Lesemål 2017

2016 var et krisedårlig leseår for meg. Ikke leste jeg mange nok bøker, og ikke leste jeg god nok litteratur. Dette må få konsekvenser, jeg må lære noe av det. Jeg må - gisp - lage meg lesemål for 2017.

Og jeg har tenkt. Tenkt og tenkt og tenkt litt til. Ikke bare har jeg tenkt. Jeg har også vært snill med meg selv. Presset ned skuldrene. Vært ytterst varsom. Dette burde definitivt være overkommelig:

Lesemål # 1 | Antall

Jeg har hatt samme mål hvert år, men jeg har alltid forsøkt å la være å si (skrive) det høyt (tydelig og ufravikelig). En bok pr. uke er overkommelig. Riktignok greide jeg det ikke i fjor, men det var også første gang i min noe tvilsomme bokbloggerkarriere. Altså: 52 leste bøker i 2017.

Sånn, der var det jammen meg sagt (skrevet). Og apropos skrevet: Bøkene skal også blogges om. Alle.

Pr. 31. august 2017: 37/52 leste, 33/52 omtalte

Lesemål # 2 | Norsk på norsk

Norsk litteratur ligger mitt hjerte nær, og det er ikke blitt mindre viktig for meg etter etableringen av Bokbloggerprisen. Som kjent hedrer vi norske utgivelser fra fjoråret i to klasser: Roman og Åpen klasse. 

Langlisten ble offentliggjort denne uken og snart kommer også kortlisten. I forbindelse med sistnevnte arrangeres samlesing, og mitt mål er å være aktiv i denne. I skrivende stund er det uvisst hvilke bøker dette vil medføre, men sjansen er overveldende for at jeg tidligere ikke har lest disse. - Med forbehold om at bøkene vil være vanskelige å få fatt i. Jeg har vanskeligheter med å betale nærmere 400 kroner for en enkel utgave.

Og ikke før vi har nominert favorittene fra 2016, så må fremtidige favoritter fra 2017 leses. Erfaringsmessig blir de fleste lest om høsten, med fare for å glemme vårbøkene. Mål: Lese minimum 10 norske utgivelser fra 2017.

Pr. 31. august 2017: 8,5/10

Lesemål # 3 | Prosjekt

Jeg må ikke finne på å lage meg nytt prosjekt for i år. Tidligere prosjekter har vist seg mislykkede, i alle fall to av disse: Jeg har knapt nok rørt en eneste bok av verken Sigrid Undset eller Knut Hamsun. Det vil si, jeg har lest en del av de begge, men ikke som bokblogger. Amalie Skram-prosjektet har vært mer vellykket, men jeg mangler disse to:

• Julehelg, av Amalie Skram
• Den unge Amalie Skram, av Liv Kølzow

Og apropos Sigrid Undset, her må det leses mer. Full skjerpings. Jeg klinker til og bedyrer lesing av fire Undset-romaner. Heldigvis har jeg vært snill nok mot meg selv til å føre et par av de opp på OTS-listen, se lenger ned. Der står også Skram-biografien oppført. Jeg har lyst til å rette en stor takk til meg selv for den (bjørne)tjenesten.

Prosjekt Gabriel Garcia Marquez er jeg litt stolt over. Her har jeg jo prestert litt. Tør jeg satse på 2 Gabo-bøker?

Pr. 31. august 2017: 0

Lesemål # 4 | Off The Shelf 

Alle disse bøker som kom inn i mitt hjem, lite visste jeg at de skulle forbli uleste... Men i år, dere. I år skal jeg komme meg igjennom en liten brøkdel. Derav mitt livs første OTS-liste: 16 bøker.

Ingen umulighet, langt i fra, samtlige bøker ØNSKER jeg å lese. Det er et bra utgangspunkt!

- Vel. Utenom Silmarillion. Den gir meg akutt angst.

Men altså, denne listen er befriende fri for russiske mursteiner og andre umuligheter. Mange er rett og slett korte, men har blitt stående i bokhylla som dårlig samvittighet over alt for lang tid. Og jo lenger tid, jo større bøyg.

Listen med stor L, i tilfeldig rekkefølge:

(Uthevet skrift = Lest)

1. Billie, av Anna Gavalda

2. Det dyrebare, av Linn Ullmann (LEST MARS 2017)

3. En jente og en gutt, av Morten Brask (LEST FEBRUAR 2017

4. Silmarillion, av JRR Tolkien

5. Elskede, av Toni Morrison

6. Looking for Alaska, av John Green (LEST JANUAR 2017)

7. Den unge Amalie Skram, av Liv Køltzow

8. Blodmeridianen, av Cormac McCarthy (LEST JANUAR 2017)

9. Det synger i gresset, av Doris Lessing (LEST FEBRUAR 2017)

10. Musikantenes uttog, av Per Olov Enquist

11. Skammen, av Bergljot Hobæk Haff

12. Hendelser ved vann, av Kerstin Ekman

13. Ida Elisabeth, av Sigrid Undset

14. Den lykkelige alder, av Sigrid Undset

15. Hvite tenner, av Zadie Smith

16. Egalias døtre, av Gerd Brantenberg

5 down, 11 to go...

Bilder og motivasjon sakset fra Bokelskere.no:

• 1. 
  
  
  
  

  Billie

  roman

  av Anna Gavalda

  Min utgave er på engelsk, så det er bøyg nok i lange baner. Drivkraften er hvor den er kjøpt: Shakespeare & Company i Paris.
  
  
• 2. 
  
  
  
  

  Det dyrebare

  roman

  av Linn Ullmann

  Den dama der liker jeg! Skikkelig også! - Men siden den ikke er noen flis er det alltids fare for at den blir liggende ulest.
  
  
• 3. 
  
  
  
  

  En jente og en gutt

  av Morten Brask

  Tematikk som ligger mitt hjerte nært. Må leses til riktig tid på riktig sted.
  
  
• 4. 
  
  
  
  

  Silmarillion

  av John Ronald Reuel Tolkien

  Denne boken har gitt meg mageknip i hvor mange år som helst. Påbegynt unektelig mange ganger.
  
  
• 5. 
  
  
  
  

  Elskede

  av Toni Morrison

  Jeg er trolig den eneste ene i bokverden som ikke har lest denne. Det føles i alle fall slik. Huff. Rett og slett huff.
  
  
• 6. 
  
  
  
  

  Looking for Alaska

  av John Green

  Jeg nikoser meg med YA-romaner, og er slettes ikke lite begeistret for John Green... men av uforståelige grunner kaster jeg meg aldri i gang med denne. Mon tro om det skyldes en redsel for skuffelse?
  
  
• 7. 
  
  
  
  

  Den unge Amalie Skram

  et portrett fra det nittende århundre

  av Liv Køltzow

  Jeg har lest stort sett alt av Amalie Skram. - Og mye om henne. Nå er det på tide å pløye seg gjennom den uleste biografien jeg faktisk har stående i umiddelbar nærhet.
  
  
• 8. 
  
