Kvitt, av Laura Djupvik

Sunnmørsk Lolita-fortelling med dampende forførerisk 17 år gammel elev og desperat, middelaldrende lærer i livskrise. Hørt det mest essensielle før? Tja. Les videre.

Kvitt, av Laura Djupvik

Roman. Nynorsk. Utgitt i 2013.

Jill er 17 år, kjæreste med legestudenten Kristoffer og synger i kristen-kor. Pen, trygg og flink. Ja, og hun har det dørgende kjedelig. Hun vil ut av bygda, få nye impulser og være kvinne. Skikkelig kvinne. Hun vil, men Kristoffer vil ikke. Han vil vente. Gifte seg først, fordi det vil være verdt å vente. Jill vil ikke vente. Hun vil. Nå.

Peder er passert 40 år, jobber som lektor på den lokale videregående skolen og er pappa til en rebelsk 18 år gammel jente. Faren er sterkt dement og pleietrengende. Kona går i ett med sofaputene og takker ydmykt hver gang de har sex. Alt er blitt en rutine. Det er ingen spenning lenger. Ingen overraskelser.

Og til tross for alt, alder og omstendigheter, finner de to hverandre. Jill faller i all sin opprørskhet og søken etter noe mer, for den langt eldre læreren Peder. Peder faller for Jills ungdom, skjønnhet og villighet. «Det er galt, vi må slutte, vi må stoppe oss selv» gjentar han i det kjedsommelige, selv om han fortsetter. Jill vet han vil, og hun vil, så da kan det umulig være noe galt i det. Bare han tar henne med seg. Ut, ut av bygda.

Hun er jo gammel nok. 17 år. Et helt hav eldre enn 16 år.

Likevel er det grunnleggende galt. Selvsagt er det det. Hun kan ikke fortelle om elskeren sin til noen. Han må lure seg av sted til hytta for å møte henne der. Kanskje til og med opp på kontoret etter at alle andre har dratt hjem. Forholdet er galt. De er ikke likeverdige. Hun er elev. Han er lærer.

Og hvor enn opprørende dette forholdet er, nøytraliseres det gjennom forfatterens stadige skifte i synsvinkler. Jenta forteller, og mannen forteller. Begge vil, begge har glede av det, selv om jenta forelsker seg. En dramatisk forskjell. Hun blir krevende, han blir redd.

Redd for at noen skal vite. Det vil få store konsekvenser. Det vil ødelegge han og hans liv.

Men han klarer ikke la være. Hun vil jo så gjerne, hun gir ham hele hans kropp, er etter ham hele tiden. Gir. Tar. Hun er ustoppelig.

Og uten at det egentlig presses på oss, ser leseren hvordan han kan handle som han gjør. Hvordan han kan gi etter for sine lyster, stoppe i tide, unngå å la driftene overgå fantasien. Vi ser hans liv, hans voksenliv, hvor alt er etter skjema og tilsynelatende uten problemer. Vi ser likevel hans uro, utålmodighet i ekteskapet og frustrasjon over sin sterkt svekkede far. Vi ser hvordan han er redd for at livet ikke skal by på mer enn dette. Dette fastlåste, trygge, dørgende kjedelige familielivet.

Kanskje skulle han flørtet litt mer med kollegaen sin i stedet for. Hun som har vist litt interesse for ham. Kanskje det hadde vært sunnere. Tryggere på et vis, selv om det også ville vært mer forpliktende, mer alvor. For med Jill må alt holdes litt på avstand, det kan aldri bli de to, det er umulig. Det eneste de kan gjøre er å leve i nuet. Bare litt til.

Det er når Peder tar henne med seg hjem en helg kona og datteren er bortreist, alt rakner. Inne i huset blant familieportretter, skitne såper og brukt sengetøy, endrer alt seg. Hun ser ham med helt nye øyne. Hun orker ikke mer. Vil ikke mer. Tåler ham ikke mer.

Og så, når alt er over, starter alt annet. Helvete.

På 163 sider serveres vi en litt annerledes Lolita-fortelling, hvor vi møter både ham og henne. Hun er utålmodig, bråmoden og ønsker å bryte ut av det trygge kristenmiljøet. Jill kjeder seg. Peder kjeder seg også. Begge har dårlig tid. Det er så mye å utrette i livet. Livet kan ikke stoppe opp her. Ikke enda.

Gjennom fortellingen om dette forholdet nøytraliseres nærmest aldersforskjellen. De befinner seg i en boble hvor de lever ut sine lengsler og drømmer gjennom hemmelige, forbudte møter. Slik oppnår også leseren en viss sympati for ham, den eldre læreren som gir slipp på alle hemninger.

Språket er lett og fengende, dialogene likeså. Spenningen og den iboende uroen, desperasjonen, beskrives med troverdighet og verdighet. Vi tror på karakterene, og vi tror på handlingen. 

Avslutningen ødelegger dessverre helheten, og historien kunne med klar fordel vært avsluttet lenge før den faktisk ble. Det skjer for mye på slutten, det er for mye dramatikk, for mye som bryter med resten av boken. En plutselig moralisering som ikke oppleves som ønskelig. En moralisering vi helst ser ut i fra egen resonnering. - En vi heller vil lese mellom linjene, ikke svart på hvitt.

Forfatteren evner å skape troverdige karakterer, både ei 17 år gammel ungjente og en middelaldrende, veletablert mann. Vi tror på begge to. Vi kjenner igjen Peder, og vi kjenner igjen Jill. På vidt forskjellige plan i livet har de noe til felles. De vil begge noe mer. De ønsker begge å bryte opp, leve litt ekstra.

Jill går inn i det forbudte forholdet med hud og hår, angrer ingenting og tilsynelatende med full viten. Når hun ikke får det hun vil ha hos kjæresten, må hun finne det andre steder. Jevnaldrende gutter er ikke godt nok. Hun trenger noe mer. Noe barskere. Noe som er vanskeligere å få. Noen mer erfaring. Forfatteren makter å ta henne på alvor, med alle hennes lengsler og kroppslige behov. Hun er gammel nok, det er ikke det. Det er maktforholdet som gjør det hele grunnleggende galt.

For alt skjer på hans premisser. Selvsagt. Det er han som er voksen, han som har makten, han som blir sett opp til, han som har ansvar. Det er han som er ansvarlig. Selvsagt.

Til tross for at vi, gjennom forfatterens enkle, litt stillferdige språk og rolige dialoger, lar en viss forståelse og sympati vekkes.

- Og det er godt å lese. Måtte sette seg inn i. Det får oss til å tenke. Gruble. Filosofere. Godta og likevel protestere. Det skal jo ikke være sånn. Likevel skjer det. Vi ser at det skjer og vi lar det skje. Det er ikke greit, det er feil, men likevel.

Det er godt å lese, fordi det utfordrer oss. Det gir oss noe.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Karis bokprat)

Kjære, av Linnéa Myhre

Jeg tenkte å skrive denne anmeldelsen i brevform. For å hedre forfatteren og for å understreke romanens form. Jeg ville skrive om boken ved å skrive til dere. TIL dere. - Men etter å lest andres anmeldelser forstod jeg at det ikke var noen revolusjonær løsning. Alle andre har gjort det. Akkurat som veldig mange andre har skrevet roman i brevform. Andre, som har briljert med litterære kvaliteter.

- Men ikke alle har et like viktig budskap. Noe å si. Virkelig fortelle.

Kjære, av Linnéa Myhre

Utgitt i 2014.

Og det har Linnéa Myhre. Gjennom flerfoldige såre og humoristiske brev åpner hun seg. Viser hvem hun er, hva hun tenker, og hvorfor hun tenker som hun gjør. Hun gir av seg selv.

Hun vil så gjerne bli sett, skriver Linnéa. Hun har et oppmerksomhetsbehov langt utenom det vanlige, sier hun. Kanskje vi alle har det slik, men ikke alle tør å si det høyt. Men det er helt greit. Vi trenger Linnéa. Vi ønsker å se henne, for gjennom henne ser vi også alle de andre som sliter.

