Lest i 2013 - Juli + To begredelige bokomtaler

Bokomtaler: (Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk) (Skråninga, av Carl Frode Tiller) (Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm) (Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss)

I juli tilbrakte jeg tre fantastisk deilige uker ved den franske riviera. Her ble tiden tilbrakt med familie og gode venner, knakende god mat, himmelsk rosevin, passe mengder sightseeing, soltilbedelse og fenomenale petanqueturneringer.

Til og med bøker ble lest. Om ikke like mange som i tidligere sommerferier, så i det minste skyhøyt over det gjennomsnittlige antall bøker lest i årets tidligere måneder. Totalt nærmer jeg meg nå svimlende... 30 leste bøker i 2013.

Jaffal. Fire leste bøker i juli. To av dem var vidunderlige. En litt skuffende. Ytterligere en var bortkastet. Det vrenges i kropp og sjel at jeg velger å samle alle omtalene av disse under ett og samme innlegg. Dette. Jeg noterte intet underveis, en stygg skrape i mitt tapre forsøk på å opprettholde en viss rutine. Jeg sitter dermed igjen med en slakt og ditto ufortjent mye oppmerksomhet, og resterende halvtenkte tanker om bøker jeg virkelig ønsker å rose opp i skyene. Verden er urettferdig, også dette blogginnlegget.

I ettertid endret til egne innlegg:

• Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss
• Skråninga, av Carl Frode Tiller

Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Norsk chick-lit. - Antiversjonen. Visstnok.

Da jeg mottok et leseeksemplar fra forlaget var jeg mer enn skeptisk. Magnhild er i følge coveret en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning. En chick lit-roman for deg som hater chick lit, etter sigende. Ville og provokative jenter med feministisk touch er vel og bra, men helst minimert ned til blogginnlegg. Så er det også fra en blogg romanfiguren har sitt opphav. En blogg jeg strengt tatt aldri har hørt om før, men som sikkert er fornøyelig nok for sine lesere. En bok om samme tema fremsto for meg som fullstendig over the top. 

Kort fortalt. Magnhild er 30 år, singel og barnløs. Hun er mellomleder i et direktorat, frustreres over sine satte venninner, drekker gutta under bordet og ligger med gud og hvermann. Sikkert også Herman. Når en av hennes mest trofaste, selveste Partysvensken, begynner å bli vel forelsket i henne, stritter hun imot for alt hva det er verdt.

Vel, saken var kjapt lest, og bra er det. Dette er ingen bok å dvele ved, men ord skal skrives og synsing skal formidles.

Språket er greit, mer enn greit, det flyter som bare det, men det fins jo ingen dybde. Det er der denne elleville anti chic lit-romanen mister meg fullstendig. Hvorfor grunngir hun ikke den o store lysten som gjør at hun puler rundt uten å legge følelser i det. Hvorfor ikke utbrodere når hun skal være så himla frilynt og vill i fletta? Det blir mest en oppramsing av alt hun foretar seg, det blir overfladisk og unødvendig. Når ble provokativ oppførsel bare fordi atte underholdning?

Det blir for heseblesende, overdrevent, tåpelig. Det som opplagt skal være provoserende blir for platt til å henge seg opp i. 

Flere bloggere sammenligner Magnhild med Samantha fra Sex og Singelliv. Jeg ser den. Men der hvor Samantha tar den fullstendig ut med lidenskap ut av en annen verden ispedd et lite touch av sårbarhet når det er betinget, klinker Magnhild til med... intet. Det blir som et tomt skall, hvor handlinger utrettes uten mål og mening. 

Jeg ser ikke poenget. Jeg lo litt. Litt. Fornøyelig, jo da, men med den negative undertonen og holdningen til alt og alle rundt seg, gir den en bitter ettersmak. Enkle romaner bør være oppløftende, ikke en evigvarig oppramsing av alle tåpeligheter i hverdagen. Skal jeg bruke tid på hjernedød underholdning fortrekker jeg å løftes opp. Surmagede, sarkastiske innlegg kan jeg skrive i min egen blogg.

Kilde: Leseeksemplar sendt uoppfordret fra forlaget.

Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm

Eva og Simon, et eldre ektepar, har levd et langt liv sammen i stillhet. Ikke i mangel av ord, men gjennom en uuttalt pakt om å ikke åpent dvele ved det ubehagelige i fortiden. Nå er Simon blitt helt stille. Han sier ingenting. Han smiler, men ser rett igjennom henne. Noen ganger lykkes Eva å få kontakt, andre ganger legger Simon ut på vandringer tilsynelatende uten mål og mening. Det hele startet da hushjelpen deres forsvant. Eller da episoden opptrådte. Eller kanskje for mange, mange år siden. I en tid da Eva og Simon ikke enda kjente hverandre.

Merethe Lindstrøm har skrevet et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen - den har vært der hele tiden. (forlagets egne ord)

Språket er sjeldent vakkert, enkelt men virkningsfullt. Kunstneriske krumspring føles aldri konstruerte, men naturlige. Det er gjennomført til fingerspissene.

Desto svakere at handlingen ikke griper meg slik jeg hadde håpet. Romanen fanget meg aldri helt slik jeg ønsket den skulle gjøre. Kanskje er det selve handlingen, kanskje skyldes det slutten som for meg faller helt igjennom. Kanskje skyldes det at jeg ikke helt tror på hovedpersonen. Hun forekommer meg aldri som den eldre damen hun utgir seg for å være.

Likevel opphøyes romanen av språket og mest av alt stemningen. Det er så mange ladede øyeblikk man ønsker å dvele ved. Det er så mange avsnitt man aldri vil slutte å lese om igjen. Så mange utdrag man gjerne skulle ha sitert, men det er så mange, så vanskelig å velge. Svakheter til tross, stemningen gir boken et lite stykke magi.

Kilde: Kjøpt og betalt selv.

Andre bloggere: (Melusine) (Rose Marie)

Bonus

Ingen ferie uten bokgrubling. I så måte var det en dyd av nødvendighet å ta båten over til If når man først var i Marseille. Det er nettopp på denne tidligere fangeøya liksom-atte Greven av Monte Cristo satt fenglset. Sies det i reklamen, i alle fall. Lot meg friste av en engelsk versjon av mursteinen i fengselets suvenirbutikk, men jeg smatt kjapt ut igjen da jeg oppdaget nordmenn foran meg i køen. Ikke har jeg lest boken, den er da alt for lang, men (Lines lesesirkel) har tidligere blogget om mesterverket.

Ja, også la jeg merke til mannen på månen da jeg beskuet den fantastiske veggen ved rutebilstasjonen i Cannes. Det igjen fikk meg til å tenke på minst like fantastiske (Hugo Cabret).

På feriens aller siste dag satt jeg molefonken og siste-dag-av-ferien-deprimert og skuet formålsløst over på en karusell. Og hva skuet mitt øye? En skatt - Selveste (prinsen) hadde satt igjen flyet sitt!

- Og bare så dere vet det. Depresjonen er av kun mild karakter. Jeg vet meget godt at det bare er et par måneder igjen til jeg atter setter mine føtter på fransk jord. High five og fortsatt god sommer!

Skråninga, av Carl Frode Tiller

I juni leste jeg begge Innsirklings-bøkene. Jeg lot meg forferde og begeistre i en så stor grad at jeg proklamerte at jeg skulle bruke sommerferien min på å lese Skråninga. IKKE GJØR DET, sa alle. Så da gjorde jeg det. Ingen ting er som bøker som har depressiv virkning på undertegnede, bøker som overhodet ikke har noe på stranda å gjøre, bøker som skyer for den brennhete sola og får måneskinnet til å visne hen til dørgende mørke.

Skråninga, av Carl Frode Tiller

Nynorsk. Utgitt i 2001.

Vi møter ein ung mann som sit på ein psykiatrisk institusjon, skuldig i kriminelle handlingar han ikkje heilt forstår, men heller ikkje greier å fortrenge. Han klarar ikkje snakke om problema sine, men han har talent for å skrive, og psykologen oppmodar han til å skrive om seg sjølv. Med brutal realisme blir det fortalt om korleis ein barndom prega av kulde, avmakt og einsemd formar eit menneske som omverda ser på som eit monster. (forlagets egen omtale)

Ingen klassisk sommerlektyre, altså.

