Sandmannen, av Lars Kepler

Innimellom alle andre romaner, gjerne med litt tyngde, er det rett og slett fullstendig nødvendig med krim. Bestialske mord, marerittaktige overgrep og systematisk partering av menneskekropper er som balsam for et lesetrett bokhjerte. Hvor grusom innrømmelse er vel ikke det.

- Men bare lese, Ellikken. Bare lese. Du trenger ikke bruke mer tid på boken enn det. Bruk den bare som underholdning. Som en pausefisk. En avveksling.

Akkurat som det er mulig. Akkurat som om jeg klarer å la være når jeg leser en bok som er så til de grader fengslende og avhengighetsskapende. En type bok du tar med deg inn på do og blir sittende til noen bekymret banker på. En type bok du leser på toget og glemmer å gå av på riktig stasjon. En bok du motvillig sovner av, fullstendig uakseptabelt sent på natta. En bok hvis antihelt overtar rollen som tidenes skumleste, du vet, etter Twin Peaks Bob.

Sandmannen, av Lars Kepler

Jurek Walter er innelåst på livstid, så til de grader innelåst at han ikke skal snakkes til, kun ivaretas. I årevis gjorde han seg skyldig i utallige kidnappinger og mord. Plutselig en dag kommer en avmagret ung mann skjelvende langs jernbanesporene. – En av Jureks antatte ofre. Politietterforsker Joona Linne og hans betrodde kolleger aner konturene av en medhjelper. En som holder fortet mens Jurek er bak lås og slå. Politikvinnen Saga Bauer skrives inn på det strengt bevoktede fengselet, i håp om å avdekke sannheten. I håp om å redde flere ofre.

Sandmannen er fjerde bok i serien om politietterforskeren Joona Linna. Selv om boken til stadighet refererer til tidligere hendelser, kan boken leses frittståend. Dette virket i alle fall knapt nok forstyrrende på undertegnede Kepler-debutant.

En kriminalroman på over 500 sider kan i utgangspunktet knapt kalles et tidsfordriv, en bok man kjapt leser igjennom for avvekslingens skyld. Til tross for mursteinstørrelsen leser man likevel boken forsvinnende raskt. Det er umulig å la være, for selv om den er uhyre grotesk er den minst like spennende. Kepler bidrar ytterligere til lesehastigheten ved å dele inn i korte kapitler, gjerne på 2-3 sider, sprekkferdige av intensitet, forfølgelsesvanvidd og galskap. – Og selvsagt med en uendelig rekke cliffhangers. Det er ikke den eneste lille mangel på situasjoner som kan oppfattes som skremmende, selv om de kanskje i realiteten ikke er det. De har leseren i sine hule hender. Vi fanges.

Ikke for det. Alt det groteske gir unektelig en bismak i munnen. Handlingen er stygg i seg selv, men også krydret ytterligere med alt fra sadistiske fengselsleger til overgrep innenfor hjemmets fire vegger.

Likevel leser jeg så øyet blir stort og haken faller ned. Jeg blir regelrett kvalm og uvel og ønsker egentlig ikke å lese, men det frydefulle ufyselige i meg vil ha mer.

Til tross for at selve løsningen oppfattes som temmelig lettvint, tross de mange logiske brister, tross alle lettvintheter, forsinkede aha-oppdagelser og ulåste dører: Intensiteten tilgir de fleste feil. Du må godta litt, lese boken med alle dens brister og knekker. Bare la deg underholde. Rive med. Om slike ufyseligheter kan klassifiseres som underholdende.

For det er noe litt irriterende, umoralsk, over det hele. Vi rystes, vemmes, ikke for moralens skyld, noe viktigere enn oss selv, men kun fordi vi skal underholdes. Jeg liker det ikke, men av og til oppfatter jeg det likevel som nødvendig for å beholde leselysten.

For sammenligningens skyld: Bestialiteten oppfattes som grunnleggende verre enn for eksempel i Jo Nesbøs omdiskuterte Politi. Samtidig mer intelligent enn bestselgeren Kråkejenta av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist. Sistnevnte leste jeg med avsky. Ikke av handlingen i seg selv, men på den utilslørte og usympatiske jakten etter å sjokkere leseren, uten å gi oss noe mer.

Psydonymet Lars Kepler gir oss noe mer enn kniver gjennom brystet, levende begravde og maskingeværmassakre. De gir oss et persongalleri med troverdighet. Menneskene i Sandmannen fremstår som ekte personligheter, med følelser, svakheter og styrker.

Akkurat derfor er bismaken i munnen til å leve med.

Anbefales!

– Som underholdning, i all dens grusomhet.

Bonus: Sandmannen er en bok som får deg til å kikke en ekstra gang på yougurtrosinene du stapper i deg.

Kilde: Fått av en bokelskende petanquespiller

Andre bloggere: (Berit) (Tine) (Anita) (Artemisia) (Karete) (ebokhyllami) (Rita)

Battle, av Maja Lunde

Manusforfatter for film og tv, Maja Lunde (f. 1975), vant for tre år siden Kosmoramas pitchekonkurranse med Battle, en historie om en dansejente som får sin hverdag snudd på hodet etter at faren har satt familiens økonomi til spille. En slags krysning mellom Dirty Dancing og Romeo og Julie, om du vil. Sensommeren 2014 kommer manuset ut i romanform.

Battle, av Maja Lunde

Ungdomsroman. Utgis 8. august 2014

Amalie er vestkantjenta som har alt. Hun er veltrent, velkledd og veldig pen. Venninnene står i kø etter å være hennes nærmeste fortrolige, hun er kjæreste med skolens kjekkeste og hun er et ess i det lokale jazzballettmiljøet. Amalie bor i en lekker villa med basseng og har en pappa som venninnene syns ligner på George Clooney. At moren er fraværende snakkes det ikke om. At Amalie ikke er forelsket i kjæresten sin holdes godt skjult. At danselæreren hakker på henne, fortrenges.

Helt til den dagen glansbildet rives i stykker. Faren er slått konkurs, og Amalie tvinges ut av beste vestkant til ghettoen i Øst. Stovner, stedet Gud ikke en gang ante eksisterte. Ingen må vite, hun må holde det skjult, det er jo bare for en liten stund. Er det vel ikke?

Men dagene går. Amalie holder fasaden, men mangel på penger og vanskeligheter med å få trent hyppig nok går ut over vennskap, skolegang og dans. Hun kan jo ikke forklare situasjonen, de vil ikke kunne forstå, i hvert fall slettes ikke godta. Så hun trekker seg unna...

... Og tiltrekkes av Mikael. En av Stovners aller beste hiphop-dansere. Med dans som fellesnevner nærmer de seg hverandre, på tross av alle ulikheter og fordommer.

Ungdomsboken er på ingen måte banebrytende. Den har ingen misjon om å velte om på samfunnet, ryste leserne, overbevise oss om å forandre verden. Dens misjon er derimot å skildre en hovedstad på godt og vondt, og ta ungdommen på alvor. Slik den oppleves, slik den er. Battle beskriver forskjeller i status, både mellom øst og vest, men kanskje enda bedre innad i bydelene. Det handler om fasader og svakheter som holdes skjult. Dette med å forsøke å være bedre, mer perfekt, enn man egentlig er. Forsøke ikke vise sitt egentlige jeg, i frykt for at det ikke skal være godt nok. En delt hovedstad, jag etter status og tviholding på falske fasader.

Og ungdom. Ungdomslivet. Alle disse problemer og dilemmaer som hver og en sliter med. Det handler om motvillig forelskelse, press og skremmende forventninger.

Maja Lunde skriver godt og medrivende om Amalies hverdag. Det flyter. Hun skildrer dansen med engasjement og intensitet som smitter over til en leser som er under gjennomsnittet lite interessert i tema. Ja visst, det flyter som bare det.

Jeg skulle bare ønske hun hadde gått dypere inn i det emosjonelle. Det virkelige vonde. Skallet Amalie omgir seg med har ikke noe rom for sorg og savn etter moren, ei heller sinne og frustrasjon over den bankrotte faren. Forfatteren inviterer oss inn i Amalies liv, inn i hennes hode, men anledningen til å la oss få empati for henne, blir aldri helt utnyttet.