  
  
  

  Blodmeridianen, eller Aftenrøden i vest

  av Cormac McCarthy

  Både The Roar og No Country For Old Men ble slukt med hud og hår. Elsket sønder og sammen. Gudene skal vite hva som har stoppet meg fra å lese hans øvrige romaner. Jeg har flere, men starter med denne.
  
  
• 9. 
  
  
  
  

  Det synger i gresset

  av Doris Lessing

  Litt flau over å ikke ha lest denne. Det verste er at jeg har dobbelt opp. - Så intensjonen om lesing av Lessing (sic) er ingenting jeg bare later som.
  
  
• 10. 
  
  
  
  

  Musikantenes uttog

  av Per Olov Enquist

  Blanche og Marie gledet mitt lesehjerte, og selv om jeg har forsøkt meg på Lignelsesboken, har det ikke blitt fler. Min unnskyldning er sistnevntes utgave på originalspråket. Det hindrer meg ikke fra å lese Musikantenes uttog, sånn strengt tatt.
  
  
• 11. 
  
  
  
  

  Skammen

  roman

  av Bergljot Hobæk Haff

  Passende tittel til stabelen uleste bøker.
  
  
• 12. 
  
  
  
  

  Hendelser ved vann

  av Kerstin Ekman

  Denne har jeg ingen unnskyldning for å ikke ha lest. Det har bare kommet så mange andre i mellom.
  
  
• 13. 
  
  
  
  

  Ida Elisabeth

  av Sigrid Undset

  For en del år siden hadde jeg som mål å lese samtlige av Undsets verker. Massive fail. - Det ekstra triste er at jeg har hele forfatterskapet hennes i mitt hjem.
  
  
• 14. 
  
  
  
  

  Den lykkelige alder

  av Sigrid Undset

  Se over!
• 15. 
  
  
  
  

  Hvite tenner

  av Zadie Smith

  On Beauty er virkelig vakker. Autografmannen en sabla kalkun. Jeg leste de i nettopp den rekkefølge, derav sinnsyk sterk aversjon. Til tross for at "alle" syns Hvite tenner er god. Nå er det på tide å kvitte seg med Zadiefobien min.
  
  
• 16. 
  
  
  
  

  Egalias døtre

  en roman

  av Gerd Brantenberg

  Egalias døtre er en bok jeg i lengre tid har hatt som (hemmelig) mål å lese. Jeg vegrer meg såpass ikke har turt å føre den opp på årets – og mitt livs første – OTS-liste. Hvor teit er vel ikke det. Jeg burde kanskje bare hoppe ut i det. Ja, jaggu. Jeg gjør det nå!

  – Fører den opp på listen altså. Haha.

Syng meg vekk, av Bror Hagemann

Årets første leste bok likte jeg så godt at jeg nominerte den til Bokbloggerprisen 2016 for beste roman. Jeg rakk det med et nødskrik før fristens utløp. Kanskje burde jeg ha lest den tidligere for å mobilisert flere lesere, for den fikk ikke nok stemmer til å komme på langlisten. Konkurrentene var mange i et åpenbart svært godt år for norsk litteratur. 

Syng meg vekk, av Bror Hagemann

Norsk. Utgitt i 2016.

Ilka er i tjueårene, bor sammen med sin funksjonshemmede stefar og jobber på et aldershjem. Hun lever et annerledes liv, så også som barn. Ilka kom som flyktning til Norge sammen med sin mor, og da moren i ung alder gikk bort, viet hun det meste av sin tid til å ta vare på andre. Sin stefar, og etterhvert de eldre på jobben. - Men en dag møter hun Bruno og de forelsker seg. Snart ofrer hun seg selv også for ham.

Det er noe galt med ham, noe han ikke sier eller ikke gjør. Hun vet ikke helt, og kanskje er det henne selv. Brunos ekskjæreste tok livet av seg, og stadig flere påpeker Ilkas umiddelbare likhet med henne. Hun, den andre, den første. Ilka tør aldri si det, spørre om det, ikke en gang tenke det helt for seg selv. - Men kan det være han som har gjort det? Han advarer henne stadig, sier hun må komme seg bort, han er farlig. Han sier det, hver gang han har drukket for mye.

Ilka blir likevel værende. Hun er forelsket i ham. Ønsker å ta vare på ham. Beskytte ham, men samtidig provosere frem en sannhet som hun er redd for at hun selv konstruerer. Er det han som smyger seg unna alle hennes konfrontasjoner, eller er det hun som er for kontrollerende?

Hagemann skriver drivende godt om en forelskelse som både er varm og samtidig skremmende. Vi forstår tidlig at dette ikke vil ende godt. Skjønt, Ilkas traumer fra oppveksten og antydning om splittet personlighet gjør oss usikre. Jo mer engstelige vi blir for at Bruno kan ha gjort noe galt, jo flere bibelske referanser messes frem av Ilka. Vi vet ikke. Vi blir usikre og forvirrede.

Akkurat like usikre som to forelskede som egentlig ikke kjenner hverandre.

Det handler om å vite hvor grensene går. Hvor mye kan man gi uten å utslette seg selv. Hvor mye kan man kreve uten å oppnå kontroll. Det handler om hvordan man påvirker hverandre, og kampen for å ikke miste seg selv. Hvor mye er man villig til å gi av seg selv, hvor mye har man rett til å vite om den andre, og hvor mye kan man skjule? 

- Usikkerheten og angsten på minussiden, forelskelsen og nærheten på plussiden. Det hele er vellykket komponert, språklig godt og psykologisk interessant. Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar.
Andre bokbloggere: (Anita) (Beathe) (Bok og palett) (Tine)

Lest i 2016: Ubloggete bøker

Bøker ikke blogget om betyr ikke nødvendigvis at de ikke har gitt stor leseglede. Kanskje er det heller tvert om. Av og til er det simpelthen for vanskelig å uttrykke med ord hva bøkene gir tilbake til leseren.

Ikke alle, men noen. Akkurat slik som noen av disse:

Mor, jeg vil hjem, av Wenche-Britt Hagabakken
Utgitt i 2016. Norsk. Selvbiografisk

Forfatteren opplevde for noen år siden å få 18 hjerneslag over en kort periode, samtidig som hennes mor lå for døden. Det er nettopp denne perioden hun beretter om i denne høyst selvbiografiske romanen. 

Det er tungt, deprimerende og opprivende, men samtidig lett og medrivende. Det er imponerende hvordan hun holder stand over 300 sider, til tross for gjentakende og insisterende fortvilelse over sin situasjon. Dette både med tanke på det vanskelige forholdet til sin mor, sin egen familie og den evige frykten for å igjen bli syk. Ytterligere svekket, helt miste evnen til formidling. 

Det gjør inntrykk, dette er personlig så det holder. 

Henrettelse med elefant, av Per Schreiner
Utgitt i 2016. Norsk. Skjønnlitteratur

Vi følger flere par innen samme utvidede familie. Det er han og henne, hun andre, hennes og hans foreldre. Ja, også en hund. - Og elefanter i en drøm.

Jeg angrer på at jeg ikke skrev ned mine tanker umiddelbart etter ferdiglest roman, for denne fortjener egentlig en lengre omtale. Selv om jeg hygget meg underveis, husker jeg dessverre veldig lite i ettertid.

