anne, men jeg elsket Matthew. Hans død knuste meg til fillebiter. Jeg leste kapittelet utallige ganger, og jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser dette filmklippet.

 

Vaffelscenen er udødeliggjort takket være den fine filmen som en gang ble laget. Selv husker jeg best den litt misunnelsesaktige følelsen av å savne mange, mange søsken, tett i tett i alder. Jeg grublet alltid over hvem jeg helst skulle ønske jeg var, Maren kanskje, siden hun i en av bøkene fikk seg en dansk kjæreste. Kanskje de til og med kysset.

 

Og du skal være temmelig hardhudet - eller ung - for å ikke bli dypt rørt av gjensynet av Anne Cath Vestlys opplesing av Aurora i Blokk Z. Du vet, Aurora med vaktmestermammaen.

 

Den første boken jeg leste i ett strekk, fra perm til perm, var Jørgen + Anne = Sant. Jeg kan fortsatt fornemme lukten av Jørgens genser, der Anne sitter bakpå sykkelen hans og er så nær, så nær. Jeg følte meg temmelig lykkelig da jeg som nesten-førtiåring så filmatiseringen av boken. Det eneste var at Jørgens genser i filmen slettes ikke var grønn. Kanskje jeg husker den som grønn fordi stolen jeg satt i, lå i, kravlet rundt i, mens jeg leste var grønn.

 

Jeg var redd det meste som barn. Egentlig nå også. Jeg var redd for mørket, nordlys, å gå ned kjelleren på kveldstid, gå på do hos mine besteforeldre, jeg var redd et Jesusbilde og jeg var redd for folk. Og så var jeg redd Maria Gripe-bøkene. Jeg elsket å lese dem, kanskje særlig Skygge-serien, men jeg måtte alltid legge bøkene med baksideteksten opp. Og tenke på alt mulig annet når jeg skulle slukke lyset.

 

Det var ikke få serier jeg slukte som barn og ung ungdom. Brødrene mine hadde utallige Hardybøker, men favorittene mine var Bobseybarna og Frøken Detektiv. Skjønt, Nancy var i prektigste laget.

 

Dagens unge har Pingle. Vi hadde Adrian. Personifisert kvisebonanza, håpløst forelsket i vakre Pamela. Serien var kjempemorsom, men bøkene var enda større favoritter. De var så herlig annerledes.

 

Jeg kan for det meste takke mine besteforeldre for lesegleden. Bestefar tok meg med til biblioteket, det var alltid stor stas, og Bestemor forsynte meg med bøker fra egen samling. Jeg husker godt at hun fikk meg til å lese Støv på hjernen som tiåring.

 

Sånn cirka sånn holdt også jeg min utgave av Laura Palmers hemmelige dagbok. Jeg slukte alt av dagbøker, de var kjappere å lese og inspirerte min egen skriving. I min sorg over at serien Twin Peaks var ferdigsendt var jeg lykkelig over å få denne boken. For øvrig var dette den første boken jeg lånte ut som jeg aldri fikk tilbake.

 

Aller sist i denne omgang blir bøkene som står som det endelig skillet fra barne- til voksenlitteratur. Sagaen om Isfolket. Jeg var alltid redd for at mamma skulle gjøre alvor ut av sine planer om å lese bøkene jeg var så oppslukt av.

 

 - Og alt dette uten å nevne Marikken. DEN lesegleden kan ikke gjenspeiles i noen YouTube-video.

Hver gang du forlater meg, av Linnéa Myhre

Fire år etter debutromanen Evig søndag gir hun denne høsten ut sin tredje roman. «Det er en kjærlighetsroman om det nådeløse håpet, når den ene elsker mer enn den andre, og – ikke minst – om forsøket på å fri seg fra kjærlighetssorgen uten samtidig å miste seg selv» skriver forlaget.

Hver gang du forlater meg, av Linnéa Myhre
Norsk. Utgitt i 2016.

Dersom man begynner å lese boken med forventning om romantikk vil leseren bli særdeles skuffet. Her er lite kjærlighet å spore. Mest avhengighet. Destruktiv avhengighet uten særlig utsikter til lykkelig slutt.