Jeg tror det hadde kommet boken til gode. Det hadde gitt en ekstra dybde til Amalies historie, og gitt leserne noe mer enn ren underholdning. 

Det hadde den fortjent. – For det er veldig mye godt å ta av. Språket er fint, de ungdommelige ordene og uttrykkene virker naturlige, den gryende forelskelsen mellom Amalie og Mikael er sjarmerende, dansens eleganse kler historien, og fortellingen er så medrivende at du ikke klarer å legge den fra deg før boken er ferdiglest. Likevel er det dette lille ekstra som uteblir. Jeg liker Amalie, men jeg blir ikke ordentlig glad i henne. Jeg blir glad av lese boken, men blir ikke helt glad i den. En liten, men likevel viktig forskjell.

Kanskje Amalies liv vil gjøre seg enda bedre på film, slik historien opprinnelig var ment som. Blir det realisert stiller jeg meg allerede i kinokø. - For historien gjorde meg glad. Jeg likte historien. Jeg ville bare ha enda mer.

Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget

Andre bokbloggere: (Tine) (Beathe)

Døden i Venedig, av Thomas Mann

Under en lengre mellomlanding i Zürick i Sveits, hvor vi trasket gatelangs etter Thomas Manns arkiver, fant jeg inspirasjon til lesing av hans verker. I det minste en kort roman, en lang novelle om du vil. Døden i Venedig ble første gang utgitt i 1912 og ble i sin samtid både hyllet og fordømt.

Døden i Venedig, av Thomas Mann

Thomas Mann ble født i 1875 i tyske Lübeck og regnes som en av Tysklands aller mest betydningsfulle forfattere gjennom historien. Hans mest anerkjente romaner er Doktor Faustus, Huset Buddenbrook og ikke minst Trolldomsfjellet, som han i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur for. Døden i Venedig (senere Venezia, på norsk) skal ikke utelukkes i denne sammenheng.

Mann engasjerte seg sterkt politisk mot nasjonalsosialismen og nazismens fremtog i hjemlandet. Hans engasjement førte ham og hans familie i 30-årene ut av Tyskland til USA via Sveits. Etterkrigstiden var nådeløs: hans år i eksil førte til delte meninger om hans person, og han ble i enkelte kretser stemplet som unnvikende og feig. Mann ble som politiker aldri profet i eget land, men endte sine levedager i Zûrick, 80 år gammel.

Som forfatter var Mann sterkt påvirket av russiske forfattere som Tolstoj og Dostojevski, men også av store forfattere og filosofer som Goethe, Freud og Nietzsche. Særlig i fokus er konflikter. Dette kommer tydelig til uttrykk i romanen dette blogginnlegget omhandler. Tematikken i Manns romaner ble på sin side en kilde til inspirasjon for forfattere som Hesse og Kafka.

I Døden i Venedig møter vi den aldrende, og døende, forfatteren Gustav von Aschenbach. Hans lege har beordret ham et kuropphold i sydlige breddegrader, og Aschenbach velger seg Venezia. Vel innlosjert på hotellet oppdager han Tadzio, den vakreste skapning Gud har skapt. En 13 år gammel unggutt, fullstendig velskapt og tindrende ren av uskyld. Selv ikke når Venezia hjemsøkes av koleraepidemi makter Aschenbach å løsrive seg fra byen. Han må bli værende, han må være i nærheten av ham. For hvordan kan han vel leve videre uten Tadzio? Så dør han også, den gamle Aschenbach, ved Venezias strand. Lykkelig forelsket i en 13 år gammel gutt.

Homofili var et ytterst kontroversielt tema i 1912. En nærmest romantiserende fremstilling av pedofili er ikke mindre kontroversielt i 2014. Likevel er det både fascinerende, medrivende og rent interessant å lese om Thomas Manns nærmest biografiske skildring om en eldre herre som opplever en dyp forelskelse i en purung gutt. Forfatteren skildret sin egen kamp mot homofile drifter i sine egne dagboknotater, og han ble selv åpenlyst betatt av nettopp en ung gutt, nettopp i Venezia. Boken er altså dypt inspirert av egne opplevelser. Bokens intensitet ville neppe vært så dirrende sterk uten.

Men uproblematisk oppleves dog denne forelskelsen slettes ikke. Aschenbach er ustanselig i konflikt med seg selv, hvor fornuft og følelser stadig er i kamp med hverandre. Han vet det er galt, ingen må vite, han må ikke vekke mistanke. Men samtidig, hvorfor ikke? Hvorfor ikke leve ut sine drømmer, leve i nuet?

Det er så sterkt, så beskrivende, så vondt, nesten vakkert i all dens galskap.

Forholdet blir aldri mer enn platonisk. Knapt nok det. De snakker ikke sammen. Aschenbach fotfølger gutten overalt, på stranden, i bygatene, på hotellet, men aldri mer. Aldri et ord, aldri et kjærtegn. Knapt nok et direkte blikk. En eneste gang røper han seg. Et lykkelig, befriende smil som aldeles ikke lar seg skjule. Og gutten vet om ham. Gutten titter bak seg, var over sin forfølger og beundrer. Likevel blir Aschenbach aldri stoppet. Så da er alt i orden, er det ikke?

Det psyke sinn, de forskrudde tanker, ideer, forestillinger. Fornuften sier stopp, men han makter ikke. Vil ikke. Han gjør slettes ingen fortred. Og gutten viser da så visst sykelige tegn, gjør han ikke? Han kan da umulig bli gammel, den unge Tadzio, så hvorfor ikke leve mens man kan? Aschenbach skal jo selv dø, hva er det vel å miste? Omdømmet? Hvorfor ikke i stedet dø lykkelig?

Dette stadige dilemmaet mellom selvbeherskelse og følge sitt instinkt. Konflikten mellom destruktivitet og lidenskap. Konflikt mellom liv og død.

Aschenbach er døende. Han vet han ikke har lenge igjen. Aller mektigst blir dette skildret i en av bokens første seksvenser, hvor Aschenbach blir fraktet i gondol gjennom Venezias mange kanaler. En sort gondol, som en likkiste på vannet. Men gondolen frakter ham ikke helt frem. Aschenbach er enda ikke helt klar for sin siste reise.

Sentralt i fortellingen, dog likevel i bakgrunnen, er en russisk familie som står i sterk kontrast til Tadzios egen familie. Barnepiken er strengt oppkneppet, og søstrene er nonneaktige. Alt er rent og pertentlig. Den russiske familien lokker frem rynkede øyenbryn hos Tadzio, som åpenbart røper avsky mot familiens løsslupne væremåte. Foreldrene viser følelser, barna er «godmodig-stygge» og klærne skitne og uryddige. Hele tiden denne konflikten mellom det perfekte og uperfekte, det riktige og det gale, det lykkelige og ulykkelige.

Og hva bildebruk angår er det umulig å komme bort fra Manns mesterlige beskrivelse av de erotiske kreftene som river i den eldre herren. Som en soloppgang gjenoppvekkes gamle følelser, for lengst glemte og fortrengte. De flommer opp som bølger, badet i tindrende farger og med sterke, uimotståelige dragsug. Det lar seg ikke stanse. Naturkreftene tar over, sinnets uransakelige veier finner sin egen sti.

Vi vet hvor det bærer. Vi vet når fornuften taper. Likevel makter drakampen mellom det gode og det onde å formildne det forkastelige. Akkurat som det poetiske språket, de komplekse, overdrevne setningene suger oss inn i Aschenbachs forskrudde, forvirrede, fortvilede verden.