Så var det også utfordrende å lese boken. Første kapitel ren handlingsbeskrivelse, men resten av boken fortelles av hovedpersonen selv. Det er nettopp hans psyke som gjør lesingen til en utfordringen. Det tar tid å venne seg til endeløse repetisjoner og stadige skiftinger av tema. Minner overlapper hverandre og gir sakte men sikkert mening. Et lappeteppe blir omsider til et puslespill. Stadig mer blir avslørt, men forfatteren krever hele tiden en årvåken leser.

Til tider er det ekstremt vondt, ubehagelig, kvalmende og motbydelig. Skråninga er ytterst trist om omsorgsvikt med ubotelig skade. Selv om man med tydelighet ser hvor alt gikk galt, gir hans handlinger likevel ikke gir rom for sympati. Desto tristere, vondere og mer ubehagelig er det å være leser. Desto rikere leseopplevelse er det.

Kilde: Kjøpt og betalt, signert og elsket eksemplar.

Innsirkling | Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller

Livets mysterier er mange og innfløkte. Ett av disse livets mysterium er hvorfor jeg tidligere ikke har lest noe av Carl Frode Tiller. Nå som to av hans bøker er grått til, følt ubehag til, gremmet seg over, har et nytt spørsmål oppstått. Hvordan skal jeg ordlegge meg for å yte ham rettferdighet? Hvordan skal jeg makte å formulere meg godt nok til å formidle denne leseopplevelsen?

Innsirkling og Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller

David lider av hukommelsestap og rykker inn en annonse i lokalavisen.

Hvem er jeg? Hvem er du? Fortell meg vår historie.

Ungdomskompisen Jon forteller. Stefaren Arvid forteller. Ekskjæresten Silje forteller. Stebroren Ole forteller. Barndomsvennen Tom Roger forteller. Morens venninne Paula forteller.

Innsirklingen av David og hans historie veksler mellom rene fortellinger og brev. Hver og en forteller de om David, men mest av alt om seg selv. – Og alle har de sine hemmeligheter.

Alle disse små og store hemmelighetene som ligger godt gjemt, som er så vanskelige å fortelle om, så vanskelige å innrømme både for andre og seg selv. Kanskje mest av alt seg selv. Det gjør vondt, det skal ikke frem, trangen til å dysse ned går ikke over med tiden. Glemme. Fornekte. Det har ikke skjedd. Det burde ikke skjedd. Hvordan kunne det skje?

Det gjør nesten vondt. Det gjør nesten vondt fordi det er så fryktelig intenst, så ekstremt ubehagelig. Vi får vite for mye, de forteller mer enn de ønsker selv, de forteller selv om det er de innerste hemmeligheter, alt de har fortiet gjennom så mange år. Det er ubehagelig for fortelleren, det er ubehagelig for leseren. Man blir kvalm. Man blir trist. Fortvilet. Forbannet.

Når man opparbeider seg en viss sympati for fortelleren, rives den sønder og sammen i neste øyeblikk. Og så, helt i mot din vilje, bygges sympatien opp igjen.

Personenes nesten overdrevne rasjonelle syn på seg selv, sine handlinger og sine reaksjoner tilgis. Personenes evne til analysering av sin egen psyke blir tidvis litt for veloverveid, for fornuftig, for godt gjennomtenkt. Samtidig er det en styrke mer enn en svakhet. Det tilgis, det forstås. Det hele settes inn i et større bilde.

For poenget er ikke å bli godt kjent med David. Poenget er å bli kjent med alle drivkreftene i et lite bygdesamfunn. Bygda som former alle individene, og alle individene som sammen skaper bygda.

Alle individene som har sitt eget syn på hendelser, personer og samfunnet. Motstridende oppfatninger beriker, for ingen sannhet er universell. Vi sirkler oss inn til kjernen.

Stadige gjentakelser og endeløse tomme dialoger understreker det håpløse, det ukonstruktive, det negative. Man kommer ikke videre, for ingenting er ekte. Kanskje mest av alt poengteres dette med Tillers nesten overdrevne bruk av flir.  Stramt flir. Vissent smil. Kaldt flir.

Det er ikke ekte. Det er et teater. Et skuespill. Vi dekker over, skjuler, later som.

Forfatterens psykologiske innsikt er oppsiktsvekkende. Han tar menneskene på kornet. Han beskriver samfunnet nesten ubehagelig godt. Ubehagelig, fordi man kjenner seg så godt igjen.

Bygdesamfunnet. Bygdedyret. Et lite samfunn, og også et lite samfunn i individet selv. Et lite univers. Hver og en er sitt eget lille univers.

Alle normene i samfunnet som vi må forholde oss til. Alle spillereglene som sjeldent lar seg rokke ved. Slik er det, slik har det alltid vært. Hvem tror du at du er? Den universelle trangen til å rakke ned, trøkke andre ned i søla. Ikke for å fremheve seg selv, gjøre seg bedre enn de andre, det tillater ikke samfunnet, men i alle fall sørge for å ikke selv være nederst på rangstigen. Bygdas sterke mannssjåvinisme.  Ofte ikke på grunn av mennene selv, men av kvinnene som nører under, som bekrefter og stadfester.

Alle forsvarsmekanismene som får mennesket til å fortrenge, fornekte, intellektualisere og glemme. Gjemme under teppet.

Noen ganger finner man ikke ord som beskriver følelsene man sitter igjen med etter å ha lest en bok. I dette tilfellet to bøker. Man har vondt i magen, føler seg uvel, og likevel er følelsen av å ha lest en fantastisk bok – to fantastiske bøker – så inderlig til stede. Man har lyst til å skrive en lang avhandling om hvorfor, men finner ingen ord. Leseopplevelsen må føles. Fordøyes. Analyseres. Grunnes over.

Kilde: Kjøpt selv. Ener’n for en slikk og ingenting på loppemarked, toeren på rådyrt mammutsalg.

Andre bokbloggere: Knirk arrangerte samlesing av nominerte til Nordisk Råds litteraturpris 2010. En rekke bokbloggere slang seg med i utfordringen. Sjekk (dette samleinnlegget). Lena fra LesMye er uoffisielt kåret til Norges største Tiller-fan. Jeg trodde det var Ingalill, jeg er også høyt der oppe, men Lena er i alle fall den aller største. Her kan du lese (hvorfor).

Bonus: Innsirkling 3 er formodentlig på trappene. Jeg gråter litt allerede over vissheten om at dette kun er en triologi. I ventetiden skal jeg nikose meg med Skråningen, i den grad omsorgsvikt, psykiske problemer, vold og elendighet er noe å kose seg over.

Bonus-bonus: Jeg har møtt Tiller. Det var himla stas. (bokbad)

Lest og ulest i 2013: Mai + Juni

Jeg skrev ikke noe oppsummering for mai måned. Den kommer nå. Mai var en traurig lesemåned, men juni måned har vært enda verre. Det er ikke til å stikke under en stol, det er ikke stort å fortelle.

Sju bøker lest. Nei, jeg juger. Seks er lest, og en er litt over halvveis. Nesten sju. Til sammen, mind you. Tre i mai og nesten to i juni. Om jeg skal trekke frem formildende omstendigheter bør det nevnes at ingen av bøkene er barnebøker, og at samtlige således består av et godt antall sider.

Lest i mai:

• Gravstille, av Arnardur Indridason (les omtale)
• Lavendelhagen, av Lucinda Riley (les omtale)
• Gutten i kofferten, av Lene Kaaberbøl/Agnete Friis (lesomtale)

Lest i juni:

• Innsirkling, av Carl Frode Tiller
• (Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller)

- For fører jeg opp den godt-påbegynte også er det kanskje muligens sannsynligvis trolig at jeg makter å lese den ut før juni bikker over til juli. Eller kanskje ikke.

Det skorter i det minste ikke på litterær kvalitet. Jeg digger Innsirkling-bøkene nesten like intenst som Bokblogglandias største Tiller-fan Ingalill. Dobbel betydning, jeg er fan av Ingalill og Ingalill er fan av Tiller. Det har mer med å gjøre at jeg slettes ikke er i slaget.