Så er det også utfordrende å lese. Ikke med hensyn til språk, men til oppbygging. Det går i samme tralten, boken igjennom: Hun lengter, han kommer tilbake, han forlater henne, hun lengter, han kommer tilbake, han forlater henne. 

Det kunne vært interessant, men dessverre, leseopplevelsen oppfattes heller som kjedsommelig. Forfatteren repeterer samme type handlingforløp, uten særlig – om noen – fremdrift.

Men det er kanskje slik det er. Man trenger ingen uttalt grunn til å dedisere hele sitt liv til kampen om å være tynn, ei heller om kampen for sin utkårede. Har hodet først bestemt seg, hjelper ikke alltid rasjonell tankegang. De tankene slipper rett og slett ikke til. 

For hovedpersonen er ikke bare uhelbredelig opptatt av sin kjæreste. Hun er like psykelig opptatt av sin kropp, som et bilde på egen vellykkethet. Er hun tilstrekkelig tynn, vil han kanskje aldri mer forlate henne. 

Men jo mer hun kaster opp, jo mer oppblåst blir hun i ansiktet. Og for hver gang hun tar ham tilbake, jo vondere blir det å miste ham. 

Hun kommer seg ikke ut av mønsteret, det går i sirkel, en evigvarende sirkel som løfter henne opp bare for å knuse henne etterpå. 

Det bare er sånn.

Dermed spiller det heller ingen rolle at forfatteren ikke gjør forsøk på å få leseren til å forstå hva som er så fantastisk med denne mannen. Hvorfor han er umulig å holde seg unna. Hans utseende, egenskaper, tiltrekningskraft er uvesentlig. Det er ingen kjærlighetsroman, ingen romantikk, bare avhengighet.

Hun går ikke i dybden, men det er helt okay.

Slik savner jeg heller ikke å få vite mer om han, eller hennes homofile samboer. Forskjellen er at sistnevnte omtales med navn. Han blir likevel alltid inkludert som en rekvisita, noe som er blitt kritisert i riksmedia, men også dette er okay.

Ikke fullendt. Kanskje burde hans eksistens vært utslettet, men det er likevel okay.

Det jeg derimot er begeistret for er forfatterens konsekvente bruk at han og hun. Ikke et eneste sted røpes navn eller alder, vanligvis essensielle knagger å henge historien på, verken på hovedpersonen selv eller hennes kjæreste.

Skjønt språket oppfattes som unaturlig. Det er noe dannet over det hele, noe korrekt som dessverre ikke er helt konsekvent. At ord som dritt og døds plutselig dukker opp i siste halvdel virker bare forstyrrende. At hun velger å skrive sin roman i denne type språkdrakt krever ekstra streng redigering. Dessverre finnes det altså glipp som ødelegger helheten. 

På en annen side: At språket virker konstruert skyldes kanskje leseren sine antakelser. Man forventer, ut i fra kunnskaper om forfatteren, at historien er skrevet ut fra egne erfaringer og mentalitet. At hun i mange år har slitt med psyken er viden kjent gjennom bøker, blogg og generell samfunnsdebatt. Likedan at hun er kjæreste med en profilert musiker, akkurat som hovedpersonen i romanen er, så vel som hyppig psykologhjelp. Forskjellen er at forfatteren er ung, mens romanens hovedperson fremstår, riktignok kun språklig sett, som godt voksen.

En dannet femtiåring, kanskje, uten at rammene rundt fortellingen sannsynliggjør denne alder eller situasjon. Språket, denne litt forvirrende settingen, gjør at vi ikke automatisk trekker linjene til forfatteren selv. Det taler absolutt til romanens fordel.

Det gjør også innslagene av satire og ironi, som fungerer som velkomne avbrekk fra den evige runddansen, øyensynlig uten håp. 

Forening. Forlatelse. Forening. Forlatelse. 

Jeg skulle bare ønske jeg forstod hvorfor han hele tiden vender tilbake til henne. Hennes nevroser, kroniske mistenksomhet. Jeg skulle ønske jeg forstod hvordan hun er som menneske, uten alt dette. Sett hennes sjarm. Varme smil. Kjærlige hender. 

- Men jeg ser bare nevrosene. Og hvor enn slitsomt det er å leve med dette, er det også slitsomt å lese om. 

Dessverre.

Les heller: Forfatterens roman (Kjære) som jeg likte mye, mye bedre enn denne.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet?