For vissheten om at det er galt, slipper aldri helt taket. Forsøk på å slippe unna, komme seg vekk, er likevel fånyttes. Illustrasjonen om det fullendte brytes ved åsynet av Tadzios dårlige tenner. Aschenbach opplever brått en avsky over byen, og proklamerer at dens klima er uheldig for hans helse. Han må bort, finne seg et bedre kursted. Aschenbach pakker sammen sine eiendeler, betaler for sitt opphold og bestiller opphold på et hotell et annet sted. På vei dit rammes han av en sterk angst for aldri mer å oppleve Venezia. Vil han dø før han atter kan reise til byen i sitt hjerte? Vel tilbake på hotellet vedgår han, dels med skam, dels med tilfredshet, at det var tanken på å aldri mer se Tadzio, som fremkalte disse paniske tankene.

Selv om han aldri forgriper seg på gutten. Selv ikke når det ville vært av ren kjærlighet. Aschenbach iakttar gutten, så ofte så mulig, så intenst som mulig, men aldri mer. Han er dypt betatt av hans ynde, hans ungdommelighet, hans renhet og uskyld. Thomas Mann famler etter ord, akkurat som Aschenbach ikke helt makter å ordlegge hvor sterkt inntrykk gutten gjør på ham. Likevel strømmer ordene til, selv om «ord bare er i stand til å prise den ytre skjønnhet, men ikke å skildre den”.

Det går ikke bra. Det kan ikke gå bra. Det vil ikke gå bra. Venezia er i krise, pesten tar livet av innbyggere og turister. Ingen er trygge. ”Luften var stille og stinkende. Solen brant ulidelig gjennom tåken som farget himmelen skifergrå.” Gatene er fulle av tiggere, og overalt er falleferdige murverk. Det siste Aschenbach ser er Tadzio som forlater hotellet. Venezia. Ham.

Han har aldri bedt om mer enn å se. - Så kan han dø.

Døden i Venedig teller kun 112 sider. Opplevelsesmessig er den likevel en murstein.  Du smaker på hver setning, lar deg lokke inn i poesien, tar til deg sinnsstemningen, fasinasjonen, attråen, forbauselsen. Thomas Mann lar deg synke inn i materien og bli i ett med boken. Du kjenner på følelsene, de gode og de vonde. Du analyserer teksten og blir kjent med den. For den krever sin leser. Den krever din tålmodighet. Språket er delvis tungt, komplisert, nesten irriterende poetisk. Boken krever energi til å kunne trekke noen linjer før og etter dens samtid.

Og akkurat da, akkurat da tar du deg tid til å kjenne på gleden i selve leseopplevelsen. Intensiteten. Du er der. Ikke fordi du vil, men fordi du ikke makter å la være.

Kilde: Kjøpt på loppemarked for en slikk og ingenting.

Andre bloggere: Ingen så vidt meg bekjent.

Papirbyer, av John Green

Eventyr. Opprør. Ungdomstid. Brytningstid. John Green fortjener all den oppmerksomhet han kan få, også nå som hans andre bok slippes ut på det norske bokmarkedet. Der hvor den gjenge ungdomsbokforfatter øser ut kjærlighet og adrenalin til leserne, ønsker han gi oss noe mer. Noe dypere.

Papirbyer, av John Green

Ungdomsroman. På norsk mai 2014.

Quentin er kul, det er bare ikke så mange som vet det. Han har ikke helt fått vist seg frem, selv om jentene i korpset syns han er ganske søt, og selv om han har venner. Ben og Radar, kompiser som har funnet sammen fordi de ikke har maktet å bli venner med noen andre. Quentin, Q blant venner, er 17 år, snart ferdig med high school, har overgjennomsnittet sympatiske foreldre, og kikker langt etter Margo.

Margo. Margo Roth Spiegelman. Drømmedama med stor D. Hun som alle vil være sammen med, hun som er sammen med skolens kjekkas. Hun som tør, kan og faktisk gjør det. Margo som kan være borte i ukesvis, og returnere, stadig med hevet hode, til sitt hoff. Margo, som en gang i tiden, var bestevenn med Q.

De snakker ikke lenger sammen. Ikke fordi de er uvenner, men de er ikke venner heller. De bor på hver sin planet og Margo er av en annen verden. Langt fra korps, nerder og leksebøker. En natt banker hun likevel på Quentins soveromsvindu og tar ham med seg på et eventyr han aldri vil glemme.

Neste morgen er hun sporløst forsvunnet. I alle fall nesten. På rullegardina i vinduet vendt mot Quentins hus, er det klistet opp en plakat med ledetråder. Sammen med sine venner legger Q ut på en reise som skal føre ham helt til jenta han forguder.

Da jeg leste forfatterens Faen ta skjebnen i fjor, skrev jeg blant annet Nei, ikke kall Faen ta skjebnen en kreftbok. Kall heller boken en rocka road trip. Et sitat som ble brukt opp og ned i mente, og som jeg stadig er like pinlig berørt av. Likevel, med fare for å gjenta meg selv: det er noe med John Green og hans evne til å skildre ungdommers vandring mot voksenlivet. Veien inn i sitt indre. Veien mot forståelse, innsikt og trygghet. 

Så også i denne boken. For Q og gjengen kjører ikke bare med bil gjennom noen stater. Q er på vei, også i sitt indre. Veien blir til mens man går, man høster erfaringer og danner grunnlag for en dypere forståelse. Noen ganger kommer man til uønskede steder, andre ganger kommer man over steder man ikke ante fantes. Vakre steder, steder som gir deg ro i sjela. Noen ganger reiser man på tur med reisebøker i bagasjen. Andre ganger drar man av gårde tomhendt.

Q legger ut på jakt etter sannheten, finne det rene under overflate, det virkelige. Q ønsker å fjerne illusjoner og bryte ned fasader. Akkurat som Margo.

For hvem er egentlig Margo? Er også hun bare en illusjon? Er hun slik som Q fremstiller henne, eller er hun en helt annen? Og hva så om hun bare er som deg og meg? Med feil, lyter og skavanker, mentalt og fysisk? Holder det ikke bare med å like den andre for den man er, på tross av og fordi?

Og plutselig skjønte jeg hvordan Margo Roth Spiegelman følte seg når hun ikke var Margo Roth Spiegelman: Hun følte seg tom. Hun følte seg omgitt av en mur det var umulig å klatre over. Jeg tenkte på at hun sov på teppet med bare den ujevne himmelflengen over seg. Kanskje Margo fant seg til rette der fordi det vanlige mennesket Margo levde sånn hele tiden – i et forlatt rom med skalkede vinduer, hvor det eneste lyset strømmet inn gjennom hullet i taket. Ja. Den grunnleggende feilen jeg alltid hadde begått – og som hun, det måtte sies, alltid hadde vist meg veien å begå – var denne: Margo var ikke et mirakel. Hun var ikke eventyr. Hun var ikke noe skjørt eller dyrebart. Hun var en jente.

Av og til er sannheten skuffende. Av og til er alt bare en illusjon. Av og til skinner det skitne, urene, uønskede gjennom, alt er gjennomsiktig og fasadene er stadig i fare for å briste. Mennesker er samfunnet og samfunnet er mennesker. Hvem er vi, og er vi oss selv alene eller på grunn av andre?

John Green er en mester i å engasjere leserne til å tenke. Hans visjon er å ta oss med på hasardiøse bilturer og bryte oss inn på stengte fornøyelsesparker, ikke for underholdning, men for å utfordre våre tanker og holdninger. Nesten umerkelig tar han oss med på en filosofisk reise som aldri avsluttes.

- Selv ikke etter at siste side er lest. Papirbyer er en av disse bøkene som blir med deg videre. Veien blir til  mens man går.

Kilde: Leseeksemplar fått av forlaget

Andre bokbloggere: (Tine) (Bjørg - Ubok)

Perfekt sommerlektyre

Dette er ingen anmeldelse. Knapt nok en omtale. Dette er simpelthen en hjertefølt anbefaling.

Hvor ble du av, Bernadette av Maria Semple

Roman. 2014.

Kort fortalt: Usedvanlig nært mor-datter forhold. Superintelligent datter. Mor med sosialangst og sterk aversjon mot foreldrekaffe. Falleferdig hus, dog arkitektonisk begavelse. Knakende gode karakterer med cruise til Antarktis som belønning. Bitende ironi. Ilskhet. Panikk. - Følelser.