Ikke leser jeg stort. Ikke skriver jeg stort. Ikke tenker jeg stort. Eller, jeg tenker mye, mer enn nok, men likevel tenker jeg ikke mine tanker ferdig. Halvtenkte tanker, som Roy Jacobsen beskrivende nok snakker om i diktet Kjente jeg deg?

- Et dikt som aldri vil slutte å bringe tårer til mine øyne. Det sier så mye, akkurat nok.  Det har vært mye savn og sorg disse to månedene. Jeg kommer liksom ikke helt i gang igjen. 10 år har vært en større milepæl enn jeg var forberedt på. Mest lyst har jeg til å krølle meg sammen under dyna i fosterstilling og ligge slik i ukesvis. Helt stille. Helt urørlig.

Stille. Urørlig. Ubemerket.

I stedet for reiser man rundt, lar dagene fly av gårde, fyller tiden opp med aktiviteter, venner og bekjente. Orker ikke tenke, orker ikke stillhet, orker ikke ro. Og likevel er det intet annet man vil.

Man blir litt trist av å være trist i juni også. Jeg leser om de samme følelsene i fjorårets juniinnlegg. Her leser jeg også at jeg i fjor på dette tidspunkt hadde lest 36 bøker, noe som stresset meg en smule siden jeg året i forveien hadde lest 39.

Fnys, sier jeg bare.

I år har jeg lest 25. Nei, nå juger jeg igjen. Jeg har lest 24 og er godt i gang med den tjuefemte. Over 50 leste bøker i år? Fnys igjen! Mange Sigrid Undset-bøker? Fnyser jeg en gang til blir jeg diagnostisert med sommerforkjølelse.

- Men i sommerferien! Da...!

Om under en uke fyker man av gårde til Petanqueland. Herreminhattenfnatt, det gledes! Det skal bli usannsynlig godt å komme seg til sol og varme, legge fra seg alle bekymringer, slappe av, stresse rundt med bare morsomme ting, spille ekstremt masse petanque, drikke anstendige mengder rosevin, kjøpe baguetter i lange baner, snuse inn rykende fersk lavendelduft, se foraktelig på luksusyatcher, besøke cella til greven av Monte Cristo... og lese bøker.

Bøker må bli med, jeg vet bare ikke helt hvilke enda. Det er en glede i seg selv.

Kanskje noen av bøkene som har kommet i hus de siste par månedene? Fine Karen skjenket meg to erotiske lekkerbiskener (link), men disse tør jeg jo ikke lese. Aller minst i full offentlighet. For en slikk og ingenting kjøpte jeg Tove Janssons Sommerboken, Hans Falladas Alle dør alene og Merete Lindstrøms Dager i stillhetens historie. Leseeksemplar av Stedmans Lys mellom to hav har jeg også mottatt. Kanskje noen av disse? Eller kanskje Skråningen, om jeg ikke pådrar meg Tiller-overdose? Eller kanskje noen av de andre trillionene uleste bøker i hylla. Kanskje Sigrid Undset?

Fnys.

P.S. Jeg har det ikke så verst. Slettes ikke verst. Egentlig har jeg det veldig bra. Det går bare litt vel fort i svingene, hodet henger ikke alltid helt med. I juni fikk jeg min første NM-medalje og ble attpåtil tatt ut på det norske VM-laget.

EDIT 1. juli 2013: Jeg greide det, jammen min hatt greide jeg det. 22-ish kvelden før vi bikket over til juli gråt jeg meg gjennom Innsirkling 2s siste sider. Yes!

Trash, av Andy Mulligan

Jeg er ikke helt på nett for tiden, verken bokstavelig talt eller i overført betydning. Jeg leser lite og uengasjert og blir tilhørende frustrert. I mangel av noe annet legger jeg ut en kjapp, men ektefølt anbefaling av en ungdomsbok som 12-åringen i huset falt pladask for. Toppscore, terningkast 6, skalaen sprengt. - Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå ham.

Trash, av Andy Mulligan

14-årige Raphael bor på en søppeldynge. Hver dag leter han etter ting han kan tjene litt penger på. Men så blir hans verden snudd på hodet. Raphael finner noe veldig spesielt og veldig mystisk. Så mystisk at han bestemmer seg for å beholde det selv når politiet tilbyr en pen sum i finnerlønn. Snart må Raphael og vennene hans Gardo og Rat løpe for livet. De må bruke all sin kløkt og sitt mot for å holde seg unna sine forfølgere, og det er opp til de tre gateguttene å løse mysteriet og ordne opp i en forferdelig urett. (omtale fra forlaget)

Katt-og-musleken skildres via skiftende fortellerstemmer. Tross nesten identisk ordlyd og form er de ulike synsvinklene et enkelt grep for å gi liv til historien og de ulike karakterene. - Leseren blir engasjert. Vi blir kanskje ikke så godt kjent med verken Raphael, Gardo eller Rat, men vi blir kjent med de tre guttene som en helhet. Vi blir kjent med desperasjonen, det sterke ønsket om å gjøre livet til noe bedre, fellesskapet, behovet for hverandre og ikke minst den ukuelige stoltheten.

Historien er spennende, men ikke først og fremst på grunn av handlingen i seg selv. Spenningen, drivet, ligger i leserens intense ønske om at guttene til slutt skal få det bra. At de lykkes. At de kommer seg bort fra fattigdommen og elendigheten.

Det er spennende, men det er også ytterst rørende. Guttenes vennskap er lyset i deres tilværelse. Man heier så inderlig på dem.

Sjeldent klarer en forfatter å skildre skjevheten i verdenssamfunnet på denne måten. Det gjør inntrykk både for liten og stor. Trash er ytterst realistisk i all sin absurditet. Skjevheten i samfunnet, det enorme gapet mellom fattig og rik på tvers av land og innad i land, er absurd. Her skildres korrupsjon, politivold og ekstrem fattigdom på en måte som setter seg fast innerst i hjerterota. Barns forhold til vold og rus skildres som den naturligste ting. Aldri forherligende, men som en nødvendighet i hverdagen. For barn er det oppsiktsvekkende. For voksne er det opprørende. Det er aldri belærende, men diskret informativt gjemt i en spenningshistorie.

Det gjør sterkt inntrykk. Det er mye å fordøye. Mest av alt i ettertid, når spenningen er over og man endelig har tid til å tenke. Stille spørsmål. Prøve å forstå.

En 12-åring kan ikke redde verden alene. Ingen voksen kan i ensomhet hviske ut forskjellen mellom fattig og rik. Ingen person kan utrydde all korrupsjon. Ingen kan alene endre verden. – Men vi har alle et ansvar for å vite. Ikke lukke øynene for det ubehagelige. Vi har alle et ansvar for å hjelpe hverandre. Engasjere oss.

Våre barn kan lære av våre feil. Barna er vår framtid. Det er alltid håp.

_________________________________________
Kilde: Bok lånt av sønn, bok kjøpt på Mammutsalg.

På en spesiell tiårsdag

Nå er det igjen den tiden jeg ikke makter se på datoer. Melkekartonger velges med omhu. Avisers headere unngås. Frankeringsmerker ignoreres.

 

Nå er det den tiden jeg ønsker dagene bare skal gli forbi, forsvinne. - Og likevel, på tross av og fordi, ville jeg aldri vært dagene foruten.

 

(foto: privat)

A million times I needed you,
a million times I cried.
If love alone could have save you,
You never would have died.

In life I love you dearly,
in death I love you still.
In my heart you hold a place,
no one could ever fill.

If tears could build a stairway,
and heartaches make a lane.
I'd walk right the path to heaven,
and bring you back again.

Our family chain is broken,
and nothing seems the same.
But as God call us one by one,
the chain will link again.

(fra diktet My mom is a survivor, av Kay Des'Ormeaux)

Det er fredag, lunsjen er overstått, og for hver eneste god helg-hilsen blir tomrommet enda litt mer overveldende. Akkurat nå, akkurat denne helgen, holder jeg pusten litt ekstra.

Hendene er så tomme. Selv etter ti år. Ti år.

Om to dager. Om akkurat to dager fyller verdens vakreste engleprinsesser ti år.