• Anslagsvis 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år lider av spiseforstyrrelser.
• Mellom 6 og 12 prosent har depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet.
• Rundt en fjerdedel av befolkningen i Norge vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og 15 prosent i løpet av et år. - Kilde: Psykiskhelse.no

Siden utgivelsen av hennes debutbok Evig Søndag, en samling dagboknotater, har hun skrevet brev. Brev til familien og vennene. Til matprodusenter, kyniske redaktører og idealistiske psykologer. Til kjæresten, nesten-kjærester og til undulaten. Ikke minst: brev til seg selv.

Brevene er selvutleverende, men like fullt verdige. Dønn ærlige, kamuflert med humor. Litt sarkastisk, litt trist. Og proppende full av respekt for sine nærmeste. Livredd for å såre andre, til og med faren hun med all tydelighet har et anstrengt forhold til. En pappa som glemmer å ringe for å gratulere med dagen og som ikke har internett på hytta. En pappa hun både vil være nær, og som hun samtidig ønsker å holde på avstand. En pappa hun ikke forstår, både på grunn av hans oppførsel men også på grunn av hvordan hun, hennes sykdom, oppfører seg mot ham.

Det har vært et savn for henne. Et problem hun ikke helt forstår hvordan hun skal løse, eller om hun egentlig ønsker å løse det. Om det er behov for det. Hun har jo sin mamma. En mamma som har sett sin datter reduseres til en utmattet kleshenger. Som har sett henne gå amok på kjøkkengulvet i full angst over å ikke vite hva hun har blandet inn i middagsgrøten. En mor som alltid tar imot henne med åpne armer, selv når hun tror hun fortjener det minst.

«Det er ikke lenger noen jeg ønsker å gi skyldfølelse eller straffe, og jeg er ikke nysgjerrig på hvordan begravelsen min ville ha vært. Kanskje litt, bare. Jeg kan ikke se for meg at det vil være noe annet enn en lettelse for deg heller, mamma, det kan jo ikke være noe hyggelig å være mor til noen som ikke setter pris på livet. Du må få slippe å forholde deg til en datter som alltid takker nei til forslagene dine, ikke blir glad for gavene du gir, og blir sint når du tilbyr henne mat. En datter som ikke svarer på meldingene du sender, og som aldri responderer når du forteller hvor glad du er i henne.» - Brev til foreldrene.

Og så redd Linnéa er. Den iboende, stadig tilbakevendende frykten for å fortsatt som 30-åring måtte krype sammen i fosterstilling og gråte trøstesløs i fanget til sin mor. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi hun ikke kan hjelpe for det. Hun vil jo fungere som alle andre. Det er ikke noe annet hun heller vil. Sånn egentlig.

Hun trenger bare hjelp. Mamma er der for henne og venner tar henne med seg ut. Deres oppgave er ikke å gi henne råd om hvordan hun skal takle livet. Hun trenger – og får - profesjonell hjelp.

Og det er et tankekors. Brevet hun skriver til sine venner hvor hun takker for at de er der. Lar henne leve slik hun vil, selv om hun vet hvor redde de tidvis er for henne. Hun takker de for alle rådene de ikke gir henne. Hun får jo profesjonell hjelp. Hun trenger ikke råd fra andre enn han. Psykologen. Eksperten. Hun er så trygg hun kan være. Venner skal få lov til å bare være venner.

Mottakerne av brevene er mange og vidt forskjellige. Ingen er av uten betydning. Ei heller de få ordene til statsministeren. Ei heller den tilsynelatende morsomme hilsenen til Natreen, hvor Linnéa ydmykt ber produsenten om å endre designen på sukettholderen.

VGs anmelder kritiserer henne for å ikke la alvoret få stor nok plass. Jeg er ikke enig. Jeg ser alvoret, tidvis godt kamuflert i lett sarkasme og formildende omskrivninger.

Det dypeste alvor og mest bitende ironiske går hånd i hånd. Hyllesten til suketter forteller oss mer enn noe annet om tvangsnevroser og problematisk forhold til mat. Likeledes knivingen med statsministeren om å komme lengst i Candy Crush, et selvpålagt liv innenfor de fire trygge vegger, med minimale utfordringer annet enn å overleve. Akkurat som om ikke det er mer enn nok. Forsøke å få tiden det tar å våkne og sove igjen, til å inneholde noe. Bare ett eller annet. En slags rutine. Gjøre noe meningsløst meningsfullt.

Jeg reagerer derfor med forundring når jeg leser Universitas anmeldelse. Hennes univers kritiseres for å være «klaustrofobisk liten», at hun har et svært begrenset antall interesser og et snevert liv.

- Vel. Jeg trodde det var litt av poenget. Sykdomsbildet poengteres. Alt sentreres om den syke, om hvordan man skal meste hverdagen, alle utfordringene, unngå alle utfordringer, få tilstrekkelig oppmerksomhet, og slippe å få noen oppmerksomhet.

Anmelderen virker i det hele tatt å være litt for opptatt av å bruke det flotte uttrykket solipsisme, et ord jeg måtte google for å fatte betydningen av.

"Solipsisme er en filosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet." - Kilde: Wikipedia.no

Akkurat som den psyke går inn for å være psyk. Akkurat som om det bare er å skjerpe seg, så blir man igjen som de andre. Fungerer brillefint i samfunnet.

Kjære Universitas-anmelder, 

Jeg håper at du slipper å måtte oppleve at venner eller familiemedlemmer av deg blir psykisk syke. Spisevegring, depresjoner, hva som helst. Jeg håper at du slipper å måtte forholde deg til deres solipsistiske tankegang. 

Jeg håper derimot at du likevel tilstreber deg en viss forståelse og empati for de du ikke kjenner som har slike utfordringer. En slik ekstrem selvsentrering er aldri noe man frivillig velger. 

Med vennlig hilsen
Ellikken

Det er i aller høyeste grad mye alvor i disse brevene. Det er bare ikke like tydelig som i de ærlige, vonde brevene til hennes nærmeste. Som når boken åpner med et selvmordsbrev til foreldrene. Hun som trodde hun hadde så mye å fortelle i et selvmordsbrev, skriver hun. Så vondt det er å se at hun ikke har stort å fortelle.

Og så godt det er å lese det siste, avsluttende brevet. Brevet til kjæresten. Hennes aller første, ordentlige kjæreste. En som er der for henne til tross for at hun ikke er som hun ønsker å være. Hun skriver lett og morsomt, men like fullt er det så til de grader rørende i all sin enkelhet. Hun har fått en ny avhengighet, skriver hun. Han. Og det kan hun leve med.

Det er jeg veldig glad for.

De fleste kjenner hennes historie. Historien om bloggeren som slo seg opp og frem som en skarp protest mot alle rosabloggerne som fokuserte på dagens outfit og nye sminkeprodukter mens de fortalte om et liv i sus og i dus. Plutselig var Linnéa der, sinna på verden og sutret om den minste lille bagatell. Satt inne under et pledd, fråtset i taco og oppdaterte leserne om undulaten Twitters meningsløse liv.

« (…) jeg hadde jo aldri gått og ringt på for å si hei. For huset ditt er privat, og jeg tipper at du misliker uventede gjester like mye som meg. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å ringe på en dør igjen uten å ha sagt fra på forhånd at jeg kommer. Slik jeg alltid gjorde da jeg var liten, og som jeg gjentok en gang i timen dersom jeg ikke fikk komme inn den første gangen. Jeg lurer på hvor det gikk galt. Hvorfor jeg på det tidspunktet helt uanfektet kunne ringe på igjen og igjen, helt til jeg fikk lov til å komme inn, og hvorfor jeg i dag ikke kan komme på noe verre enn et avslag.» - Brev til psykiateren Finn.

Det var bare en ting til. Linnéa var syk. Veldig, veldig syk. Depresjoner og spisevegring tillot henne å leve et liv på nettet, men ikke stort mer. Folk lo. Lo seg skakke av hennes skjeve blikk på verden. Noen få visste. Omsider visste alle.

Og likevel herjet nettrollene i kommentarfeltene. Disse anonyme som fortalte henne hvor irriterende og sytende hun var. Hvor lite verdt hun var, og hvor lei alle var av henne. At hun ikke ville lykkes med noen verdens ting.

Et av bokens aller sterkeste brev er stilet til nettopp en av disse. Sterkt, fordi hun viser en trassig stolthet og hardt opparbeidet selvrespekt som ikke fordømmer og latterliggjør ham, men som viser en voksende selvinnsikt og modenhet.