Noen ganger får man si seg strålende fornøyd med lesegleden, opplevelsen og spare analyser og krutt til mer vidløftige saker. Alle bøker trenger ikke å være dype, filosofiske og rive hjertet ut av deg. Av og til holder det i massevis å sluke en bok på en dag mens man har kost seg fra perm til perm. Kanskje særlig om sommeren.

For denne boken er uten tvil en av de bedre lettvekterne jeg har lest. Uhyre lettlest med store deler av mail- og korrespondanse og språket flyter. Den er proppfull av lun humor og varm moral. Den gir deg smil om munnen og et bankende, ømt hjerte.

- Perfekt sommerlektyre!

Kilde: Lånt av kollega.

Andre bloggere: Nesten like mange som det finnes pingviner på Antarktis. (Janke) (Beathe) (Lena – Les mye) (Solgunn) (Siljeblomst) (Anita) (Bokmerker). - Blant andre.

Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum

Som alltid når jeg er litt leselei og har spunnet meg inn i et nett jeg ikke helt klarer å komme meg ut av, plukker jeg opp en krimbok. Noen ganger er det på sin plass. Litt hjernedød, lett underholdning. Bøker uten vektlegging på fantastisk språk eller behov for utallige esker Kleenex. Det gjelder bare å velge riktig krimbok. I stedet for brutale halshugginger og vill biljakt med alkoholiserte antihelter i føringen, valgte jeg debutromanen til Hans Olav Lahlum. Historiker, samfunnsdebattant, sjakkekspert, forfatter... Listen er lang. En høyst intelligent og fornøyelig mann.

Menneskefluene, av Hans Olav Lahlum

Kriminalroman. Utgitt i 2010.

- Og boken matcher forfatteren. Dette er intelligent krim med humrefaktor. Retrokrim i Agatha Christie-stil, for å gjenta både anmeldere og forlagsbeskrivelser. Stein Riverton og Andre Bjerke-assosiasjoner, for mer hjemlige referanser. Kort fortalt: En etterforsker, en medhjelper, en håndfull mistenkte som konfronteres i samlet flokk eller innenfor et visst avgrenset område.

I dette tilfellet: Krebs gate 25 på Torshov i det herrens år 1968. Etterdønningene fra andre verdenskrig er i ferd med å gi seg, men ekkoene gjaller fremdeles. Også innenfor bygårdens murvegger. Mest av alt inne i leiligheten til en profilert motstandsmann.

Han ligger der i en stol. Skutt. Vinduet er lukket fra innsiden. Døren er låst. Den lutfattige vaktmesterkona holder fast ved at ingen har kommet eller forlatt bygget i den aktuelle tidsperioden. Hvem er så morderen? Den svenske femme fatale? Det unge ekteparet med nyfødt baby? Den elegante, amerikanske diplomaten? Den godmodige mannen i rullestol? Eller den paranoide gammelnazisten?

Etterforskeren Kolbjørn Kristiansen, K2, tar oss med bak fasaden i løpet at ti dager med forhør, konfrontasjoner og oppklaring av mysteriet. Skjønt, mannen er ikke riktig snartenkt. Han er neppe overvettes intelligent og begår korttenkte slutninger fortløpende. Derimot er det den invalidiserte rikmannsdatteren Patricia Borchmann som er hans hjerne.

Og det er stort sett alt vi får vite om våre to helter. K2 røper slettes ingenting av personlig verdi, men kommer seg gjennom dagene uten å bekymre seg stort over den neste. Frøken Borchmann fremstår som den reneste tegneseriefigur i all sin overkarakteriserte prakt, men er en fornøyelig faktor i det hele.

Det er i det hele tatt mye fornøyelig ved denne romanen. Språket blir holdt rimelig konsekvent i tidsepokens ånd, det hele er ryddig og pertentlig med passe dose underfundige vittigheter. Akkurat nok til å slippe å irritere seg over det mindre gode ved romanen. Persongalleriet er satt på spissen, men retrogenren er ironisk nok til å bære det. Elementet av fatal attraction, der etterforskeren blir betatt av en av de mistenkte, fremstår som heller lite troverdig, men er samtidig et underholdningsmoment i seg selv. Jeg gjespet meg dog igjennom forfatterens evige gjentakelse av menneskefluer. Dette uttrykket som forfatteren kanskje er litt i overkant fornøyd med å ha kommet opp med.

Menneskeflue er et menneske som alltid fortsetter å kretse rundt en hendelse fra fortiden, uten å kunne gå videre i livet.

Ikke for det. Uttrykket er godt nok. Jeg hadde bare ikke noe behov for å få det oppklart opp til flere ganger over flere sider. - Små irritasjonsmomenter som sammen med andre utgjør litt for mye til å omfavne boken til det fulle. Der er svakheter. Der er tegneseriefigurer i persongalleriet. Der er overdrevne ytterpunkter. Der er faktorer som man ikke får helt til å stemme. Likevel er det en kriminalroman med befriende lite action, som til tross for dette beholder en solid nerve av spenning helt til det siste. – Og nok sjarme og snert til å dekke over de fleste svakheter.

Så får det heller være at min tidlige mistanke viste seg å stemme.

Kilde: Boken er kjøpt selv. Dette er den foreløpig eneste boken av Lahlum jeg har lest.

Andre bloggere: (Karin – Hysj,jeg leser) (Med bok og palett) (Reading Randi) (Pias Kulturkrok)

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen 

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

Den kanskje viktigste boken i mitt liv er ingen bok man leser på en dag eller to. Den boken som har gjort aller størst inntrykk på meg må dveles ved. Leses i små porsjoner. Etapper. Leses som en samling noveller.

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Utgitt i 1967

Det er så mye ved denne boken, så mange detaljer, så mange finesser, så mye uforståelig og forvirrende. Så mye å huske, så mye å grunne over. Det er et overflødighetshorn av ord og bokstaver, fargerikt og fabulerende utover alle grenser, en pandoras eske av historier.

Og likevel henger alt sammen. Alt gir mening. Man kan bare ikke helt forklare hvordan. Eller hva.

Så hva handler så boken om? Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg kunne svart at dette er en generasjonsroman om familien Buendia, dens leve og virke i og rundt byen Macondo. Kanskje strekker historiene seg til en hundreårsperiode, kanskje ikke. Jeg vet ikke. Akkurat som jeg ikke vet hvordan jeg skal fortsette.

Jeg kunne fortalt om Ursula, om Jose Arcadio, om Fernanda, Remedios og Aureliano. Jeg kunne fortalt om kvinner så vakre og guddommelige at de flyr opp til himmels en dag de henger opp klær til tørk. Jeg kunne fortalt om sytti potter gjemt inne på et rom. Kyskhet og frimodighet. Jeg kunne fortalt om oppfinnelsen av is. Produksjon av utallige gullfisk. Jeg kunne fortalt om hundretalls kjærlighetsaffærer og like mange blodbad. Om menn under trær og kvinner som nekter å dø. Jeg kunne fortalt om tog fulle av lik og en statue full av mynter.

Og jeg kunne fortalt om Melchiades.

Men det gir ingen mening, det kan ikke forklares. Boken må leses. Leses sakte og i bolker.

Første gang jeg leste boken var i tenårene. At jeg forstod alt ved boken ville være en løgn. Ingen annen bok har gjort meg mer vettskremt ved tanken på å gjenleses i voksen alder. Selv ikke nå, tjue år senere, vet jeg helt hva jeg leser om. Likevel nyter jeg det, fryder meg over ordene, språket, gjentakelsene som likevel er noe nytt. Alle navnene som gjentas generasjon etter generasjon, for å markere et poeng, for å forvirre og samtidig være innlysende. Slektens særegenheter som dukker opp i ledd etter ledd. Alle spøkelsene. Familien som bygde opp byen Macondo til det reneste utopia, og som lot den smadre sammen til fortvilelsen og forfallets endestasjon. Fra oppdagelse til fullkommenhet. Fra maktsyke til maktfall. Det kunne ikke en gang unngås.

Historien repeteres. Alt går i sirkler. - Alt står allerede skrevet i en bok.