Sigd, av Ruth Lillegraven

Det er noe helt særegent med Ruth Lillegravens stemme. Ordene hennes når frem. Rytmen. Budskapet. Tankene. De siger inn i deg, du kjenner de, kjenner det. - Stemningen.

Så også med hennes nyeste diktroman Sigd.

Sigd, av Ruth Lillegraven

Lyrikk. Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2016.

For ikke la deg skremme selv om du ikke er noen dreven lyrikkleser. Disse er enkle å lese, du forstår med letthet historien. Den litt ukompliserte måten, som det tross alt er som dikt å regne, å fortelle på kompenserer i bøtte og spann med å hensette leseren i en stemning det er vanskelig å rive seg løs fra.

Selv nå, en uke eller to etter at jeg leste Sigd famler jeg fremdeles etter ordene. Jeg ønsker å si noe om hva jeg følte, men alt blir en klisje. 

Personlig fattet jeg kanskje ekstra interesse for fortellingen. En stor del av mitt liv sentrerer seg rundt min form for slektsforskning. Jeg våger ikke helt omtale det som forskning eller granskning. For meg er det essensielle å lære meg noe om personene, hvordan de fungerer i det samfunnet og tiden de er født inn i. Og som ordentlig bygdejente med føttene i hver sin gård, har mye av min tid gått med til å lese gårdshistorier. Hva er vel bedre utgangspunkt for slektsforskning. - Slekt skal følge slekters gang.

Og nettopp dette er hva Sigd handler om. Det handler om å fødes inn i en rolle, ønsket og forventningen om å fylle en fars, eller bestefars, sko, drive gården videre, bygge på, stifte familie, føre tradisjonen videre. Og så går det likevel ikke.

Det er oppturer og nedturer. Eventyr og tragedier. Forventninger og knuste drømmer.

Slik som for den mannlige stemmen i Sigd. Hans ansvar er tungt allerede i tidlig alder. Han som skulle vært helt og læremester rømmer fra ansvaret og alvoret. Lar den unge odelsgutten stå igjen. 

Kappløpet starter tidlig. Få seg kone, stifte familie. Bygdas vakreste vil ikke ha ham, men han finner en annen. En han kan bli gammel med, som kan hjelpe til, melke kyr, gi ham barn. En odelsgutt.

Og de gifter seg. Han og hun med alle bøkene. Snart ryddes ordene bort, dagene er for lange, arbeidet er for hardt. Men barna kommer ikke og leddene hans verker mer og mer. Snart er det han som ligger på brisken om dagen og leser. Leser og leser. Bøker og amerikabrev fra broren som hyller sitt nye land. Broren som sender ordbok, lar odelsgutten drømme seg bort. All the way to America.

Ikke det at han kan reise fra ansvaret, selv om han er blitt en krøpling. Han kan ikke gjøre som faren, bare stikke av. Han må være som bestefaren, standhaftig og trofast til det aller siste. Det er forventet, det er tradisjon, det er en plikt.

Så han fortsetter å lese. Suller seg inn i sin egen amerikanske drømmeverden hvor det ikke er plass til noen andre. Etter en tid tvinger kona seg inn i drømmene, lærer å snakke hans språk og sammen finner de tilbake til tosomheten.

Akkurat ved denne delen har jeg problemer med. Delen av boken hvor han og hun snakker sammen på sitt særegne norsk-engelske språk er i lengste laget. Samtidig forstår jeg hensikten med dette språket som bringer de sammen igjen. Det er absurd rørende. Likevel ønsker jeg at Lillegraven hadde tonet det ned. Antydet mer enn fremhevet.

- Dette er faktisk det eneste jeg har å innvende mot boken.

Ruth Lillegravens stemme formidlingsevne er unik. Stemningen vi tylles inn i er ytterst sjelden. – Og diktene hennes er lett tilgjengelige: Enkelte er rene fortellinger som bryter med de fleste regler vi kjenner om diktoppbygging. Andre igjen er finurlig satt sammen som en halvmåne. 

- Som en sigd.

Klart jeg anbefaler!

Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mine omtaler av romanen (Mellom oss) og (Urd).

Andre bloggere: (Anita) (Beathe) (Tine)

Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

Hun rørte meg til tårer under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre.