Denne prosessen er tydelig gjennom hele boken. Hun vil så gjerne, prøver så hardt, selv om det kanskje ikke alltids synes. Selv om hun får kraftige tilbakefall. Selv om de mest sannsynlig også vil komme i fremtiden.

For har man først utviklet spiseforstyrrelser, utviklet angst og depresjoner, så blir du ikke kvitt dette ved å svelge en pille og skjerpe seg. Du må leve med det. Jobbe med det. Hele tiden. Hele livet.

- Noe hun også forteller til den unge jenta som i en e-post forteller at hun føler seg litt tykk, og at hun håper å kunne få anoreksi. At det må være en enkel måte å bli tynn på. Det er sterkt å lese.

Og det er akkurat dette jeg mener i innledningen. At mange har skrevet brevromaner før henne, folk med litterære kvaliteter, men som kanskje ikke nødvendigvis har et like viktig budskap. Ikke like viktig som Linnéas.

Jeg har ikke lest hennes første bok, Evig søndag, og vet ikke hvordan disse to fungerer sammen. Kanskje overlapper de hverandre, kanskje utfyller de hverandre. Evig søndag med sine dagboknotater, Kjære med sine brev. Jeg vet bare at Kjære fungerer som roman. Jeg vet at hun skriver godt nok til at alt henger sammen og er lett å lese. At innfallsvinkelen og vekslingen mellom alvor og humor fenger bredt og vil tiltrekke seg lesere som kanskje ikke leser så mye ellers. Kanskje også ungdom som sliter i stillhet. Mennesker som trenger å vite at de ikke er alene, at de forskrudde tankene de skjuler allerede er tenkt av andre. At det er en kamp, men at man aldri kjemper alene. At alt er lettere om man er sammen om problemene.  At man selv om man står der, fullstendig avkledd, likevel kan blomstre med sin verdighet.

Kjære Linnéa, 

Ikke si det til noen, men jeg har stemt flere ganger på deg og svensken i Skal vi danse. Jeg liker deg og heier på deg. 

Klem fra
Ellikken

P.S. Unnskyld for at jeg sliter sånn med bokstaven E med strek over. I alle fall når streken skal peke riktig vei.

Jeg vil gjerne at mange skal lese denne brevsamlingen. Sette seg inn i hvordan det kan gå såpass galt. Hvordan man tror man har kontroll, selv om alle ser at du har mistet den. Hvordan livet ditt styres av knallhard regime med klokkeslett og kalorier. Hvordan du ikke makter å komme deg opp fra sofaen, hvordan God Morgen Norge blir alfa og omega for at du skal klare å få i deg en lompe med sukrin til frokost. Hvordan du må avlyse kinoavtaler med venninner fordi filmen varer litt lenger enn tidspunktet for kveldsmat. Hvordan en fritert sushibit kan få deg til å legge deg under dyna i ukesvis. Hvordan det kan gå så langt at alt du ønsker er å dø. Ikke fordi du hater deg selv. Men fordi du tror alle andre hater deg.

Jeg vil at vi skal forsøke å forstå. Være der for deg.

Det blir som på omslagsbildet. Litt famlende. Men det er greit, vi forsøker sammen.

Du, som er ung og pen. Har venner som alltid stiller opp for deg. Foreldre som elsker deg over alt i verden. Du, som bor i verdens rikeste land. Selv du.

Kilde: Leseeksemplar. Bedt om og mottatt fra forlaget. Tusen takk.

Andre bloggere: (Mette-Mor) (Anita) (Julie) Andre? Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet!

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Den siste tiden har jeg oppholdt meg i kummerlige kår på Vestlandet. Rundt meg har forfyllede slektninger svinset rundt i mørklagte små stuer, og predikanter har banket på døren og ropt ut sine skremmende profetier. Jeg har fisket sild og forhandlet om pris, forbannet samfunnet og holdt meg kuet til min egen stand. Kuet, trassig og stadig lengselsfull.

Jeg har levd på slutten av det attende århundre. Jeg har levd meg inn i Hellemyrsfolket.

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Det har vært kaldt, dunkelt og vanskelig. Jeg har ønsket å gjøre opprør, og jeg har sunket fortvilet sammen når forsøkene har vært fånyttes. Jeg kommer ingen steder, skjebnen er allerede bestemt. Har vært bestemt i generasjoner.

I Hellemyrsfolket har Amalie Skram gjennom fire bøker beskrevet, kritisert, debattert og formidlet livet til flere generasjoner med sin opprinnelse i Hellemyren utenfor Bergen. Slektsromanene regnes som kanskje det fremste verket innenfor norsk litteraturhistories naturalisme.

- En gren innenfor realismen som kom som en skarp protest mot 1800-tallets romantisme og preget siste del av århundret. Vekk med det idealiserte samfunnet, frem med det vonde og det vanskelige. Frem med det virkelige. Mens realismen beskrev mennesket som ansvarlig for eget liv og skjebne, pekte naturalistene på menneskets begrensninger også i forhold til arv. Realistene formidlet tro på å kunne bryte ut av elendigheten ved å kjempe seg frem. Naturalistene mente dette var vanskelig, kanskje også umulig, fordi familien alltid hadde levd i fattigdom. Enkelt forklart.

Kanskje mer enn noen andre på denne tiden, våget hun å skildre virkeligheten uten filter. Spesielt kontroversielt var hennes beretninger om kvinners rolle i ekteskapet, sosiale forskjeller mellom kvinner og menn, og ikke minst kvinners seksualitet. Camilla Collett startet, Amalie Skram videreførte.

Det er mye sinne, fortvilelse og forbitrelse i Amalie Skrams romaner. Hele sannheten skulle avdekkes, også det ubehagelige som helst skulle gjemmes. Alt skulle frem, det være seg pessimistisk, grovt eller moralsk forkastelig.

«Jeg ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere mens så mange ikke ble det.» - Sitat, brev til Bjørnstjerne Bjørnson, 1888.

Så også, i aller høyeste grad, gjennom Hellemyrsfolket. Utgangspunktet er en høyst reell straffesak hvor en ung mann er anklaget for tyveri. Før rettsaken starter tar han sitt eget liv.

Amalie Skram forsøker i Hellemyrsfolket å se de bakenforliggende årsaker. Hvorfor det kunne gå så galt, hvordan det kunne ha blitt unngått. Dette er ikke bare en slektskrønike. Dette er også ramsalt samfunnskritikk og et inngående forsøk på å vekke opp sine medborgere og appellere til en bredere forståelse og vilje til forandringer.

Det er fattigdom og sorg. Store sosiale forskjeller, stolthet og misunnelse. Frykt for å rykke ned i stand, og iver etter forfremmelse. Det er trass og underkuelse, hovering og sjikane. Tålmodighet og knusende ignoranse.

Det er den unge tyvens skjebne som opprulles i Hellemyrsfolket. Han blir gitt navnet Severin Myre. Sønn av Sivert. Barnebarn av Jens. Oldebarn av Sjur Gabriel. Vi berettes ikke bare om hans liv, men også hvordan hans utgangspunkt ikke ga han stort håp for fremtiden. Den gang for lenge siden, da Severins oldeforeldre arbeidet seg i hjel, drakk bort sine sorger og forsømte sine barn. Allerede da ble det bestemt hvordan de fremtidige slektsledd skulle slite i samfunnet. Vi ser en slekt med fattigdom, ødselhet, alkoholisme, voldelighet og vanskeligheter for å oppnå nære relasjoner til andre. Det er ikke rom for glede og kjærlighet. Alle forsøk knuses av livets realiteter. Hvordan kan det vel gå godt når utgangspunktet er så vondt?

«Fra den dag av drak baade manden og konen i Hellemyren»- Siste linje i romanen Sjur Gabriel.

Romanene slår meg som svært forskjellige. Sjur Gabriel gjør et voldsomt inntrykk med sitt mørke, en avgrunn leseren vet man ikke kommer seg opp av. Avslutningen knuser deg.

I bok nummer to, To venner, møter vi en ung mann med håp om framtiden. Han kjemper intenst og mister aldri troen. I tillegg tar forfatteren oss med til havs, med totalt annerledes kulisser enn i de øvrige romanene.