Og akkurat når du fortviler over å ikke klare gi uttrykk på hvorfor akkurat denne boken er ditt hjerte nærmest, kommer du over en kronikk av Hege Duckert. Heller ikke hun klarer formidle hva eller hvorfor, bare at den gjør uutslettelig inntrykk. At Hundre års ensomhet er en av disse favorittbøkene som bare er nettopp det. Favoritt.

Noen ganger er det umulig å skrive om en bok. Den kan ikke analyseres. Den er for god. Alle delene og detaljene lar seg ikke helt forene til en helhet man kan formidle. Noen ganger må man i stedet for forsøke å formidle leseopplevelsen. Lesegleden.

Du forstår ingenting, men likevel alt. Du lar deg rive med, leve med, bli kjent med, sveve av gårde i Macondos gater. Du holder en beskyttende hånd over, leder, forskrekkes, fortviles og forelskes.

For akkurat så god er den. Akkurat derfor er den en av mine favorittbøker. Kanskje attpåtil den fremste av dem alle. Jeg kan bare ikke forklare hvorfor.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

#GoGayPride

EuroPride 2014 arrangeres som kjent i Oslo denne uken, med morgendagens parade som det store høydepunktet. 

I den forbindelse minner jeg om Jonas Gardells fantastiske, vonde og vakre trilogi Tørk aldri tårer uten hansker. Trykk på bildene for å komme direkte til mine omtaler.

Uttrykk for fordommer og regelrett hatske uttrykk slutter aldri å forbause, uroe og forskrekke meg. - Tenk, selv i 2014. Desto større grunn til å kjempe for det gode.

Fordommer fordummer. Lær av historien. Vis kjærlighet.

#EuroPride2014 #NoGayShame #GoGayPride

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Hva gjør en 13 år gammel jente når en feberepidemi tar livet av familie og venner? Pakker ryggsekken og overlever, vel!

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Ungdomsroman. 2014

Forlaget skriver:

En gripende og skremmende fortelling om Hedvig 13 år. Hele familien til Hedvig dør av en mystisk sykdom. Hun forlater leiligheten, og vet ikke om der er noen andre igjen i verden eller om hun er helt alene. Overalt i gatene ligger døde folk. Og det er helt stille.

Ett sekund om gangen er nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur, og er den første boken i en dystopisk trilogi. Oppfølgeren kom nylig ut i forfatterens hjemland Sverige. Den første i rekken kom ut i norsk språkdrakt i mai måned.

Vi følger Hedvigs kamp for å overleve i en forlatt verden. Foreldre og lillebror ble revet bort fra henne i løpet av en eneste kveld. De ble brått rammet av en uforståelig feber. Verken væske eller tabletter kunne redde dem. Noe er fryktelig galt.

Enda har hun unngått feberen, den som har tatt livet av alle hun kjenner. Av alle. Hedvig kommer seg ut av leiligheten og låser seg inn på skolen hvor hun finner utstyr og mat nok til å kunne overleve på egen hånd. Nå er hun helt alene i den store verden.

Tror hun.

Og akkurat der, på dette kritiske punkt, mister boken det helt vesentlige for i mine øyne å bli en innertier. Hedvig er overbevist om at hun er eneste gjenlevende menneske, men likevel fremstår hun som målrettet og full av initiativ. Hun skal overleve for en hver pris. Hun er ikke det ringeste i tvil. Reflekterer knapt over det. Telt er med, pasta for flere måneder, fornuftige, varme klær, bok om jordbruk og spiselige planter. Alt.

Selv om hun altså er hellig overbevist om at hun er ytterst alene. Helt, helt alene.

Selv ikke når Ella, en jevnaldrende jente i samme situasjon som Hedvig, kommer inn i livet hennes, har hun den minste tro på at det finnes andre levende der ute. Ikke en gang da. Ære være henne for overlevelsesinstinktet, men særlig troverdig er det ikke. Knapt nok et snev av panikk eller sorg avsløres, men holdes tett inntil brystet. Hun kan ikke tillate seg å kjenne på disse følelsene, for hun må for en hver sak overleve. 

– Men overleve for hvilken grunn? Hva har hun strengt tatt å leve for? Hadde det ikke vært mer menneskelig å reagere med vill panikk og krampegråt? I hvert fall i, la oss si, ti minutter?

Spesielt.

Selv ikke når Ella flytter inn til Hedvig, altså. Og, kanskje like prekært, selv når Hedvig omgir seg med et sprell levende menneske, eller for den saks skyld en katt, hest eller andre dyr, føler hun noe behov for å danne emosjonelle bånd. Nærhet, trygghet, vennskap og varme er underordnet alt annet. Her gjelder det å melke kyr, bryte seg inn på kjøpesenter for å finne vinterjakker, eller koke seg te til frokost.

Etter min oppfatning særdeles lite troverdig situasjonen tatt i betraktning, altså. Derimot glitrer den på andre måter, så vær så snill: Les videre.

- Det er gode grunner til at boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge.

Der hvor boken mangler troverdighet ut i fra situasjon, er den i aller høyeste grad troverdig ut i fra hovedpersonens alder. Jo visst, er Hedvig noe mer voksen og fornuftig enn 13-åringer flest, men – og dette er noe selvmotsigende av undertegnede – en krise hun gjennomgår lar henne ikke forbli upåvirket. Hun blir bråmoden, totalt avhengig av å tenke rasjonelt og tilegne seg kunnskap hun tidligere ikke kunne drømme om å ønske å vite noe om.

Historien kan følgelig meget vel brukes som symbol på overgangen barn-voksen. Hedvig løsriver seg fra sine foreldre, blir trygg på seg selv og søker vennskap. Kropp og gryende seksualitet tar mye av fokus, samtidig som det glir naturlig inn i historien. Tematikken og problemstillingene i så måte er lett gjenkjennelige, selv om bakgrunnen er dramatisk. Fortelleren er dessuten virkelighetstro i sin fremstilling. Her truer ingen zombier rundt et hvert gatehjørne. Ingen mystiske ufoer fra oven. Det er diskusjoner om griser skal slaktes og frykt for at mobilen skal utlades.

Der hvor det rent emosjonelle er skuffende lite realistisk, er altså det meste annet over all forventning. Alt pakket inn i et gjennomgående godt – men enkelt – språk. Befriende fritt for jålerier og lange utbroderinger hvor leseren lett mister tråden. Det er rett frem, realistisk og jordnært. Akkurat slik som Hedvig. Videre en nesten total mangel på sedvanlige spenningsmomenter og oppbrukte cliffhangers.

Og likevel:

Inderlig medrivende. Det er knappest mulig å legge fra seg boken før siste side er lest.

Min konklusjon? - Noe skuffende, mye bra. Dels virkelig bra. Høyst sannsynlig sånt som ungdommen lika'. -Men er summen verdt en pris...?

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Mangschou!

Andre bloggere: (Ubok - Bjørg) (Julies bokbabbel) (Elis lesebabbel). To av tre er begeistret, en av tre er attpåtil vilt begeistret.

De som ikke finnes, av Simon Stranger

- Har du lyst til å lese litt, spurte jeg min sønn på tretten år, en dag vi var ute. - Jeg tok med boka jeg holder på med, men er snart ferdig, så du kan lese i den litt nå, hvis du vil. Bare husk å ha to bokmerker!

Han begynte å lese. Da jeg var ferdig med mitt var han allerede kommet til side 120. Mens vi trasket hjemover var det jeg som måtte bære bag og sparke fotballen foran meg. Sønnen min gikk med nesa i boka. Vel hjemme la han seg rett ned i sofaen og leste videre. 

- Nå er jeg ferdig, sa han. - Allerede! utbrøt jeg før jeg spurte alle mulige spørsmål om hva han syns om boka. - Den var veldig bra, sa han. - Men veldig trist. 

- Hvordan trist da? Og hva er det som gjør den så bra? Hva med språket? Vinklinger? Hva syns du om at forfatteren veksler mellom nåtid og fortid på den måten han gjør? Hva syns du om tema? maste jeg videre.