Fortellerstilen er høyst underholdende. Romanen er lettlest og fin, samtidig som absurde innspill til stadighet dytter leseren utfor kanten. Pussighetene sniker seg brått inn i historien, og magen gjør kolbøtte av øyeblikkelig lykke. - For dette er aldri påtatt eller forstyrrende, bare kostelig underholdende. 

Parissyndromet, av Heidi Furre
Utgitt i 2013. Debutant. Nynorsk

Romanens forteller forlater sin kjæreste og sitt hjemland for å finne ut hva hun vil i livet. Hun ender opp i Paris, en by hun ikke kjenner, hvor ingen hun kjenner bor, og hvor hun ikke kan språket. Litt etter litt danner hun nye vennskap, lærer seg byen og beboernes egenskaper å kjenne, hun lærer mer og mer fransk, og vokser i takt med sine erfaringer.

Parissyndromet ble for meg et av fjorårets virkelig store høydepunkt i mitt leseår. Det er noe behagelig over det hele, en stemning man umiddelbart kjenner seg igjen i. Handlingen er lagt til Paris, men forfatteren bruker ingen overdrivende grep for å fortelle oss faktisk hvor vi er. I stedet for å la romanens hovedperson gå opp alle trappene til Eiffeltårnet, tas vi heller med på båttur til en forstad.

Bokens fremste styrke er formidlingen av hvordan det er å være alene, uten nødvendigvis å være ensom. Det er i det hele tatt lite sentimentalitet, til tross for vår forståelse av at hun må føle seg liten i alt det ukjente. Alltid viser hun dette nødvendige snevet av nøkternhet som lar henne overleve i en verden full av kaos. - Og alt dette skrevet av en debutant!

Let it snow, av Maureen Johnson, John Green og Lauren Myracle
Utgitt i 2016. Engelsk. Novellesamling

Det er julaften. En amerikansk småby drukner i snø. En gjeng ungdommer er på let etter seg selv og en de kan elske. Det er cheerledere, minigriser og kaffesjapper. - Tre noveller av like mange amerikanske ungdomsromanforfattere.

Jeg har kun lest romaner av John Green tidligere og han var hovedgrunnen til at jeg kjøpte boken. Ironisk nok var det hans novelle jeg kanskje likte minst. Når det er sagt burde det ikke tale negativt, for de fleste kjenner vel Greens formidlerstyrke. Hans novelle ble av meg oppfattet som usedvanlig langtekkelig og kjedelig tross full action. Samtidig kom den seg enormt på slutten, og utgjorde all verden.

Sånn sett er den kanskje kvalitetsmessig bedre enn Johnsons fortelling. Hennes historie er morsom og underholdende, men samtidig overfladisk. Den er søt, men ikke særlig mer. Fornøyelig, men fort glemt. - Skjønt, min mening er ikke noe fasit. Myracles novelle, den tredje og avsluttende, har fått en del kritikk for selvsentrert hovedperson. Det mener jeg heller er dens styrke. I det hele tatt er novellen mer emosjonell enn de øvrige, og tilfører mer dybde enn kun underholdning. Så lykkes hun også, lettheten og genren tatt i betraktning, fint i å veve alle personene og hendelsene sammen mot slutten.

Men uforglemmelig? Neppe. Søt og morsom novellesamling med variabel kvalitet., en fin feelgood for ungdom, uten å tilføre noe særlig ekstra. Det er helt greit det også.

Barndommens gate, av Tove Ditlevsen
Utgitt på norsk i 1978. Oppvekstroman. Dansk

Ester vokser opp som barn i en arbeiderfamilie i den danske hovedstaden. Sterkt selvbiografisk, som det meste - om ikke alt - annet Tove Ditlevsen skrev.

Jeg klarte aldri helt å engasjere meg, derav manglende omtale. Det blir en selvfølgelighet å skrive at dette er en god samfunnsskildring fra den gang da, selv om romanen i ettertid ikke ga minner å henge på knaggene. Les heller mine omtaler av hennes andre romaner.

Garmanns hemmelighet, av Stian Hole
Utgitt i 2010. Norsk. Illustrert barnebok

Her møter vi Garmann som forelsker seg i Johanne. Johanne som er pen og søt og snill og tvilling med ekle Hanne. Men alt det er hans hemmelighet. Deres hemmelighet.

Jeg holder nesten pusten når jeg skriver om boken. Ung, uskyldig barndomsforelskelse med tusen trillioner sommerfugler i magen, jeg lar meg imponere over hans formidlingsevne både i ord og bilder.

Lisa Aisato og Max Estes får ha meg unnskyldt, ingen illustratør fanger meg mer enn Stian Hole. Det er noe med hans bildekollasjer som suger meg inn i fortellingen, så også i dette tilfellet.

Leseåret 2016

I det jeg nå avslutter mitt sjuende år som ren bokblogger ser jeg tilbake på et år med...

... usedvanlig lite lesing. Sånn er det, fasitlisten er kort som et godt år. Det er derfor med et visst ubehag at jeg nå skal skrive en oppsummering over bøker jeg har lest. Kanskje mest av alt de bøkene jeg ikke har lest.

I alle år har jeg hatt som overordnet mål å lese minst like mange bøker som uker i et år. I 2013 greide jeg det akkurat. I fjor ble det 60. I 2011 hadde jeg mitt rekordår med 72 leste bøker. I det herrens år 2016, derimot, er det forsmedelige antall 44.

Førtifire, dere. Førtifire. Jeg grøsser.

Ikke fordi det er ekstremt elendig, men fordi all iboende konkurranseinstinkt gremmes. Unnskyldninger har det blitt mange av, skjønt jeg har ant utfallet og har forlengst kuttet ut månedlige oppsummeringer. Jeg har bare ikke hatt tid. Det har vært petanque og jobb og andre prioriteringer. En del drama som jeg ikke akter utbrodere, men som har stjålet mye oppmerksomhet og krefter. Sånn er det, nå er jeg blitt av de som sier A men ikke B. Jeg gremmes over det også.

Men altså. For et år! Herligheten, 2016 var året da jeg med mine fantastiske makkere vant NM og fikk kongepokal. Hvor glad jeg enn er i litteratur, det er lite som kan måle seg med en glitrende pokal. Og alle reisene, alle fine nye bekjentskaper, gode familie, tonnevis av erfaringer og minner. Plussiden er definitivt på min side.

Bare ikke antall bøker. Og helt ærlig, om det er det det står på skal jeg ikke klage. Nå har jeg fått leselamper til jul, hyllene er fulle av uleste bøker (...) og jeg vurderer sterkt å investere i Storytel igjen. Om ikke jeg skal lese masse i 2017...? Joho!

Lesemål må til, jeg må bare pønske ut noen gode. Gi meg gjerne overkommelige mål i kommentarfeltet. Jeg påbeholder meg retten til å fortrenge tips som gir meg vondt i magen, så vær varsom. Jeg er en sår lesesjel, husk, det er fremdeles 2016.