De to siste er øyensynlig like, og har kanskje langt større underholdningseffekt enn de to førstnevnte. Her presenteres vi intrikate intriger på finurlig vis. Slekter flettes sammen, både med kjærlighetsforhold og i jobbsammenheng. Det er likevel forskjeller. I S. G. Myre møtes optimisme og realisme. I Avkom presenteres vi for en langt større depressiv mentalitet. Forsøkene er fånyttes, problemene eskalerer, og man kommer ikke ut av den onde sirkelen. Mens S. G. Myre i tillegg underholder leseren med kjærlighetsforviklinger, legges de mer lystige følelser under lokk i avslutningen. Vi vet, at jo enn hvor sterkt vi håper, jo vondere blir avslutningen. Vi nærmer oss mørket i første bok. Sirkelen avsluttes.

Amalie Skram tar oss med rett inn i de bergenske smau. Vi kjenner krambustanken, vi ror over fjorden, vi syr på kantebånd på slitne vadmelsbukser og ber Gud om nåde. Vi vet hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvordan vi kom oss dit. Amalie Skram var der selv. Hun visste hvordan det var, og hun videreformidlet det videre, til generasjoner på generasjoner. Godt over hundre år senere er vi der fremdeles. All dialog foregår på dialekt. Fra den mest dannede rikmannsbergenske talemåte, til det råeste strilespråk.

Jeg levde meg inn i historien. Jeg var der. En nabo som kikket inn gjennom et skittent vindu. Hutrende, innhyllet i en sliten vinterfrakk, stående i en sølepytt. Solstrålene måtte vike for de stadige regnbygene.

Personene blir levende. Sjur Gabriel, Jens, Sivert og Severin. Småfylla, Tippe Tue og Betten med de for evig gylne lokker. Gudfryktige Madam Lind og løsslupne Drea. De lever. De snakker. De sliter. Lengter, sørger og kjemper. Lever og dør. På sitt vis, og til sin pris.

Det var ikke slik det skulle gå. Men kunne det egentlig vært unngått..?

-------------------------------------------------------------------------------------

Delene som blir til en helhet. Ord om de fire bøkene:

Hellemyrsfolket I: Sjur Gabriel

Første gang utgitt i 1887.

Sjur Gabriel arbeider seg nærmest til døde, mens kona Oline drikker seg halvt i hjel. Hun forsømmer både hus og barn, og benytter enhver anledning til å bruke de hardt opptjente skillinger til å drukne sine sorger. De fire siste barna overlevde ikke barseltiden, mens den aller siste, Vesle Gabriel, greier seg mot alle odds. Sjur Gabriel ser på han som tilværelsens redning, og forguder den lille gutten. Han er håpet, framtiden, meningen. Plutselig en dag dør han.

Romanen er dypt opprørende og emosjonell. Mørkt, fattigslig og desperat. Sjur Gabriel banker opp både kone og barn, men likevel vekker han leserens sympati. Særlig forsterkes det av hans personlighetsendring når Vesle Gabriel blir født. Han forsøker så godt han kan å holde familien samlet og redde kona fra stadige fyllekuler. Han gjør det meste galt, men han ønsker i det minste det beste.

Sympatien forandres radikalt og dramatisk når gutten dør. Moren tar på seg all skyld og er overbevist om at hun straffes for sine synder. Leseren forstår at hun i alle disse år har druknet sine sorger og forsøkt å overleve hverdagen. Med dette dødsfallet faller også Sjur Gabriel for alkoholens klør. 

Elendigheten fullbyrdes. Det er knapt nok til å bære, selv for leseren.

Hellemyrsfolket II: To venner

Første gang utgitt i 1888.

Vi hopper over et slektsledd og møter Sivert, sønn av Jens og sønnesønn av Sjur Gabriel. Sivert lever i kummerlige kår i Bergen, og hjemsøkes stadig av sine besteforeldres beskjemmende rykte. Særlig bestemoren er skandaløs, med sin desperate jakt etter brennevin. Sivert lengter etter et bedre liv, og tar seg hyre til sjøs. Men heller ikke her slipper han unna slekta og dens dårlige renommé. Hvor enn hardt han arbeider, og hvor enn ordentlig han oppfører seg, vil han stadig ikke være god nok. En dag mønstrer to nederlendere på båten, og Sivert knytter vennskapsbånd til disse. Endelig er han akseptert og likt for den han er.

- Likevel er det ett eller annet i ham som ødelegger. Et destruktivt trekk, dette noe han ikke helt klarer å slippe unna. Raskt forvirrer han seg inn i en løgn som forplanter seg. Et indre kaos som forsterkes av det eksterne voldsomme uvær. Skipet forliser, men Sivert overlever på mirakuløst vis. Gud viste ham nåde. Kan dette endre hans tilværelse til det gode?

Romanen er isolert sett, når man tar bort det psykologiske underliggende, en fascinerende og inngående beretning om livet til sjøs. En svært levende fortalling om en virkelighet totalt ukjent for de aller fleste kvinner, og tydelig inspirert av hennes mange reiser med sin første mann. Tenk at en kvinne skrev denne roman!

Hellemyrsfolket III: S. G. Myre

Første gang utgitt i 1890.

Sivert har mønstret av for godt og tatt seg verv som løpegutt hos den velstående Munthe. Hans datter Lydia vekker raskt hans interesse, og et fatalt hemmelig møte mellom de to ender med forferdelse. Hans tilnærmelser møtes, og de to klarer slettes ikke stoppe i tide. Hun vekkes brått av en avsky for ham og hans familie, krenker ham og latterliggjør ham for hans lave stand. Lydia tvinges til å innrømme deler av hendelsen. Munthe kan slettes ikke tolerere et forhold mellom de to. Lydia blir sendt på pikeskole i utlandet og Sivert får sporenstreks beskjed om å forsvinne.

Fornedrelsen må skjules og Sivert spinner videre på sin livsløgn. En natt forvirrer han seg hjem til sine forfyllede besteforeldre. Sjur Gabriel ligger for døden, fullstendig forsømt av sin kone. Sivert ser ham trekke sitt siste pust og ser i samme øyeblikk muligheten for å komme ut av sine problemer. Han tekkes sine sterkt religiøse foreldre ved å fortelle at han ble sendt til sin bestefar av Gud. - En brikke i hans spill om å forsøke være bedre enn hans stand og familie skal tilsi, og samtidig et alvorlig overgrep mot sin egen samvittighet og knusende for hans fremtid.

Øyensynlig lykkes han. Sivert tar hyre i en bu han har tro på en dag å kunne overta og opparbeider seg litt penger. Han kjemper dog stadig mot sin trang til alkohol. Dens lykkefremkallende rus har en bakside: Han fremstår som stormannsgal og ruinerer seg fullstendig. Det blir en kamp både for å kjempe seg opp igjen økonomisk og sosialt, og seire over slektens lodd. Han finner redningen i Petra Frimann, substituttet for hans kjærlighet til Lydia. Han elsker den han ikke får, og får den han ikke elsker. Lengselen etter Lydia og rikdom vil alltid hindre ham å leve et fullverdig liv.

Sivert er som en løk, en Peer Gynt, sies det. Hans ønske om å komme seg opp og frem her i samfunnet har blitt ham. Han har ikke lenger noen personlighet. Han finner ingen ro og mister seg selv. Han famler, en tilstand som også forsterkes av hans slektningers søken. Jens, Siverts far, er en av få i søskenflokken som har reddet seg unna alkoholens makt. Han og hans kone Marthe har i stedet beruset seg i religionen, hvor de jevnlig samler menigheten i sin egen stue. Også vekkelsespredikantene vekker en rus som på en og samme gang både redder og ødelegger.

Hellemyrsfolket IV: Avkom

Første gang utgitt i 1898.

Sivert har overtatt en bu og tatt etternavnet Myre. Han er gift med sin Petra og sammen har de 11 barn. Seks døde og fem i live. Petra er stadig ulykkelig forelsket i konsul Smith, som hun var husjomfru hos da hun møtte Sivert. Smith er lykkelig gift med sin Lydia, og kontrastene mellom de to ekteparene er uendelig store. Petra er svært bitter over tilværelsen som ble noe ganske annet enn hun hadde ambisjoner om. Sivert har heller ikke lykkes, og lever i stadig angst over økende antall kreditorer han forsøker å holde skjult for familien og omverdenen.