- Jeg kan ikke si noe! Den er veldig bra! Og trist! Det er vanskelig å si noe mer. Han har vært flyktning mange ganger, men det er helt umulig for ham. Han blir sendt tilbake hver gang. Tenk, han er skadet, men kan ikke en gang dra til legen, utbrøt han og nektet å si mer.

De som ikke finnes, av Simon Stranger

Ungdomsroman. 2014.

En time senere lå mora hans på andre siden av sofaen og gråt. Gråt og gråt og gråt.

Tema er en ting. Forfatteren skildrer en virkelighet som man helst ikke orker tenke på. Vi passerer dem kanskje daglig, disse papirløse som i teorien ikke finnes. De som ikke kan tillate seg å knytte vennskapsbånd, de som er i evig kriseberedskap, alltid på flukt, alltid mistenksomme. De som flykter, rømmer, stikker fra sitt eget land for å søke lykken, overleve, skape seg en fremtid, i et annet land. Langt, langt hjemmefra. Noen ender opp i asylmottak, får avslag, og venter. Eller rømmer. Andre holder seg i skjul, livnærer seg med tilfeldige jobber ingen andre vil ha. Luselønn og usikkerhet. Fysisk belastende. Psykisk utmattende. Noen bor hos venner. Andre under en busk. I Norge lever nesten 20 000 mennesker som ikke finnes. 

I boken De som ikke finnes er Samuel en av disse. Samuel, som hoppet på en båt fra Ghana for å finne lykken i Europa. Ferden endte opp på en turistøy, bak gittergjerder. Emilie reddet ham opp fra strandkanten. men sendte ham i samme øyeblikk rett i myndighetenes hender. Noen år senere lykkes han på nytt å komme seg bort fra hjemlandet, skjult i et hemmelig avlukke i en container. Så en natt, står han utenfor Emilies hus. Banker på, vil inn, vil få seg noe å spise. Kanskje noen rene klær. Litt omsorg. Nærhet. Vennskap. Kanskje kjærlighet. Leve.

På stedet man kommer fra, er hver gate fylt med minner. I hjembyen til et menneske er ikke det store treet som vokser i parken bare et tre; det er et sted der man har klatret, kysset og ligget på bakken i skyggen fra grenene. En husvegg er ikke bare en falmet murvegg med synlige jernstenger der murpussen har falt av i store biter; det er huset til en god venn, eller til en jente som man en gang har vært forelsket i, og som man kanskje har kikket etter på vei hjem fra skolen, eller fra plantasjen.

Fortellingen hans er en annen ting. Som siste bok i en trilogi i en serie om vestkantjenta Emilie, løser han dette med et raskt referat allerede i andre kapittel. Dette må en måte som glir naturlig inn i historien. I denne boken er Emilie stort sett i bakgrunnen, men likevel et viktig symbol på det gode. Hun er en idealistisk 18-åring, dypt engasjert i verdens urettferdighet, men selv den mest brennende engasjement kan ikke hjelpe hennes venn fra fortiden. Emilie er rådvill, føler seg unyttig og håpløs. Det er ingenting hun kan gjøre for å redde Samuel, som sitter ved kjøkkenbordet hennes, i skitne klær og med et vilt blikk i øynene.

Det er et lys i alt som lever. En flamme som brenner i hver og en av oss, fra før vi blir født, og som holdes i live av menneskene rundt oss. Brenselet, det er troen på fremtiden og følelsen av å være ønsket, følelsen av tilhørighet. For hvert nederlag og hver avvisning så flakker flammen, blir svakere og svakere helt til det bare så vidt er en glød igjen.

Simon Stranger skildrer tidvis det hele så vakkert, så vakkert. Selv det mest håpløse, det som gjør vondest av alt å lese. Den lille gnisten av håp som henger fast, tross alle tragedier og nedturer, helt til den en dag faller ned til bakken og går i tusen knas. Han holder ingenting tilbake. Han skildrer en virkelighet så vond og desperat at de fleste av oss ikke orker annet enn å lukke øynene. Vi orker ikke ta det innover oss. Vi kan ikke hindre det, kan ikke hjelpe, kan ikke. Det er prostitusjon, voldtekt, dop og brutalitet. Det er vondt. Smertelig vondt. Og mest vondt av alt gjør det å lese om den lille rest av håp i en desperat situasjon. Selvoppholdelsesdriften som fremdeles er der, kanskje bare en liten rest, men likevel. Dette noe, eller noen, som man drømmer om å komme tilbake til. Om så bare i en drøm.

Mest av alt skildrer han så vakkert, så vakkert, nesten umerkelig, livets tilfeldigheter. Hvordan tilfeldige møter og familiebånd, kan føre til lykke for en, og den dypeste ulykke for en annen. Hvordan disse ved en tilfeldighet kan møtes. Hvordan utgangspunktet var så likt, så likt. At det like gjerne kunne vært meg.

Eller deg.

Takk til forfatteren for at han orker der andre snur seg bort. En forfatter som makter å sette ord på det som ikke snakkes om, gir navn til de som ikke finnes. En forfatter som maner til engasjement, som aldri slutter håpe eller tro. En forfatter som smitter sine lesere med et inderlig ønske om rettferdighet og likhet.

- Et inderlig trass om at flammen aldri må dø.

Kilde: Forhåndseksemplar sendt av forlaget. Boken utgis i august. De som ikke finnes er tredje bok i en serie politiske ungdomsromaner. Barsakh ble utgitt i 2009, mens Verdensredderne kom ut to år senere.

Les også: Jeg har tidligere lest Simon Strangers roman Mnem, en bok som bergtok meg nærmest fra sans og samling. Min omtale kan leses (i dette innlegget)

På en spesiell 11-årsdag

Kjære Gud, la dem huske at

i dag er det en spesiell dag.

La dem forstå at minnene ikke blir borte.

Velsign dem med ører til å høre med

Og hjerter som bryr seg.

Få dem til å lytte mens jeg deler.

Vern dem slik at de aldri vil kunne oppleve min smerte.

Hjelp dem til å hjelpe meg med å forstå at mine barns liv ikke var forgjeves.

Hjelp dem å huske, kjære Gud,

at jeg ønsker at mine barn var her slik at vi kunne feire.

Til å forstå at jeg fremdeles føler nærhet til mine barn.

Til å se bak smilet og ordene «jeg har det bra».

Kjære Gud, la bare en av dem huske

At i dag er en spesiell dag.

Gratulerer med 11-årsdagen, Rebecca. Gratulerer med 11-årsdagen, Nadia. Vi elsker dere!

I kjærlighet,

Mamma

Lest og ulest i 2014: Mai måned

Bøker lest i mai måned:

- Miguel Littins hemmelige oppdrag i Chile, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)
- Ut og stjæle hester, av Per Petterson

Påbegynt i mai måned:

- Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez

Stadig vekk:

- Liknelsesboken, av Per Olof Enquist

Jeg begynte på denne for to måneder siden, og har vel ikke lest stort mer enn et par sider i april, ei heller i mai. Enquist på originalspråket er litt i overkant tungt for undertegnede.

Er lik:

Pinlig lite. Skikkelig, skikkelig pinlig lite.

Men der jeg får strykkarakter for kvantitet, tar jeg i det minste igjen så det monner med kvalitet. To favorittforfattere, hvorav en gjenlesing. Problemet er at jeg liker boken altfor godt til å skrive noe vettugt om den. Dessuten, og kanskje nettopp derfor, var det Ut og stjæle hester som offisielt fikk meg ut av lesetørken i det herrens år 2008. I thank you very much for that, Mister Pitrsn.

Bloggerier i mai måned

Jeg fortsatte der jeg slapp og leste videre på min Gabo-marathon. Dog måtte jeg legge alt til side og gjenlese noe jeg oppriktig talt hadde gruet til. Jeg fikk invitasjon til BBC-innspilling av intervju med Per Petterson, hvorav fokus skulle være nevnte Ut og stjæle hester. You know, Out stealing horses. Etter seks år går mye i glemmeboken, selv om jeg ynder å sette boken blant de aller fremste i favoritthylla mi. Ergo, måtte jeg lese den på nytt. Og jeg gruet meg. Veldig. – For hva om jeg ikke ville like den lenger? Eller i det minste, ikke like den like godt lenger.

