Årets første leste bok likte jeg så godt at jeg nominerte den til Bokbloggerprisen 2016 for beste roman. Jeg rakk det med et nødskrik før fristens utløp. Kanskje burde jeg ha lest den tidligere for å mobilisert flere lesere, for den fikk ikke nok stemmer til å komme på langlisten. Konkurrentene var mange i et åpenbart svært godt år for norsk litteratur.
Syng meg vekk, av Bror Hagemann
Norsk. Utgitt i 2016.
Ilka er i tjueårene, bor sammen med sin funksjonshemmede stefar og jobber på et aldershjem. Hun lever et annerledes liv, så også som barn. Ilka kom som flyktning til Norge sammen med sin mor, og da moren i ung alder gikk bort, viet hun det meste av sin tid til å ta vare på andre. Sin stefar, og etterhvert de eldre på jobben. - Men en dag møter hun Bruno og de forelsker seg. Snart ofrer hun seg selv også for ham.
Det er noe galt med ham, noe han ikke sier eller ikke gjør. Hun vet ikke helt, og kanskje er det henne selv. Brunos ekskjæreste tok livet av seg, og stadig flere påpeker Ilkas umiddelbare likhet med henne. Hun, den andre, den første. Ilka tør aldri si det, spørre om det, ikke en gang tenke det helt for seg selv. - Men kan det være han som har gjort det? Han advarer henne stadig, sier hun må komme seg bort, han er farlig. Han sier det, hver gang han har drukket for mye.
Ilka blir likevel værende. Hun er forelsket i ham. Ønsker å ta vare på ham. Beskytte ham, men samtidig provosere frem en sannhet som hun er redd for at hun selv konstruerer. Er det han som smyger seg unna alle hennes konfrontasjoner, eller er det hun som er for kontrollerende?
Hagemann skriver drivende godt om en forelskelse som både er varm og samtidig skremmende. Vi forstår tidlig at dette ikke vil ende godt. Skjønt, Ilkas traumer fra oppveksten og antydning om splittet personlighet gjør oss usikre. Jo mer engstelige vi blir for at Bruno kan ha gjort noe galt, jo flere bibelske referanser messes frem av Ilka. Vi vet ikke. Vi blir usikre og forvirrede.
Akkurat like usikre som to forelskede som egentlig ikke kjenner hverandre.
Det handler om å vite hvor grensene går. Hvor mye kan man gi uten å utslette seg selv. Hvor mye kan man kreve uten å oppnå kontroll. Det handler om hvordan man påvirker hverandre, og kampen for å ikke miste seg selv. Hvor mye er man villig til å gi av seg selv, hvor mye har man rett til å vite om den andre, og hvor mye kan man skjule?
- Usikkerheten og angsten på minussiden, forelskelsen og nærheten på plussiden. Det hele er vellykket komponert, språklig godt og psykologisk interessant. Anbefales!
Kilde: Leseeksemplar.
Andre bokbloggere: (Anita) (Beathe) (Bok og palett) (Tine)
12 kommentarer:
Så kjekt at du likte denne Eli, men hva er det å ikke like liksom? Jeg hadde denne på førsteplass når jeg nominerte. Til neste år får vi bli flinkere til å framsnakke bøker vi syntes er gode, slik at flere får anledning til å lese og eventuelt stemme frem bøkene. Jeg ble litt "skuffet" for at denne ikke kom med, men sånn er det jo når ikke mange nok har lest ( og likt)
Fin omtale av en fin bok, Eli og tusen takk for link:-)
Denne regnet jeg nærmest som sikret plass, syns jeg hadde lest rosende ord om den "overalt" i Bokblogglandia. Veldig overrasket over at den havnet under grensa, men da får man heller spre det glade budskap i andre fora :)
Har lest kritikk vedrørende flere "løse" tråder, feks vedr flukt, religion og arbeiderklassesamfunn, men for meg var ikke dette problematisk. - Kanskje med unntak av sistnevnte. Det forstod jeg ikke helt, altså hva forfatteren ville med fyrstikkfabrikkfortellingene. At Ilka kom som flyktning til landet er for meg forklarende for hvorfor hun er som hun er. Men det andre? Nei. Om du har gjort deg opp noen tanker rundt dette håper jeg du vil drodle litt rundt det!
Kjempeflott omtale Ellikken, jeg er enig med deg at dette er en utrolig sterk og fin roman. Selv nominerte jeg den (på tredjeplass) og håpet at den ville komme med. Ser spørsmålet ditt, men det der må være noe som ikke har festet seg særlig godt i hjernebarken, noe som kan bety at jeg ikke har undret meg over det samme som deg :)
Oi, jeg har verken sett eller hørt om denne romanen tidligere, jeg :O Også er den omtalt "overalt" i blogglandia. Nå ble jeg veldig nysgjerrig. Vil jeg like den tro? Kanskje jeg rekker å få den med meg i 2017. Regner med den ikke har gått ut på dato fordi om vi har bikket over til et nytt år. Finfin omtale, Ellikken!