Vi får ikke feiret dem slik vi så gjerne vil. Vi har aldri fått feiret dem slik vi så gjerne ville gjort. Vi kommer aldri til å få feire de slik vi alltid kommer til å lengte etter. Det er nesten ikke til å holde ut.

... Hvis ikke... Kanskje... Hva om... Ser dere oss? Kjenner dere vår kjærlighet? Vil vi møtes igjen?

Gutten i kofferten, av Kaaberbøl/Friis (- Men mest Petanque)

Tidligere denne måneden representerte jeg Norge under Nordisk Mesterskap i Petanque. Stedet var Grenaa i Danmark. Hva er vel mer naturlig i de tider å lese en krimroman av en forfatter hvis også har landslagskarriere i samme idrett?

Lene Kaaberbøl har riktignok mer på merittlisten enn undertegnede, det være seg skriblerier eller petanqueprestasjoner. Faktisk har hun spilt VM i Petanque. Året var 2000 og resultatet var sølv for laget bestående av Tine Sejberg Hansen, Sonja Paulsen, Susanne Kramer - og Lene Kaaberbøl. Visst nok ganske så sensasjonelt.

Med fare for misforståelser: De ble liggende hele veien opp til topps. Plutselig, i finalen, møtte de noen som skjøt. Og traff. Skudd på skudd, treff på treff. I petanquesammenheng gir dette gjerne seier til skytterne. I krimmens verden blir skytterne ofte tatt. – Til slutt. Dette skjedde ikke i VM-finalen i 2000. Danmark ble grundig slått og sølvmedalje ble hengt rundt fire danske halser.

Innimellom all kulekastingen har Lene Kaaberbøl skrevet masse. Masse! Kanskje hun ga seg med petanque mens hun var på topp, særlig mer informasjon er i alle fall vanskelig å finne. Lekre legg, grisekuler og klokkeklare carreauer har med tiden blitt byttet ut med middelaldermystikk, sølvfargede hester, skammerhekser og krim med et klart samfunnsengasjement.

Åtte år etter supersuksessen på de sydfranske petanquebaner, ga hun sammen med forfatterkollega Anette Friis ut kriminalromanen Gutten i kofferten. Det var nettopp den jeg leste innimellom mine egne lekre legg, grisekuler og noen særdeles sjeldne semicarreauer.

Gutten i kofferten, av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

Første bok i en foreløpig triologi om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. En dag får hun tips om et noe uvanlig innhold i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København. Der finner hun en liten gutt og kappløpet begynner.

Nina Borg arbeider med flyktninger i Danmark, både over og under jorden, og hun er vant til nødssituasjoner. Hun lever en stor del av livet i en verden som andre sjelden ser, en verden fylt av utpresning, menneskehandel, mishandling og unødvendig død, en verden der barn forsvinner hver eneste dag uten at noen stiller spørsmål. Men Nina er ikke flink til å lukke øynene. Da hun finner den lille gutten i en koffert i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København, forsøker hun å finne ut hvem han er, og hvor han kommer fra. Hun har bestemt seg for at dette barnet ikke skal få lov til bare å forsvinne. Det viser seg å være en livsfarlig beslutning. (omtale fra forlaget)

Gjennom 300 sider fortelles historien gjennom korte kapitler fortalt gjennom flere ulike personers ståsted. Heltinnen, den fortvilte moren, kidnapperen og bakmannen. I begynnelsen litt forvirrende, men de ulike perspektivene er en vellykket måte å gi drivkraft og energi til historien. Spenningen består ikke i hvem som har gjort det kriminelle, men hvorfor det kriminelle har skjedd.

Katt og mus-leken er tidvis mer enn spennende nok til å holde leseren klistret til boken. Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at det mangler det lille ekstra. Noen løse tråder skulle jeg gjerne lest mer om, og visse momenter er for lite troverdige til at jeg klarer å mobilisere frem det helt store engasjementet. Mest prekært er det i selve etterspillet. Historiens klimaks ender litt for brått, litt for enkelt. Jeg klarer ikke helt å tro på løsningen.

Kanskje det aller beste spares til de to neste bøkene om Nina Borg. Det samfunnspolitiske i boken er uansett applausverdig. Man leser videre i boken, ikke bare for selve handlingen, men kanskje mest av alt det underliggende tema. Trafficking og pedofili er blytunge tema man umulig kan unngå å bli emosjonelt berørt av. Det er lite, om noe, som skremmer og opprører oss mer.

En annen viktig faktor til at denne boken skiller seg ut fra den sedvanlige kriminalroman er vår utradisjonelle hovedperson. Sjeldent ser vi kvinnelige heltinner som ofrer mann og barn for jakten etter rettferdighet i verden. Kanskje aller mest sjeldent i nettopp krimmens verden. Det er faktisk både befriende og spennende nok i seg selv.

----

Mye petanque og lite krim, tenker du kanskje. Jo da. Jeg ser den. Romanen var helt grei, men ikke så mye mer enn det. Ikke høyverdig litteratur, men heller ikke så mye å utsette. Helt grei krim, i den misjon å underholde og slå i hjel tid.

Noe som derimot er enda morsommere å underholde seg med er å spille petanque. (For nysgjerrige, les artikkelen - Hva er petanque?) (Kun for spesielt interesserte - Les om min landslagsdebut)

Kilde: Bok lånt av en av mine fine, flinke, flotte makkere. På dette bildet, i denne kampen, satt undertegnede pent på benken og gledet meg over norske kuler som stadig trillet inn til poeng.
Andre bokbloggere: (Pervoluto), (Anita) og (Solgunn)

Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Lucinda Rileys bøker selges i bøtter og spann her hjemme på berget. Bokhandlene stabler hennes bøker opp til taket i visshet om at de rives bort sekundet etter. På bibliotekene er det lånekøer herfra til evigheten. Tross uendelige mengder klisjeer og pinligheter - det er tidvis så ekstremt at man kan dåne av mindre - appellerer hennes fortellinger på forunderlig vis til den norske lesermassen. Meg også.

- Og det er ekstremt irriterende.

Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Tradisjonen tro følger forfatteren sin suksessoppskrift også i sin tredje roman: to fortellinger fortelles, en fra nåtiden og en fra fortiden. Alt sammen smekket med kjærlighet, svik, sorg og de lekreste gods.

Etter morens død arver Emilie et slott i Frankrike. Her finner hun en bok med dikt, skrevet av den mystiske Sophia. Hennes kjærlighetshistorie blir inngangen til fortidshistorien fra 2. verdenskrig. Den handler om engelske Constance som kommer til Paris som spion. Her blir hun viklet inn i et nett av løgner og bedrag, og blir tvunget til å oppgi sin identitet og kutte alle bånd til familien. (Forlagets omtale)

Selvfølgelig flettes disse historiene inn i hverandre. Selvfølgelig aner vi allerede i begynnelsen hvordan dette skjer. Selvfølgelig.

Hadde det bare blitt med denne selvfølgelige forutsigbarheten. Den hadde vært grei å svelge. Det som ikke er like greit å svelge er den banale handlingen og det uforlignelige dårlige språket.

Er (((spoiler alert))) nødvendig når handlingen i de første sidene avsløres? Kan jeg unnskyldes i den forstand at avsløringen bidrar til å understreke mitt poeng om et handlingsforløp som er under enhver kritikk?

Jeg forsøker. Du er uansett advart herfra til månen, både når det gjelder det ene og det andre. Nesten mest av alt det andre.

s. 1-60

Emilie tar farvel med sin mor på dødsleiet. Hun får hjelp til å ta seg av dødsboet. Hun møter en mann. Dagen etter erklærer han sin uforbeholdne kjærlighet. Han kaller henne vakker og hun kaster seg i hans armer. Påfølgende uke lever de i sus og dus og det er ikke måte på. – Men hvor blir det av all stønningen? All lidenskapen? All sengehyggen?

Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:

s. 65

Hennes hund blir funnet påkjørt. Hans liv er ikke å redde.

Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:

Neste kapittel. Kapittelets undertittel er 9 måneder senere.

Vi aner at stønningen vi etterlyste på side 60 har skjedd uten et eneste skrevet ord.

