Verdens mest pysete bokblogger forsøker å være kulturell

Mandag 9. februar trosset jeg min selverklærte sosialangst og marsjerte inn på biblioteket hvor forfatteren av en av mine fjorårsfavoritter, sakprosaboken ogkollektivbiografien Frå Asker til Eden, Alfred Fidjestøl skulle snakke om Askerkretsen. Det første jeg ser er forfatteren selv, så jeg marsjerer videre i ren forfjamselse. Jeg tusler deretter forsiktig tilbake, finner meg en stol og forbanner alle som ikke ville være med meg til dette foredraget. Skjønt, jeg spurte bare en. En jeg uansett ikke hadde noe håp om å ville være med. Du vet, være med på noe sånt.

Heldigvis var det ikke bare jeg som ville på foredraget. Jeg kjente riktignok ikke en sjel, men så pleier jeg heller ikke å henge så mye med kommunens pensjonister. Det er ikke noe som å sitte der som 36-åring og føle seg både purung, vital og sprek.

Jeg følte meg ikke like purung, vital og sprek da en eldre kvinne snudde seg mot meg og lurte på om jeg kunne hjelpe henne å sette telefonen hennes på lydløs. Jeg skjønte ikke bæret.

Alle de som ikke dro dit, derimot, kan angre bittert. Forfatteren var faktisk like fornøyelig å lytte til som det var å lese boken.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. Biografi. Utgitt i 2014.

Min (BOKOMTALE) kan leses ved å klikke på nevnte lenke. Her kommer tanker både fra boken og gjenoppfriskede detaljer fra presentasjonen:

Og tema er superspennende! Kjempegøy! Ikke bare fordi Arne og Hulda Garborg og alle deres landsmålsforkjempere bodde mindre enn et steinkast unna der jeg bor, men fordi de var så spennende mennesker! Også denne selvmotsigelsen, som forfatteren selv ynder å nevne: De fikk utrettet uendelig mye i målsaken, men selv var de både sykelige og psykelige.

En stor del av foredraget omhandlet starten på Det norske teater. Askerkretsen hadde en ide om å sammen skape det første teater utelukkende med stykker skrevet på, og oppført på, landsmål. Inntekter ble skaffet, ikke minst gjennom det norske marked i tilknytning til hovedstadens tivoli. Særlig Hulda Garborg var med sin dans sterkt delaktig i dette arbeidet. Hele riksmålsbevegelsen engasjerte seg der de kunne, og stod samlet i en solid dugnad. De bidro med kunstverk, dans, tekster… og skrev flammende anmeldelser i rosende ordelag. Inhabilitet var ikke noe de tok så tungt.

Som en test på om et landsmålsteater ville være liv laga, ble Det norske spellaget dannet. Primus motor: Hulda Garborg. Deltakere ble hentet inn, helst fra egne kretser. Lønn kunne ikke utloves, ei heller særlig mat, det måtte bli sånn. Inntektene måtte sikres. Men folk stilte likevel opp. Sågar ikke ukjente Oscar Bråten troppet opp til audition. Det var i alle fall hans intensjon, hadde det ikke vært for at han feiget ut så snart han var ankommet Hvalstad togstasjon. I stedet for kastet Hulda og Arne Garborgs sønn, Tuften, seg med.

Tuften, sønnen Arne Garborg hardt og brutalt hadde fraskrevet seg bare kort tid tidligere. Han kunne ikke være i samme hus som en riksmålstalende gutt, skrev han i et brev til sin hustru. Hulda reagerte på eneste fornuftige måte, men ble overtalt av kretsen til å tilgi ham.

Tilgi ham, han vet ikke hva han sier.

Så var kanskje heller ikke Arne Garborg helt stabil i sitt sinn. Hulda tilga, og Tuften forsøkte å tekke sin far ved å delta i turneen for å fremme landsmålets sak.

Det ble en suksess. Det norske spellaget turnerte land og strand rundt til fulle forsamlingssaler og strålende applaus. Det amatørmessige til tross. Raskt ble det besluttet at grunnlaget var til stede, mer erfaring og talent ble hentet inn, mens Tuften ble tvunget til å takke for laget. I 1930 flyttet Spellaget inn i lokalene til bygdeungdomslaget og Det norske teater var et faktum. Første forestilling ble Jeppe på Bjerget, på landsmål sjølvsagt. Publikum strømmet på samtidig som riksmålfolket mobiliserte med pipekonserter og massedemonstrasjoner. Det eskalerte til regelrette slåsskamper, men så fikk i det minste teateret høyst velkommen PR…!

Det hele begynte som et forsøk på Arne Garborg-omsorg. Forfatteren hadde for lengst giftet seg og fått barn, men var stadig like rotløs. Gode venner kjøpte det lille bruket Labråten i Asker, i håp om at også Garborg-familien med tid og stunder ønsket å slå seg ned. Hulda og sønnen Tuften flyttet inn, men Arne selv tilbrakte tiden i skrivestua si, på betryggende avstand til det hele. Men han kom da omsider, han også, selv om tanken på at hans eneste sønn skulle vokse opp i riksmålland var avskyelig.

Snart kom også flere i omgangskretsen flyttende til Hvalstad. Kunstneren Otto og Tilla Valstad ble naboer til Labråten, og kom til å bety mye for den lille kretsen av landsmålsforkjempere, bare noen få mil fra det dansknorske sentrum. Her var malere og forfattere, avisredaktører, oversettere og entusiaster for urnorsk tradisjon. Arne Garborg selv satt og skrev, isolert fra det meste, mens Hulda Garborg ga ut kokebøker, instruerte i folkedans, tørket støv av gamle bunadstradisjoner og snakket der mannen tiet.

Ute på landet, altså, bare noen togstasjoner unna hovedstaden, og enda kortere unna Lysaker, hvor en annen krets befant seg. Fridtjof Nansen og hans krets var Askerkretsens rake motsetninger. Der menneskene på Labråten jobbet politisk i det stille, krevde Lysakerkretsen respekt gjennom muskler og store ord.

Ellers som Arne Garborg selv uttalte om Bjørnstjerne Bjørnson: 

«Han brisker seg med sin oksehelse».

Det norske teater står fremdeles den dag i dag, og er det aller synligste beviset på Askerkretsens gjennomslagskraft. Bunader er for lengst et stasplagg, man danser stadig folkedans og koker mat på gammeldags vis. – Vi liker å holde på våre tradisjoner, selv i et for lengst globalisert samfunn. Selv om Den 17. mai, tidsskriftet som først brakte Labråten-menneskene sammen, ikke levde evig, nådde den skyhøye abonnementstall i sin samtid. I dag har vi ingen riksdekkende aviser på nynorsk, men et av Norges største forlag gir ut bøker kun på nynorsk. Oversettelsen av sentrale verk i litteraturhistorien lever enda. Bøker «omsett til norsk», som man selv ordla seg.