Det er likevel først og fremst deres eldste barn vi blir kjent med. Severin og Fie lever under samme kår, men utvikler seg i hver sin retning. Tilfeldigheter gjør at Fie møter mennesker som løfter henne frem, mens Severin sliter i kameratflokken. Hans vennskap med Henrik, den velstående konsulens jevnaldrende sønn, viser med all tydelighet de sosiale forskjellene. Han er ikke god nok, ikke bra nok, og alle forsøk på å vinne respekt og anerkjennelse er resultatløse. Han graver seg stadig ned i motløsheten, og finner ikke noe oppbyggende, verken i familien eller samfunnet for øvrig. Særlig morens fullstendige mangel på omsorg og kjærlighet til sine barn er nedslående. - Selv for leseren. 

Det hele er så tragisk, håpløst og kjærlighetsløst at det er vanskelig å skrive videre om handlingsforløpet.

Avkom er en vond tittel til en vond bok. En roman om foreldre som ikke evner å elske sine barn. Barn som uten kjærlighet i hjemmet, heller ikke finner evnen til å elske seg selv. Noen ganger går det likevel godt. 

Andre ganger går det fryktelig, uopprettelig galt.

Andre bloggere: (Hedda) (Tine) (Rose-Marie)

Visste du…? En femte bok i krøniken ble påbegynt i 1900, med tittelen Avkoms avkom. Denne ble aldri fullført. Amalie Skram hadde mer enn nok å stri med i sitt eget liv, både fysisk og psykisk.

Les også: Jeg har tidligere skrevet om mennesket, samfunnsdebattanten og forfatteren Amalie Skram i (denne artikkelen). Jeg har i tillegg bokblogget om Forrådt, Fru Ines og Lucie  samt novellene Den røde gardinen og Karens jul.

Superbonus: Hellemyrsfolket kan leses i (sin helhet på nettet), fullstendig gratis! 

Lest og ulest i 2014: Oktober

Heia Bloggen,

I denne månedsoppsummeringen har jeg faktisk noe å fortelle! Oppramsingen av bøker lest blir som en bagatell å regne. Best å få det overstått: 

Bøker lest:

• Hellemyrsfolket III | S G Myre, av Amalie Skram
• Hellemyrsfolket II | To venner, av Amalie Skram
• Hellemyrsfolket I | Sjur Gabriel, av Amalie Skram
• Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes (les min omtale)
• Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl (les min omtale)
• Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte (les min omtale)

Seks bøker lest, hvorav to er ungdomsbøker, en er biografi/sakprosa og tre er blant de fremste i norsk litteraturhistorie. Fjerde i rekken er så smått påbegynt.

Med disse seks er jeg oppe i 48 leste bøker så langt i år. Jeg ligger i den berømmelige ruten, selv om jeg ikke helt har markert hvor på kartet endestasjonen er. Minst like mange som det er uker i året er en grei målestokk. Ikke at jeg har sagt det høyt. Ei heller skrevet det. 

Høydepunktet

Det er nesten ikke til å fatte, men i denne måneden har jeg vært kulturkjerringsosial. Igjen, får jeg nesten si, med forrige måneds Bokbloggertreff friskt i minne. Anledningen var medblogger Knirk sin boklansering av debutromanen Kaoshjerte. Helt topp ungdomsroman med kombinasjonen norrøn mytologi, persiske fortellinger og storbyrealisme. Vennskap, kjærlighet og jakten etter sine egne røtter. Morsom, spennende og fin. Virkelig fin. 

Loppemarked

Et av livets gleder er loppemarkeder og dens posesalg av bøker. Loppemarkedets siste dag, aller siste time, fløyta går og Ellikken løper febrilsk rundt i bokavdelingen og gjør alt annet enn å beherske seg. 

Denne høsten har jeg vært på kun ett eneste loppemarked. Det funket det også. Jeg har jo ikke godt av det. Sånn egentlig. (Bare ikke fortell det til samboeren min, vi later som om jeg har kontroll, gjør vi ikke? Jo, hjelp meg med det) (Takk)

For en gangs skyld sprengte ikke plastposen. Jeg behersket meg. Litt i alle fall. Ok, så kapret jeg den største posen jeg kunne finne. Ok, så holdt jeg, klok av erfaring. posen som en baby. Altså under, ikke i hankene. Ikke at babyer har hanker, men du skjønner. Ja.

Og. Poden hamstret krimpocketer og samboeren hamstret skrekkfilmer på dvd. Det ble knapt nok plass til mine bøker. Kvaliteten, derimot. Herrefred så fornøyd jeg er med fangsten!

- Sa hun med hvinete stemme, oppsperrede øyne og fårete smil.

Jo da. Kan hende jeg har et par-tre utgaver av Enke for et år fra før. Uansett, Doris Lessing er endelig i mitt hus! Velkommen, velkommen. Og Esme har jeg kikket etter i evigheter. Ta-raaaaaaaaa, godt utlest, smått møkkete utgave får så være. Jeg kan alltids gi den bort etter at jeg selv har lest den. Yeah right.

Unnskyld Sigrid Undset, men i år har det vært Amalie Skram-lidenskap al maz. Hellemyrsfolket i veskevennlige utgaver ga meg hjerteklapp. Og biografien gleder jeg meg stort til å lese. Amalie rocker fletta av de fleste. Kanskje alle. Kanskje til og med av Sigrid. 

Jeg mistet nesten pusten da jeg kom over Arne Garborgs biografi. En av bøkene jeg leste denne måneden omhandlet blant annet ham, og boken ga meg virkelig lyst til å lese mer om Garborgene og deres liv og virke. Kanskje jeg ikke lover noe dato for lesing av denne, men glad, det ble jeg. 

Jeg elsker illustrasjonene til Max Estes. Lykken var derfor stor da jeg kom over en bok av ham i barnebokavdelingen. Mulig jeg dyttet bort en unge eller to i min ekstase, men målet helliger som kjent midlene. Neida. Tulla. Dytta bort mødrene deres, derimot, det kan jeg nok ha gjort.

Leseeksemplarer

Som om ikke det var nok. - Det kommer neppe som en overraskelse enn at bokhøsten unektelig drypper litt ned på meg også. Mengden bøker, bedt om eller overraskende, som har havnet i postkassen til undertegnede de siste månedene, er oppsiktsvekkende.

Oppsiktsvekkende i den forstand at jeg liksomskulle begrense meg. Du vet. Lese gamle godbiter, ikke bare nye. Men så er det jo Bokbloggerprisen og dens nominasjonsprosess, og og og. 

I alle fall, disse gleder jeg meg ekstra til å lese:

Og jo da. Jeg venter fem nye bøker i løpet av de neste dagene. Det er nesten, men bare nesten, at jeg blir flau.

Heldigvis er det alltids noen som tar enda mer av enn meg. Noen innreder et helt loft til sine bøker, for eksempel. 

(Skullesågjernehatt!Noenmåkjøpeetgigahustilmeg!Værsåsnillværsåsnillværsåsnill!)

Bøker ulest

Mange. Ingen nevnt, ingen glemt. I helgen skal jeg avslutte mitt opphold i Hellemyren, og jeg gråter litt allerede. Lørdagskvelden skal jeg underholde meg selv ved å heie på Linnea og bli inspirert til å kaste meg over hennes Kjære. Etter det kommer jeg til å bli perpleks i villrede over hvilken bok som blir neste. Det er litt vondt og litt deilig på samme tid. Du vet. Gondt.

Jeg gleder meg til å ikke klare å bestemme meg. Det ordner seg jo, det gjør jo det. 30. november-ish får vi svaret. Hurra!

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

Lise Forfang Grimnes er kanskje tidenes hyggeligste bokblogger. Du vet, en av disse som entrer et rom og som øyeblikkelig får all oppmerksomhet, bare fordi hun er som hun er. Blid, sprudlende, omgjengelig, livlig, oppmerksom. Du vet, en av disse man instinktivt bare liker.

- Liker så godt at man holder på å forgå av glede på vegne av, når man får vite at vedkommende skal gi ut bok. En bok man har jobbet med i flere år, og som nå, endelig, skal bli en realitet.

Jeg ble oppriktig glad. Skikkelig fantastisk voldsomt knallglad. Ikke fordi jeg egentlig kjenner henne. Faktisk kun som bokblogger, riktignok med et par-tre møter som ren bonus. Jeg ble super inderlig glad fordi hun er som hun er, og fordi hennes drøm har blitt en virkelighet.