Jeg gjorde det. Likte den, altså. Så godt at jeg ikke makter å skrive noe om den. Jeg har forsøkt, men ender bare med en sitatbonanza som du like godt kan lese i sin helhet. Les: Boka. Pun intended.

Der det skortet med bokomtaler tok jeg igjen med monner diverse hjertesukk. Først drodlerier rundt min bokblogg, mine visjoner, håp og tanker for fremtiden (Hallo, mai er konfirmasjonstid). Oppgulp om forlag som ikke lytter og folk som ikke forstår. Slikt noe. Og en god porsjon frustrasjon over meg selv. Ikke minst det.

Dernest et særdeles ektefølt referat fra nevnte BBC-seanse. Det resulterte med så få kommentarer at jeg måtte føye til med ett selv. Nå er innlegget oppe i svimlende fire kommentarer. Måtte dette skyldes at folk er helt svimeslåtte av min fantatiske penn mitt fantastiske tastatur!

For det er et knakende godt referat, om jeg skal si det selv.

Det er det! Du burde lese det!

Og kommentere, takk. Væææææær så snill.

- Ja, trykk i det minste på liker!

Takk!

- Seriøst, jeg setter pris på det!

Slik kan det gå og slik gikk det når man på en hel måned kun leser to bøker. Jeg skal ikke si at jeg har grått, for jeg tror ikke jeg har grått denne måneden, men det er til å gråte av.  Det hjelper ikke stort at jeg nå med hjertet i halsen gjenleser superfavoritten Hundre års ensomhet heller. Jeg tror jeg klarer å lese den ferdig før nevnte tid er gått, men jeg tør jammen ikke banne min virituelle flette på det.

Leser i juni

- Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez
- Flere, av Gabriel Garcia Marquez, om jeg rekker det
- Ungdomsromaner, fordi jeg ønsker det

... Og bedt om det. Leseeksemplarer, altså, selv om jeg i mitt hjertesukkinnlegg proklamerte at jeg ikke skulle ta i mot sådant. Men dere vet, jeg ble kontaktet, jeg fikk akkurat nok anerkjennelse, og det var en mening bak tilbudet. - Akkurat hva jeg ønsker.

Der er håp!

BBC-bokbad med Per Petterson

Sen mai. Klokka er fire. Bilene snegler seg frem på E18. Noen ganger akselerer de såpass i fart at girspaken må beveges etter at kløtsjen er trøkket inn, andre ganger trøkkes bremsen inn og bilen stagnerer før hjulene igjen kan rulles fremover. Jeg veit ikke hvorfor bilen jeg sitter i virker å bevege seg mer fremover enn de andre. Jeg ser ut av vinduet mot Oslofjorden. Hjertet galopperer. Hendene skulper av svette. Jeg skal på innspilling av BBC World Service sitt bokbad med Per Petterson.

Og jeg er redd. 

Samboeren min tenker ut alle mulige måter å komme seg raskere inn til sentrum. Dette ser stygt ut, det er ikke sikkert du rekker det, sier han. Det er ikke så farlig, tenker jeg. Det gjør ingenting om bilkøen tetter seg fullstendig.

For jeg er redd.

Jeg, som i en måned, kanskje lenger, har gledet meg til dette. Følt meg som verdens heldigste som har fått muligheten til dette. Blitt solid og uopprettelig starstruck ved tanken på et lite, intimt bokbad med en av de forfatterne jeg setter aller høyest. En som formidler tanker med ord som forvandler mitt liv til en melankolsk boklykkeorgie. 

Men jeg er redd.

Og jeg kommer frem. Jeg rekker det. Jeg finner frem. Jeg kommer meg opp trappa. Og der, der står han. Med radioverten, i en trang, trang gang. Og der må jeg gå, presse frem et smil uten å rødme, uten å segne om, uten å være overlegen, uten å være noe annet enn et helt, fullstendig normalt menneske.

Ikke at jeg er det. Dette er en lidenskap. Hans bøker vekker lidenskapen i meg. Hans gjennombruddsbok gjenopprettet lesegleden i meg etter mange års opphold hvor jeg knapt nok orket å røre en bok. For Ut og stjæle hester hadde den virkningen på meg. 

Og akkurat i det øyeblikket puster jeg ikke. Jeg smiler, dør litt, og får store problemer med å hviske frem et hei i retur. Det blir med et nikk og et pip. Jeg har mer enn nok med å holde meg på beina.

Og når jeg ikke tror det kan bli mer skummelt, kommer jeg inn til det store rommet hvor radioinnspillingen skal foregå. Det er folk der. Masse folk.  Eller. Ikke så mange. Bare 30 stykker. Akkurat 29 for mange for min komfortgrense. 

Slik er det å være velsignet med nerver av stål gele.

Men jeg finner meg et hjørne. Og et glass vin. Og en reol med bøker. Akkurat der og da kjenner jeg igjen på følelsene som tvinger meg ut på slike opplevelser. Gleden over å være med på noe som få andre har muligheten til.

Please find your seats. Sit down, please.

Damen fra BBC snakker med sin vakreste Oxford English, er aldeles stunning i sin kroppsnære designerkjole, og jeg venter bare på at Jennifer Saunders skal ramle inn med bustete hår og rødvinsflaske. Men hun gjør jo ikke det. I stedet for introduseres vi til Harriet Gilbert. THE Harriet Gilbert. BBC-bokdronninga. Og igjen, ved siden av henne, the author of the month, Per Petterson. THE Pier Pitrsn.

Klapp i vei så vi kan høre hvordan det høres, sier designerkjolekvinnen. Og vi klapper. Anne Cathrine Straume fra NRK klapper. Hun fra Morgenbladet klapper. Redaktøren fra Bokvennen klapper. Jeg klapper. Alle klapper. Høyt. 

Så starter det. 

Mobilen er slått av og jeg fortviler over manglende illustrasjoner til mitt kommende bokblogginnlegg. Jeg setter fra meg vinglasset, dekker mine strømpebuksebekledde lår med jakken min, tar frem notatbok og penn og er endelig i mitt ess. Slutt på mingling, rett på sak.

Gilbert introduserer Pier Pitrsn og publikum klapper. Litt lavere denne gang. Vi er jo tross alt på radio.

Pier Pitrsn er highly appreciated and highly loved, forfatter av ni bøker og utgitt på femti språk, jobbet i årevis på den eminente bokhandelen Tronsmo, naboen til forlaget vi nå er hos. Det er varmt og klamt, og jeg er ikke den eneste med rødsprengte kinn. Pier Pitrsn leser opp et utdrag fra boken det hele handler om.

Ut og stjæle hester.

BBC World Service nevnes, spredt latter, fornøyd BBC-dronning og BBC-kvinne i designerkjole. Ikke bare skriver han godt. Han har også humor. Skjevt smil-humor. Jeg liker han litt ekstra godt.

Any questions from the audience, spør Gilbert, og forsamlingen konsentrerer seg om å stilne sine utbrudd av frykt. NRK-Straume griper ordet før andre rekker å renske halsen. Dette har hun gjort før.  Det snakkes om forholdet mellom far og sønn, om at det noen ganger er for sent, om fraværende fedre, om den unektelige og ubestridelige kjærligheten som er der. Uansett og for alltid.

En e-post tikker inn, spørsmål om hvordan han oppfatter sammenligninger med Knausgårds utleverende stil. Pier Pitrsn parerer med at bøkene og hendelsene som er de mest autobiografiske, aldri inneholder hendelser som faktisk og i sin helhet har skjedd. Likheter, jo visst, men ikke helt. Eksempelvis dikter han opp en søster, bare fordi han er nysgjerrig på hvordan det vil være å ha en søster. Slikt noe. Publikum ler, there is something about the way he puts it, you know.