Og kanskje lyktes de så godt fordi de innså sine egne begrensninger. De startet opp, men ga fra seg roret så raskt det lot seg gjøre. De talte landsmålets sak og ønsket aldri å fremheve seg selv. Alltid sak, aldri person. Kun når det var nødvendig.

De innhentet kunnskap og sterke personligheter når det var påkrevd. Alle levde på lånt tid, med både fysiske og psykiske utfordringer. Trolig innså de selv hastverket, om den påbegynte jobben ikke skulle være forgjeves og dø ut med de.

Det var rett og slett et markant gap i hvordan de var utrustet og hvor mye de lykkes i. Grunnlaget var lagt, og andre måtte bringe det videre. For det var en skrøpelig gjeng, denne lille men handlekraftige oppsamlinger av mennesker rundt et lite Askerbruk.

Rosene visnet og gresset vokste vilt, men drømmen om landlig idyll sluttet aldri å dø. Tuften selv fulgte aldri i sine foreldres fotspor. Han ble ingen forfatter, ingen kunstner eller politiker. I stedet for lykkes han på det nære plan. Han dyrket opp hagen og skapte det virkelige Eden på Labråten. – Slik Arne Garborg selv hadde så store visjoner om.

Fidjestøl sjøl: 

"He dikkan nokre spørsmål?"

Ellikken: 

"…."

Selvsagt sa jeg ingenting. Men om jeg likevel skulle sagt noe, ville jeg sagt noe slikt som:

«Ja, altså. Først må jeg bare si at det var utrolig gøy og inspirerende å høre på deg, og at jeg leste boka di i høst og likte den skikkelig godt. Kanskje blant de beste sakprosabøkene jeg har lest noen gang. Det er noe med hvordan du presenterer et allerede interessant tema. Det er lett og medrivende, ja, det er slettes ingen selvfølge!»

Jeg ville jeg tatt en pause for å høste litt anerkjennende nikk og kanskje noen velfortjente klappsalver. I alle fall ventet litt til folk hadde bestemt seg for å kjøpe boken.

Og så hadde jeg fortsatt:

«Men altså. Det var dette spørsmålet, da. Har du gjort deg noen tanker om hvorfor Garborgane selv skrev på riksmål i sine brev?»

Gudskjelov fins blogginnlegg og googling. Takk for meg.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Helt siden Groskro våren 2014 tipset Bokblogglandia om denne boken, har jeg tenkt på å lese den. En etter en fulgte andre bokbloggere etter, alle tåretørkende i begeistring. Boken havnet etter hvert på Bokbloggerprisens langliste, og jeg takker gudene (også kalt bokbloggerne) for å ha nominert den.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Nynorsk. Utgitt i 2014.

Jeg selv var jo for treg. Jeg fikk aldri somlet meg til å lese den i tide. Faktisk fikk den så mange stemmer at den også havnet på kortlisten.

I april arrangeres samlesing. Heldigvis klarte jeg ikke vente så lenge. Nå har jeg en god grunn til å lese den enda en gang.

For boka er like god som jeg turte håpe på.  For en gangs skyld innfridde forventningene. Jeg har ingen innvendinger. Ikke et fnugg. Den er rett og slett SÅ god.

Dette er Jennys fortelling til Solrun. Fra lillesøster til storesøster. Søster Sol og Søster Måne.

Etter at moren brått dør, står de to søstrene igjen. Alene. Pappa fins nesten bare på fotografier. I nabohuset bor Olvar, deres blinde og skrøpelige bestefar. Han er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Det er bare Jenny og Solrun igjen.

Det var i alle fall slik det skulle vært.

For Solrun er ikke tilstede. Ikke egentlig. Plutselig kommer hun hjem og like plutselig forsvinner hun. Ofte, selv om hun vandrer omkring i huset, er hun ikke der. Solrun er narkoman.

Narkoman.

Storesøster Solrun, Søster Sol, er narkoman. Hun som skulle passet på, gitt omsorg, tatt vanskelige avgjørelser, bistått og hjulpet til. Kanskje ikke hele tiden, men i hvert fall av og til. Om så bare en, eneste gang.

Du lova 

Vi sto der og heldt rundt kvarandre. Det var så lenge sidan sist. 

Du skulle være storesøster for meg igjen.

Men det skjer ikke. Jenny vet aldri hvor hun har henne. Jenny er alene. Alene med alt ansvaret, alle sorgene, alle problemene og alt savnet. - Savnet etter en ikke tilstedeværende far, en død mor og en søster som lever for rusen. Savn etter å kunne prioritere seg selv. Savn etter trygghet, omsorg og støtte.

For Jenny er alene. Hun studerer, men klarer aldri helt å konsentrere seg. Og ingen må vite. Ingen må vite hvordan det egentlig står til. Dermed kan hun heller ikke ha venninner i sitt liv. I hvert fall ingen kjæreste. Hun har ingenting å tilby, for all energi går til søsteren.

Hun setter sitt eget liv på vent. Hele tiden i frykt, mest av alt for nye skuffelser.

Men eg hadde gløymt deg. 

Eg hadde leika meg. 

I desse minutta hadde eg ikkje tanke for deg. 

For kor du var. Korleis det skulle gå med deg. 

I desse augeblikka var ikkje du ein del av livet mitt. Eg var berre meg. 

Eg gløymde deg på grunn av ein ball. Eg pakka sekken og sykla heim før siste forelesinga. 

Snakka ikkje til nokon.

Historien fortelles uten store ord. Det er poetisk i all enkelthet. Marit Kaldhol lykkes i å fremkalle en stemning som gjør deg vemodig. - Det er ikke til å unngå. Livskrisen i seg selv er åpenbar, men det sterkeste er alle disse følelsene man ikke helt tør å snakke om. De man knapt nok tør tenke. Jenny famler seg frem i savnets labyrinter med en sårhet som er skapt til å gi deg klump i magen.

Hun smitter deg med sin stille fortvilelse. Maktesløsheten. Sorgen over det som skulle ha vært, men som aldri ble. Savn over det som var som aldri kan gjenskapes. Det var ikke slik det skulle gå.

De skulle fortsatt gått hånd i hånd, de to. 

Søster Sol og Søster Måne.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: Veldig mange bokbloggere har skrevet om boken. Spesielt vil jeg anbefale (Mari– Flukten fra virkeligheten) sitt innlegg. Øvrige omtaler kan leses hos (Anita) (Beathe) (FrøkenFlink) (Groskro) (Ingalill) (Kleppanrova) (Lena) (MedBokOgPalett) (Rose-Marie) (Silje) (Tine) og (Tone).

