2010, So long and thanks for all the fish. 2011, godt nytt leseår!

2010 i tall...

I 2010 har jeg lest 53 bøker og 1 lydbok. Dette var en gave fra min sønn som for øvrig hadde blakket seg helt på gave til meg. Min aller første lydbok! 29 av bøkene var av norske forfattere, og 3 bøker leste jeg på engelsk. 7 av bøkene jeg leste i løpet av året har jeg lest tidligere. 11 bøker er beregnet for barn og ungdom, flere av disse har jeg anmeldt i regi av Bokbloggturneen. 13 bøker har jeg definert som klassikere, uavhengig av årstall. Noen gamle, noen nye.


Hele 10 bøker har fått plass på stjernehimmelen, og 19 er på nippet til å tre inn i det innerste. 15 var helt ok, mens 6 var heller kjedelige. 3 var råtne, men heldigvis ingen fullstendig bortkastede.

Hva med 2011, da?

Tre av bøkene jeg leste i 2010 var av Jo Nesbø: Marekors, Panserhjerte og Doktor Proktors tidsbadekar. To Harry Hole og en morsom, altså. Jeg liker Jo Nesbø, og det ikke bare fordi han har skrevet verdens fineste fotballsang og følgelig heier på riktig lag. Jo Nesbø har en vidunderlig fin driv i fortellingene sine, språket er befriende finurlig på en enkel måte, han er morsom og klekker ut vidunderlige krimgåter. Han får neppe Nobelprisen i litteratur med det aller første, for all del, men det er deilig underholdende. Panserhjerte er muligens hans aller beste Harry Hole-bok, nest etter Rødstrupe og Frelseren. Snømannen er oppskrytt, den vil jeg ha meg frabedt. Doktor Proktors tidsbadekar var som ventet fabelaktig morsom, dog med et litt håpløst tema: Endre historien, ved å gå tilbake i tid. Bøker som omhandler dette er i utgangspunktet dømt, men jeg prøvde å svelge det hele og krampeaktig minne meg om at dette er en humoristisk barnebok.

Much ado about nothing, poenget mitt er: I 2011 vil jeg lese den gjenstående Harry Hole-boken: Sorgenfri. Poden fikk dessuten den siste Doktor Proktor-boken i julegave, så også den må leses i det nye året. Jeg gleder meg!

Forrige blogginnlegg omhandlet Sigrid Undset. I 2011 vil, skal og bør jeg lese flere bøker av henne. Generelt sett har jeg lyst til å lese flere klassikere, gjerne også klassikere jeg har lest tidligere. Jeg får se hva jeg kommer over på vårens loppemarkeder. Oh… Posesalg på bøker, kan lykken bli større?

Bygdas fantastiske bibliotek må få flere besøk av meg. En bra start er å finne igjen lånekortet, men enn så lenge har jeg fått fingra i podens kort. Jeg har intensjoner om å tvinge ham med meg også, for den gutten skal bli like glad i bøker som meg. Ja til nesa nedi bøker, nei til endeløse dager foran tv-sporten.

Det jeg er som stoltest av i 2010 er at jeg maktet å kjempe meg gjennom Ringenes Herre. I ti år har den samlet støv i bokhylla mi, i langt flere år har den ligget som en fæl klump på samvittigheten. Side etter side, fanfare og konfetti, jeg greide det. Hva blir så det store prosjektet i 2011?

Bøker fra de forskjellige kontinentene, kanskje. Lysten er der, men dørstokkmila er lang. Et perfekt prosjekt, med andre ord. La meg tygge litt på ideen.

Minst 50 bøker skal i alle fall bli lest, sånn cirka en bok i uken er overkommelig selv for min sneglelesehastighet. En god del uleste bøker står allerede og venter på meg i bokhylla.

Godt nytt leseår!

Sigrid Undset: Fire av Femhundrekronersdronninga

Noen ganger leser man bøker som kryper inn i hjertet. Av og til får disse bøkene en ny betydning, når man tjue år senere leser dem på nytt. Bøker som man leser, elsker, og ikke ønsker å skrive om fordi man er redd for å ikke finne de riktige ordene.



Lest i 2010-33,34,35 Kristin Lavransdatter, av Sigrid Undset

Denne høsten har jeg tatt frem Sigrid Undset igjen. Det er definitivt ikke det samme å lese bøkene hennes som 15-åring og som voksen. Jenny har jeg lest flere ganger opp igjennom årene, men Kristin hadde jeg ikke lest i siden ungdomsskolen. Jeg leste tusensidersverket mens jeg lå hjemme med isjias, og det blir lenge til neste gang. Begge deler, ja. Den er mektig, gudhjelpe meg. Tidvis heller tung og et ork å lese, men når man har kjempet seg igjennom, grått, ledd, vært frustrert, himmelfallen og forferdet, ender man opp med å forstå at man har lest noe virkelig stort. Stort, og det langt mer enn i antall sider. Her er det hjerteskjærende kjærlighet og ulykke, brennende religiøsitet og en kamp med seg selv. Alle kjenner historien, men ikke alle tar seg tid til å lese verket. Gjør det. Berik deg selv.