Når man ikke tror det kan bli verre:

... Leser man resten av boken i et glefs. Det er det verste med hele boken, hele hennes forfatterskap:

Leseren hypnotiseres, man forføres fullstendig. Man klarer rett og slett ikke legge fra seg boken.

Tross all irritasjon, til tross for at du er konstant ille berørt, til tross for forutsigbarheten, til tross for din egen forbannelse over misbruk av tid. Man lar seg like fordømt forføre.

Hvordan er det egentlig mulig? La meg si det på en annen måte:

Hvordan. Er. Det. Egentlig. Mulig?!

Boken er rett og slett fryktelig dårlig. Vi kommer ikke utenom det. Det hele er rett og slett ulidelig kleint. Det er et misbruk av klisjeer som knapt nok kjenner sitt sidestykke. Det er en uforståelig adjektivbruk, for hvem andre en Riley kommer seg unna ”opplyste hun” i sensuelle dialoger, gang på gang på gang? Dialoger som fra før av er pinlig dårlige. Pinlig dårlige dialoger i tåpelige historier. Dialoger som forsøksvis krydres med en overdreven og unødvendig bruk av franske ord og uttrykk.

Det er en lidelse å skumme seg igjennom samtaler om frokost, hvor vår heltinnes utkårede sjarmerer henne i senk med sitt innkjøp av bagetter, croissants og pain de chocolat. Om du klarer å la slikt passere opptil flere ganger i løpet av knappe 500 sider er du mitt overmenneske. Intet mindre.

Og ingenting reddes av harselering, forfatteren redder ikke stumpene med bitende ironi over samfunnet. Figurene er endimensjonale, enten veldig snille eller veldig slemme. Man lukter lunta før de nevnes med et ord. Det er ille.

Likevel. Herrefred, likevel.

Likevel er det hele så infernalsk underholdende og medrivende. Jeg tror jammen min hatt jeg klarte å presse ut noen tårer underveis også. Ikke sinna-tårer. Men tårer som ufrivillig kommer underveis i lesingen fordi man på uforståelig vis makter å bli rørt av den banale, elendige, irriterende, pinlige historien. Herrefred, jeg gremmes.

Jeg forstår det bare ikke. Kanskje forklaringen er forfatterens skjønne personlighet, hennes behagelige søte vesen gjenspeiler seg i bøkene hennes. Det er liksom ikke noe vondt i henne, og hun forsøker ikke annet enn å underholde sine lesere.

Problemet er ikke Lucinda Riley. Hennes fortellinger kan man velge å like eller mislike, men at leserne lar seg forføre tross all negativitet, forteller om et stort potensiale.

Det er nettopp dette som er problemet. Det som plager meg er potensialet som kastes bort. Potensialet som ligger i bunn, potensialet som spoleres på grunn av den udokumenterte vissheten om at leserne uansett nærmest ukritisk sluker bøkene. En strengere korrektur kunne reddet hennes romaner. Resultatet etter flere redigeringsrunder kunne vært mer enn godkjent. Dette er rett og slett ikke godt nok håndverk.

Jeg har nådd mitt metningspunkt. Underholdningsverdi eller ei, det er altfor mange bøker der ute til å kaste bort tid på å lese romaner med et så dårlig språk.

- Og ikke avfei dette som språksnobberi. Ta leserne på alvor. Dette er rett og slett ikke godt nok.

Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget etter ønske fra undertegnede. Forlaget får ha meg unnskyldt. Boken kommer til å selge i bøtter og spann uansett hva jeg mener.

Andre blogginnlegg: Jeg har tidligere blogget om Rileys debutroman (Orkideens hemmelighet). Oppfølgeren (Jenta på klippen) unnet jeg kun noen ord. Ikke minst foreviget jeg mitt møte med forfatteren i (dette) innlegget. En meget klam opplevelse.

Andre omtaler: De eminente bokbloggere (Lena fra Les Mye) og (Bok-Karete) er langt mer diplomatiske enn undertegnede.

Urovekkende fakta: Neste roman er snart på trappene. En del av handlingen skal etter sigende foregå i Norge. Det skal bli en sann utfordring  å holde meg standhaftig...

Gravstille, av Arnaldur Indridason

Arnaldur Indridason, hvis navn man skal slite med å uttale riktig men likevel aldri vil glemme, er en islandsk forfatter som i løpet av 2000-tallet har gjort seg sterkt bemerket – og meget populær – med sin serie om etterforskeren Erlendur Sveinsson.  Ni av hans bøker er utgitt på norsk, jeg har lest fire av disse. Sist ut er Gravstille som øyeblikkelig ble min favoritt.

Gravstille, av Arnaldur Indridason

I et barneselskap dukker det plutselig opp en menneskeknokkel. Et av barna hadde funnet beinrester i et byggefelt like ved huset og det viser seg å stamme fra mange år tilbake. Likevel finner Erlendur Sveinsson gåten interessant og setter alle kluter inn for å finne ut hvem den avdøde var, og om han eller hun ble tatt av dage. Spor leder oss tilbake til andre verdenskrig, til en familie sterkt preget av fattigdom, sykdom og vold.

”Man skammer seg for å være en slik manns offer, forsvinner inn i total ensomhet og lukker seg for alle, til og med barna sine, fordi det siste en vil, er at noen, særlig barna, kommer helt inn. Og der sitter man og stålsetter seg til neste angrep som kommer uten forvarsel og er fullt av hat på grunn av noe en ikke forstår, og hele livet blir en eneste lang venting på neste angrep, når kommer det, hvor kraftlig blir det, hva er anledningen, hvordan kan jeg styre unna? Jo mer jeg gjør ham til lags, dess mer avskyr han meg. Jo mer underdanighet og angst jeg viser, dess mer hat føler han overfor meg. Og hvis jeg viser motstand, får han en grunn til å banke livskiten ut av meg. Det fins ingen rett måte å gjøre noe på. Ingen.

Til det eneste man tenker på, er at det må bli en slutt på det og at det ikke betyr noe hvordan det skjer. Bare det blir en slutt på det.”

Det ble gravstille rundt dem.

Gravstille. Et lite ord som inneholder all verdens avmakt, sorg og fortvilelse. Kanskje den vondeste boken i Arnaldur Indridassons romanserie er like tung og vond som tittelen røper. Kriminalgåten og Erlendurs personlige problemer blir nærmest uvesentlige bihistorier. Det er historien om familien som virkelig bærer boken. Gravstille er en dyp tragisk fortelling om vold og skjulte hemmeligheter innad i familien. - Det gjør fysisk vondt, også for leseren.

Erlendur og hans gåter

Dette er altså den fjerde boken jeg leser av Erlendur og hans kompaner. Den tungsindige, dystre Erlendur er hovedperson i tre av fire. Unntaket er Irrganger hvor det er Elinborg som styrer skuten mens sjefen er i hjembygden for å ta et oppgjør med barndommens traumer.

En dramatisk vinterkveld i full snøstorm mistet den 10 år gamle Erlendur hånden til lillebroren. Det er det siste de ser av han, og Erlendurs skyldfølelse vil for alltid henge ved ham og prege hans liv.
Som voksen lukker han seg for omgivelsene og dyrker ensomheten. Han skiller seg fra sin kone etter få års ekteskap og forsøker for sent å redde forholdet til sine nå voksne barn, Eva Lind og Sindri Snær. Begge har sine utfordringer, særlig datteren. Erlendurs personlige tragedie og hans egne familieproblemer driver han ut i et stadig mer dedikert forhold til sin jobb som etterforsker. Også på fritiden etterforsker han saker som dukker opp i kjølvannet. Felles for de alle er at dette er gamle forsvinningssaker.

De egentlige etterforskningssakene har alle en historisk bakgrunn langt tilbake i tid. Arnaldur Indridason er befriende nøktern. Mens andre kriminalforfattere lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, serveres vi kun tilbakeblikk. Vi hører kun om hendelsene. Vi er ikke der.