Mammutsalget 2015: Tips

16. – 25. februar vil det være mulig å gå i Mammutsalg-fella! Tidligere bestselgerstemplede bøker og alskens rask med harde omslag blir lempet inn på paller med påklistrede salgsetiketter:

- Før (uhorvelig mange) kroner! Nå kun (fortsatt altfor mange) kroner!

Jeg er skeptisk. Meget skeptisk. Rett og slett gretten, grinete, olm og hva alt ondt er. La der ei være tvil.

Jeg mener, det er bare ikke så billig som man forsøker å få deg til å tro det er. Ikke så bra heller. Verken priser eller bøker. Jeg har sluttet å bli skuffet.

I et hav full av bøker med harde omslag er det likevel noen gullfisker. Noen man faktisk kan velge å bruke pengene sine på. Ikke for det, pocketbøkene er billigere, mange av bøkene har allerede lenge vært på salg, og flere er typiske bestselgere man finner 20 av på hvilket som helst loppemarked.

Men likevel, dersom du ønsker pent innbundne bøker som attpåtil fullstendig ulest er dette gangbare tips:

Mine favoritter

Tørk aldri tårer uten hansker 1. Kjærligheten, av Jonas Gardell (Pris: 129 kr)

Tørk aldri tårer uten hansker 2. Sykdommen, av Jonas Gardell (Pris: 129 kr)

Aberet: Den tredje og avsluttende romanen i trilogien er ikke på salg, da denne ble utgitt i fjor. Med litt hell kommer den på Mammutsalget 2016. Ikke for det. Etter å ha lest disse vil du kjøpe 3. Døden til fullpris uten å rynke på nesa. Du kommer til å være såpass forgrått og øynene gjenklistret at du ikke vil være i stand til å se prislappen i det hele tatt. Les mine omtaler av (1.Kjærligheten) og (2.Sykdommen).

Omtalte underholdningsromaner

Den fortrolige, av Helene Gremillon (Pris: 129 kr) – (Les min omtale)

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman (Pris: 99 kr) – (Les min omtale)

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini (Pris: 129 kr) – (Les min omtale)

Snøbarnet, av Eowyn Ivey (Pris: 49 kr) – (Les min omtale)

En del av bøkene på Mammutsalg er lest av undertegnede, og noen av disse kan med glede anbefales videre. Felles for alle er høy snufsefaktor, forsvinnende få lattersalver og påfølgende søvnløse netter med grubling og tankespinn. Gode underholdningsromaner med godt språk, troverdig persongalleri og temmelig fritt for klisjeer og herregårder. Dessverre er ikke dette noen selvfølge.

Repetisjonen

I en og samme person, av John Irving (Pris: 149 kr)

Romanen er de evige gjengangerne i Mammutsalgsammenheng. Jeg forguder forfatteren, men nå begynner jeg å tvile på bokens fantastiske kvaliteter. Riktignok er den tretti kroner billigere enn i fjor, men likevel. Kanskje jeg griper muligheten om et par år.

Bloggernes favoritt

Fugletribunalet, av Agnes Ravatn (Pris: 129 kr)

Denne boken vant Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman, og burde være grunn nok alene til å sikre seg et eksemplar. Les (bokbloggernes egne begrunnelser).

Ungdomsperlene

Hvem er du Alaska, av John Green (Pris: 129 kr)

John Green er blant universets mest ypperlige ungdomsromanforfattere. Han tar ungdommen for det de er, både på godt og vondt. Denne har jeg enda ikke leset, men Jeg har tidligere omtalt hans romaner (Faen ta skjebnen), (Papirbyer) og (Will Grayson, Will Grayson).

Odinsbarn, av Siri Pettersen (Pris: 129 kr)

Bokbloggerne elsker Siri Pettersen, og selv om oppfølgeren til denne ikke falt helt i smak hos meg, digget jeg Odinsbarn. Norrøn fantasy på sitt beste! Les (min omtale) eller les hva Bokblogglandia synes i (samlesingsinnlegget).

Aberet: Dette er første bok i en triologi. Andre bok ble utgitt i fjor, og tredje er in the making. Boken kan i ytterste nødsfall leses alene, men nysgjerrigheten vil ta overhånd. Tro du meg. Men igjen, å investere i resterende bøker er ikke det dummeste du kan gjøre.

Den unike

Hugo Cabret, av Brian Selznick (Pris: 79 kr)

Ikke la deg bli skremt av størrelsen! 500 sider barnebok er en utfordring, men om jeg sier at over halvparten er nydelige blyanttegninger hjelper det betraktelig. Dette er en evig bla-i-og-beundre-bok for voksne så vel som barn. Les (min omtale).

Gavebøkene

Atlas over fjerne øyer, av Judith Schalansky (Pris: 149 kr)

Dette er intet atlas du vil nødvendigvis vil ha så mye nytte av, men gleden ved å bla i den vil være stor. Estetisk er den vakker, konseptet er vidunderlig, og du vil lære nok til å underholde med små anekdoter når det passer seg slik. Om enn bare til deg selv. Les gjerne (Julies godeinnlegg om boken).

Samlede dikt, av Inger Hagerup (Pris: 129 kr)

Hvem kan vel motstå Inger Hagerup? Med forbehold om at boken er like vakker som katalogen vil ha det til, kan dette være en fin gave til noen du er glad i. Et eksempel på hennes dikt kan du finne i (dette innlegget).

Personlig fremtidig varp

Langt fra stammen, av Andrew Solomon (Pris: 179 kr)

En gang for lenge siden gjorde bokbloggeren Karin meg oppmerksom på en sakprosa litt utenom det vanlige. Jeg har tatt på boken opptil flere ganger. Bladd i den. Lest i den. Satt den tilbake i hylla. Det er en murkloss av dimensjoner, men er det en bok jeg skal kjøpe fra Mammutsalget 2015 vil det være nettopp denne. Les gjerne (Karins grundige omtale).

Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

Jeg leser uhyre sjelden lyrikk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vet jeg ønsker å lese oftere.

Det er lite, om noe, som er mer givende enn å dykke ned i ord, setninger, beretninger som ved første øyekast, første lesing, ikke umiddelbart gir noen mening.

Likevel leser jeg lyrikk sjeldnere enn jeg skulle ønske. Kanskje det er for krevende. Kanskje har jeg for dårlig tid.

For jeg kunne ha lagt fra meg boken. Skummet meg gjennom den på en halvtime.

Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

Lyrikk. Utgitt i 2015.

I stedet for er det ett eller annet som pirrer nysgjerrigheten min. Dette udefinerbare noe jeg fanger opp som får meg til å ønske å grave litt dypere. Finne meningen. Kjenne etter med kropp og sjel. Ønske. Lengte. Kjenne på behovet etter noe mer.