Lest i 2010-53 Jenny, av Sigrid Undset
Mens Kristin Lavransdatter er Undsets desidert mest kjente verk, er og blir Jenny min soleklare favoritt. Jenny, den unge kunstneren som slites mellom sitt eget ønske om å leve sitt eget liv, og samfunnets forventninger til henne. Hun forlover seg, men innleder etter hvert et forhold til hennes svigerfar, som også er en kunstnersjel. De ønsker ingen forpliktelser overfor hverandre, men lykken blir likevel ikke tilfredsstillende.

Lest i 2010-50 Fru Marta Oulie, av Sigrid Undset
Etter disse bøkene fant jeg ut at det var på høy tid å lese mer av femhundrekronersdronninga. Fru Marta Oulie ble neste bok ut. I dagbokform fortelles historien om Marta, gift med den sykelige Otto og elskerinnen til hennes manns beste venn Henrik. Hun føler seg fanget i ekteskapet, og hennes eventyr får henne til å føle seg levende, som et individ. Hun veksler mellom stolthet, tvil, skam og skyld. Boken var Undsets debut, et temmelig vågalt stykke der bokens første sagnomsuste setning er ”Jeg har vært min mann utro”.

Lest i 2010-51 Splinten av trollspeilet, av Sigrid Undset
Temaet er det samme i Splinten av trollspeilet, to lange noveller som sammen danner en roman. Historiene om Fru Waage og Fru Hjelde gir som i Fru Marta Oulie et bilde av datidens samfunn, hvor kvinnens plass først og fremst var i hjemmet, som kone og mor. Disse tre kvinnene søker alle etter lykken, og forvirrer seg inn i armene til andre. Er dette kjærlighet? Er dette kun en gjentakelse av ekteskapet? Hva driver disse kvinnene? Ensomhet? Erotikk? Hevn? Sorg? En historie har alltid flere sider, og man kan elske eller hate disse fortellingene.

Jeg velger det første.

En dåre fri, av Beate Grimsrud

Knirk har tatt initiativet til Nordisk Samlesing hvor bloggere som ønsker det leser bøker nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og legger ut sine anmeldelser en gitt dato. Dette er første bok ut.



En dåre fri, av Beate Grimsrud
Eli er ikke bare Eli. Hun er også Erik, Espen, Emil og Prins Eugen. Av og til er hun noen helt andre. Erik er hissig. Erik slår og bryter seg frem, knuser glass og er aggressiv. Espen finner og finner, mens Emil er en skøyer. Prins Eugen er pompøs, en eventyrlig forteller og underholder. Han er sentrum i et hvert selskap. Mangler impulskontroll og er lett stormannsgal. De små guttene og prinsen kjemper daglig med Eli om å styre hennes liv. Av og til klarer hun å be guttene vente, inngår kompromisser, og andre ganger gir hun opp å være Eli. Hun vil ikke, orker ikke, ønsker ikke.

Jeg låser aldri døren til leiligheten. Jeg går gjennom parker og mørke gater sent på kvelden. Jeg er ikke redd for fugleinfluensa eller kugalskap. Det angår ikke meg. Jeg tenker: All fare kommer innenfra.Vi følger henne helt fra barndommen, gjennom oppveksten, gjennom hennes forfatterskap og voksne liv. Hun beskriver skammen hun er redd for å overføre til sin mor, ved å innrømme hvordan hun faktisk sliter. Samtidig har hun et sterkt ønske om å synliggjøre sykdommen. Ikke fordi hun ønsker å være sykdommens ansikt utad, men fordi hun ønsker å skape forståelse og minske fordommer mot andre i samme situasjon. La oss lære å godta avvik i samfunnet. Lære at annerledeshet er en rikdom, en kilde til kreativitet og glede. Det handler ikke om normalitet versus galskap. I vår verden er det rom for begge deler.

Vi følger hennes kamp og det slår meg at hun må være et fantastisk spennende menneske som har så mange nære venner som følger henne i tykt og tynt. Vi blir frustrerte over psykiatriens tunge medisinering, utmattende psykoterapier, hennes vansker med å fungere som normalt, og likevel tillate seg en stor grad av annerledeshet. En positiv annerledeshet. Eli er enormt ressursrik, har solide støttepersoner i sin omgangskrets, er multikunstner og følges tett av helsepersonell. Hun blir gang på gang tvangsinnlagt, men fortsetter å kjempe. Hun er rasende sterk.

En ting jeg er takknemmelig for etter alle disse årene, er at jeg er blitt mindre fordomsfull og mer åpen for mennesker med avvik. Det fins alltid en frisk side bak forvirringen, bare man lytter.
Hovedpersonens schizofreni gir også en annen interessant aspekt: kjønnsløsheten. Er dette en følge av hennes guttestemmer, eller er det hennes bevisst eller ubevisste ønske eller usikkerhet om å være et annet kjønn som fremprovoserer hennes schizofreni med alle guttestemmene?

Ikke alt ved boken appellerte til meg. Tidvis kjedet jeg meg. Det betyr dog ikke at dette var bortkastet tid. Definitivt ikke. Det er lenge mellom hver gang man føler man har lest en så viktig bok. For det er det den er. Viktig. Veldig viktig.

Hvorfor?