Det hele er uvanlig nøkternt skrevet. Stille og rolig løses kriminalgåtene. Erlendur er en mørk og tung figur, og bøkene hans adopterer hans sinnsstemning. Ei heller lettes det av frodige og ville naturskildringer slik man kunne forvente av islandske romaner. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Persongalleriet er snevert og oversiktlig, alle direkte knyttet til Erlendur. Barn og kollegaer. Først og fremst blir hans datter flettet inn i historiene. Hennes liv som rusavhengig gir en ekstra byrde til hans liv, samtidig som han tynges av skyldfølelse og holdes oppe av farskjærlighet. Erlendur dedikerer seg til sin jobb som etterforsker, og setter sin lit til etterforskerne Elinborg og Sigurdur Oli. Flere har han ikke plass til i sitt liv.  Kollegaene er rake motsetninger. Elinborg er traust og fornuftig. Sigurdur Oli er umoden og til dels lite sympatisk. Den ene er kontaktsøkende, den andre holder avstand.

Det ufrivillig humoristiske ligger i navnene som i andres øyne ikke kan hjelpe for å fortone seg komisk. – Forstyrrende, i alle fall i begynnelsen, det er ikke til å unngå. Du skal ikke ha lest mange sidene før du henger deg opp i hver eneste ur-ending og tar det med deg ut av boken og inn i hverdagen. Diagnoser det gjerne som Arnaldur-nevrose. - Dette problemet får stå på bokbloggerens regning.

Plottene er gjerne både underholdende og interessante, dog langt mer nedtonet enn i den sedvanlige kriminalroman. Noen vil verdsette det, andre vil kjede seg. Nøysomheten, den snevre økonomien, i historiene er befriende, men også vanskelige. Få uvesentligheter til tross, unntakene blir ekstra synlige og forstyrrende.

Arnaldur Indridasons styrke ligger først og fremst i det psykologiske aspekter. Dette mørket som oppsluker Erlendur, de indre demoner som driver ham til å løse kriminalgåter, men som likevel ikke gir ham noen fred.

Dette mørket hever Indridasons romaner opp fra det store krimhav. Gjør de til noe mer, tilfører de noe unikt, tross mangel på genuin spenning. Noen ganger heves romanene opp til overflaten, andre ganger godt over vannskorpen. – Men kanskje aldri helt opp til land.

-----------------------------------------------
Øvrige bøker lest:

Myren, av Arnaldur Indridason

En eldre mann blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker mistanker om mord. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet i leiligheten. Kan dette settes i sammenheng med drapet? (Les omtale...)

Fjellet, av Arnaldur Indridason

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne. (Les omtale...)

Irrganger, av Arnardur Indridason

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtektsdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? (Les omtale...)

Lest og ulest i 2013: April

I teorien er jeg leselysten som få. I praksis leser jeg knapt nok en eneste bok. Jeg vet ikke hva som skjer, kanskje det skjer for mye, kanskje jeg vil for mye, kanskje jeg ikke tar meg nok tid. Jeg tenker og drømmer om bøker hver dag hvert minutt, men store utslag på leselisten 2013 gir det ikke.

 

Mens jeg klagde fælt i mars måned over forsvinnende fire bøker lest, er status for april måned nærmest på minussiden. Tre bøker. Og det er inkludert en bildebok for barn, mind you and thank you very much.

 

Lest i april

1. The Slap, av Christos Tsioklos (Les min omtale)
2. Annas Himmel, av Stian Hole (Les min omtale)
3. Trash, av Andy Mulligan (Kommer...)

Det er her jeg føler et uimotsigelig behov for å forklare opp og ned i mente at jeg brukte uendelig lang tid på førstnevnte: The Slap, en 500 siders engelsk murstein som ikke en gang var spesielt engasjerende de første 250 sidene.

 

Bildeboken Annas himmel er skrevet og illustrert for barn men passer vel så godt for voksne. Vi har mye å lære av hverandre. Det tar ikke lange stunden å bla igjennom boken, men dette er en bok man aldri vil bli helt ferdig med. Denne kan man bla i inn i evigheten. Jeg leste, tenkte, gråt og skrev.

 

Ungdomsboken Trash ble anbefalt på det sterkeste av min sønn, og jeg anbefaler den gjerne videre. Utlest i går kveld og omtale in the making. I det minste inni mitt hode.

 

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg på dette tidspunkt må bryte sammen og innrømme at jeg overhodet ikke har klart å overholde min målsetning om å lese flere verker av Sigrid Undset. (Prosjektet) er stillestående. Kanskje vi ser en progresjon i mai måned?

 

- Men livet er jo ikke bare bøker. Det er tross alt litt mer enn som så. Jeg sier ikke det er mye mer, men litt. Det skal det ha.

 

For eksempel har jeg vært i Warzawa på vennetur i fire fabelaktige dager. Dette er en by som er glimrende for den slags aktiviteter. At 85 % av byen ble lagt i ruiner under andre verdenskrig er til å miste pusten av. At byen har bygd seg så til de grader opp igjen overgår all fantasi. Resultatet er en ren, pen og velholdt by med et yrende kafeliv og trygg og behagelig atmosfære.

 

 

I april har jeg også brukt masse tid, muligens ikke nok, på petanque. Trening og spilling. Det resulterte i turneringseier på tampen av måneden. I finalen greide jeg noe jeg aldri kommer til å greie igjen.

 

Motstanderne ligger med to kuler foran gris (mål), trolig er begge to poeng. Min makker for dagen, attpåtil samboeren min, har brukt opp sine skytekuler. Jeg, som er legger, må trylle litt for å redusere og forhåpentligvis attpåtil knabbe poeng. Skyt, sier han. Uææææh, sier jeg. – Men så skyter jeg likevel da. Lar det stå til, nærmest i blinde. Rett og fin arm, for all del, men jeg var dauredd.

 

Veldig greit at det ble foreviget på tape. Hvis du skal ofre noen minutter av ditt liv til å titte på petanque, la det bli dette klippet:

 

 

Jeg trodde jeg skulle dåne. Samboeren min dånte inni seg. Publikum strøk nesten med. Motstanderne visste nok ikke helt hva de skulle ta seg til.

 

I mai debuterer jeg med det norske flagg på brystet og det er både ekstremt skummelt og ekstremt morsomt. Still gjerne som heiagjeng om dere skulle finne på å legge pinseferien til Danmark.

 

-- Men livet er jo ikke bare reiser og petanque. Det er bøker også.

 

I april har jeg gledet meg stort over loppemarked hvor jeg hamstret (denne fangsten) og jeg har grått litt over loppemarkeder jeg har gått glipp av.

 

Jeg har latt meg ryste over (forlagets svar) på avsløringen av ugrei copy-and-paste-mentalitet i den bejublede ungdomsboken Nærmere Høst av Marianne Kaurin. Fantastisk bok (les min omtale), ikke-fantastisk svar på Bok-Karetes overraskende funn. All honnør til henne. Jeg syns ikke siste ord skal være sagt i denne saken.

 

Forfatterfruen tok initiativ til å opprette en egen (litterær kvinnekanon), hvor jeg bidro med (disse tre romanene). Menn bør lese mer av kvinner og om kvinner. Det er langt mer vanlig i omvendt rekkefølge, hvor dumt er vel ikke det?

 

Sist, men ikke minst. Vi kan ikke la det forbigå i stillhet. Jeg truet med å legge ut bilder, så da gjør jeg det. I begynnelsen av måneden traff jeg nemlig denne fin-fine buketten:

 

 

For noen fyrverkeri av noen damer! Gåttabanen, så bra mennesker! Supermorsomme, knallhyggelige og knasende fine. Ingen bokanbefaling kan skrives med større innlevd overbevisning enn dette: Jeg anbefaler ALLE å møte (Ingalill), (Solgunn), (Knirk), (Siljes Skriblerier) og (Bokstavelig talt). Hvis du lurer på hva vi bedrev samkvemstiden med, kan du ta deg en titt på (dette) eller (dette). Helst begge deler, faktisk.

Ikke gidd å gjette hvem som er hvem på bildene en gang, for det er jo slettes ikke sikkert dette er bloggerne. Så diskret er jeg, nemlig!

 

Få leste bøker til tross, april måned ble riktig bra på veldig mange måter. Mai kan fort bli minst like bra. Det gledes!