Noe mer enn å bare lese historien. Bruke tid på å lete etter budskapet. Søke etter hva forfatteren, lyrikeren, ønsker å fortelle. Men også, kanskje mest av alt, finne ut av hva ordene, setningene, beretningen forteller meg. Hva jeg ser. Hva jeg leser. Hva fortellingen gir meg.

Akkurat meg. Ikke forfatteren. Ikke deg. Ikke hvem som helst andre. Bare meg. Leseren.

Lyrikksamlingen Mingvasevann har akkurat denne virkningen på meg.

Vi følger en jente, en kvinne, fra barn til voksen. Eller kanskje er det to. Som i mor og datter. Eller en datter som selv blir mor. Leseren tolker selv. - Selv har jeg ikke helt bestemt meg.

Historien deles inn i sju aldersbolker, fra fem til førtifem, som hjelper oss på veien til tolkningens forståelse. Hver alder har sine skjellsettende minner, erfaringer og behov. Hver alder har sin forvirring, famling og savn.

Diktene varierer i lengde, språk, intensitet og tydelighet. Jeg har ikke gode nok begrep til å analysere teksten og tekstoppbyggingen. Jeg er ikke øvet nok. Har ikke lest nok. Kan ikke teorien. – Men jeg kan lære. Jeg kan lese, se og gjøre meg egne tanker og kanskje ombestemme meg. Se det annerledes neste gang. Og gangen etter det igjen. Og etter det. Stadig oppdage noe nytt. Se sammenhenger, kontraster og kurver jeg ikke tidligere har sett.

Min Mingvasevann handler om nærhet og avstand.

Om fødsel og død. Om tosomhet og ensomhet. Om sjelelige behov som forsøkes dekket gjennom kroppslig nærhet. Ømhet og tvang. Overgrep som aldri kan vaskes vekk, ei eller viskes bort. Overgrep fra andre og overgrep mot deg selv. Psykisk eller fysisk. Eller å forbli i forhold som bare gjør deg vondt. Forhold hvor den andre parten lider. Kanskje til og med dere begge. Og likevel. Denne redselen for å bli alene gjør deg påtrengende og brutal. Du sprenger grenser du selv satte opp den gang noen kom utenifra.

Din Mingvasevann er kanskje noe annet.

Jeg har lest boken, men er likevel ikke ferdig med den. Jeg vil lese Mingvasevann på nytt. Kanskje tolker jeg den annerledes enn første gang. Kanskje en gjenlesing gir meg en helt annen fortelling.

Kanskje en gjenlesing vil gi meg en forståelse av at historien i seg selv likevel ikke er så god som jeg først trodde. Det gjør ikke så mye. Verdien av det litt uforståelige, usammenhengende, grublende vil alltid være større enn selve boken. Det er mer enn godt nok i seg selv. Jeg tror det.

Det føles slik.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Tilsendt uoppfordret. Jeg ville trolig ikke bedt om den selv, men skjebnen ville at jeg skulle falle for fristelsen. Det er jeg glad for.

Andre bloggere: (Tine) (Beathe) (Bokmerker)

Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

I fjor satte Ubok.no og Dagbladet sammen en jury for å kåre tidenes beste norske ungdomsbok. Tittelen gikk til en roman som i sin tid ble berømmet med Brageprisen, og som senere har blitt oversatt til en rekke språk og utgitt i enda flere land.

Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2008.

NASA vet noe ingen andre vet. Faktisk vet de noe som absolutt ingen overhodet aldri må få vite. Det er bare det at faren for avsløring på verst tenkelige vis er i ferd med å ødelegge hele vår verden. Noe må gjøres, penger må skaffes, og liv må kunne ofres. Men hvordan?

Enkelt. Ved å kamuflere det hele, utlyse en konkurranse rettet mot ungdom. La en ny måneferd bli tidenes mulighet for noen få, heldige utvalgte. Slik vil de kunne tjene nok penger og goodwill til å sette igang sitt hovedprosjekt.

Ingen trenger jo å få vite den egentlige grunnen.

Ekspedisjonens mål er Darlah 2, en hemmeligholdt forskningsbase like ved Stillhetens hav. Basen har vært der siden tidlig på 70-tallet, siden har ingen våget seg tilbake. Ikke før nå.

Handlingen sentrerer seg i all hovedsak rundt de tre ungdommene som blir sendt opp til månen. Mia fra Norge, Midori fra Japan og Antoine fra Frankrike. Tre vidt forskjellige ungdommer med like forskjellige mål og forhåpninger.

Mia er opprørsk, utålmodig og villig til å ofre alt for at hennes band skal lykkes. Det er foreldrene som melder henne på konkurransen, og selv om hun slettes ikke ønsker, takker hun likevel omsider ja. Hennes liv vil snus på hodet, oppmerksomheten kan komme bandet til gode. Dette er en mulighet hun på vegne av bandet slettes ikke kan takke nei til.

Midori sliter med å være seg selv i et samfunn fundamentert på strenge sosiale normer og familiehierarki. Hun drømmer om å være fri som fuglen og fly til Amerika. Mulighetenes land. Dette prosjektet vil føre henne nettopp dit, og ingen trenger å få vite at hun aldri har tenkt å returnere.

Antoine tilbringer dagene med å løpe opp til Eiffeltårnets første avsats hvor han bruker opp alle småpengene sine på kikkerter. Han stiller de rett inn på soveromsvinduet til Simone, hans livs kjærlighet. Det er bare det at Simone ikke vil ha ham lenger. Antoine er syk av kjærlighetssorg, bitter og lei. Han må komme seg bort før han blir helt gal.

Blant bokens andre bipersoner gjør særlig en pensjonert vaktmester fra et romfartssenter inntrykk. Innhyllet i langt fremskreden Alzheimers forsøker han å forstå hvorfor nyhetene om måneferden gjør ham så opprørt. Når han endelig samler seg nok til å tenke klart, står det klart for ham at han må si ifra. Si ifra at denne ferden må avbrytes. At det er livsfarlig å gjennomføre prosjektet. Ikke bare for deltakerne, men for alle. Absolutt alle.

Det er bare det at han mangler språk. Mangler kommunikasjonsevne. Han er innestengt i sitt eget helvete.

Akkurat som deltakerne er. Etter en lengre periode med opptrening på Johnson Space Center fyker de ut i verdensrommet. Med seg har de en mindre gruppe erfarne astronauter. En uke senere er de på månen. – Og snart, altfor snart, innestengt i et helvete som mangler sidestykke.