Men noe har jeg altså lest. 44 bøker av ymse kvalitet. Fire bøker har utmerket seg, hvorav tre er splitter nye av året. For første gang i bokbloggerprisens liv har jeg også funnet en skjønnlitterær bok jeg gleder meg til å nominere. En lyrikkbok som gjorde meg mo i knærne og ga meg klump i halsen. En ungdomsbok som innfridde alle forventninger og mer enn det. En bok om fiske som er bedre enn selv forfatteren av den. Her er de alle, de fantastiske fire:

Og når det er sagt kan jeg like gjerne ramse opp alle de andre også:

• 44. Mor, jeg vil hjem, av Wenche-Britt Hagabakken
• 43. Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes
• 42. Henrettelse med elefant, av Per Schreiner
• 41. Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer
• 40. Sorgen har mange navn, av Erik Stabrun
• 39. Frontsøstre, av Vegard Sæther
• 38. Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg
• 37. Astrid Lindgren, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato
• 36. Vær snill med dyrene, av Monica Isakstuen
• 35. Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre
• 34. Parissyndromet, av Heidi Furre
• 33. Um savne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
• 32. Biter av lykke, av Anne Ch. Østby
• 31. Sigd, av Ruth Lillegraven
• 30. Brevet til Rosalin, av Øystein Orten
• 29. Havboka, av Morten Strøksnes
• 28. Let it snow, av Maureen Johnson, John Green og Lauren Myracle
• 27. Det er noe som ikke stemmer, av Martina Haag
• 26. Ikke si det til noen, av Randi Crott og Lillian Crott Bert
• 25. Mors bok, av Margaret Skjelbred
• 24. Fars krig, av Bjørn Westlie
• 23. Auschwitz. Nazistene og den endelige løsningen, av Laurence Rees
• 22. I morgen vi ler, av Namra Saleem
• 21. Mors gaver, av Cecilie Enger
• 20. Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen
• 19. Håp i høstfarger, av Susan Meissner
• 18. Drømmen om Amerika, av Odd Sverre Aasbø
• 17. Bøddel, av Torgrim Sørnes
• 16. Kjære Dea, av Sigrid Undset
• 15. Barndommens gate, av Tove Ditlevsen
• 14. Mors og fars historie, av Edvard Hoem
• 13. Naturhistorie, av Marte Huke
• 12. Garmanns hemmelighet, av Stian Hole
• 11. Flaggtale, av Dan Andersen
• 10. Min selvbiografi, av Alex Ferguson
• 09. Rivertongåten, av Jørn Lier Horst
• 08. Esmeraldagåten, av Jørn Lier Horst
• 07. Den største forbrytelsen, av Marte Michelet
• 06. Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy
• 05. Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner
• 04. Fotturar i Norge, av Gaute Sortland
• 03. Piken fra Piemonte, av Fioly Bocca
• 02. Dager med blå himmel, av Jennifer Niven
• 01. Rønneimperiet, av Hanna Dahl

Har jeg gjort alt riktig skal også lenker til mine bokomtaler med dette komme frem. - For det skal jeg ha, det er fint få av bøkene jeg ikke har skrevet om. 77 innlegg er jeg stolt av, for når jeg skriver, da skriver jeg. Som nå. (EDIT 02/01/17: Et samleinnlegg på årets andre dag reddet meg inn til fullkommenhet!)

Riktignok er en stor andel av disse historier om min slekt, en annen interesse som tok mye av min tid i første halvdel av året. Skjønt, også her har det blitt liten tid til overs, så tanken om egen slektsblogg får vente litt til. 

Jeg skulle kanskje ha ønsket meg mer tid til julegave. 

Eller så kan jeg TA meg tid. Det burde funke det også. Helst allerede neste uke. Helt i begynnelsen av januar. Lesemål og bokomtaler og greier. Ja, også skal jeg prøve å kommentere mer hos dere andre bokbloggere. Dere er fine å være en del av.

DET er det viktigste målet. Å fortsette å være en del av OSS. Godt nytt år!

Astrid Lindgren, av Bjorvand og Aisato

En barnevennlig biografi om Astrid Lindgren var blant favorittene til å vinne Bokbloggerprisen 2015. Illustratør Lisa Aisato var selv til stede under kåringen, og sjarmerte oss alle i senk. – Som vanlig. For også under første utdeling, dette for bøker utgitt i 2013, var en av hennes bøker blant topp 3 i åpen klasse.

Den gang var historien høyst fiktiv. Nå skulle hun tegne frem biografien om alle leseglade barns kvinnelige favorittforfatter. Jeg kan jo forstå at hun fikk litt hjertebank da forfatter Agnes-Margrethe Bjorvand spurte om hennes bidrag.

Astrid Lindgren, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato (ill.)

Biografi for barn. Illustrert. Utgitt i 2015. Norsk.

Suksessfaktoren var i boks allerede ved startskuddet. Alle barn elsker Astrid Lindgren. Lisa Aisatos streker er fantastiske. Spenningen bestod i om en for meg ukjent forfatter klarte å formidle historien på en lesbar måte, både for barn og foreldre.

Jo visst, lykkes hun.

Hun starter fra begynnelsen, vi liker det best slik. Fra bittelille Astrid som barn, til hennes bokslukende ungdomstid, hennes ulykkelige forelskelser og oppsamling av karakterer og erfaringer, forfatterskap og det ubønnhørlige slutt. Døden. 

Nettopp dette gjorde et sterkt inntrykk. Mens hennes sorger og vanskeligheter i livet illustreres med mørke farger, er overgangen til hennes død oppsiktsvekkende. Nå er det lyse farger og blomster: Det er ikke døden vi skal frykte. Det er sorgen, ensomheten og ondskapen.

Det var det nok av i Astrids liv. – Og vi, ei heller barn, har vondt av å lese om dette. Tvert om.

I det hele tatt: tekst og bilder står i nydelig samsvar med hverandre. De utfyller hverandre. Så når hennes sønn tegnes som en liten Emil, forstår vi sammenhengen. 

Sammenhengene er kanskje det beste ved hele boken. Poengteringen av hvordan mennesker Astrid møtte, inspirerte til romanskikkelser i hennes bøker. Hvordan hennes stilling som sekretær i ung alder inspirerte henne til å skrive om Mesterdetektiven Blomquist. Hvordan hennes barndoms beste venninne senere ble til Junibakkens Marikken. Hvordan farens oppvekst ga grobunn for fortellingene om barna i Bakkebygrenda. Listen er lang. – Til fascinasjon og glede både for barn og eldre.

Og kommer det ikke tydelig nok frem i teksten eller i bildene, kan man velge mellomløsningen: Lese bolkene med «Vet du hva?» - Akkurat som Tjorven selv ville spurt. Små, fine setninger, lette å lese, og med masse mening.

Hvert kapittel er i tillegg utsmykket med et sitat, enten fra henne selv eller fra hennes bøker. Dessverre er valgt font en katastrofe. Selv jeg, en erfaren leser, må myse meg frem til bokstavene. Slik skal det selvsagt ikke være i en bok beregnet for barn, og dette ødelegger dessverre en del av også det estetiske helhetsbildet.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: MANGE! 

Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes

Da Lise Forfang Grimnes, tidligere kjent og kjær som bokbloggeren Knirk, i 2014 utga debutromanen Kaoshjerte, var jeg skyhøyt over gjennomsnittlig begeistret. 

Det hele er veldig fint. Eventyrlig, engasjerende, emosjonelt. Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.
Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende.

- Skrev jeg. Nå er den her. I høst ble oppfølgeren endelig utgitt.

Blodskraft, av Lise Forfang Grimnes

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2016.

Jeg kastet meg over boken. Slukte den. Elsket den. - Og får fullstendig prestasjonsangst når jeg skal beskrive den. Det blir heller ikke lettere med tiden.

Jeg leter etter ord. Ord med pigger og glasskår, ord som er landminer, ord som skader, ord som dreper, men ordene minne faller ned i en avgrunn som åpner seg inni meg. Jeg ser sikkert idiotisk ut, som en fisk på land som snapper etter luft. Kanskje det ikke handler om rare slekter eller turer inn i berget. Kanskje det bare er innmari enkelt?

Hva boken handler om? (Les forfatterens egen beskrivelse).

Det er så mye å ta av, så mye å beskrive, så mye å fremsnakke. Mest av alt for å poengtere hvor viktig det er med en kvinnelig hovedperson, en som er tøff og sterk og samtidig langt fra fullkommen. Forfatteren evner å beskrive Minja som den hun er, hennes egenskaper, gode og dårlige sider. Hadde jeg skulle tegnet Minja hadde jeg ikke klart det, annet enn ut fra mitt indre bilde. Høy eller lav, tynn eller tynn, vakker eller alminnelig. Det spiller ingen rolle, vi faller for hennes personlighet. Sånn er det bare. Faktisk.

Det er godt gjort.

I det hele tatt er det lite ytre staffasje, det være seg personer eller omgivelser. I stedet for presenteres vi for sanselige beskrivelser og skildringer som tar oss med inn i historien. Asfaltjungel eller gjengrodde magiske skoger, det spiller ingen rolle. Leseren sanser seg inn i fuglekvitteret, bekkeklukkingen og bilduren.

Jeg sier ikke at boken er perfekt. Jeg sier bare at de eventuelle svakhetene ikke er av særlig betydning. Og så blir jeg så glad, så glad, når jeg ser at min største innvending vedrørende Kaoshjerte, problematikken rundt vennskapet mellom Minja og den nokså mye eldre Josef, er justert i Blodskraft. I denne boken har forfatteren på en elegant måte omformulert deres forhold fra bestevenner til søsken. Josef figurerer nå som en slags storebror for Minja, noe langt mer troverdig.

For Josef er peace and love. Han er fløte og jordbær, bobleplast og marshmallows. Noen burde kjøpe en kappe og en helgenkrone til han. Gi han en stokk og sende han ut på sånn pilegrimsshit til Mekka. Han er den som går imellom når noen krangler. Han er den som kjøper en ekstra kaffe til en hjemløs fyr. Han er Jesus og Malala på en gang.

For kan dere tenke dere en finere beskrivelse av Josef, av noen som helst, enn som marshmallows og bobleplast. Det er umulig å ikke falle pladask for ham, for boken, for forfatteren, Akkurat som SMS-ene fra Minjas bestemor forteller mer om henne enn noen andre kunne beskrevet henne. SMS-ene signert Mvh Astrid T.

Det er litt av greia. Balanseringen mellom det finstemte, nesten høytidelige, og det helt hverdagslige. Du sukker henført, men deiser sånn passe ned på bakken ved sånn pilegrimsshit og hjemløs fyr. Kjære tenåringsleser, tenåringsforelder, hvem som helst, alle som en gang har vært ung, dette er umulig å ikke like.

Du sprudler deg gjennom boken, hjertet slår kollbøtte av spenning, du fortviler i vill angst. Presser noe loddent, bankende, mellom fingrene. Løper videre. Du kler deg i skjerfet, det uendelig lange skjerfet, reservebestemoren har strikket til deg. Du snurrer det rundt halsen. Igjen og igjen, akkurat som Minja gjorde det. 

Og du nyter det sødmefylte kysset på toppen av berget. 

Så vakkert kan det være, selv i en ungdomsroman. En historie om en kvart hulder som forelsker seg i et menneske. En gutt som ikke blir bergtatt av det underjordiske, men av henne. Minja. I stedet for å bli fanget i berget, er Minja i Evens, menneskets, favn. - Så vakkert kan det skildres.

- Og enda er det så mye, mye mer.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Lena) og (Tine)

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer tok meg med storm da hun i 2014 fikk sitt gjennombrudd med romanen Unnskyld. Etter det leste jeg hennes foregående, Under verden og Ut, i tillegg til fjorårets Fortellingen om Øde.

I omtalen av debutromanen Under verden innledet jeg med «Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel.» En real nedtur etter i mine øyne fenomenale Unnskyld, altså. Heldigvis ga Ut meg en opptur, før jeg atter ble skuffet av Fortellingen om Øde.

Nå som jeg har lest hennes femte roman sitter jeg igjen med samme inntrykk som av debutromanen. – Jeg har ikke helt sansen for boken, men det er altfor mye å diskutere rundt boken til å la være. Jeg liker at den får meg til å gruble.

Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer

Utgitt i 2016. Norsk. Novellesamling.

Jeg hadde i det hele tatt ikke tenkt å vie tid og bloggrom til denne novellesamlingen. Boken har allerede fått en del publisitet. Handlingsforløp er gitt i det vide og det brede, klikk på lenker nederst i dette innlegget. Selv skal jeg forsøke å fatte meg i korthet.

Men altså. Samlingen består av tre noveller hvor like mange hovedpersoner befinner seg i like mange europeiske storbyer. Alle tre er kvinner, anslagsvis i 30-årene, og skal oppholde seg på disse stedene i en kortere periode, uten en kjent omgangskrets rundt seg. Selv om det ikke forklares i klartekst er det nokså tydelig at alle tre nylig har opplevd samlivsbrudd, og bruker disse ukene, månedene, til å finne tilbake til seg selv.

Og som alle vet, den beste kuren mot kjærlighetssorg er den klassiske rebound-taktikken. Overlapping: Finne seg en ny, bruke og kaste. Så også her.

Oppholdene er ikke i noen av de tre novellene ment å vare over lengre tid. Kvinnene er på flukt fra sin virkelighet, de ønsker ingen tilknytning til steder eller personer hvor de nå er, og dermed oppnår de en viss form for frihet. - Og med frihet tillater man mer uten å tenke på konsekvenser. 

Apropos flukt. Kvinnen i den midterste novellen jobber på et klesmottak for flyktninger eller andre trengende. Det er neppe tilfeldig. Og akkurat som i overordnet betydning, har også hovedpersonene vanskeligheter med å la andre slippe inn. De flykter fra andre, men også fra seg selv. Banal vinkling kanskje, men det fungerer.

«Har du det bra?» blir hun spurt. I alle novellene får kvinnen spørsmålet fra sin elsker. Svaret er overfladisk, og slik får heller ikke leseren vite mer enn at det egentlige svaret er benektende. Jeg liker ofte en mangel på det emosjonelle, at man må lete etter fragmenter av smerte, etter personlige innrømmelser.