Med sitt helt eget språk, en sammensurium av ulike dialekter, nynorsk og gammelnorsk, har hun skrevet sin første diktsamling. 

Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

Lyrikk. Norsk. Utgitt i 2016.

Og det er tungt. Sorgtungt.

Hun elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen. 

Den alltid tilstedeværende lengselen. 

Ordene gir ikke alltid mening hver for seg, men hun har en helt egen måte å bygge opp diktene på. Versene settes sammen slik at ordene sammen får mening. Avsnitt eller mellomrom tvinger oss til å dvele ved ordene. Vi smaker på de, tar de inn over oss. 

Vi blir ett med morens grenseløse sorte fortvilelse.

E hug vel fysste gong e hell hunde ti intilst me      dens log atte byste
So monge nette inntu

E elske hande ti onge mi
Vetle hande
Deu held verda kring imm
aut um handi imme springe ei blome


Meist dinna bloma kunst inkje leva


fyrr de bi inkje sumar her

Det er savn, fortvilelse, lengsel og sorg. Uendelig mørkt, vanskelig og tungt. Og nettopp det at det er krevende å lese gir også rom for ulike tolkninger. Vi leser det vi selv ønsker. Assosierer ut fra egen erfaring. Kanskje også egen sorg.

Slik glir Um sakne springe blome inn under huden på leseren.

- Akkurat som når du lukker igjen boken og ser på omslaget. Jeg forstod det ikke helt først. Tenkte mest på det som uvanlig og vakkert. Så forstod jeg. 

En gravstein.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda?

Slektshistorie: Innflytterne

Mange tipper - Oldemor - Mormor - Mamma - Meg

Min onkel, odelsgutten fra Staknesset, har over lengre tid tålmodig holdt ut mine tusen og en spørsmål om slekta. Lite visste han at dette uskyldige spørsmål ville føre til at vi greide å plusse på anetavlen med et ekstra ledd for-foreldre.

- Har du kommet over noen som bodde på et lite småbruk i Isfjorden i Romsdal? Mor og far fortalte at de besøkte noen der når de kjørte rundt på motorsykkel. Jeg tror det var tre ugifte søsken.

Denne medaljongen arvet jeg som ung jente.
Bildet viser oldemors søster og deres far.

I et blaff av ungdommelig overmot tastet jeg inn de mest elementære ord fra spørsmålet og ba til de høye google-guder. Jeg holdt på å ramle av stolen da jeg fikk svaret nærmest på et gullfat.

Google sendte meg rett til Nasjonalbiblioteket hvor Romsdals Sogelag Årsskrift 1996 er digitalisert. Her fant jeg et stykke skrevet av en Olav Dahle forfattet et stykke om Øvre Steinsetra i Isfjorden og folket der.

"Eg kom over eit stykke i bladet Medlemsnytt for Nordmøre og Romsdal kjøretøyshistorisk Klubb for april 1996. Han som fortel der er gift med ein slektning etter Jørgen Jørgensen Stensæther. Han heiter Leif O. Stangnes, og fortel om ein tur som han og kona, Hildur, gjorde til Steinsetra på motorsykkel, vistnok i 1951, og eg har fått forteljaren sin godkjenning til å gjeva det att her, 

En av turene Leif og Hildur var på med Terroten gikk til Isfjorden, der de skulle besøke noen slektninger av Hildur. Slektningene bodde på Steinsætra. Det var bare en sti opp dit, så de kjørte opp gardsveien til Johannes Bredeli, Leif koblet til sidevognsdriften og ga gass så skitspruten sto til værs. Beboerne på Stensætra var tre eldre søsken. 

Bestefar på Nessa

Jørgen, den ene av dem, var en ganske spesiell type, nærmest som original å regne. Da Jørgen så det svarte monsteret av en brølende sykkel, stakk han sporenstreks til skogs og gjemte seg der. Leif sier at han bare så ryggen av en gubbe som løp for sitt bare liv. Et par timer senere da det nærmet seg middagstid, kom Jørgen til gards igjen, matlysten overvant frykten for det ukjente. Jørgen innrømte at han ble skremt av synet, og han var overbevist om at det var styggemainn som kom oppover lia. Leif sin Terrot var det første motoriserte kjøretøy som besøkte Stensætra.  