Annas himmel, av Stian Hole

Designeren, illustratøren og forfatteren Stian Hole utga nylig barneboken Annas Himmel. Med illustrasjoner og fotocollager gir han i boken ekstra liv til sin lille historie om Anna som er på vei til sin mammas begravelse. Anna tar med seg pappaen opp fra sorgens mørke dyp ut i et forundringsfullt eventyr. Med ord og bilder i fantastiske farger og uendelige detaljer er resultatet en nydelig bok om sorgbearbeidelse til trøst og glede for mennesker i alle aldre.

Boken har, langt fra uventet, høstet meget gode anmeldelser. Særlig har jeg lyst til å trekke frem NRKs Anne Cathrine Straume (les anmeldelse). Dette blir en annerledes bokomtale. Jeg har ikke kunnskap og begrep til å uttale meg om teknikken Hole anvender. Jeg har derimot erfaring nok til å formidle tanker og assosiasjoner som boken ga meg.

Annas himmel, av Stian Hole

Alle bildene, de ørsmå detaljene, uendelige i antall, beriker teksten. Alle de små filosofiske betraktningene gir mening til bildene. - Mening, men ingen fasit. Leseren må selv bearbeide alle inntrykkene underveis. Det er nettopp leserens assosiasjoner som gjør boken til noe større enn seg selv.

- Mening, men ingen fasit. Akkurat som livet. Livet gir flere spørsmål enn svar. La oss drømme litt, gi oss selv tillatelse til å ikke vite svaret på alt.

Hole skisserer en forsiktig gudstro og håp om et himmelrike, men ikke på den tradisjonelle måten. Hole belærer ikke barna, men oppfordrer til å tenke selv. Også de voksne som leser boken for sine barn. Akkurat som det ikke er noen fasit over hvordan man skal leve, eller bearbeide sorg.

Vi skal ikke frykte døden. Vi skal ikke frykte sorg. Vi skal ikke være redde for å møte mennesker som sørger. Vi skal være der for hverandre, hjelpe hverandre, leie hverandre. Hånd i hånd på livets landevei.

Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg sover ikke
Jeg er vinden som blåser
Jeg er diamanter som glitrer i snøen
jeg er solskinnet på det modne korn
jeg er det milde høstregn
Når du våkner i morgengryet, er jeg der som
fuglenes sirklende flukt
jeg er de funklende stjerner som skinner om natten
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der
Jeg døde ikke

(Ukjent)

Annas himmel er en ytterst vakker barnebok. Leseren oppdager stadig noe nytt. Boken bare fortsetter å vokse og vokse. Barn vil ha glede av den sammen med voksne som leser høyt. Barn og voksne vil ha glede av å snakke sammen om boken. Barna vil vokse seg større og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Ungdom vil bli voksne og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Mennesket endrer seg stadig, livet er aldri konstant. Vi er alltid på vei.

Man velger sine egne veier, det viktigste er å ikke gå veien helt alene. Tillate seg å stoppe opp litt en gang i mellom, men alltid være på vei. Gå sammen med noen, vente litt, gå i forveien, bli ventet på.
Vi velger selv hvordan vi oppfatter, reagerer, handler. Det gjelder å se muligheter. Det vakre, forunderlige, i selv det mest uventede. Vi må våge å se, og å tørre.

Barn er vidunderlige til å tørre.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Gråter en skvett i det ene øyeblikket, gapskratter i det neste.

Jeg vet, for jeg har barn selv. Et barn som tok frem fargestiftene sine da vi trengte det som mest.  Et barn om ga oss farge i tilværelsen. Akkurat som lille Anna.

Sønnen min var bare to år gammel da søstrene hans ble født - og døde. Bare to år gammel satt han stille med den ene søsteren sin på fanget og forsøkte å gi henne en liten sjokolade. Et par dager senere satt han på nytt med en annen søster på fanget. Det var først da han skjønte at noe var fryktelig galt. At alle rundt ham var triste. At det var en stillhet der som ingen ord eller klemmer kunne gjøre det godt igjen. Da han var tre år gammel var det helt normalt for ham å ta med søstrene sine i godnattsangen. Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, Du er god du holder av meg, Kjære Gud gå aldri fra meg... Fire år gammel dekket han to plasttallerkener for mye til middag. Jentene måtte da også få sitte ved bordet. De var jo rundt oss hele tiden. Fem år gammel sendte han opp sin nye gassballong opp i himmelen. Kanskje fløy den helt til søstrene hans? Seks år gammel spiste han kake på graven. Bursdagen deres skal være en fin dag og på bursdager spiser man kake. Han passet på å søle litt kakesmuler, slik at også de skulle få smake. Det var like før blomstene også ble vannet med cola, noen få dyrebare dråper. Sju år gammel så han to fugler som danset i tospann i luften. Kanskje var det jentene våre? Og hva med de sommerfuglene der borte? Kanskje det var... Tenk om, mamma. Tenk om. Åtte år gammel betrodde han sin mormor at hver gang han så to stjerner lyse litt ekstra tenkte han på søstrene sine.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Barn kan. Barn tør.

Alt har to sider, sier Anna.

Annas himmel fanger essensen i nettopp barns åpenhet og vidunderlige evne til fantasi.  Jeg er ikke i tvil. Et barn og en voksen som sammen leser Annas himmel vil begge ha glede av boken, og begge vil ha glede og trekke lærdom av hverandres tanker og assosiasjoner. Boken vil aldri være ferdiglest.

Boken vokser.

Den klokeste er ikke den som vet, men den som vet at man ikke vet. Veien blir til mens man går. - Døden er ingen endestasjon.




Kilde: Mottatt leseeksemplar fra forlaget. (Bla elektronisk i boken)
Andre bloggere: Foreløpig ingen bokbloggere. For så vidt forståelig nok. Det er alt annet enn enkelt å omtale denne type bøker. Slike bøker leses ikke. De oppleves.

The Slap, av Christos Tsiolkas

I 21 dager har jeg kost og slitt meg gjennom den australske bestselgeren The Slap. Nominert til Man Booker Prize og (uhm) vinner av diverse andre priser. Kritikerne har vært lunkne, men lesernes respons har vært formidabel. Boken har vært en slik lesersuksess at historien har resultert i en TV-serie (se teaser). I 2011 kom boken ut på norsk, tittelen er Et slag i ansiktet.

Jeg brukte 21 dager på boken. Engelsk tar tid. Halvparten av tiden ville jeg slenge fra meg boken. Den andre halvparten satt jeg pal og leste.

The Slap, av Christos Tsiolkas

Hector, av gresk opprinnelse, og Aisha, av indisk opprinnelse, har passert førti år. De er gift, har to barn sammen, og bor trygt og godt i Melbourne.  En sommerdag inviterer de familie, arbeidskollegaer og nære venner til et stort grillselskap i deres hage.

Blant gjestene finner vi Aishas beste venninne Rosie, hennes mann og deres uregjerlige sønn, Hugo. Hugo er snart fire år, blir fremdeles ammet, og er preget av en lite konsekvent barneoppdragelse. Hugo gjør som han vil, hans temperament utbrudd blir ikke korrigert og i barneskokken fremstår han som en liten terrorist. Da han oppfører seg truende mot lille Rocco, reagerer hans far, Hectors fetter Harry, instinktivt og gir Hugo en real ørefik.

Denne store, lille hendelsen angir startskuddet for en nesten 500 sider lang roman som har høstet stor applaus og voldsomme salgstall, ikke minst i forfatterens eget hjemland Australia. – Men ikke la deg forlede til å tro at det handler om barnemishandling.

Handlingen er av liten betydning. Forfatteren inviterer deg i stedet for inn i sinnet til åtte personer.

Vi følger åtte av selskapets vertskap og gjester gjennom dagene, ukene, månedene etter grillfesten. Tross tilsynelatende gode liv, både økonomisk og sosialt, er ingen av dem helt tilfredse. Hver og en sliter med vanskelige forhold være seg i kjærligheten eller vennskap, kanskje mest av alt til seg selv.