G-L-A-D og samtidig vettskremt over følgende scenario: Hvaomjegikkelikerboken? Attehvaskaljegliksomsida? Åneiogneiogneiognei!

Sludder og pølsevev. Skroll litt lenger opp og les min beskrivelse av henne. DER har du også boken.

Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes

Ungdomsroman. 2014

Minja er 16 år og bor sammen med sin mor i en blokk på Stovner. Hun er annerledes, hun vet bare ikke helt hvordan eller hvorfor. Det eneste hun vet er at hun er sterkere enn selv den sterkeste mann, at hele hennes liv sentrerer seg rundt bestekompisen Josef, og at hun lengter noe hun ikke klarer å forstå. Midt i storbyjungelen kjenner hun en stadig dragning mot skogen, mot Åslia. Åslia, hvor mormor bor. En mormor hun aldri har møtt, en som moren aldri vil snakke om. Kanskje mormor kan hjelpe henne med alle spørsmålene hun ikke helt klarer å stille. Kanskje hun har svarene på alt Minja ikke ante hun lurte på.

Det er et driv over hele fortellingen som spenner over flere plan, noe som også forsterkes av den nokså unike tredelingen: Vi kastes ut i det allerede i første del, midt i Minjas fullstendige kaos. Hun ligger forslått i sin egen leilighet men hun husker ingenting av hva som har skjedd. De siste ukene er som blåst ut av hukommelsen. I del to får vi vite hva som faktisk skjedde. I tredje og siste del møter vi atter igjen Minja, når hun kommer til seg selv igjen, gjenfinner hukommelsen og rydder opp i alle problemene. Alle tre delene gir deg hjertebank, fra det rent angstfylte, det adrenalineksploderende og til den befriende finalen. Selve løsningen. Den berømmelige siste brikken i puslespillet.

Kaoshjerte ER Lise. Akkurat som Lise er en man ikke kan unngå å like, kan man ikke unngå å like boken.  Like skikkelig fantastisk voldsomt knallgodt.

Ikke fordi den er perfekt. Jeg har innvendinger, og selv om det må sies har det liksom likevel ikke så mye å si.

Som at Minja er bestevenn med Josef. Minja som er 16 og Josef som er 20. Dette vennskapet har vart over flere år, og jo mer jeg tenker på det, jo mer skulle jeg ønske at forfatteren hadde justert ned alderen hans et par år. En lillesøster-storebror-relasjon kunne jeg lett ha svelget, men dette altslukende vennskapet når aldersforskjellen er såpass stor?

Og som at Minja er så ufattelig sterk. Fysisk sterk, altså. Jeg ser ingen umiddelbar logikk i det, og det forklares heller ikke. Det er bare sånn. Akkurat som at jeg i mitt hode heller hadde sett Minja som populær og attraktiv, nærmest uimotståelig både i forhold til gutter og venninner. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi andre slettes ikke klarer å la være.

Og som en siste innvending: Hvorfor endrer Minja sitt syn på bondetampen bokstavelig talt over natten? Jeg så det ikke komme. Ikke så raskt.

Der er det sagt, selv om det ikke har så mye å si. For Minja og Josef er verdens fineste venner, og Minjas styrke komplementerer hennes tøffe og forfriskende personlighet. Minja, vår heltinne, den moderne og selvstendige guttejenta fra storbyen. Hun som forelsker seg i feil gutter og til slutt finner roen hos den personen hun ikke trodde var den rette. Forholdet som vokser over tid, alt som avdekkes bare man ser personen bak.

Det hele er veldig fint. Eventyrlig, engasjerende, emosjonelt. Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.

Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.

Faktum er at Kaoshjerte kunne vært avsluttet flere kapitler før. Likevel ønsker man mer, og gledes over stadig flere sider. Nye momenter dukker opp og du får mer å tenke på. Gruble over. Dette forteller mye om Lises fortellerglede. - Og fortellerevne.

Gratulerer med en virkelig fantastisk fin debut!

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forfatteren selv. Denne anmeldelsen/omtalen er forsøksvis objektivt skrevet, etter beste evne, men følgelig også preget av min kjennskap til forfatteren.

Andre bloggere: Det strømmer på! (Elin) (Kari) (Solgunn) (Tine)

Les mer: Lise Forfang Grimnes sin bokblogg kan besøkes her: (Knirk). For tiden fortelles det mest om nettopp Kaoshjerte. Se også hennes egen (hjemmeside).

Bonus: Jeg var så heldig å være med på lanseringsfesten til Kaoshjerte. Rose-Marie har skrevet et veldig fint referat fra kvelden i (detteblogginnlegget).

Svært intern bonus: Solgunn, her kommer avsløringen: Jeg lot meg forstyrre av jenta som plukker bær utenfor hytta. Første gang vi møter henne omtales hun som dama. Her snakker vi pirkefeil, altså!

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Garte

Tenk deg følgende scenario:

Som barn kalte du deg Ellikken, et kallenavn som har fulgt deg opp igjennom alle år, særlig i den digitale verden. Å kalle seg det samme da en ren bokblogg skulle opprettes var den naturligste ting i hele verden. Ellikken, som i Marikken, du vet. Verdens tøffeste. Kanskje tøffere enn selv Pippi. Tenk deg da, når du får nyss om at en forfatter, hvis bok du har grundig bejublet og hatt en viss kontakt med, utgir en ungdomsbok hvis navn på heltinnen er Elliken.

OK, en K for like, jeg vet. Men like fullt: Et klassisk #denfølelsen – øyeblikk.

Integritetspørsmålet overlates til deg, det eneste jeg kan gjøre er å bedyre at jeg ikke kjenner forfatteren personlig, men navnet i seg selv gjør det klunk umulig for meg å gjøre annet enn å reklamere vilt og hemningsløst. I hvert fall nesten.

Instamoment, Ellikken møter Elliken.

Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean, av Tiger Gartè

Ungdomsroman. 2014

Elliken er 15 år og misfornøyd med det meste. Hun kler seg i sort fra topp til tå, snapper jeans på Carlings og tilbringer så lite kvalitetstid som mulig sammen med sin advokatfar og sin åndsfraværende mor. Ikke så mye tid med lillebroren David heller, selv om hun egentlig, sånn strengt tatt, ville gått gjennom et helvete for å stille opp for ham. Den eneste personen som virkelig forstår henne, ser henne, er bestefaren. Nå er han syk, innlagt på sykehjem og har mistet språket.

Hun trasker rundt i Oslos gater. Alene, fordi det er best slik. Hun liker ikke de andre uansett. Rosabloggere som bare bryr seg om mote og sminke. Pappagutter som bare skal holde fasaden. Ikke sånn som Elliken som faktisk bryr seg om det som teller. Dyrevern. Økologisk mat. Miljøet.

Plutselig en dag havner hun midt oppe i en salig smørje med forsvunnet popstjerne og en potensiell miljøkatastrofe. – Midt i Oslo. Elliken er sånn cirka den eneste i hele verden som skjønner at det finnes en sammenheng, hun skjønner bare ikke helt hvorfor eller hvordan hun kan bevise det. Ikke riktig enda.

At jeg var spent på denne Elliken er en kraftig underdrivelse. Lettelsen var nokså formidabel da jeg allerede på første side leste om hennes spinkle kropp. Sammenligningen braste i bakken med dunder og brak. Lettelsen fortsatte da jeg senere kunne trekke konklusjon om at noe videre kroppsfiksering slettes ikke var noe tema. Elliken som romanskikkelse beskrives ut i fra sin personlighet og sine meningers mot. Tipp topp tommel opp for en ungdom uten de sedvanlige ungdomsproblemer, fritt for ulykkelige forelskelser, kviseproblematikk og flink pike-syndrom. Elliken er bare kul. Temmelig sær, men kul.

Du må gjerne utsette ditt barn eller din ungdom for Elliken. Ellikken anbefaler Elliken.

Som voksen, forsøksvis kritisk leser, vil jeg likevel fremheve en annen person som bedre beskrevet. David, Ellikens lillebror, vies langt mindre fokus, men hans fremtoning virker på meg langt mer ekte og nær enn de øvrige. Jeg tror på han, jeg liker han. Den litt keitete, usikre, prepubertale jyplingen som vil så gjerne, og tøffer seg desto mer. Han som ikke helt strekker til, som ikke er populær, men i det minste bedre likt enn hva søstera er. Og du vet, det smerter litt inni ham når han tenker slik, for han er jo så glad i henne. Du vet, selv om hun kjefter på ham og kaster ham ut av rommet. Du vet.