Jørgen ble fort vant med det nye og ville vite mer, han spurte om mye rart, blant annet om hvordan det var å bo i Batnfjord. Leif fortalte at garden grenset både mot sjøen og fjellet, og besto både av dyrket mark og skog. Jørgen utbrøt da begeistret: - Der måtte det være godt å nære (brødfø) seg. 

De fikk god oppvartning med fint dekte bord, men Jørgen foretrakk som alltid å sitte og spise ved grua. Han brukte også sin faste tallerken som det var knust et stykke av."

Jeg ble både glad og rørt. Glad for å ha funnet navn og noe å gå etter. Og rørt fordi det beskriver min bestefar så inderlig godt. Fortellingen er gjengitt akkurat med ord han selv ville brukt, han var aldri særlig forsiktig av seg. Og så var han inderlig stolt og glad i hjembygda Batnfjorden. Han oppholdt seg aldri lenge av gangen før han måtte forte seg hjem til Nessa. Gården og fjorden.

Så langt, så godt. Søsknene ble funnet og artikkelen forteller at disse var i slekt med min mormor. På hennes side er det store hull, mye grunnet manglende og oppbrente kirkebøker fra Kristiansund. Jeg har lagt ting litt på is. Og så, plutselig, ut av det blå. Min mormors slekt.

Olav Dahle forteller om folka på Steinsetra, om hvordan Jørgen Henriksen Huuse (1811-?), gift med Margrethe Olsdatter (1815-1880), flyttet fra vanskelige kår i Kinsarvik i Hordaland opp til Romsdalen. 

"I tida mellom 1800 og 1900 var det nokså mykje folk som kom flyttande frå andre stader i landet til Romsdalen. Det var særleg frå Sogn, Hordaland, Telemark og øvre Buskerud, men og frå andre stader. Det kunne kanskje vera at det var meir folk enn det var arbeid til i dei ymse bygder. Det var særleg før utvandringa hadde teke til for alvor. Her var det slik, serleg i bygder nær sjøen, at hadde ein om berre eit lite bruk, so kunne ein ta ein stor del av føda på sjøen."

I 1842 kjøpte vestlendingen Steinsætra for 100 spesidaler. Han hadde virket som smed, men nå kunne han brødfø sin familie ytterligere gjennom gårdsbruk og fiske. Jørgen og Margrethe fikk fem barn, og det var Henrik født i 1842 som senere skulle overta gården. Datoen var 13. oktober 1874 og prisen var det samme som faren en gang ga. Sammen med sin kone Søvrine Martha Olsdatter f. 1849 fra Sunnylven fikk han fem barn, skriver Dahle. Det skal vise seg å være flere.

Eldst var Margrethe født i 1876. Deretter kom Jørgen i 1880 og Johan i 1882. Peder ble født i 188 og sistemann Olav kom til verden i 1886. 

Søskenskapet på Steinsætra: Margrethe, Jørgen og Olav.

Johan emigrerte til Amerika og utdannet seg til prest. Han skal ha besøkt sine søsken en gang rundt 1920, og holdt da preken i kirka i hjembygda. Også Peder hadde et opphold i Amerika, men dro hjem og fortsatte som snekker der.

"Husa låg i bakkå, slik at fjøsen var gravd inni bakken, flatt inni fjøsen på nersia, og omtrent flatt innpå låven på øversida. Og i eine hjørnet i fjøsen var det ein brynn. Der var det bestandig nok vatn. Olav sa eingong at han truleg var den første i bygda som hadde innlagt vatn i fjøsen. Margrethe hadde nok i sine yngre dagar vore ute og «tent» som me sa. Ho hadde, millom anna, hatt huspost i Kristiansund. Men seinare kom ho heimatt og stelte huset og fjøsen for brørne sine, og hjelpte til ute attåt. Olav var ein god del borte på arbeid. Men Jørgen, som odelsgut, berre var heime. Olav var ein trufast og påliteleg arbeidskar."

De tre ugifte søskena Mormor og Bestefar besøkte i Isfjorden var altså Margrethe, Olav og Jørgen. Alle skal ha hatt gode talegaver i likhet med sin far, skriver forfatteren: 

"Margrethe talte av og til på møter på bedehuset og Olav holdt noen ganger kåseri i losjen hvor han i mange år var medlem." 