Det er en sterk bok Beate Grimsrud har skrevet. Nært, humoristisk, trist, trasig, full av opp- og nedturer. Jeg kan ikke huske å ha lest noe i nærheten. Det er enkelt skrevet, samtidig som det rommer så mye.

Vi ser ikke bare den psykisk syke pasienten. Langt, langt i fra. Vi ser mennesket.

Av måneskinn gror det ingenting, av Torborg Nedreaas

Jeg ramlet over boken nærmest ved en tilfeldighet. Noen hadde nevnt den på en nettside, jeg bemerket nærmest ubevisst at det er en bok jeg burde ha lest men det har aldri passet seg slik likevel. Et tilfeldig besøk på biblioteket førte til et kjapt søk på databasen, etterfulgt av en innstendig bønn til bibliotekaren å lete i arkivet i tilfelle de likevel hadde den… Og så, endelig, hadde jeg den i hendene.

Av måneskinn gror det ingenting, av Torborg Nedreaas

En tenåring forelsker seg i sin lærer og de innleder et av- og påforhold som skal vise seg å vare til hun er i 30-årene. Hun ofrer seg totalt i forholdet, hvor han alene styrer det som skjer og, kanskje mest av alt, det som ikke skjer. Forholdet må skjules for alt det er verdt. Mens Johannes med tiden forlover seg og gifter seg med datteren til en av de fremste i bygda, må bokens hovedperson leve med fornedrelse og baksnakk.

Bokens hovedperson blir gravid. Ikke bare en gang, men flere ganger. Å få barn utenfor ekteskapet er ikke akseptert. Økonomien tillater det ikke, og heller ikke bygdetrollet. Hovedpersonens søster opplever det samme. Da hovedpersonen for første gang skal hilse på barnet, møter hun barnets bestemor som avfeier det som ”skammen vår”. Klart boken skapte brudulje og formodentlig ettertanke da den kom ut i 1947. Ikke bare da: fremdeles kan vi lære av historien. Boken omhandler tunge tema som, utenom abort, kvinnesak, skadelige arbeidsmiljø, utroskap og skam. Temaer som enda den dag i dag er delvis tabubelagte. Nedreaas avla kraftig kost i sin debut med dets oppgjør mot moralisme og kritikk mot samfunnet.

"Menneskene er så svake for måneskinn. Det blender dem ikke. Det brenner dem ikke."

Boken starter med at hun blir plukket opp på en togstasjon av en ukjent mann. Det forklares aldri hvorfor hun blir med, om det er avtalt. Hjemme hos ham setter hun seg ned. Drikker. Røyker. Forteller. Boken er nærmest en enetale, ispedd små kommentarer om kroppsspråk og dialogen dem imellom underveis. Hun sitter der i timevis. Når morgenen gryr reiser hun seg opp fra stolen, tar på seg kåpen og går.
Hun beretter om en kjærlighet, en sorg og en lengsel så sterk at man må tilgi hennes umodenhet og blinde tro på Johannes. Hun makter ikke gi opp sin kjærlighet til ham. Den vender alltid tilbake.

Dette er en kjærlighet som ruinerer, som ødelegger henne. Kjærligheten gir henne ikke annet enn sorg og fortvilelse. - Små stjålne øyeblikk av lykke som ødelegges når virkeligheten inntreffer. Når sollyset skinner.

Hele deres kjærlighetsliv foregår i nattetimene, i skumringen, i måneskinnet. Om dagen kjølner hans følelser, hun veksler mellom desperasjon og et håp om å komme over ham. Bygdetrollet skaper skyld og skam i henne. I måneskinnet er alt dunkelt, vakkert.

– Men ingenting gror. Måneskinnet er kun en illusjon om lys. Kun en illusjon om kjærlighet.

Desiland, av Mala Naveen

For en tid tilbake fikk jeg en spennende bok fra Aschehoug i postkassen. Boken er skrevet av debutanten Mala Naveen. Debutant i romanverden, vel og merke, da hun fra før bidratt med tekster til ”Svart på hvitt” og ”Rosa prosa”. For øvrig er hun journalist i Aftenposten, og har tydelig pennen i sin makt.


Desiland, av Mala Naveen
Vi følger familien Mehta, en norsk-indisk familie på fire bosatt på Stovner i Oslo. Hvert av familiemedlemmene gjennomgår hver sin personlige utvikling, og vi følger deres dannelsesprosess både som enkeltindivider og som familie. Fire eksistensielle kriser som flettes sammen fra fire perspektiver. Sammen og hver for seg slites de mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. De passer ikke helt inn i noen av samfunnene. Likevel handler det om langt mer enn å finne seg til rette i et nytt land. Først og fremst handler det å finne seg til rette i seg selv.

Familien
Mor Bharati tar oppgjør med sitt eget liv, sin stilling i familien, i jobbsammenheng og i sin sosiale bekjentskapskrets. Mest av alt tar hun oppgjør med sitt eget ekteskap.

Far Shyam finner seg ikke helt til rette på sin arbeidsplass, føler seg mindreverdig og drukner seg i sin store lidenskap: Bollywoodfilmer. Han griper tak i sin ide om å utgi sangene fra disse filmene på norsk, og får hjelp av parets leieboer.