- Men som alltid: Det er en balansegang. Her savner jeg noe mer, jeg føler ikke at jeg kommer inn under huden på menneskene, ikke en gang i min egen fantasi. Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at forfatteren har klekket ut gode ideer, momenter hun ønsker ha med, men glemt å legge sjela si i livene til sine romanskikkelser.

Derimot tar hun mange interessante fortellergrep som gjør romanen spennende å diskutere. 

Vi vet for eksempel ingenting om bakgrunnen til de tre kvinnene, ei heller får vi vite noen navn. Det nærmeste vi kommer er den midterste novellen hvor hun omtales med et kallenavn. Kanskje er det tilfeldig, kanskje er det grundig gjennomtenkt: Dette er den eneste novellen hvor kvinnen etablerer et forhold til en annen kvinne. Også elskerinnen omtales med et kallenavn. I tillegg er det tidvis vanskelig å skille de to fra hverandre. Det er hun og hun, selvsagt med en grunn: Hun og hun blir de, både i leseren og hverandres øyne.

Og jeg vet ikke om det er mine fordommer, men jeg oppfatter det som en kamp mellom feminitet og maskulinitet. En typisk mann vil lettere distansere seg enn kvinner, og i den midterste novellen omtaler kvinnen seg som den mest maskuline. Mens hennes elskerinne klamrer seg til henne, forsøker hun å holder seg på avstand, både fysisk og emosjonelt. Samtidig sliter hun med sine følelser, hun blir stadig mer avhengig av elskerinnen. Stadig mer kvinnelig.

Det er ellers overraskende mye erotikk i boken. Rått og rett på sak. Det er sjeldent kost fra en norsk forfatter, kvinnelig sådan, nokså ung sådan i særdeleshet. – Og jammen sniker hun med temmelig mye om mensen også, i alle tre novellene. Om ikke kontroversielt, så i alle fall litt oppsiktsvekkende, selv i 2016.

Aller best er forfatteren likevel når hun leker med ordene. Slik som i novellen hvor hovedpersonen omtaler seg selv som den fremmede. På slutten av novellen blir hun selv med en fremmed hjem fra et utested. Rollene flyttes og er i stadig bevegelse. Stadig på flukt, stadig på let.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Beathe) og (Anita) er begge mer begeistrede enn meg.

Sorgen har mange navn, av Erik Stabrun (red)

For snart tretten år siden ble jeg medlem av Englesiden, et nettforum for foreldre som hadde mistet barn. Vi hadde søkt sammen via et annet forum, og en av oss dannet vår egen side på internet. Her kunne vi få utløp for all smerte, savn og alt tomrom vi følte, men som var så vanskelig å uttrykke til noen som ikke helt forstår. Englesiden og fellesskapet vi etablerte hjalp meg gjennom en ubeskrivelig vond tid. 

Siden dannet en tanke seg. Hva om vi gikk sammen og skapte noe vi selv hadde savnet i disse første årene av sorgprosessen. En bok fylt av historier, dikt og råd, ment både til sørgende foreldre, søsken og deres støtteapparat. Det er vondt å se på at noen man er glad i er i sorg. Det er vanskelig å finne de riktige ordene. 

Så vi skrev. Gråt og skrev. Og snart ble det en bok som redaktøren vår, Janne, etter noen års iherdig innsats endelig fikk overtalt et forlag til å gi ut. De store, etablerte forlagene våget ikke å investere i vår ide, det ville være en vanskelig, alt for tung, bok å selge. Da vi var nære på å gi opp kom lille Commentum på banen. Resultatet ble Små føtter setter dype spor. 

Nå står boken i hylla som en vemodig, men verdig minnebauta over våre barn.

Denne høsten ble en på mange måter lignende bok utgitt av Vigmostad Bjørke. En type bok man får mange spørsmål om fra kundene, er ett av salgsargumentene til forlaget. Akkurat som vi i 2003 savnet sorglitteratur, gjør vi det fortsatt i 2016.

Sorgen har mange navn, av Erik J. Stabrun (red.)

Utgitt i 2016. Norsk. Antologi.

- Og selv om dette er en nokså utypisk utgivelse å bokblogge om, ønsker jeg å bidra til økt oppmerksomhet rundt boken. For det ER behov for den, døden er en del av livet, og det er mye trøst i felles skjebne. Det er en verdi i å lese eller lytte til noen som har gått veien før deg. Noen som har kjent på avmakten, noen som har famlet i et mørke som ikke virker å ta slutt. Noen som kjenner på skammen over å en gang, i sitt stille sinn, ha tenkt at det er godt det er over. Den dårlige samvittigheten over den første latteren. Lettelsen. De plutselige nedturen. Og så, den brå, men usynlige, overgangen fra sorg til savn.

Sorg kan aldri sammenlignes, men sorg vil alltid være komplisert. I Sorgen har mange navn inkluderes alle typer sorg og hele følelsesspektret i sorgprosessen. Variasjonen gjenspeiles i de ulike tekstene: I tillegg til en rekke dikt, siteres også utdrag fra lengre tekster, samt minner og tanker gjort av redaktøren selv, en tidligere fengselsprest. Og igjen denne variasjonen: Her hentes ord til lindring både fra inn- og utlandet, fra fortid og samtid. 

Personlig hadde jeg kanskje ønsket meg enda mer av prestens, redaktørens, refleksjoner. Han uttrykker en ro og aksept som går hjem hos leseren. Religiøs eller ei, når man står overfor døden, aner man konturene av noe større enn seg selv. Det er dette ukjente, skremmende, vi må søke å forsone oss med.

Desto viktigere med ydmykhet og respekt. Rom for alle følelser. Ingen fasit, bare forsiktige spørsmål. Gjenkjennbare fragmenter av livet og dets utfordringer, det være seg sorgen over en bestefar eller en datter, en ektefelle eller en stengt dør. 

Kanskje var dette det som gjorde sterkest inntrykk på meg under lesingen. Inkluderingen av sorgen pårørende kan føle når de er i ferd med å miste en de er glad i. Kanskje spesielt når man må forholde seg til noen som forsvinner inn i seg selv. - Sorgen og tankene man skammer seg over.

Diktlesing var viktig for meg mens sorgen var som sterkest, jeg fant de lindrende ord av betydelig trøst. Jeg kunne smile, føle lettelse, men også få utløp for etterlengtet gråt. Etter regnet synger fuglene.

Selv i dag, tretten år etter jeg opplevde mitt livs tragedie, gjør det godt å lese. Fra tid til annen, i en hektisk tid hvor det ikke lenger er tid eller rom for å virkelig kjenne etter, er små stunder med lesing befriende. For noen minutter tillater jeg meg selv å omfavne sorgen, for så å gå videre. 

Nettopp derfor vil denne boken være verdifull også over lengre tid, langt utover den mest intense sorgperioden. Behovet for å dykke ned i sorglandskapet vil alltid dukke opp, og denne type bøker vil ofte være forløsende.