Da de to siste søskena døde i 1968 kjøpte naboen gården. Husene var da både gamle og nedslitte, og ble snart revet.

Tippoldefar Bjerkestrand

Vel vitende om at min tippoldefar Jørgen Bjerkestrand sin mor Oline, min mormors morfars mor, i en gammel folketelling ble angitt å være døpt i 1850 i Grytten mer enn ante det meg at det Steinsæterfolket var av hennes ætt. Grytten er det gamle navnet på det vi i dag kjenner som Rauma, hvor også Isfjorden er en del av. Selv bodde Bjerkestrandfamilien i Kristiansund, og alt av kirkebøker fra denne tiden er enten brent ned eller ikke-digitalisert. I folketellingen i 1885 ble attpåtil Jørgens far oppgitt med ny kone. Min tipptippoldemor Oline ble altså ingen gammel dame. Ikke har jeg funnet hennes begravelsesregistrering og ikke har jeg funnet ut noe om Jørgens far. 

Nå, derimot, fikk jeg endelig motivasjon til å lete videre. Jeg begynte å lete etter Oline i Hen Ministerialbok. Jeg hadde ikke helt troa med tanke på presteskrift og vanlig navn. Men så, plutselig, traff jeg blink: Oppført i kirkeåret 1851 finner jeg Oline Jørgensdatter Stenseter. Ja, riktig. Jørgensdatter som datter av Jørgen Henriksen, hordalendingen som flyttet fra hjembygda helt opp til Romsdalen for å starte opp helt på nytt. Far Jørgen Henriksen. Mor Margrethe Olsdatter.

Mormor som brud.

Oline ble altså glemt i Sogelagets fortelling. Jeg tenkte at hun kanskje i ung alder hadde blitt satt bort, men jeg finner også konfirmasjonsoppføringen hennes i samme kirkebok. Presten var åpenbart fornøyd med Oline, for han har notert "Meget god Kundskap, meget god Flid"

Plutselig, som ved en tilfeldighet, fikk jeg plusset på slektstreet. Plutselig hadde jeg nye tipptipptipppoldeforeldre, attpåtil fra en landsdel jeg tidligere ikke har ant noen tilknytning til.

Før glemt, nå funnet.

Biter av lykke, av Anne Ch Østbye

En av de relativt få norske romanene som har fått oppmerksomhet den siste tiden, det er en knallhard kamp om publisitet, er en fortelling om en venninnegjeng hvor alle har passert seksti år. Min utgave kom i posten sammen med tre biter sjokolade. Tre biter lykke, om du vil.

Litt skeptisk i utgangspunktet var jeg nok, der jeg halvveis forventet noe a la bøkene til Karin Brunk Holmquist. – Men bare halvveis. Østbys Tegn står for meg fremdeles som en av de beste ungdomsromanene jeg har lest i nyere tid. Denne, derimot, er for det voksne publikum.

Biter av lykke, av Anne Ch Østby

Undertittel: En roman om kjærlighet, håp og sjokolade. Utgitt i 2016. Norsk.

Og joda, jo visst er romanen søt. Humoren ligger og godgjør seg mellom linjene, ispedd litt sørgmodige passuser underveis. 

I begynnelsen var de fem. Kat, Maya, Ingrid, Sina og Lisbeth. Fem unge jenter som vokste opp i en liten by med de samme forutsetninger for å mestre voksenlivet. Så går det som det ofte går, venninnegjengen splittes og spres for alle vinder. Likevel beholdes vennskapet, selv etter et halvt århundre. – Selv med et helt verdenshav mellom de.

For bare Kat reiste ut. Ut, ut, ut i den store verden, mens de andre ble værende i vesle, trygge, men akk så kjedelige Reitvik. Nå sitter Kat som enke og med eneansvar for en kakaoplantasje et sted i den eksotiske øystaten Fiji. Hun sender brev til sine venninner, ett og ett, og ber de tilbringe resten av deres liv sammen med henne i et søsterskap i hennes paradis.

Det er Sina, som fikk barn i tidlig alder, og som har slitt med sin posisjon i samfunnet helt siden den gang. Den nå femtiårgamle sønnen er en slendrian uten like, med sine evige prosjekter som tapper moren for nøysomt oppsparte midler. Hun reiser.