Like begeistret er jeg ikke for harselering av en viss reell personlighet. I boken møter vi hotellguruen Sværdalen. En skikkelig klyse, og – jeg siterer – «en middelaldrende fyr med sleik, treningsstudiomuskler og ei altfor perfekt, høy blondine til kone.» Lite sublimt, vil jeg hevde. Irriterende lite.

Jeg ville heller ikke vært bokbloggeren Ellikken om jeg ikke hadde innrømmet språklige hang-ups. Du vet, voldsom fokusering på feil og mangler som 99,99 % av befolkningen ville kalt bagateller.

Boken holder et barnlig, svært lett språk, men innimellom dukker det opp voksne uttrykk som for meg virker helt malplasserte. Elva rislet og hun satt fjetra.  Vannstand, edruelig og udugelig sladreblad. Det er noe inkonsekvent over det hele som forstyrrer helheten.

- Noe som fører meg videre til andre uheldige momenter. Uheldige for noen. Ekstremt irriterende for meg.

Som for eksempel at vår miljøbevisste Oslojente ser seg nødt til å google Akerselva. Kjenner hun virkelig ikke til elva som deler byen i to? La gå, tenkte jeg, ungdommen nå til dags etc etc. Nei, søren heller, tenkte jeg da jeg i setningene etter leste om at hun husket godt engasjementet bestefaren hadde for noe som skjedde akkurat ved… ja, nettopp, Akerselva.

Jeg klarer heller ikke å la andre episoder passere uten hevede øyenbryn. Som når Elliken befinner seg innestengt i en kjeller og hun tenker at det var «ett eller annet i blikket (hans) som sa at han ikke trodde henne». Han, som faktisk holder henne innestengt. Eller når hun i samme kjeller gjemmer mobilen sin, for deretter å bli befridd og mirakuløst nok har mobilen hjemme hos seg selv neste dag. Det er i beste fall kjedelig når en ellers spennende historie skjemmes av slike logiske brister.

Da blir beskrivelsen av hushjelpen, som både er veldreid og omfangsrik, som en bagatell å regne. Selv for meg. Også det faktum at Elliken er spinkel, samtidig som hun kritiserer rosabloggerne for anorektiske kropper.

Og bare for å henge meg enda mer opp i bagateller:

Elliken forteller Sværdalen at broren er savnet. Han spør ingen spørsmål, men snakker om økologisk villaks. Ja, jo, ok, tenker jeg. Han har noe å skjule! Han vil ikke snakke om ham! Han er skurken! Men nei, æsj, så teit, tenker jeg etterpå, for Elliken reagerer på den ekstremt sterke parfymen hans.

Ja. Du vet.

Jeg måtte bare skrive det. Øse ut av meg. Påberope meg evnen til å kritisere om det trengs. Du vet. Ikke for det, målgruppen reagerer neppe på det samme som meg, men jeg ville ikke vært Ellikken uten. Ellikken med to K’er, altså.

Ellikken, som når alt er utbasunert og sutret over, ivrer etter å poengtere både morsomme sekvenser, underholdende, likandes hovedperson og høy humrefaktor. Og spenning. Masse, masse spenning for de yngste ungdommene.

Det vet jeg. Jeg har testet det ut på min egen families målgrupperepresentant. La oss bare kalle ham Gutt (13).

Det var strengt tatt langt over sengetid da jeg presset på ham boken med nesten samme navn som meg selv. Neste morgen vekket jeg ham med mine sedvanlige spørsmål om bøker.

«Ah, det er en sånn bok man får lyst til å lese ut med en gang, men det går jo ikke», sa han med sorte ringer under øya og håret til værs.

Noen kvelder senere var han simpelthen helt nødt til å lese ferdig, det var aldeles umulig å utsette slutten enda lenger. Han leste og leste og leste enda litt til. Halv elleve klappet han sammen boken med et salig glis og nikket iherdig samtykkende til spørsmålet om boka var noe tess. Veldig spennende, ja, faktisk helt fra starten egentlig. Bra personer også, og man vet liksom aldri helt hvordan det kommer til å gå. Og ja, boka passer like godt for gutter som for jenter. Terningen ble trillet og landet på 5. Attpåtil en sterk 5’er.

Jo da. Du må gjerne utsette ditt barn eller din ungdom for Elliken. Ellikken og Ellikkens sønn liker Elliken. 

Kilde: Bok mottatt av forfatter/forlag. Tusen takk! 

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt meg bekjent. Derimot har jeg blogget heftig og begeistret om forfatterens roman Fuglehotellet. Min omtale kan leses (HER). Anbefales hjertelig!

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Et par minutters gange på en sti, gjennom et lite skogsholt, opp en bakke og ned en bakke, fra huset jeg bor i, er Labråten. Et tun, et område, som i sin tid virket som selve kraftsentrum i landsmålsriket. – Bare noen få togstasjoner fra den dekadente, bohemske og dansk-norske hovedstaden.

Jeg burde skrevet denne omtalen på nynorsk. Tilgi meg. Min unnskyldning får være at selv ikke Hulda Garborg, kanskje det nærmeste vi kommer primus motor i Askerkretsen, formulerte seg skriftlig på landsmål.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. 2014. Historia om Askerkretsen 1897-1924.

Det var en litt underlig gjeng som flyttet fra hovedstaden og bygdene, inn til Hvalstad i Asker. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik kjente hverandre fra deres felles prosjekt, avisen Den 17de Mai, og gikk sammen for å kjøpe gården Labråten. Nær hovedstaden og likevel på bygda. Fra hver kant, fra hver bygning rundt tunet, skulle de dyrke de norsk-norske verdier, fremme landsmålets sak og hjelpe hverandre. For sakens skyld. Målsaken.

Aller mest i fokus var Hulda og Arne Garborg. Han som forfattet de store romaner. Hun som kjempet i kulissene.  Hun som samlet hordene.

Og det var litt av en forsamling. Intellektuelle og skriveføre, men akk så innadvendte, sykelige og kanskje attpåtil mentalt uberegnelige. Likevel maktet de, fra hver sin lille boble, å nå ut til folket og i sin samtid, fornorske samfunnet.

Med Labråten som sentrum tiltrakk kjernen seg mange mektige venner i det kulturpolitiske landskap. Alle var de forkjempere for landsmålet, det som i dag kalles nynorsk. Beboerne tok opp arven etter Ivar Aasen og videreførte den. Sammen forfattet de egne verker, men kanskje av større betydning var rekken av historiske verker som ble oversatt til landsmål. Jeppe på Bjerget, Odysseen, Edda, ja selv Bibelen. Aviser på landsmål ble riksdekkende, bunadstradisjonen ble gjeninnført og folkevisedans ble igjen kultur. Husfliden ble etablert. Det Norske Spellag ble til Det Norske Teater. Et lite stykke BygdeNorge i hovedstaden. - Selv i dag.

Og på Labråten kunne de etablere sitt eget lite BygdeNorge i miniatyr. En trassig motvekt til det pulserende, nedbrytelige liv i Kristiania. En oase av kultur, samhold, frukt og dyrehold. Et lite Eden i Asker.

Som symbol på det rene, friske, oppbyggelige bygdesamfunn ble Askerkretsens betydning og sak ytterligere poengtert ved særlig Huldas mange redningsaksjoner i form av venner og venners barn som ble hentet inn til Labråten for rekreasjon. Hun tok de under sine vinger i håp og tro om at et landsens liv med sunne verdier, frisk luft og hvile, kunne redde de fortapte sjeler.

Norge løsrev seg fra Danmark og skulle plutselig stå på egne ben. Det var viktig å fremme nasjonalfølelsen og finne tilbake til røttene. For Askerkretsen var svaret klart. Sammen og hver for seg kjempet de for alt hva det var verdt. Lykkes de, trakk de seg tilbake. Målet var aldri oppmerksomhet og heder. Saken var alt.