Storebror Suraj flykter fra sin store kjærlighet Nicki og ender opp i Bombay hvor han ønsker å skape karriere – og et nytt liv. Sammen med sin nye kamerat etablerer han et firma, men han søker hele tiden nye utfordringer og mening i tilværelsen.

Lillesøster Mita gjør opprør fra sin mor og samfunnet. Ønsker å løsrive seg fra særlig sin mors holdninger til hvordan hun skal leve sitt liv. Mita ønsker å etablere seg som filmregissør, men savner aksept og anerkjennelse fra sin egen familie. Hun flytter ut fra foreldrenes blokkleilighet og flytter inn til en liten hybel på Grønland. Der etablerer hun seg i sin egen flerkulturelle vennegjeng, og forelsker seg.

Litt sånn ellers
Personlig syns jeg hennes sterkeste portrett er av Barathi. Forfatteren unnskylder ikke hennes handlinger, men leseren forstår hvorfor hun handler som hun gjør. Alt er ikke like enkelt å tolerere, men det er troverdig. Faren fremstår litt som en kariaktur, men man er likevel nødt til å like ham. Overraskende nok skildrer forfatteren langt bedre foreldregenerasjonen, enn Mita og Suraj, som er fra hennes egen generasjon.

Boken sneier innom problematikk som arrangerte ekteskap, kjønnsrolle og hverdagsrasisme, men man dveler ikke ved dette. Det er som det er, og er for så vidt troverdig. Man kan ikke ta alt innover seg, for det blir en bremsekloss. Man lærer seg til å se litt videre, ikke nødvendigvis godta men likevel innfinne seg med at det er en realitet. Ikke la det bety for mye.

For meg personlig er det perfekt med handling i Groruddalen og Grønland. Forfatteren er tydelig lommekjent, og når jeg selv har tilbrakt riktig mye tid disse stedene er det gjenkjennelsesfaktoren stor. Jeg har attpåtil bodd på Stovner med norsk-indisk husvert. I tillegg bidrar historien om Suraj til at vi tar turen over til India og opplever litt av atmosfæren og livet i Bombay.

Akkurat her svikter historien litt i mine øyne. Jeg får ikke helt grep om Suraj, det blir litt for vagt, og jeg klarer ikke helt å forstå ham som person. Jeg blir nysgjerrig på ham, har lyst til å vite mer, lære ham å kjenne, forstå hans handlinger og reaksjoner. Det er noe som mangler, ett eller annet, som svekker romanen.

Hva jeg syns..?
Noen sammenligner forfatteren med Zadie Smith. Jeg må si meg enig. Smiths entusiastiske og frodige personskildringer, sammenflettinger av historiene sett fra de ulike personenes ståsted, treffer meg midt i blinken. Forfatteren av Desiland lykkes i rimelig stor grad med det samme. Jeg liker boken. Jeg liker familien, hvordan de på hver sin kant forsøker å realisere seg selv, men likevel bevisst eller ubevisst søker tilbake til hverandre. Jeg likte det så godt at jeg måtte porsjonere ut kapitlene, for å nyte det i det lengste.

Språklige virkemidler
Noe uvant kanskje, i romaner for voksne, da forfatteren krydrer teksten med utdrag fra MSN Messenger samtaler mellom søskenparet. Det kunne gått begge veier. Personlig likte jeg det, og samtalen bidro til å gjøre det hele troverdig og virkelighetsnært. Samtalene understreker deres personligheter og deres forhold til hverandre., hvordan de kommuniserer med hverandre. Hva de sier – og ikke sier.

I tillegg blir teksten krydret med indiske vers og norsk oversettelse av disse. Jeg likte det. Det var nesten så jeg hadde lyst til å stikke ned på sjappa og leie meg en film med Raj Kapoor og Nargis. Selveste!

Om språket for mange er litt for mye av det gode, er det for meg litt for mye av det gode når det gjelder personer og hendelser. Hun skriver så mye om så mange.
Bipersonene er viktige, ja visst, men det fører dessverre til at man ikke helt blir kjent med dem det faktisk handler om. Dette gjelder også hendelsene i boken. Mye kunne med fordel ha blitt redigert bort. Slik som at Mita falt på isen og brakk armen. En hendelse som ikke hadde noe med historien eller dens forløp å gjøre. En detalj som bare blir forstyrrende og som tar opp unødvendig plass. Jeg har inntrykk av at forfatteren vil så mye, det er ikke grenser for fortellergleden hennes. La henne for guds skyld utgi flere bøker, men hold henne litt i tøylene…

Tross alt
Dessverre mangler det lille ekstra, det som får meg til å legge igjen boka med klump i magen og drømme om dem om natten. Slutten ble en liten nedtur, den var ikke så gripende og spennende som jeg skulle ønske den var. Som det var lagt opp til at det skulle være.

Likevel er det noe her som jeg har fryktelig lyst til å lese mer om. Jeg vil lese mer av henne. Hennes språk appellerer i stor grad til meg. Jeg elsker hennes fyldige språk, hennes setninger som nesten ikke tar slutt i all sin lekenhet. Litt for mye av det gode til tider, kanskje, men likevel for en fryd å lese.