I begrunnelsen til juryen (link) som før jul kåret Darlah til tidenes beste norske ungdomsroman står blant annet følgende:

Det tøffe med denne boka, som gjør at den ytterligere kan fortjene betegnelsen tidenes ungdomsroman, er dens mange referanser til tiårene før årtusenskiftet. Her er en åpenbar innflytelse av dobbeltgjengermotivet i Alien-flmene, ja, boka følger nærmest slavisk malen. Harstad skriver da også selv i etterordet at «Darlah» er ment som en hyllest til genrefilmer og bøker han har vokst opp med.

Jeg ser hva de mener. Historien er kanskje ikke unik i seg selv, for vi har sett noe lignende i mange filmer. Desto mer spennende i bokform. Spenningskurven, persongalleriet og elementene fra skrekkfilmer gjør boken engasjerende, medrivende og noe helt eget.

Hendelsene på månen er en ting. Jeg vil heller at du leser boken enn å selv avsløre alt snadderet. Frempek på det som vil komme finner vi allerede fra starten av. Litt gjemt og kamuflert i det som i begynnelsen tilsynelatende er en ren og skjer beretning om rastløs ungdom. Alle tre opplever uforklarlige hendelser. Antoine observerer et fly som styrter, men det er ingenting i nyhetene om dette. Mia møter en uteligger hvis frakk har uforklarlige koder skrevet på. Midori leter etter riktig gate på flyplassen, et nummer ingen har hørt om. En stemme fra et avstengt toalett forteller henne hvor hun skal gå. – Og at det hele er farlig. Veldig farlig.

Om det hele er så skummelt kan diskuteres. Jeg grøsset litt på ryggen av flyplasshendelsen, det skal innrømmes, og avslutningen ga meg gåsehud. Ellers var lesestunden for meg som voksen mer spennende enn grøssende.

Jeg har sett mine asiatiske skrekkfilmer, jeg har boltret meg i heseblesende grøssere, lesket meg med filmatiserte fremtidsutopier og lett desperat etter skumle bøker. Jeg krever mitt, men jeg likte like fullt boken. Jeg sitter igjen med en god følelse: Å ha lest en spennende historie med fint persongalleri, fengende språk, og små herlige drypp av uforklarlige – og ubehagelige - hendelser.

Og disse uforklarlige hendelsene inviterer til kritikk. Man kan velge å stille spørsmålstegn ved sannsynligheten, eller man kan velge å godta litt lettvinte løsninger for underholdningens skyld. Personlig skulle jeg kanskje ønsket meg enda litt mer jobbing for å få det hele til å virke troverdig. - Om slikt i det hele tatt lar seg gjøre. Doppelganger-grepet er finurlig, men absolutt lett å gå seg vill i. Det ble for meg ikke helt optimalt, til tross for en høyst fornøyelig lesestund.

Det eneste rene irritasjonsmomentet må være at ingen av foreldrene et eneste øyeblikk reflekterer over den reelle faren ved å sende sine kjære barn opp til månen. Samtlige er udelt positive, ytterst entusiastiske over den enestående muligheten. 

- Det viste seg i beste fall å være temmelig naivt.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Varighet: Drøye ti timer.

Les også: Jeg fikk massive flashbacks tilbake til en tegneseriebok jeg laget som 11-åring. Jeg droppet riktignok forelskelsesmomentet, men ellers er det overraskende mye likt. Nyt (Reisen til den ukjente planet) i sin helhet!

Andre bloggere: (Tine) og (iBokhylla) … Noen flere der ute?

Memoarer om Bestefar

Kjære Bestefar. I dag ville du blitt 100 år. Det er femten år siden du døde, og jeg savner deg fortsatt. 

Det er så mange minner, Bestefar. Det er så mye jeg husker, og så mye jeg setter pris på. Da som nå.

Du og Bestemor hadde to stuer. En med ovn, fin, grønnbrodert sofagruppe og bøker. Du likte å snakke om bøker. Du tok meg med til biblioteket. I de første årene gikk vi bare ned gårdsveien til den lille filialen ved siden av dere. Etterpå måtte vi kjøre bil. Først med folkevognbobla, den uten bilbelte bak, og så, noen år senere, med BMWen. Jeg elsket disse turene. Takk for at du viste meg gleden med å lese.

I den andre stua, den ved siden av kjøkkenet, stod det først en divan. Senere en sofa. En sofa med puter, hvor det hver tirsdag var gjemt Norsk Ukeblad, Hjemmet eller Allers. Selv da jeg var fjorten år syns du det var morsomt å gjemme bladene. Jeg himlet med øynene og syns Allers var kjedelig, men i dag tenker jeg tilbake på det som noe av det fineste i oppveksten.

Vi spilte inn kassetter, selv om du som hadde sunget i kor nektet å synge. Du overtalte bestemor til å være med, og vi sang av hjertens fryd. Det var nok ikke så pent, for du lo masse av oss. Jeg ble aldri med i noe kor.

I skuffen under kassettspilleren hadde du kamferdrops og i skapet på kjøkkenet stod det alltid en eske honnikorn. Mest til meg, kanskje, men kanskje ikke helt likevel. Du elsket sukker. Jeg kan ikke forestille meg noen som ville puttet flere sukkerbiter oppi appelsinen sin som deg. Jeg tenker ofte på deg om vinteren.

Vi satt mye rundt kjøkkenbordet. Vi løste kryssord sammen. Bestemor med sitt blad og du med ditt. Av og til fikk jeg hjelpe til, mens andre ganger satt jeg med mitt eget. Kryssordbladet Lurifaks. Jeg hadde nok ikke memorert ord som Po, Fe og Aber uten dere.

Vi fylte ut lottokuponger. Meg og deg, og meg og Bestemor. Det var en konkurranse i seg selv. – Men tippekupongen sparte du til min eldste bror. Dere som kunne litt om fotball. Jeg lærte meg litt etter hvert, men tippet aldri med deg.

Og til jul lagde vi potetmelspletter. Spiste deig, stekte, satte frem, lot de smelte på tunga. Er det et eneste slag jeg har lyst til å lage til jul, er det potetmelspletter. – Men jeg gjør det aldri. Det var ikke så godt som vi gjerne skulle ha det til å være, når sant skal sies. Verdien av å lage disse sammen var større enn smaken.

Av og til la du puslespill på spisebordet i storstua. Snart la jeg mine egne.

Mest av alt spilte vi kort. Du, jeg og Bestemor. Ofte mamma og pappa også. Vi spilte knokpoker til blodet silte, og Mattis til noen ble kronet og taperen måtte ta med seg Mattis hjem. Han lå som en mare over deg, tok all plass i senga og var en pest og plage. Kanskje verst av alt var denne lysende krona taperen måtte ta på seg. Da var det liksom ingen tvil. Du hadde tapt tre ganger på rad.