Askerkretsen

• Hulda og Arne Garborg: Ektepar, en sønn (Tuften). Han grunnla aviser, virket som redaktør, utarbeidet landsmål, var intellektuell og forfatter. Blant hans mest kjente verker er romanen Bondestudentar og lyrikksamlingen Haugtussa. Hun skrev politiske romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker. Et vesentlig verk i hennes forfatterskap er kokeboken Heimestell. Hun startet Det Norske Spellaget som senere ble til Det Norske Teater, hvor hun også var styreformann. Sterkt engasjert i gjenreisingen av norsk folkedans og bunadstradisjon. Politisk engasjert i Venstre.
• Marta og Rasmus Steinsvik: Ektepar, senere skilt. 5 felles barn. Han, mest kjent som driftig redaktør av avisen Den 17de mai, som han stiftet sammen med Arne Garborg. Hun, avisskribent og redaktør av tidsskriftet Kringsjaa. Oversetter av blant annet Jean d’Arc. Senere foredragsholder for en rekke kontroversielle tema, blant annet kvinners seksualmoral (total kyskhet), antisemittisme og kritikk av den katolske kirke.
• Karen og Ivar Mortensson: Ektepar. Nære venner av Garborgene. Han, karismatisk og kjent målmann, prest og oversetter. Blant annet betydningsfulle arbeide som Edda og ikke minst Bibelen.
• Rasmus Løland: Ungkar. Forfatter bosatt på Labråten og nær husvenn med Garborg-familien. Særlig kjent for sine barnebøker, som med sin realisme og råskap satte en helt ny standard til litteratur til barn og unge.
• Steinar Schjøtt: Nær venn og samarbeidspartner med Arne Garborg. Arbeidet i det stille, men er hovedmannen bak et svært viktig arbeide i landsmålssaken: opprettelsen av ordbøker. Helt eller delaktig i en rekke oversettelser.
• Tilla og Otto Valstad: Ektepar, ingen barn. Bosatte seg like ved Labråten. Deres eiendom er sammen med Labråten i dag kjent som Asker museum. Han var maler, og illustrerte blant annet Lølands barnebok Kvitebjørnen og flere av Arne Garborgs romaner. Hun var lærer og forfatter. Sammen drev de friluftsskole, hvor hun ønsket å redde sine elever ved Vaterland Skole. Helt i takt med Askerkretsens visjon om et helbredende BygdeNorge.
• La oss heller ikke glemme Kristofer Uppdal med sine romaner og lyriske utgivelser. Eller Olav Nygard, den unge, håpefulle med det poetiske språket. Eller forfatteren Johan Bojer. Eller Henrik Rytter, forfatteren, teaterkonsulenten, litteraturkritikeren og redaktøren. Han som etablerte Nordmøre Folkehøgskole og som oversatte en rekke verker av Shakespeare, Per Gynt og Dantes Den guddommelige komedie.

Alt på landsmål. Selvfølgelig var alt på landsmål.

De lykkes langt på vei. Selv om det i dag er få minner igjen av deres gjennombrudd, var Askerkretsen betydelige og mektige. Her var ikke rom for betenkeligheter vedrørende inhabilitet. Redaktører skrev rosende omtaler av romaner og teaterstykker, kunstnere illustrerte barnebøker og pyntet teaterscener. Kretsen arbeidet sammen, venner forsvarte og fremsnakket hverandre.

Slik gjorde de hverandre større og mektigere, sammen dannet de et mektig skjold mot kritikk. Slik ble de også stadig flere, til tross for at grunnlaget med tiden forvitret i takt med sykdom og død. Mektige og profilerte venner frekventerte Labråten og dannet en utvidet omgangskrets som satte Askerkretsen ytterligere på det kulturpolitiske kart. Der var Gustav og Kitty Wentzel, Harriet Backer og Fernanda Nissen.

Kunstnere, forfattere, malere, som sammen jobbet for et felles visjon om å samle folket til ett. Alt med naturen, bygda og landsmål som fellesnevnere. Rent og ekte.

Jeg ønsket å lese boken av rent personlige grunner. Som omtrent nærmeste nabo ville jeg gjerne lese mer om alle de som for alle disse årene siden preget bygda og storsamfunnet. Jeg ville vite mer om disse som bodde på steder jeg i dag elsker å besøke. Disse som dyrket frem epletrær jeg høster godene av i 2014. De som har gitt navn til gater jeg daglig tusler gjennom.

Jeg fikk det og så mye, mye mer. Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Alle notene til tross. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte. Vi leser om deres væremåte, men også innrømmelser og intime tanker gjennom brev og dagboknotater. Du irriterer deg, gleder deg og forsøker å forstå. Dette er ingen rosenrød fortelling.

Akkurat som avslutningen i boken irriterer meg. Brått blir det slutt. Arne Garborg dør, og plutselig er fortellingen over. Kretsen er utvannet og oppløst. Akkurat da, etter 250 sider, forstår du at du har rast igjennom en sakprosa som er utformet som en roman du ikke vil skal ende. Du vil lese mer, vite mer, kunne fortelle andre om denne gjengen som hadde alle disse visjonene om et ekte fedreland bygget på trygge, rene bygdetradisjoner.

De solte seg aldri i glansen. Mange levde i fattigdom uten vilje til å oppgi sitt virke. En del døde av tuberkulose. Noen ble gale. Andre endte sine liv etter harde år med alkoholisme. De var kunstnere. Kunstnersjeler. Noen ble hyllet i sin samtid. Noen fikk sin hyllest for sent.

Ja visst. Det var en forunderlig forsamling der borte på Labråten.

Boken: Etterspurt og mottatt av forlaget. Tusen takk til Samlaget.

Andre bokbloggere: Dessverre ingen, så vidt meg bekjent. Jeg håper flere fanger opp denne boken og anbefaler den veldig gjerne videre. I ventetiden kan lokalavisens (artikkel) leses.

Lest og ulest i 2014: September

Om det var fort og gæli forrige månedsoppsummering (edit: tremånedersoppsummering), blir det ikke mindre fort og gæli nå. Attpåtil tre dager på overtid.

• Råta, av Siri Pettersen (omtale kommer)
• Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer (les omtale)
• Vinterfolket, av Jennifer McMahon (omtale kommer)
• Mottaket, av Nathan Haddish Mogos (les omtale)

Fire bøker, hvorav hele tre er av norske forfattere. Jeg har skrevet om to, den tredje må vente til boken faktisk er lansert, og siste bok var slettes ikke så god som forventet. Derav manglende lyst til å vie den noe oppmerksomhet. Ikke det at jeg klarer å la være. Jeg må bare finne ordene først.

En norrøn fantasy, en bok som oppfordrer til debatt rundt asylpolitikken, en etter sigende grøsser og en roman som satte meg helt ut. Om ikke Unnskyld får masse nominasjoner til Bokbloggerprisen har jeg og alle andre som har lest boken, gjort en elendig promoteringsjobb. Den romanen fortjener all den oppmerksomhet og applaus den kan få.

Så mye mer har det ikke blitt tid til, siden jeg har vært supertravel med andre ting. Som for eksempel å representere Norge i Europamesterskapet i Petanque. Jeg bare nevner det.

Europamesterskapet! Landslagsspiller!

Goddamnit!

Jeg kom hjem mandag denne uken og har enda ikke helt landet. Stadig vekk i min lille boble, massivt bildebombarderende på Facebook, snublende over dørkarmer og måpende tvers over veien. Spesielt interesserte kan lese (denne artikkelen), hvor undertegnede har forsøkt å formidle litt av stemningen i et så stort mesterskap. Det er virkelig helt magisk.

Jeg føler meg fantastisk heldig som kan oppleve noe slikt.

Leser i oktober

Godt inne i bokhøsten dukker det stadig opp bøker i min postkasse. Ubedte som tiltryglede. Noen er unødvendige, andre verker etter å bli lest. Slik som Emo-Elliken (påbegynnes PRONTO!, noe annet ville vært fullstendig utenkelig) og Samlagets Fra Asker til Eden. De store, tunge russerne får vente til neste måned. Moahahaa. Undset også. Moahahahaha som aldri før.

Helt på tampen

September var stor også på bokfronten. Bokbloggertreffet med den påfølgende utdelingen av Bokbloggerprisen var fint, flott og alt hva godt er. Les gjerne om min høyst subjektive opplevelse av treffet i (dette blogginnlegget). Stor virtuell (for all del) omfavnelse til alle dere herlige bokbloggere der ute!