Jeg venter spent på neste! Dette ga - tross alt - absolutt mersmak. - Flott debut!
Relaterte nettsider:Aschehoug sin bokomtale
Mala Naveen sin hjemmeside
Bokomtaler: Knirk, Anettes bokboble, Pia V, Assadnasir
Bokelskerinnens intervju med forfatteren

Så ventet, men likevel så brått...

På jakt etter en skytsengel, av Eira Storstein

Dette er Eira Storstein sine egne memoarer fra sin barndom, det er forfatteren selv som er bokens Kira.

På jakt etter en skytsengel, av Eira Storstein

Vesle Kira mister sin mor som ettåring. I voksen alder blir hun spurt om hun noen gang har opplevd en stor sorg. Kira svarer nei. Hvordan kan man vel sørge over en mor man aldri har kjent?

Boken åpner med Kiras sjokk da hun og storesøsteren Åsta finner sin livløse mor i sengen en tidlig morgen. De dytter henne, kiler henne, ingenting hjelper. Snart kommer Hun inn i familien. Farens nye kone fremstår som deprimert, kald og aggressiv. Jentene blir fysisk avstraffet, må greie seg på egen hånd og lister seg på tå rundt i huset for ikke å provosere stemoren. Hun blir kun omtalt som Hun. Jentene straffer henne med ikke å knytte seg følelsesmessig til henne.

Boken er smertefull. Jeg leste boken med en vond klump i magen gjennom alle de 200 sidene. Mest smertefullt var det likevel ikke å lese hva Kira opplevde i barndommen, men å lese om hennes oppfatninger av hva som hendte. Boken er skrevet fra et barns ståsted, hvor boken ikke gir oss noen oppskrift for hva som er rett eller galt, eller hvorfor personene er som de er og hvorfor de utfører de ulike handlingene. Det er vondt å se denne sterke overlevelsestrangen til barna. Det griper deg om hjertet når Kira og søsteren som barn vasker ned leiligheten før barnevernet kommer. De stiller ingen spørsmål om hvorfor de voksne ikke tar ansvar, hvorfor ingen av naboene griper inn. Det bare er slik. De ønsker bare å beskytte sin far og bevare det lille fotfestet de har å forholde seg til.

En sår og smertefull bok, altså. Interessant er den også ut fra et samfunnshistorisk perspektiv da handlingen er satt til etterkrigstiden i Oslo. Landssvikere og nasjonale helter, hvordan man måtte snu på krona, stikkende ullstrømper og omsydde kåper, feriekoloni og utedo.

- Men mest handler det om sorg. En usynlig sorg man ikke tror er der men som man likevel må bearbeide. Bare slik kan man komme videre. Bare slik kan man finne sin skytsengel.

Five mins of fame

I alle fall i bokhandlerverden... ;o)

LES er Cappelen Damms magasin som sendes til bokhandlermennesker landet rundt. For en tid tilbake ble jeg kontaktet av Nina fra Bokbloggturneen som lurte på om jeg kunne tenke meg å stille opp i spalten "Bloggeren anbefaler". Jeg tror jeg svarte noe sånt som:

JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!

Bokanbefalingen - Jasper Jones - jeg ble sitert på kan leses i sin fulle (Jeg mener det. Den er lang.) lengde HER. Jeg ble begeistret på ordentlig!

Siste utgave av LES kan lastes ned fra denne siden.

Ellers har jeg fått den over av Julie, hvis blogg jeg liker veldig godt. Veldig godt. Tusen takk, setter stor pris på en slik oppmerksomhet. Med awarden følger to utfordringer. Den ene er å anbefale fem blogger, men jeg er for sær til å gjøre det. I stedet for at dere skal bruke tid på å lese fem bloggtitler, kan dere heller klikke dere inn på linken til Julies blogg. Den ville jeg uansett nevnt som en av de fem. Dog, som nevnt, jeg er fryktelig sær på disse tingene.

Den andre utfordringen derimot, tar jeg gladelig i mot: Nevn tre favorittforfattere og fremhev en bok av hver av disse. Slikt kan jeg like!

1) John Irving. Til min venninne Majs forvirring ynder jeg å se det irvingske i de fleste bøker. Når jeg tenker meg om gjorde jeg det i min anbefaling av Jasper Jones også. Oi. Uansett. I alle fall. John Irving går rett hjem hos meg, selv om jeg riktignok ble durabelig skuffet over den sjokkerende dårlige Den fjerde hånden. En bønn for Owen Meany, derimot... Spør meg hvor godt jeg liker den og jeg vil stå foran deg med fårete smil, stjerner i øynene og fektende hender. Garps verden er slettes ikke langt nede på favorittlisten den heller.

2) Sigrid Undset. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest alt hun har skrevet. Langt derifra. Derimot har jeg lest en del nå i høst, og min nyervervede begeistring for henne håper jeg å benytte til å lese de fleste av hennes verker. Tja, hvorfor ikke? Sådde jeg nettopp spiren til et nytt prosjekt...? Kristin Lavransdatter, Jenny, Fru Marta Oulie og Splinten av trollspeilet er blitt lest de siste månedene, hvorav de to førstnevnte ble lest første gang på ungdomsskolen. Å lese disse i voksen alder er en helt annen opplevelse. Særlig begeistret er jeg for Jenny. Jeg får aldri nok av Jenny.