E-post nummer to arresterer ham på hans syn på massemedia. Trond lytter kun til BBC og anser TV som hjernedød underholdning. Gilbert er programforpliktet til å dra en vittighet om at hun can’t possibly say noe om dette. Publikum ler, hun er jo ganske så bra hun også. Selvsagt deler Pier og Trond samme holdning. Pier lytter til BBC og kan strekke seg til NRK2. Informasjon og kunnskap. Jeg gløtter bort på Straume.

Den tredje e-posten stilte spørsmål rundt loneliness and solitude, at det virker å være typisk for Skandinavia, Norge i særdeleshet. Hytte og skog og alt det der. Pier Pitrsn godtar Gilberts paralleller til buddistisk tankegang, men vinkler dette behovet for nærhet til naturen og forsvinne inn i sin egen lille boble, med det nærmeste man kommer et lite grevskap i seg selv. Sitt eget herredømme. Jeg liker det synet.

Publikum er litt varmere i trøya, og ikke bare fordi lokalet har oppnådd en temperatur på kokepunktet. En mann rekker opp hånda, snakker om boken I kjølvannet og sier han har lagt merke til at hovedpersonen skriver på en bok, hvis utdrag også finnes i Ut og stjæle hester. I flere år har han lurt på dette, sier han.

Jeg vrir meg litt i stolen, for jeg har lest både spørsmål og svar på dette i et intervju jeg googlet meg frem til i forkant av bokbadet. 

Pier Pitrsn ler og kommenterer at ”du har fått med deg det, ja”, og spørsmålsstilleren ler, og det hele er kanskje avtalt spill, hva vet vel jeg. Kanskje jeg til og med oppfatter det feil. Det er greit, I kjølvannet er en bok jeg liker veldig godt, la boken få oppmerksomheten den trenger, det er disse tingene som på merkelig vis binder sammen alle Pettersons, Pitrsns, bøker. Jeg liker det. Kanskje er det nettopp Arvid Jansen som skriver Tronds historie. Det er en fin tanke, så kanskje det er nettopp slik.

Jenta ved siden av meg, hun jeg trodde var like stille som meg, rekker plutselig opp hånda og snakker og snakker og vet ikke helt hva hun spør om, men jeg liker det. Hun er fra Danmark og beretter om sin forståelse av forskjellen mellom nordmenns og danskers forhold til naturen og Europa. Dere nordmenn gjemmer dere bort i skogen, men likevel er dere så internasjonale, sier hun. Uten egentlig å spørre, men Pier Pitrsn elsker spørsmålet som egentlig ikke er noe spørsmål. Det gjør jeg også.  Han snakker om sin far som var en fysisk aktiv mann, som med sin lidenskap smittet ham med sin glede over naturen og dens ro. Han snakker om sin interesse for politikk, om raddisen i seg, og om alle bøkene han leser og som han alltid har lest. For ham kjennes det helt naturlig, og en kombinasjon som utmerket lar seg gjøre. – Dere dansker har ikke så lett for å gjemme dere i naturen, sier han. Det er liksom ingenting der. Skjevt smil igjen. Vi ler.

Voicemail fra Australia: Hvilke reaksjoner får du på bokens viktige utsagn ”Vi bestemmer selv når det skal gjøre vondt”, disse ordene far til Trond prenter inn i ham. Et utsagn som ga meg gåsehud under lesing av boken, da jeg hørte det under intervjuet, og som fremdeles gir meg gåsehud når jeg skriver dette. Det vekker unektelig følelser. – Også blant andre lesere, forteller ham. Det virker provoserende på overraskende mange, noe som kanskje er litt provoserende for ham selv. Er dere virkelig fanger i deres eget liv? repliserer ham. Det er en hard leveregel, men frykten for det motsatte er langt verre å slå seg til ro med. Dører må lukkes, man må godta det som skjer og gjøre det beste ut av det. 

Ny opplesing. Denne gang fra Trond og kompisen Jons hasardiøse ridetur. Det går galt, men Trond blir senere far, så det kunne gått verre. Det kunne vært hundrevis av opplesninger. Det er så mange fine passasjer i boken, man blir aldri helt lei, tankerekkene møter andre tankerekker og jeg svinner inn i den melankolske lykkerusen han har en egen evne til å fortrylle meg inn i. Les mer, skriv mer.

Han forteller mer. E-poster og oppfølgingsspørsmål fra publikum er en nytelse å lytte til. Hvordan boken blir til, kapittel etter kapittel, hvordan hendelser plutselig oppstår, og hvordan disse påvirker både leser og forfatters oppfatning av tidligere hendelser. Jeg fascineres. Gamle kapitler må leses på nytt, forstås i lys av dette nye, se linjene som ikke en gang forfatteren selv har sett, bare innsett i underbevisstheten. Og ingenting av det gamle endres, det nye passes inn, samtidig som det nye åpner for en helt ny forståelse av det du allerede har lest. Lite er tilsiktet og det meste er tilfeldig. Alt blir til underveis.

Så tar det også tid å skrive disse bøkene. Underveis i Ut og stjæle hester slutter han å røyke. Det går to måneder før han er i stand til å skrive videre. Han må vente til han er i samme sinnstemning som sist han skrev.

Morgenbladets journalist følger opp med spørsmål rundt språket han fører. Sosiolekt med skrevne ord. Han og ikke ham. Stjæle og ikke stjele. Det blir kritikk og misnøye av slikt. – Eller man kan gjøre det hele genialt med å være konsekvent, gjøre det til noe eget, noe unikt. Noe som stikker seg ut fra mengden og holde fast på det. Føles det riktig nå er det alltid riktig, sier han. Bare man er konsekvent og sikrer at det hele er gjennomført, altså. Som I kjølvannet, en bok han brukte fire år på, bare for å forsikre seg om at alt hang sammen. Han forteller hvordan han eliminerte bort de faktiske hendelsene og satt igjen med bare ordene. Refleksjonene. Atmosfæren. Han forteller om at han bevisst ikke spinner videre på historiene til Tronds far, Jons mor eller noen av de andre som forsvinner ut av Tronds liv. Det er ikke det som er det vesentlige i hans fortellinger.

”Du vekker følelser hos meg som ingen andre forfattere makter”, forteller en eldre mann over høytaleranlegget. ”Det nærmeste jeg kommer er Faulkner.”

Pitrson smiler. Jeg smiler. Alle smiler.

Litt mer temperatur og politisk engasjement vekkes av en ny e-post som spør om de nordiske landenes rolle under andre verdenskrig. Tenk at Sverige påberopte seg å være nøytrale, for en vits, hvordan er det mulig. En viss oppgitthet over en annen e-postskrivers arrestasjon av få kvinneskikkelser i hans bøker. – Les Til Sibir, da vel, svarer han.

Gjør gjerne det, tenker jeg. Klart jeg ikke sier det, jeg har min fulle hyre med å være musestille og gjemme meg i en forsamling på forsvinnende få tretti mennesker. Men likevel. Jeg elsker bøkene hans, jeg elsker måten han er på, jeg elsker at jeg gjennom dette innlegget likevel kan få sagt det jeg ikke turte å si.

Takk for opplevelsen. Takk til (Forlaget Oktober) som har, uten min vilje og viten, fanget opp min Per Petterson-fasinasjon og sendte meg invitasjon. Takk til forfatteren som skriver disse fantastiske bøkene som har bidratt til å vekke min leseglede som lå slik i dvale, og som aldri slutter å berike min interesse for bøkenes fantastiske verden. Takk for opplevelsene.

---

Og akkurat dette er min oppfattelse og min opplevelse av bokbadet. Fasiten kan dere alle høre den første hele helgen i juni. Klikk deg inn på (BBC World Service). P2 melder om reportasje fra samme seanse allerede på mandag. 

Les også: Jeg forguder Per Petterson og har tidligere skrevet om hans bøker (Til Sibir), (I kjølvannet), (Jeg forbanner tidens elv) og (Jeg nekter). Ut og stjæle hester har jeg derimot utviklet angst for å omtale.

Og forresten: Syns du innledningen var litt pussig? Denne er sterkt inspirert av første avsnitt i Ut og stjæle hester.