- Og om ikke annet kan man titte bort på den der den står i bokhylla, stryke den over omslaget, og tenke

Ja visst har jeg greid det. Jeg har overlevd.

Kilde: Leseeksemplar

Frontsøstre, av Vegard Sæther

Dere kan ikke ha unngått å ha fått med dere min fasinasjon for slektshistorie. Grunnlaget for dette ble lagt i min barndom: Jeg elsket å høre om krigen. Krigen med stor K. Den som splittet, den vi liksom aldri blir ferdige med. Også min bestefars søskenflokk ble splittet. En bror var ordfører under krigen. En søster var aktiv NS-medlem. En annen bror ble holdt som fange og torturert. – Men ingen vant. Den torturerte fikk sin oppreising, men ble aldri kvitt traumene. De to som valgte feil side under krigen, måtte leve videre med sorg over sine barn, både de som døde for det de trodde på, og de som overlevde. De som ble spyttet på.

For så skjedde. Hundrevis av unge menn ble frontsoldater, hundrevis av unge kvinner ble frontsøstre. Noen av disse var barn av NS-medlemmer, slike som min fars søskenbarn. Andre reiste ut av landet av helt andre grunner. Akkurat dette, og hvordan det kunne skje, ønsket jeg å lese mer om. 

Frontsøstre, av Vegard Sæther
Sakprosa, rikt illustrert og godt dokumentert. Norsk. Utgitt i 2015.

Og denne boken omhandler ikke bare kvinnene, deres opplevelser og hvor dette førte dem. Det handler først og fremst om den systematiske nazifiseringen av en organisasjon som, da som nå, skulle være politisk uavhengig, helt og holdent idealistisk. Detaljene gjør seg best i bokform. La meg nøye meg med å si at jeg, til tross for at jeg trodde jeg visste en del, lot meg forbløffe.

Søstrene tilknyttet DRK, det tyske Røde Kors, ble særlig bundet. Så kostet det dem dyrt, denne hellige troskapseden søstrene måtte avlegge. Det politiske løftet, Heil Hitler, som på nesten umerkelig vis ble smuglet inn via SS. Deres lønninger ble i tillegg månedlig tappet for beløp til støtte for Partiet. – En passiv handling som på alle mulige måter ble brukt mot dem etter krigen. Ikke bare hadde de arbeidet for fienden, de var også økonomisk ansvarlige.

- Men selv norske dokumenter viser en gjennomgående nazifisering. Det potensielle motstandsmiljøet i Røde Kors krevde strengt oppsyn og kontroll. Snart samarbeidet de med Den norske Legion, og uavhengigheten var dermed ubønnhørlig brutt. I vervepapirene finnes spørsmål om hvorvidt man er av jødisk herkomst, eller sågar om man har vært gift med en ikke-arisk mann. Videre måtte man være tilknyttet Nasjonal Samling. Slik var det bare.

Skulle man ut, måtte man det. Det være seg av idealisme, politisk eller humanistisk, eller av ren eventyrlyst. Noen var sykepleiere, andre ønsket intenst å utdanne seg til det. Det var lettere å få opplæring gjennom Røde Kors enn hjemme på berget. Flere ble sendt helt til Tyskland, hvor de ble indoktrinert en heller uvanlig form for disiplin. De fleste ønsket å yte omsorg og pleie til sine medmennesker. Det var helst ikke mer komplisert enn som så.

Og noen ønsket å stille sine krefter, sin ungdom, for å jobbe for fremtiden. Propagandaen var ikke til å unngå. Skulle man kjempe mot fienden fra øst, måtte man stå last og brast ved fronten. Man måtte stå opp for hva man trodde på, vise mot og offervilje. – Til tross for naboens fordømmelse, man visste at man gjorde det riktige. At man ofret seg for noe større.

Og kanskje, ute i verden, fikk man bekreftet det propagandaen hadde forsøkt å innprente i dem. Disse andre, de møkkete, degenererte, uskolerte, udannede. Alt ga plutselig mening, man ville slettes ikke bli som dem. Ikke la ens egne bli slik. 

Slik kan det bli, om man hører det mange nok ganger. Og de som ante uråd og begynte å tvile, kom seg sjeldent ut av det. Noe skurret, noe var fryktelig galt. Et opphold i en konsentrasjonsleir, rykter fra utsiden. Ondskapen kom inn, og frontkolliderte med idealismen. Godheten. Medmenneskeligheten.

Kvinner søkte seg hjem. Unnlot å møte til avtalt tid og sted. Gikk i dekning. Noen fikk straff, andre gjemte seg godt nok.

Og så var de de som bevisst gikk inn i det, som visste hva de gjorde, og hadde en agenda. De spilte et dobbeltspill som av og til lyktes, men først og fremst var dødsens alvorlig. Aud Fritzner, lederen for den norske vervekampanjen, vies i boken stor oppmerksomhet. Aud var gift med offiseren Ola Fritzner, leder for Ordenspolitiet under krigen, som i likhet med sin kone arbeidet tett med hjemmefronten. Takket være sin posisjon og sine kontakter var Auds innsats både til hjelp for mannen og motstandsbevegelsen. Mens hun drakk kaffe og pleiet venninneforholdet til blant annet politiminister Jonas Lies kone, sørget hun på sitt vis å forhindre utsendelsen av utallige norske kvinner. – Men dobbeltspillet var uhyre farlig, og ekteparet risikerte alt også etter krigen, da deres innsats skulle bedømmes.

Det sterkeste er likevel å lese om behandlingen etter krigen. Dette grunnleggende gale i å idømme straff til noen for deres humanitære innsats. Av 447 DRK-søstre ble 118 idømt fengsel og et femtitalls kvinner ble satt til tvangsarbeid. Det vanligste var ellers å bli fradømt visse statsborgerlige rettigheter, som stemmeretten, i opptil ti år. 

Tenk det.

Hvem var så disse søstrene? Statistikken viser ingen forskjell mellom by og bygd, men med en stor overvekt av kvinner bosatt i byene på tidspunktet for verving og utreise. Fars yrke var i hovedsak jordbruker, slik som for NS-medlemmer flest. Jordbrukerne lot seg ofte appellere til NS sitt budskap og honnør til de som «bærere av den norske arv». – Og de var unge. Aller flest i begynnelsen av 20-årene, de aller yngste 16 år.

Nettopp disse ble dømt av den norske stat. Ikke alle, men likevel alt for mange. Formildende årsaker kunne være søstrenes unge alder, at de kom fra fattigslige kår og var vokst opp i nazistiske hjem. Kanskje hadde de bare folkeskolen. Tilgi dem, de visste ikke hva de gjorde.

Også var de de som kanskje skulle hatt strengere straff enn de fikk. Nå som vi vet mer enn hva vi gjorde like etter krigen. Kvinnene som forelsket seg i de verste krigsforbryterne. – For hva snakket de vel om rundt kjøkkenbordet, de måtte da vite mer enn forhørene i sin tid avslørte? Kan man, av kjærlighet, lukke øyne og ører for realitetene, selv når det inkluderer massedrap og systematisk torturering? - Blodflekker på en nystrøket uniformskjorte? 