I et bittelite rom innenfor storstua, den isende kalde, men fine stua med bøkene, fotoalbumene og den utstoppede ørnen, lå kontoret ditt. Det hemmelige tilfluktsstedet ditt jeg aldri fikk lov til å være alene i. Kontoret med den gode lukten av pipetobakk.

Etter at du døde gikk jeg inn på kontoret ditt.

Jeg tok med meg et lite treetui. Den lukter fremdeles av pipetobakk.

For da jeg var liten røkte du pipe. Senere røkte du mentolsigaretter. Jeg foretrakk pipelukten. Plutselig en dag sluttet du å røyke. Du var sta som et esel. Du bare sluttet.

Akkurat som du bare begynte å ha bart. En stor, stri, hvit bart som du gredde og stusset. Slik fikk du ikke så stor overleppe, mente du. Bart er bart, selv om den var ganske fin, men ikke så fin som håret ditt. Håret ditt lå alltid fint dandert. Jeg skjønner ikke hvordan du fikk det til.

Og vi var ute. Vi beundret floksbuskene, rosebuskene og de andre blomstene i bedet. Vi plukket forglemmegei ved bekken. Vi dro på utflukter til det nedlagte potetkokeriet, kikket etter etterlatte skatter i smia og trasket rundt i Bjerkaskogen. Vi gikk i eventyrskogen i Hylloran og opp til Knoken.

Dere bodde på gården mamma og pappa drev, og selv om du sikkert var uenig i mangt, husker jeg ingenting av det. Oppe på låven bodde alle svalene. År etter år etter kom de tilbake, du stod med kikkert og fulgte med.

Du var så glad i fugler at yngstedattera di i Amerika kjøpte et fugleveggur til deg. Hver eneste time sang en fugl. Den hang på veggen på litjstua. Bestemor holdt på å bli gal av den, men du lo like godt hver time.

Fugler og hunder. Du snakket mye om gamlehunden din, og da jeg ble tenåring skaffet du deg en ny hund. Bestemor var nok ikke like begeistret, men du var helt oppslukt. Hunden var både gneldrete og temmelig uoppdragen, men det var stadig din lille øyensten.

En morgen da pappa var på jobb og mamma var i fjøset forsov jeg meg. Jeg kom meg ikke opp i tide, og løp med gråt i halsen til deg og Bestemor. Jeg kom for sent til skolen og det var helt forferdelig. Helt, helt forferdelig. Jeg kjenner det i magen enda. Du svingte ut bobla og kjørte meg avgårde. Du sa de riktige tingene selv om du lo litt av meg. Da var du veldig god å ha. Da også.

Og du erta meg hele tiden. Ikke erta-erta, selvsagt, men terget. Hele tiden. Særlig som fjortenåring. Ble jeg sur hadde du uansett den riktige medisinen. Du tok frem Maskå. Dro hånden over ansiktet og ble vekselsvis strålende blid, olm, måpende eller fikk steinansikt. Vi hadde stirrekonkurranser i evigheter. Det funket alltid som gull.

Du tok også sjansen på å bli med meg til byen da jeg var tenåring. Du skulle kjøpe deg dongeribukser. Det var på tide, du nærmet deg tross alt åtti. Hadde du levd i dag ville du oppdatert statusen din på Facebook. Vi dro til Futura og senere ned til byen. Hilste på Klippfiskkjerringa og spiste på Nordmørskafeen. Busset frem og tilbake. Du med nye dongeribukser, jeg med tannregulering. Mest av alt lo vi.

Det er så mange minner, Bestefar. Det er så mye jeg husker, og så mye jeg setter pris på. Da som nå. Jeg har ikke skrevet noe om alle postkortene vi så på, igjen og igjen. Alle bildene vi aldri ble lei av å se på. Alle historiene fra gamle dager. Min fascinasjon over deg og din store søskenflokk. Om krigen som splittet dere, om tvillingsøstra di som døde så altfor ung. Om dine andre søstre som aldri rakk å bli voksne. Om brødrene dine som emigrerte, og om han som overtok farsgården.

Men mest av alt husker jeg Ingrid. Papirdukken Ingrid som vi aldri sluttet å ha som vår greie. Ingrid som var FN-ambassadør og jobbet for Røde Kors. Hun som reiste verden rundt og kjempet for fred, miljø og rettferdighet. Hvordan hun først dukket opp er uvisst, og hvordan vi greide å spinne videre på dette i all evighet er nesten ikke til å tro. Papirdukken ble nok raskt ødelagt eller kanskje forlagt blant aviser og blader. Hun forsvant, og du måtte dikte henne inn i en annen verden. Og Ingrid skrev brev. Brev til Bestefar og postkort til meg. Hun fortalte om sine opplevelser og minte oss på viktigheten av å være engasjerte. En dag sendte hun en liten kjole til Bestefar. En bitteliten, håndsydd kjole av rød filt med gullborder.

Kjære Bestefar. Etter at du døde ryddet vi på kontoret ditt. Der fant vi kjolen til Ingrid. Pent lagt i et lite treetui som luktet pipetobakk.

Da du døde var jeg gravid med Gabriel. To år senere ble jeg mamma til tvillinger, akkurat som du selv var tvilling. Jeg tenker mye på akkurat det. Akkurat som at jeg vet, om det virkelig finnes et liv etter døden, at du er en like god Oldefar for mine døtre, som du var som Bestefar for meg.

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Det var liksom aldri noen tvil i hennes sjel. Selma Ottilia Lovisa Lagerløf (1858-1940) skulle, måtte, trengte å skrive. Det var forfatter hun skulle bli, og forfatter ble hun. Selma Lagerløf debuterte i 1891 med romanen Gösta Berlings saga, og 18 år senere ble hennes forfatterskap hedret med Nobelprisen i litteratur.

Fortellergleden startet i tidlige barneår, men det var først under lærerutdanningen hun maktet å finne retningen hun ønsket å gå. Hun ville la seg inspirere av alle historiene og sagnene fra sin barndoms Värmland. Skildre menneskene, omgivelsene og samfunnet. På godt og på vondt, og alltid med god moral i bunn.

(skjermdump fra www.marbacka.com)

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Biografi. Alternativ tittel: Et Mårbackabarn. Utgitt i 1930.

Selma Lagerløf vokste opp på Märbacka, en herregård som hadde vært eid av slekten i flere generasjoner. Mens Selma studerte på lærerskolen døde hennes far, og broren Johan overtok driften. På dette tidspunkt var gården så preget av økonomiske utfordringer, at han ingen annen utvei så enn å selge gården.