Det er Lisbeth, den forsmådde direktørfruen. Hun som er vakker og vellykket, som tiltrekker seg alle utenom sin egen mann. Hun reiser.

Det er Maya, akademikeren som har brukt hele livet til å spre kunnskap til andre, men som nå knapt nok husker hvem hun er. Hvem noen er. Likevel reiser hun.

Og det er Ingrid. Den ordentlige, pliktoppfyllende. Kontorrotta. Hun som aldri stiftet familie, men som alltid har stilt opp for sin brors familie. Hun som alltid har drømt om å være vill og gal. Klart hun reiser. 

Godt over seksti år. Klare for et nytt liv, sammen.

Det er faktisk ikke så usannsynlig som det kan virke som. Forfatteren makter å pensle frem alles motivasjon og vilje til å reise fra alt og alle, vel vitende om at de kanskje aldri mer vil vende hjem igjen. Mest kritisk er det at Mayas datter lar sin svært syke mor dra, at hun overlater ansvaret til disse kvinnene hun knapt nok kjenner eller vet noe om, men forfatteren klarer å la denne avgjørelsen bunne i respekt og kjærlighet for moren. Som den ytterste uselviske siste gest. 

- Det er faktisk ganske godt gjort.

For persongalleriet er det beste ved denne boken. Det er nøye uttenkt og godt utviklet. Alle har sitt å stri med, samtidig som ulikhetene i væremåte og utfordringer ikke blir altfor påtagende. Forfatterens måte å løse det nokså store persongalleriet på er å la alle få sin bit av historien, men på ulikt vis og i ulike kapitler. 

Den egentlige hovedpersonen, Kat, initiativtager og primus motor, vies kapitler hvor hun forteller i jeg-form via et slags brev eller dagboknotat. De øvrige venninnene har også egne kapitler, men kun i tredjeperson, iakttagende, og alle observerer de hverandre. Noen få eposter og brev er som kjærkomne avbrekk mellom alle fortellerstemmene. 

- Og så har vi husholdersken Ateca, innfødt orakel og menneskekjenner. Hennes kapitler fremstår ikke ulikt fra Kats kapitler, men er formet som en bønn. De er varme og inderlige, det er rett og slett vanskelig å ikke falle pladask for henne.

Den lokale jenta Maraia bør også nevnes. Det er noe litt mystisk og overnaturlig over henne, men hennes fremtoning blir aldri helt tilstrekkelig tydelig. Det er ikke noe system over hennes tilstedeværelse i fortellingen. Etter en introduksjon, en kraftig vekket interesse, hører vi ikke noe om henne før hun plutselig dukker opp, nærmest i en bisetning, femti sider senere. Det er som om forfatteren brått innser viktigheten av å ha henne med i historien. Jeg tror et større fokus på henne hadde beriket romanen ytterligere, for slik resultatet er blitt føles denne biten litt halvferdig. Ideen om det underfundige pikebarnet er i utgangspunktet svært godt. Jeg skulle gjerne lest mer om henne.

Det halvferdige inntrykket bringer oss videre til den største innvendingen: Jeg følte aldri på noe punkt at jeg forsvant inn i stedet og stemningen. Når man først legger en romanhandling til en stillehavøy forventer jeg mer maleriske naturbeskrivelser, noe som vekker sansene og tar meg med på en reise til et sted jeg aldri har vært. Fokuset er på venninnene. Selv om de lager mye lokal mat, og Ateca forteller om tradisjoner og skikker, føles det aldri som en naturlig del av historien. Det blir mest litt belærende og forklarende. Dessverre. Jeg savnet å være der. På Fijiøyene.

Og hvorfor denne entusiasmen når ideen om sjokoladeproduksjon blir lansert? Jeg mener, de befinner seg på en kakaoplantasje. Tanken burde slått de før. Og denne barnlige entusiasmen over slagordet. Biter av lykke. Juhuuuuuu jubel fra sjokoladeinspiratoren, liksom. Ja, og med tre utropstegn. Veien mot produksjon er i beste fall kjedsommelig, det interesserer meg ikke, men må øyensynlig nevnes dann og vann for å drive historien frem. Akkurat dette understreker mine Karin Brunk Holmquist -antakelser.