Jeg kjenner det er litt sårt, disse hemmelighetene, for jeg vil helst aldri tvile på godheten i mennesket. 

Straffen fra det offentlige er bare et moment. Den sosiale straffen var mer omfattende. Isfronten mellom de som hadde valgt feil og riktig side under krigen bestod, og den «sosiale rettssaken» vektla langt mindre forsonende omstendigheter. Var du Røde Kors-søster under krigen var du nazist, ta din skam og forsvinn.

Slikt søkte man også ofte sammen i etterkrigsårene. Frontsøstre og frontsoldater, som hadde trøstet og pleiet hverandre i fremmede land, i skyttergravene og i lasarettene. De som ikke lenger var en av oss. Skilt av en krig som liksom aldri tar slutt.

Først i 2014 kom den offentlige unnskyldningen til frontsøstrene fra norske Røde Kors. En urett ble innrømmet og beklaget, etter et utall år med taushet fra de mange kvinnene som en gang i tiden trodde de gjorde det riktige. Utallige år med skam, følelse av urettferdighet og traumer fra krigen.

En taushet som selv i dag lever videre, generasjon etter generasjon. En uuttalt fortvilelse over hvor galt man kan trå, over uante konsekvenser og viten man holder tett til brystet.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Min bok- og maleblogg)

Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

En av de første nyere bøker jeg skrev om som bokblogger, var Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. «Elleve dystre, vonde noveller uten håp for fremtiden utgjør en glitrende samling som gir grobunn og vel så det, for ettertanke.» skrev jeg innledningsvis. Jeg avsluttet med ordene «Det er vanskelig å finne svakheter i novellesamlingen. Alle novellene er sterke på hver sin måte. Veldig sterke, om man klarer å dvele ytterligere over innholdet og budskapet. Dette er virkelig gode noveller, stort sett hver eneste en, og sammen utgjør de en helhet som skal være vanskelig å overgå.»

Mer enn alminnelig begeistret, med andre ord. I november leste jeg en annen bok av henne, også denne gang en novellesamling. Med fem års erfaring som bokblogger var jeg spent på om jeg ville like hennes ord like godt. 

Denne gang ble jeg ikke like emosjonelt berørt. – Det var en befrielse, faktisk, å lese noveller som oppfattes som interessante og tankevekkende, men som ikke nødvendigvis leker med leserens følelser. For ja visst, jeg liker også denne novellesamlingen.

Balladen om den usynlige hånd, av Karine Nyborg

Novellesamling. Norsk. Utgitt i 2016.

Skjønt, jeg mistenker at jeg har gått glipp av en rekke glimrende poeng i de ulike novellene. Det får så være. Forfatteren er nemlig professor i økonomi, og hennes ståsted er dermed flere univers unna min antatte komfortsone. Økonomi gir meg assosiasjoner til matte, og matte gir meg åndenød. Jeg vil liksom ikke helt. Underveis i lesingen tviholder jeg på mine egne tolkninger. 

Den noe variable kvaliteten både når det gjelder språk, form og fortelling, forsvinner i en spennende og uvant utfordrende leseopplevelse. 

Karine Nyborg tar oss med til samfunnsøkonomiens verden gjennom sju noveller. Jeg leser hva hun skriver, men jeg er litt redd likevel. Slik som når hun starter det hele med å introdusere oss for det konvekse hullet som alltid vil eksistere. Dette begrepet fungerer som en rød tråd gjennom hele novellesamlingen. Hullet som jeg insisterer på å tenke på som ensomhet, eller oss selv som egne øyer. Eller bare det å være absolutt tilstede. Boblen. Rekkevidden. Og kanskje er jeg helt på jordet og fullstendig oppslukt i mine egne forutinntatte antakelser. Det jeg en gang i tiden lærte å kalle fordommer. - Eller kanskje jeg har forstått noe av de tanker forfatteren forsøker å la spire i oss.

Slik som i novellen De elskende fangenes dilemma, hvor tilfeldigheter, sannsynlighet og konsekvenser måles opp. Slik som i den rett ut komiske fortellingen Adam i det perfekte frikonkurransemarkedet, som man slettes ikke kan unngå å lese med Erlend Loe-stemme. Adam og hans rykende ferske kone foretar en virtuell bryllupsreise hvor alt er perfekt, men som likevel blir alt annet enn perfekt. Nyborg tar oss med inn i tankegangen, og jeg tenker at dette, dette må jeg google og lese mer om. - Selv om jeg er redd for økonomi og matte og brøkstreker.

Og når jeg endelig begynner å forstå hva hun skriver om, leser jeg Et menneske er sine relasjoner, hvor alt virkelig gir mening. Det konvekse hullet personifiseres gjennom to mennesker i et hav. En i båt, en i vannet. To øyer, to mennesker, to punkter. Dette noe som er nulldimensjonalt, som ikke har linjer. Hvordan kan vi så knytte oss til andre mennesker? Likevel ror det ene punktet, til det andre. De møtes og skaper en linje, som igjen utløser en enorm lettelse over å være nær, flyte sammen til ett. Aldri, aldri, aldri noensinne slippe taket.

Nå er jeg likevel nær å bli følelsesmessig engasjert.

Desto mer lettet blir jeg over å lese neste: Veien til rikdom, som kanskje skiller seg mest ut i samlingen. Den er enklere å lese, men samtidig vanskeligere å forstå med hensyn til forfatterens røde, økonomiske om du vil, tråd.

Også Mumien er i stor grad fortellende, men introduserer oss tidlig for novellens inspirasjon: Utilitarismens far Jeremy Bentham, som en gang i tiden donerte sitt eget legeme. Igjen denne ensomheten, samtidig som man ønsker å sette spor, være av betydning. – Eller rett og slett behovet for å være hos noen, være tilknyttet noen. 

Skjønt, ingen av novellene kan måle seg helt med tittelnovellen, som også er den klart lengste. En usynlig hånd, sprell levende, full av ugagn. Stopp meg fra å avsløre mer. For tro meg, jeg har lyst, og det i seg selv er et kompliment til fortellingen.

I det hele tatt: Det slår meg hvor mye det er å fortelle fra hver novelle. Ikke nødvendigvis handlingen i seg selv, men alle tolkningene man gjør seg underveis. Riktignok er det en fordel med en viss innsikt i økonomisk teori, da hele tematikken virker å være bygget på dette. De mange illustrasjonene, både som figurer og bilder, understreker dette.

Selv må jeg gjøre mine egne tolkninger. Jeg har mine begrensninger. Det jeg ser er en nesten magisk realisme, hvor alt har sin naturlige forklaring. Det må jo det. Alt kan forklares, i alle fall forstås som at det finnes en naturlig årsak selv om vi enda ikke har funnet løsningen. Det må være en logikk i det hele, og jo lenger man grubler over fortellingene, jo mer levende blir novellene. 

En befriende distanse til novellenes hendelser og personer hjelper oss langt på vei: Leseren forsvinner inn i forskerrollen. 

Anbefales - Vel verdt å sjekke ut før nomineringen til Bokbloggerprisen!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.