3) Små føtter setter dype spor. Det er ikke til å unngå, denne boken må være med på en sådan liste. Boken har ikke en forfatter, men mange. Alle har mistet barn. Trist, vond og rørende bok, men mest av alt viktig. Viktig for oss som har formidlet våre tanker og historier, viktig for alle med samme skjebne, for pårørende, lærere og helsearbeidere. Boken er en hyllest til alle de små som fikk et så forsvinnende kort liv på jorden. - Evig eies kun det tapte.

Når alt dette er sagt, skal jeg si litt til. Men bare litt. Som alle andre har også jeg falt for fristelsen til å få presentert bloggen min på Bloggurat. Såh sånn er det.

Atter en konge, av JRR Tolkien

Gode ting kan ikke gjentas for ofte:

Jeg er ferdig med Ringenes herre!



Da boken var smelt igjen fredag kveld, tok jeg opp boken igjen og bladde meg frem til tillegget. Vurderte å lese mer, men la igjen boken. Nok får være nok, tenkte jeg. Nå kan du si at du har lest Ringenes herre. Vær fornøyd med det, jente!

Lørdag morgen leste jeg tillegget…
- Det angrer jeg definitivt ikke på. Ikke alt var like matnyttig og spennende, og det er en underdrivelse, men noe var definitivt et must. Plutselig fikk jeg greie på mer av affæren, og det senere ekteskapet mellom Aragorn og Arwen. Jeg fikk vite hvordan det gikk med Sam og de andre hobbitene. Det noe sære båndet mellom alven Legolas og dvergen Gimli holdt livet ut, gitt. Det endte med at snørr og tårer rant i strie strømmer. Jeg er kanskje litt i overkant emosjonell.



Best å tenke på noe annet enn det som fremkaller tårer hos undertegnede. Denne karen fremkaller frykt hos Sauron. Pippin derimot, lar seg begeistre.
Du verden for et univers denne Tolkien skapte med sine bøker. Man blir målløs, enten man er tilhenger av såkalt fantastisk litteratur eller ei. Man kan ikke annet enn å la seg imponere og fascinere, og så får det bare være at man til tider har kjedet seg halvt i hjel. Ringenes herre er definitivt ikke en bok man angrer på at man har lest. Tross alt var det virkelig verdt tiden, kreftene og energien.

Hva skal man så si om Atter en konge? Det var mye kriging, i alle fall forberedelser til kriging. Gud hjelpe meg det var mye av den slags. Ikke min kopp med kaffe, som dere sikkert aner, men jeg kom meg altså igjennom det. Jeg tror derimot ikke jeg orker å skrive noe om det. Tingen er, det endte selvsagt med at Ringen ble kastet i Dommedagsjuvet, og Gollum med. Da hadde Sauron ikke så mye han skulle ha sagt lenger, særlig ikke når Aragorn og hans hær vinner det store slaget ved Morannon. Slikt blir man Gondors konge av, må vite. Hurra og sånt.


Neimen, har du sett. Et bilde av Viggo Mortensen! Det hadde vi vel ikke trodd!
En ganske fornøyelig avslutning av Ringkrigen, om enn ikke særlig overraskende. All honnør til bokens, om ikke hele triologiens, store helt Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Da jeg googlet etter bilder av Sam og Frodo fant jeg urovekkende mange homoerotiske bilder. Joda, tanken slo meg, men selv syns jeg Legolas og Gimli har fått altfor lite oppmerksomhet. Nok om sånt. Over til vår helt Sam.


Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve.
Vel hjemme i Hobsyssel, etter en mindre kamp for å befri byen/området/stedet fra Sarumanns onde jerngrep (Våre helter hadde da vært ute i kamp før, må vite. Dette var som null og niks for dem å regne) dukker plutselig Rosi (Hva? En kvinne??) opp fra intet. Rosi makter å rive Sam løs fra Frodo og jammen gifter de seg og får barn. Frodo er fra seg av kjærlighetssorg, eventuelt sliter han med byrden av å ha båret Ringen så lenge at han ønsker å dra ut til havet. - Til Gråhavnene sammen med Bilbo, Gandalv og alvene for å oppnå evig liv i et land langt, langt der borte. Her skal ringbærerne og ringens brorskap atter samles når tiden er inne.

- På dette tidspunkt var jeg gjennomvåt av tårer.

Jeg vil bare fortelle...

... at jeg greide det.

Det hjelper å skrive om det

Det er noe i uttrykket: Det hjelper å snakke om det. Det hjelper tydeligvis masse. I går skrev jeg ut min frustrasjon over dørgende kjedelige Atter en konge samtidig som jeg la ut et mer eller mindre engasjert innlegg om To tårn. Og bare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige: På 8 dager hadde jeg kjempet meg igjennom mindre imponerende 73 sider. Så hva skjer når jeg tar frem boka på kvelden? Jeg leser meg frem til side 850, er over den magiske grensa (Sjette og siste bok) og woooohooooo, jeg er på riktig vei igjen!! Deilig, deilig, deilig!

Jeg gleder meg SÅ til å begynne å lese andre bøker. Jeg kan nesten ikke vente, med trykk på nesten. - For jeg skal greie det. Jeg skal!