Som voksen og suksessfull forfatter lykkes Selma Lagerløf å kjøpe tilbake Mårbacka. Først hovedbygningen i 1907, deretter hele gården takket være premiepengene fra Nobelprisen. Hun drev gården med driftig hånd, og ble viden kjent – og kritisert – for å gi lønn så det monnet til sine arbeidere. På denne tiden adopterte hun en liten gutt, ikke helt ulik Nils Holgersson, romanskikkelsen fra en av hennes mest populære verker. Hun forble ugift, men hadde et på den tiden et uhørt forhold til en annen kvinne. Hun engasjerte seg ellers i kvinnesaksarbeidet, og var en av de mest markante stemmer som talte for å gi svenske kvinner stemmerett.

Selma Lagerløf forble på Mårbacka resten av sine levedager. I dag er Mårbacka museum og levende minne over en av Nordens aller største forfattere. Akkurat som hun selv ønsket.

Boken jeg har lest er andre bok i hennes memoarer: Mårbacka-triologien. Første bok Mårbacka ble utgitt allerede i 1922, og omhandler beboerne, gården og dens historie. Tredje og siste bok ble utgitt i 1932 med tittelen Dagbok for Selma Ottilia Lovisa Lagerløf. Dette skal være hennes egen dagbok som hun skrev under et opphold i Stockholm som fjortenåring.

Et barns memoarer tar oss med tilbake til tiden rundt 1870. Stedet er Mårbacka og det er 10-12 år gamle Selma selv som forteller. Som nest yngst i en søskenflokk på seks var det alltid liv og røre rundt henne, selv om de sjeldent forlot gården. Som vanlig blant de mer priviligerte i samfunnet, fikk søskenflokken undervisning i sitt eget hjem, og lærerinnene var en naturlig del av storfamilien. Noen ble der en mannsalder. Andre måtte forlate gården i hui og hast. - Gjerne på grunn av uheldige kjærlighetsforhold. Det var ikke alt de små forstod, men de observerte, la sammen og dro slutninger de tok med seg videre i voksen alder. Aller fremst, kanskje, Selma selv. Selma som lyttet, så og memorerte.

Boken er en samling historier fra hennes barndom, og Selma Lagerløf gir oss et fint og lett vemodig tidsbilde fra siste halvdel av 1800-tallet. Alle som har lest hennes øvrige verker vil nikke gjenkjennende til mennesker hun som voksen flettet inn i sine historier. Jan i Skolycka, for eksempel, bedre kjent som Keiseren av Portugalien. Men mest om alt handler det om livet på gården, alt sett gjennom en ung pikes øyne. En jente hvis største frykt var å måtte gå på ball. Halt som hun var, var det ingen som tok seg bry med å by henne opp til dans. Frykt, i alle fall frem til hennes kjære far ble alvorlig syk. Hun vegret seg for å ta han med i sine bønner, og hun straffet seg selv med å lese Bibelen fra perm til perm. Hvis hun gjorde dette, ville han overleve. Så Selma leste. Leste og leste. I alle fall helt til foreldrene forstod og magien ble brutt. Kanskje hjalp det uansett. Faren overlevde, men ble aldri helt seg selv. Han ble fort sliten og maktet ikke helt å engasjere seg i gårdsdriften. I stedet viet han sin tid til gårdens egen fiskedam. Og om søndagene gikk hele familien til kirken. Helt fremst, uten å høre noen verdens ting av hva presten sa. Å, alle disse minner som utgjør en hel barndom!

Et barns memoarer er en samling søte historier fra en gryende forfatters spede start. Hun forteller selv, og hun forteller historier hun har hørt fra andre. Unge Selma var et observant barn, og beretter i denne boken om en barndom fylt av store og små begivenheter. Alle fortellingene bindes sammen av en rød tråd: Selmas ustoppelige drømmer om å bli forfatter. Det hele er rørende, sorgmuntert og skjønt.

Alt i og rundt Mårbacka, hennes eget lille paradis.

Kilde: Lydbok lastet ned fra Storytel.no. Varighet: Drøye 6 timer. Lest inn i 1979, møysommelig fortalt med pustepauser på de mest ureglementerte steder.

Les også: Snart tre år er gått siden jeg leste Selma Lagerløfs Keiseren av Portugalien. (Min omtale) er skrevet i eufori over en stor, stor leseopplevelse. Anbefales på det hjerteligste.

Lest og ulest i 2015: Januar

I årets første måned har jeg lest ni romaner og to noveller. Et hinsides antall til meg å være.  Årsaken er mitt forsøk på å venne meg til lydbøker. Jeg benyttet meg av to ukers gratisabonnement hos Storytel.no og lyttet mens jeg trasket av gårde. Til og fra jobb, på toget, på turer, mens jeg hengte opp sokker og mens jeg vasket opp etter middagen. Ordene – og etter hvert også bøkene – fløy av gårde. Jeg ble svett i ørene, halvveis smågal av alskens stemmer i mitt ringe hode, ble trolig ansett som spinnvill av tilfeldige forbipasserende … og rimelig tilvendt lydbok.

Det vil si. Jeg innser dens fortreffeligheter, dens effektivitet og underholdningsverdi. Jeg har sågar forstått at det faktisk er mulig å holde seg våken mens man lytter, i alle fall så lenge man faktisk gjør noe annet underveis. Å ligge på sofaen med bok på øret funker stadig ikke. Men i alle fall. Det er ikke så strålende fantastisk at jeg gidder å betale kronasjer for å abonnere videre.

- Potensielle anklager om å reklamere for Storytel.no stilner øyeblikkelig.

Apropos dette med å leve i tiden: Jeg har til og med lest bøker i elektronisk utgave. Jeg har omsider anskaffet opptil flere nymotens duppeditter, må vite, og har myst meg gjennom et par Skram-verker på nettbrett.

Men folkens. Det hjelper ikke. Jeg trenger papirboka! Jeg trenger å ta på. Kjenne. Lukte. Blaaaaaaaaaaaa.

Jeg er bare så besynderlig elendig til å traske av sted og lese samtidig. Vi har alle vårt å slite med. Dette er mitt.

Leselista, januar

• Blodbad i Klondike, av JohanB. Mjønes
• Constance Ring, av AmalieSkram
• Et barns memoarer, av Selma Lagerløf
• Fvonk, av Erlend Loe
• Hva skjedde med Esme Lennox,av Maggie O'Farrell
• I det askovske hav, av AmalieSkram
• Madam Høiers leiefolk, avAmalie Skram
• Professor Hieronimus, avAmalie Skram
• På St. Jørgen, av Amalie Skram
• The Lover's Dictionary, av David Levithan
• Will Grayson, Will Grayson, av John Green ogDavid Levithan

Det beste av alt: Alt er blogget om! Siste bok ut er også beskrevet, og publiseres mandag. Kolla sänn, som de sier i landet forfatteren kommer fra.