Det er egentlig urettferdig, for Biter av lykke er bedre enn som så. Det gode språket overdøver enkelte svakheter og persongalleriet er både rikt og troverdig. Full pott blir det ikke, men plussene er langt flere enn minusene. 

(Litt sånn som Japp, kanskje. Absolutt godt nok om man er søtsugen, men skal man kose seg skikkelig spiser man heller en Mars. Bare fordi Govida-konfekten er litt for dyr. Du vet, bedre enn Potensgiverne, men samtidig ikke så bra som Moby Dick. Sånn cirka slik er min opplevelse.)

Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mine omtaler av Anne Ch Østbys ungdomsromaner (Tegn) og (Du er her)

Andre bloggere: (Bentebing) (Sissel) og (Tine)

Brevet til Rosalin, av Øystein Orten

Det er ikke mange arrangementer I litteraturens tegn jeg våger meg på. Tilstelninger der alle kjenner alle, og jeg ingen. Dessuten blir jeg så inderlig pinlig berørt av å se forfattere i levende live. Starstruck-heten brer seg til hver fiber av min kropp og tar fullstendig innersvingen på meg. Jeg kikker ned, bort, over, alle andre steder. Jeg gjemmer meg, stiller meg bakerst i en krok, dumper ned på en stol. Bøyd nakke, krum rygg. Jeg kaldsvetter. Dør innvendig. 

Da Samlaget arrangerte høstlansering på Sukkerbiten kvinnet jeg meg likevel opp etter alle kunstens regler, allierte meg med ei til og dro avgårde. Som premie fikk jeg blant annet nyte opplesing av Cathrine Blaavinge-Bjørnevog og Herborg Kråkeviks ytterst minneverdige promotering av Juleroser. – Ja, også tok jeg med meg et leseeksemplar av en roman hvis forfatter jeg aldri har lest noe av. Denne.

Brevet til Rosalin, av Øystein Orten

Roman, utgitt i 2016. Nynorsk.

Mens de rundt meg bladde i Neikob og Jakob og andre mer velkjente utgivelser, satt jeg på min stol og beundret omslaget til den vesle boken jeg hadde sikret meg. Og når jeg beundrer omslag, sukker jeg henført og stryker. Stryker og stryker og stryker. Og sukker litt til.

Det gjorde jeg også underveis i lesingen. Jeg brukte uvanlig lang tid på å lese de 100 sidene. Ikke bare skulle omslaget sukkes til og strykes over. Teksten fortjenes å leses litt ekstra. Så jeg sukket, strøk og leste. 

Med nokså tett i tett med skrift, delt inn i mange korte kapitler, alle med navn etter almanakkens merkedager, fortelles en eldre manns historie gjennom et brev til en yngre kvinne. Rosalin. Han bor alene, denne eldre mannen. Hans liv sirkler seg rundt hjemmehjelpen, hennes mann, dataingeniøren, og Asle, den voksne mannen med barnlig sinn. Men først og fremst har han minnene, dette noe han må fortelle til Rosalin før han dør. Han vet ikke hvor lang tid han har igjen, men det nærmer seg, og ringen må sluttes. 

Noen av minnene tar oss med tilbake til krigen, men mest av alt fører minnene hans oss til tapet av hans unge datter. Sorgen og avmaktsfølelsen. Dette katastrofale som endret alt. Nå skal han føre regnskap med sitt liv, sette endelig sluttstrek etter mange års pine, mens han venter på sin egen død.

Jeg brukte en hel uke på denne boken. 100 sider fortonet seg som en murstein. Historien er langt fra medrivende i vanlig forstand, men forfatterens stødige, misunnelsesverdige språk lokker frem leselyst. På nesten uforståelig vis vekkes nysgjerrigheten. Behovet for å finne trådene som leder frem til løsningen. Hvem Rosalin er, hvor soldaten kommer inn i bildet, hva som skjedde med datteren, hvordan det hele henger sammen. Belønningen kommer først på de aller siste sidene.

Så dukker også dette spesielle frem etter endt lesing. Ønsket om å lese boken på nytt, nå som vi vet. Lese mer nøysomt, studere litt nærmere. 

Det blir knapt nok bedre enn det.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Ingen andre så vidt jeg vet?