Prosjektet står i stampe, oh yeah.

Observante lesere har kanskje fått en anelse om dette allerede. Vel, det er sannsynligvis større sjanse for at enkelte bloggere føler det er noe på blogglisten som har vært litt mer fraværende enn vanlig i det siste. Nja, mulig ingen har savnet meg i det hele tatt.

The thing is. Jeg har gått på en skikkelig smell. No inspiration what so ever, honey. Eller jo. Jeg har jo lyst til å lese, det er ikke det det står på. Det er heller det at prosjektet mitt, min infernalske stahet, som holder på å knuse meg sønder og sammen. Jeg mener, det er ikke snakk om å legge fra seg boken for å begynne på en annen. Ingen pause, næ-hæj. Og gud forby at jeg skal avbryte en bok. Glem det. Jeg skal greie det. Jeg er ikke i slekt med verdens staeste mennesker for ingenting.

Nu vel. Ringenes brorskap er jeg ferdig med. Innlegget kan leses her eller du kan scrolle litt ned på siden. Fint om du ikke legger merke til datoen på innlegget. For å ikke knuse meg selv helt må jeg insistere på at også To tårn er ferdiglest. Sånn cirka der stopper det. Målet var å være helt ferdiglest med Ringenes herre-triologien i går. Da hadde jeg hatt en uke på hver del-bok. Jeg gikk på en smell, gitt. På en uke og en dag har jeg lest… 73 sider. Imponerende? Neeeeeeeeeei, vil vel kanskje ikke si det.

- Men jeg er så lei. Så lei. SÅ LEI! Til og med Munti og Pippin har i Atter en konge blitt dørgende kjedelige. Aragorn er tusen ganger bedre i filmversjon, for å si det slik. Jeg gjesper!

Nei, vettu hva. Jeg kan likegodt skrive litt om To tårn. Og jeg mener det jeg skriver: LITT. (Edit: Det ble mye.)
Lest i 2010-41: To tårn

Munti og Pippin som i forrige bok var som statister å regne, kommer her til sin rett. De blir fanget av orker, greier å rømme, flykter til Fangornskogen og blir tatt hånd om av sjefstreet selv. Fangorn utdeles dessuten tittelen ”Bokens sjarmtroll”.
Halvtreene/entene går til kamp mot Sarumann, en ond trollmann som liker å hugge ned trær. Slikt ønsker de ikke lenger å finne seg i. Mannen, dvergen og alven treffer Rohans ryttere som viser seg å ha angrepet orkene hobbitene var fanget av. Bla bla bla. Gandalf grå er blitt Gandalf hvite, og er altså i levende live igjen. Sammen reiser de inn til Rohans hovedstad, kvitter seg med kongens onde hjelper Grima Ormtunge, og får kong Theoden i right shape. Slaget ved Helmsdjupet blir en realitet, med innblanding av de fleste. Våre helter reiser videre til Jarnagard hvor Sarumann har flyktet. Og gjett hvem som allerede er der? Munti og Pippin, selvsagt. Sistnevnte får tak i en palantir, en fortryllet stein. Fristelsen blir for stor, Pippin ser inn i steinen og oppdager selveste Sauron. Den ondeste av de onde. Gandalf setter ham på Skuggfaks, verdens raskeste hest, og rir til Minas Tirith.

Spennende nok i seg selv, men Rohan var dørgende kjedelig. Høydepunktet var uansett den andre delen av historien: Frodo og Sams ferd mot Mordor. Gollum mislykkes i sitt attendat mot hobbitsene og ender i stedet for å bli deres reiseleder. I Ithilien blir de på en meget høvisk måte fanget av Boromirs bror Faramir (Deres foreldre hadde altså dårlig fantasi), men han lar seg til slutt overbevise at våre kortvokste helter hadde rent mel i posen (og en viss ring rundt halsen). Gollum hadde han riktignok ikke like stor tiltro til. Gollum leder dem rett inn i Hutulas hule.

Ringenes herre har forsvinnende få kvinnelige helter. Forsvinnende få kvinnelige antihelter også, når jeg tenker meg om. Vel, for å si det som det er: Kvinnedominert er historien definitivt ikke. Det var så vanskelig å finne noen av mitt eget kjønn, at i protest mot å trekke frem Eowyn (avstandsforelsket i Aragorn, men akk så kjedelig) velger jeg å si Hutula som "bokens babe". Kanskje ikke babe i ordets rette betydning, men jeg trengte en grunn til å pynte opp blogginnlegget med et bilde.
She's coming to get yooooooooooooooou....

Bokens babe biter Frodo, og han blir liggende livløs. Sam legger ham på lit de parade, tar med seg ringen og gir seg på vei for å fullføre Frodos oppdrag. Hadde det ikke vært for at jeg, vi, alle, vet at Frodo naturligvis ikke er død, det er da en bok til for pokker, hadde jeg sannsynligvis grått en skvett av dette avsnittet. Til og med Sam innser at hans kamerat likevel ikke er død, etter å ha overhørt en samtale mellom noen orker.

"Frodo var levende, men tatt av fienden." Uh-oh.