To noveller og ni romaner, altså. Mest av alt: Amalie Skram, elskede Amalie. Jeg fortsatte der jeg slapp, og jeg funderer på å ta en liten pause nå, mens jeg enda kan. Det er ikke stort mer ulest igjen av henne, og jeg sørger en smule allerede. Nesten mest av alt: Ungdomsromaner. Det skal jeg definitivt fortsette med utover. Ja visst, i 2015 også.

Skal lese i februar

Ungdomsromaner. Som alltid. Dessuten skal jeg få fullført to jeg har lest litt i denne måneden: Arnhild Lauvengs I morgen var jeg alltid en løve, og Gunn Marit Nisjas Naken i hijab. Lystlesing, og lystlesing må jeg få til også i kommende måned. Samtidig må jeg minne meg selv på at jeg ikke nødvendigvis MÅ skrive om hver eneste bidige og samtlige bøker jeg leser.

Note to myself: Repeter forrige setning og memorer.

Ellers gleder jeg meg stort til å bidra til å gi velfortjent oppmerksomhet til en av fjorårets favoritter. Det bringer oss over til:

Bokbloggerprisen: Kortliste

I midten av januar lettet Bokbloggerpriskomiteen på sløret og presenterte ( Langlisten ). Jeg jublet over enkelte, og gråt en skvett over bøker som slettes ikke kom med. Kortlisten ble offentliggjort for få dager siden, og jeg gråt ikke bare en skvett, men et helt basseng, et helt verdenshav, over at Tiller ikke hadde fått nok stemmer.

Tiller, du vet. Carl Frode Tiller. Det er på plass med et bilde som illustrasjon:

(unnskyld fotograf)

Ikke det at jeg har lest hans Innsirkling 3, men jeg har lest 1 og 2 og eeeeeeeelsker bøkene hans. Skråningen også, ikke minst. Men treer’n altså. Tenk å vente så lenge på at han utgir avsluttende bok i trilogien, og likevel ikke somle seg til å lese den. Lese den. Elske den. Promotere den. Omfavne den. Ja, du vet. Jeg var så klar, og nå må jeg lese den i all ensomhet. Helt uten Bokbloggerprisen i ryggen.

Helt uten at han blir invitert til Bokbloggerprisens utdeling!

Vi skulle ikke tenke oss å foreta en liten omstemming da, folkens? Bjørg? Ingalill? Anita? Anyoooooooooone?

En vakker dag googler han seg selv. La oss forte oss å skifte fokus.

Og det passer fint, for i februar skal Bokblogglandia ha fullt fokus på Unnskyld av Ida Hegazi Høyer. Vi skal samlese og analysere og kritisere og bejuble. Jeg gleder meg stort! Min intensjon er å lese den på nytt, kanskje med litt andre briller, og søke å finne svar på de spørsmål som har dukket opp i ettertid. Nysgjerrigheten og iveren overgår frykten for å ikke like den så godt som ved første gjennomlesing.

Kulturkjerringa

Månedens aller mest fornedrende punkt på lista: Hva har man så gjort av kulturelle ting denne måneden? Ingenting, selvsagt. Det nærmeste er å ha grått seg fullstendig i hjel av filmen Faen ta skjebnen. Jeg har lest og elsket boken og visste at jeg ville være sjanseløs, men oh my gosh, it blew me away. Knasende god filmatisering!

Jeg blir litt tom for ord. Det er ikke mer å si. Come what may in February!

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

For snart tre år siden leste jeg en bok som imponerte med en stemning og et persongalleri som aldri helt har sluppet taket. Ikke historien i seg selv, men likevel. Den inneholdt dette lille ekstra som virkelig gjør en leseopplevelse. Romanskikkelsen som aldri dør. Forfatteren Maggie O’Farrel har denne lille magien som gjør oss nysgjerrige på hele hennes forfatterskap.

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O’Farrell

Skjønnlitteratur. Utgitt på norsk i 2007.

Gleden var derfor stor da jeg etter flere forsøk endelig kom over et loslitt eksemplar av hennes debutroman på et loppemarked.

Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter.

Historien fortelles for det meste gjennom Iris. Hun driver egen klesbutikk, har et forhold til en gift mann og et litt for nært forhold til sin egen stebror. Faren døde da hun var barn og moren har for lengst utvandret til Australia. Hennes eneste gjenlevende slektning hjemme i England er bestemoren Kitty. Hun er sterkt dement, og kjenner ikke igjen sitt eneste barnebarn. Plutselig en dag får Iris en telefon vedrørende en grandtante hun aldri tidligere har hørt om. Kittys søster har i 60 år vært innlagt på et mentalsykehus, og nå som det skal legges ned, må Iris ta over omsorgen.

Grandtanten heter Esme Lennox og har lidd av schizofreni helt siden oppveksten. Hun erklæres ufarlig, men trenger stadig oppsyn. Iris går motvillig med på å innlosjere henne i sin egen leilighet til hun finner en annen løsning.

Esme er et mysterium. Hvorfor har hun vært innlagt på sykehus i en hel menneskealder? Hva forårsaket hennes sinnsforvirring, og hvorfor har bestemoren aldri snakket om henne? Litt etter litt avdekkes sannheten.

Vi følger Iris som får en allerede komplisert hverdag snudd på hodet. Vi forsøker å henge med i svingene når Esme prøver å få tingene til å henge sammen. Alt som skjer, selv om hun vet at alt hun ser og tror ikke nødvendigvis er sant. Vi lytter til Kitty, som i sin forvirrede tåke spinner videre på alt som en gang skjedde.

Litt etter litt dannes et bilde av det grusomste svik. Vi fortelles om overgrep og fornektelse, fortielse og sår som aldri gror. Om unge jenter som en gang for lenge siden ikke fant sin plass i samfunnet. Som ble stemplet hysteriske og ute av stand til å fungere som normalt. Unge jenter som ble sperret inne og forsøkt glemt.

Heller ikke Iris lever noe A4-liv, selv om konsekvensene for henne er langt mindre dramatiske enn for to generasjoner siden. Parallellene til Iris er tydelige, men aldri overtydelige.

De tre fortellerstemmene er hver for seg er sterke og sammen virkningsfulle. Det er en kunst å hindre å gjøre det vonde sentimentalt og klisjefylt. Det kunne lett vippet over til en roman man kun leser for å underholdes og deretter glemme, men Maggie O’Farrell er en forfatter som vet å beholde magien.

Så glemmer man heller ikke bøkene hennes. Esme, akkurat som Lexie fra Hånden som først holdt min, lever videre lenge etter ferdiglest bok.

Kilde: Loppemarkedgull.

Også lest: Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell (les min omtale)

Andre bloggere: (Gråbekka) (Ikke bare ei bok) (Tones bokmerke)