Hector er relativt lykkelig gift med Aisha, men med et utseende som en gresk gud er det vanskelig å holde seg på matta. Aisha er familiens hovedforsørger som eier av en veldreven veterinærklinikk, men er likevel ikke lykkelig. Noe mangler. Hun har liten eller ingen kontakt med sin egen familie, et savn som forsterkes av mannens nære forhold til sin slekt. Hennes nærmeste venninner, Rosie og Anouk, blir substitutter. Når Rosie saksøker Hectors fetter for barnemishandling, tvinges Aisha til å velge side. Hectors foreldre viser ingen forståelse for hennes valg. Hans far Manoli som tidligere har hatt et godt forhold til svigerdatteren, er dypt skuffet og fortvilet. Aisha velger Rosie. Rosie hvis mann, Gary, er alkoholiker. Rosie som vanligvis unnviker konflikter, glatter over, overbeskytter og likevel forsømmer. Hun ammer sin snart fireårige sønn, Hugo, i redsel for å være overflødig. Hun trenger at noen trenger henne.  Anouk er den eneste som tør konfrontere henne. Anouk, uavhengig og sterk. Suksessfull manusforfatter av en av Australias mest sette såpeserier. Anouk som lever livet med eller uten sin elsker, Rhys, såpeseriens store helt. Ufrivillig misunner hun likevel sine venninners trygge familieliv. Hun savner tilhørighet. Dette er stikkordet også for bokens to yngste bipersoner. Connie og Rickie er begge 17 år og bestevenner. Connie er foreldreløs og bor hos sin tante, går på skole og jobber som assistent for Aisha. Hun er dypt betatt av sjefens kjekke mann, ingen av hennes jevnaldrende når opp til ham. Rickie er forelsket i kompisen Nick, kanskje litt i Hector også. Han vet ikke helt. Han er usikker og rastløs, eksperimentell og søkende, som bare syttenåringer kan være.

På sidelinjen, men egentlig i søkelyset, finner vi Harry. Fetter av Hector, gift med Sandi, far til Rocco. Han er bra på sitt beste, forferdelig på sitt beste. Harry har et slepphendt forhold til både dop og kvinner, og uten tvil et sinneproblem. I bokens innledning går dette ut over en treåring. Noen mener han er uskyldig, andre mener gutten tryglet om det.

Selve hendelsen og dens konsekvenser har liten betydning. Harry blir politianmeldt og saken føres for retten, men rettsgangen er det overraskende lite fokus på. Forfatteren har simpelthen anvendt en vanskelig episode, et dilemma, som utgangspunkt for å la leseren bli kjent med personer innenfor en tilsynelatende helhetlig gruppe. For utenforstående virker gruppen å ha et godt samhold, alle er helt eller nærmest innenfor samme livssituasjon, alle deler av et etnisk og kulturelt mangfold som er blitt enhet.

I stedet for serveres leseren for kulturkollisjoner, sårbare diskusjoner om barneoppdragelse, blod tykkere enn vann-dilemmaer og vanskelige forhold. Gjennom å fortelle om de ulike personene i tredjeperson, serveres usympatiske trekk hos samtlige. Alle har sine svin på skogen, få har evne eller vilje til å se sine egne feil, alle forventer mer av andre enn seg selv.

Åtte personer altså, menn og kvinner fra 17 til 80. Ikke overraskende blir persongalleriet svært ujevnt. Noen blir de reneste tegneseriefigurene, andre igjen smyger seg nærmest inn under huden på deg. Det mangler dybde og jeg savner mer fokus på handlingen, utgangspunktet. Jeg plages av det australske lettsindigheten når det gjelder dop. Jeg kan ikke fordra det faktum at forfatteren krydrer hvert eneste kapittel med erotikk av ymse slag. Jeg henger meg opp i den overdrevne banningen. The Slap er langt fra perfekt.

Det er persongalleriet som på godt og vondt fikk meg til å bla om side etter side. Det er persongalleriet som både plaget og gledet meg. Noen av personene var blasse, overfladiske, overflødiske. Andre ekte, interessante, troverdige.

Høydepunktet kom til slutt, takk og lov for at jeg holdt ut. Drivet var uimotståelig. Side etter side, det var umulig å unngå å falle litt, akkurat nok, for denne page-turneren. Jo, det var verdt det. - Bare ikke forvent deg for mye.

-----------------------------

Kilde: Bok gitt av Norges beste kvinnelige petanquespiller.

Andre bloggere: Boken ble oversatt til norsk i 2011 med tittelen Et slag i ansiktet. Aftenpostens anmelder mente (dette) om boken. Så vidt meg bekjent har ingen norske bokbloggere skrevet om boken, dog har en del svenske og hordevis av engelskspråklige bloggere gjort det.. Omtalene er kun et googlesøk unna.

En bokshopaholiker blir skamløs

Hun: Åh!! Det er loppemarked i helgen! Vi må dit!

 

Han: Nei, du har nok bøker!

 

Vi dro på loppemarked.

 

Selvsagt.

 

 

I forgrunnen: 80-ish % av utbyttet, podens fotballbøker ble ikke med på bildet. I bakgrunnen: En trøste-cola, en stk oppgitt, resignert privatsjåfør og en overfyllt bokhylle.

 

Han: Vi har ikke plass til flere bøker!

 

Hun: Nei...

 

Det kommer flere bøker i hus. Man trenger ikke være rakettforsker for å forutsi dette.

 

 

Ok, så må bøkene stå stablet på bordet enn så lenge. Ok, så må du få kink i nakken for å se på loppis-funnet mitt. Ok, så trenger jeg strengt tatt ikke bøkene, men gud hjelpe meg så lykkelig de likevel gjør meg.

Jo visst, har jeg lest flere av bøkene fra før. Trylleglasset for eksempel, hvis bok jeg leste i forifjor og enda gråter litt inni meg av. Klart jeg må ha en slik i hus. De dødes tjern for eksempel, hvis bok og film er lest og sett mer enn en gang. Men jeg hadde den ikke fra før, og det MÅ man bare. Den engelske pasient for eksempel, en bok jeg leste for altfor mange år siden som definitivt må leses igjen. En dag. Senere Lena, som var blant bøkene jeg valgte ut i norsk særemne for nesten et kvart århundre siden. Elstad-samlingen min er slettes ikke fullført, men jeg jobber definitivt med saken.

Nei visst, kommer jeg ikke til å lese alle disse bøkene. I alle fall kommer jeg neppe til å lese Miguel Littíns hemmelige oppdrag i Chile med mindre jeg faktisk gjør alvor ut av Gabriel Garcia Marquez-forsettet mitt. Mitt personlige oppdrag er likevel og like fullt å fullføre samlingen av hans bøker. Av grunner jeg ikke kan publisere i all offentlighet.

Resten derimot, resten gleder jeg meg til å lese. Innsirkling, definitivt, for da får jeg også omsider lest Innsirkling 2 som jeg har ulest og signert i bokhyllen. Gravstille, som er perfekt vente-på-toget-lektyre. Noen ville kalt det galskap, men jeg velger altså å gå masse bratte bakker for å måtte vente på toget en halv time etter jobb, i stedet for å gå noen hundre meter til bussholdeplassen, vente noen minutter på bussen som tar meg rett hjem. Kjærlighetens historie knappet jeg før jeg fikk tenkt meg om, blodet suste for mine øyne og ører. "Vent, denne har jeg hørt om. Ja! Ett eller annet sted!"

Og så da, dere. To kill a mockingbird. I've got chills, they're multiplying. And I'm loosing self control.  Her mistet jeg all kontroll. Mannen som stod ved siden av meg kan bekrefte dette.

Kjære ukjente mann. Du som nå googler "Skamløs heks i Askerhallen stjal bok rett foran nesen på velmenende eldre herre". Jeg innrømmer det, jeg så at du hadde samlet deg en pen bunke Penguin-bøker og at du så gjennom fangsten din i ro og mak. Jeg innrømmer at jeg ikke tenkte meg særlig godt om da jeg knabbet To kill a mockingbird og skjelvende hvinte "Denne har jeg sett etter i såååå mange år". Jeg innrømmer det. Jeg innrømmer til og med et stikk av dårlig samvittighet. Det skal du vite. Jeg vet at det ikke hjelper stort, men tenk deg den umiddelbare lykkefølelsen boken ga meg.

Ja menn, unnskyld, da!