Drivkraft for videre lesing:Det er litt ironisk å skulle skrive om drivkraften for videre lesing nå i ettertid. Når jeg likevel skal prøve å minnes mine tanker og følelser for en drøy ukes tid tilbake, husker jeg at jeg var full av optimisme og håp. Jeg trodde ærlig talt at det skulle bli lett som en plett å lese den siste boken. Jeg var jo praktisk talt ferdig. Hah.

”Hun har glemt å skrive om bokens hunk” tenker du kanskje. I Ringenes brorskap var det Aragorn. På det tidspunktet funderte jeg å velge Legolas i To tårn, men lets face it: Han blir knapt nok nevnt i To tårn. Ikke der heller, nei. Tolkiens skriblerier om ham begrenser seg stort sett til å være god til bueskyting og som Gimlis bestevenn. Sånn ca like lite vesentlig som Arwens rolle, altså. Som filmseer har jeg dermed levd på en stor illusjon. Jeg føler meg lurt og velger meg derfor i ikke-Hollywoodversjon: Gollum.

Teodor Sterk, av Jan Chr. Næss

Denne uken har Bokbloggturneen konsentrert seg om en barne- slæsj ungdomsbok, hvorav jeg er ukens siste blogger. I går uttalte Eirinsurr seg om Teodor Sterk, og det er altså jeg som avslutter gildet for denne gang. Boken har fått blandet mottakelse. Her er min:

Teodor Sterk. En trist og blodig historie, av Jan Chr. Næss
Teodor Sterk handler om nettopp Teodor Sterk, en tiåring som tross all mulig uflaks i hele verden antakeligvis innehar mest optimisme i hele verden. Det kunne alltids vært verre, mener Teodor Sterk.

Boken starter med at faren dør på Teodors egen tiårsdag. Det var en usedvanlig hard start, selv for undertegnede som burde tålt mer. Teodor blir tatt hånd om, bokstavelig talt, av nabo Jensen og hans familie. Denne naboen har blitt omtalt i det kjedsommelige før denne uka, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette… sånn nesten bare på ren trass… men ærlig talt. Jensen, hvis fornavn er Sivert og er leder for Skrittpartiet. Skrittpartiets Sivert Jensen er tvers igjennom ondskapsfull, sadistisk og rasistisk, har oppdratt sine sønner til å bli mobbemonstre og anser Teodor som sin private negerslave.

“En ordentlig fin liten negerstraff skal du få, så lærer du at du ikke skal stjele.” Neger. Det var et ord Teodor hadde hørt mange ganger, spesielt fra Jesper og JasperJensen. De kalte ham også gjerne ting som svartskalle, sotrør, hottentott, svarting og pakkis.

Jeg er ingen tilhenger av verken Fremskrittspartiet eller dets leder, men dette sparket følte jeg rett og slett som temmelig barnslig. Jeg orker ikke lete frem et mer fiffig ord. Barnslig. Jeg får lyst til å skrike “Dem som sier dem er dum, dem er dum, dem!” til forfatter Næss. 1) Ikke bland politikk inn i barnebøker, 2) Hvis du likevel må, gjør det mer raffinert og forkledt. Ikke belær barn og ungdom at noe er slemt og dumt, uten å begrunne det.

Når DET er sagt må det også sies at boken er fabelaktig morsom på en totalt annerledes måte enn de fleste andre jeg har lest. En morbid form for humor som strengt tatt ikke ligner grisen, og som passer desidert best for eldre enn den anbefalte aldersgruppen. Teksten på omslaget lyver ikke: “… eller som en blanding av Bambi og Dawn of the dead”. Teodors positive livsholdning er rett og slett urkomisk på en bestialsk og geniunt fæl måte. Så ender også boken med et smell, som man enten kan velge å le beskjemmet av, gråte av eller si som min niåring da jeg spurte hva han syns om boken: “Vel, eh. Det endte godt gjorde det ikke? Eller… Jeg vet ikke. Jeg håper det. Jeg vil helst tro at det gjorde det”. Like genialt som den beste splatter/zombie-film. Man håper det beste men aner det verste!

Jeg elsket det. Min sønn elsket det ikke. Han syns boken var fryktelig, fryktelig trist. Han så ikke humoren, og var bare lei seg for alt den lille gutten måtte gå igjennom. Han så boken med helt andre bøker enn sin mor. Der jeg lo av blod og gørr, så han sorg. Der jeg så mobbing, så han det fine i at Jensen-tvillingene tross alt begynte å like han til slutt. Og der jeg oppfattet slutten som, ja… oppfattet han slutten som, ja… Her skal jeg ikke avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Det verste var kanskje likevel at han uoppfordret fortalte om sine assosiasjoner til Fremskrittspartiet.

“Men anbefaler du boken til andre, da?” spurte jeg. “Ja, til de som liker triste bøker”, svarte han og trillet terningkast fire. Selv tror jeg boken kan passe mer til foreldrene enn til den egentlige målgruppen. De yngste vil ikke se humoren mens de eldste vil mene språket er for barnslig og enkelt. Om forfatteren redigerer bort all politisk hets blir jeg langt mer vennligstilt, for boken er definitivt lesbar og underholdende. Jeg huffet meg masse og lo enda mer. Jeg lukter på terningkast fire selv, faktisk.

Men passende for barn..? Neppe.