Tine: Jeg husker ikke ordrett, men Bruno og Ilka snakker stadig om Fyrstikkfabrikken og de som en gang jobbet der, kvinnesak og fagforening. Særlig Bruno virker opptatt av dette. Mulig var det noe slektskapsforhold inne i bildet, husker ikke helt. Det er sikkert en mening bak denne sidetematikken, og jeg skulle gjerne likt å vite hva.
Mari: Åpenbart ikke overalt (sa hun og sukket litt vemodig). Jeg har hatt sprengt timeplan og kun lest noen få blogger dann og vann må ha fått fryktelig feil inntrykk. Gi den et forsøk! - Jeg slet litt med motivasjonen de første titalls sidene, men da den først satt ble jeg hektet :)
Vel, jeg skal ikke påstå at jeg har fulgt med godt i det hele tatt. Jeg hadde mer enn nok med å leke student i fjor ;) Det ble dessverre minimalt med lystlesing av både blogger og bøker.
Så bra at du likte denne , men så synd du leste den for sent. ( til BBP) Den var også en av mine favoritter, og vi er flere som har snakket varmt om denne, men ikke mange nok? Men det er jo flott om den leses i ettertid også.:)
Jeg nominerte den som nummer fem. Hadde det gjort en forskjell om den hadde blitt nominert som nummer tre? Vel, slikt kan man aldri vite, det var jo så mange gode bøker i år og vanskelig å rangere..
takk for link.:)
Anita: Du skal ha den største takken, for tips til bok! Jeg begynte på den med en gang jeg fikk den tilsendt, men de første sidene fenget overhodet ikke. Da de rosende ord kom meg for øre (øye) fikk jeg nok drahjelp til å plukke opp boken på nytt. - Og da satt det skikkelig :)
Jeg nominerte ikke.
Leste den pga mange varmen, entusiastisk anmeldelser, men den grep meg ikke. Kanskje var det alle disse løse trådene du snakker om. Må innrømme at jeg ikke reflekterte mye rundt min avvisning. Instinktiv magefølelse. Det eneste jeg husker var at jeg ikke fant det troverdig. At det var for enkelt og dillete. Og så sammenliknet jeg litt med Unnskyld.
Men i forbindelse med andre romaner har jeg ofte tenkt på at jeg ikke liker korte romaner som prøve å favne for mye. Altså kort, er fint når det er lyrisk, symbolsk, store rom, kreativ språk osv. (som unnskyld), men ofte faller på min steingrunn, når det fortelles en historie som trenger mer plass, karakteroppbygging, årsaks/virkning, handling osv. Bøkene blir for korte til at jeg rekker å få noe forhold til hovedpersonene. Jeg bryr meg ganske enkelt ikke.
Noe sånt....
Wow, Ingalill - Allerede 16. januar (lest dato) tror jeg dette står som favorittkommentar i 2017 :) Nå må jeg jo tenke!
Hm... For det første: Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at du reklamerte for boken i hytt og gevær, og det gjorde meg skeptisk til boka. Litt sånn Oi, kjempelyst til å lese for hun er jo ei smart lesedame vs Denne er garantert ikke noe for meg for vi kan jo ikke fordra hverandres bøker. Nu vel. Ikke overrasket over at vi nok en gang er uenige ;-)
Skjønt, i dette tilfellet forstår jeg faktisk godt hvordan den hos noen ikke faller i smak. Som du sier: Den er kort, og har samtidig en del løse tråder. En av disse trådene ødela for meg nok til at det ikke ble noen toppscore, mens andre tråder ble av meg oppfattet som livgivende til historien. Jeg har likevel ikke noen problemer med å se at dette vil være forskjellig fra leser til leser. - For å være ærlig kunne jeg kanskje foretrukket en mer konsekvent nedstripping. Kanskje. Slik som Eg elska ho, av Anna Gavalda. Der og da, masse følelser, samspill (eller manglende sådan) og minimal handling.
Og når det er sagt: Det psykologiske spillet ER boken. Man trenger ikke mer karakteroppbygging, man trenger ikke kjenne til Brunos bakgrunn annet enn et vagt bilde. Det er det JEG liker: Muligheten til å selv fabulere seg frem til tenkte hendelser og dermed finne årsaker til at man er som man er blitt.
Takk for veldig fin lesning av boka mi, Elliken. Du uttrykker deg bedre enn flere av de profesjonelle kritikerne.
Til de som synes det er for mange løse tråder (noe som selvsagt er meningen fra min side: leseren skal aldri vite mer enn fortelleren, Ilka) kan jeg fortelle at denne romanen er del av et større prosjekt - fem bøker med selvstendige handlinger og ulikt persongalleri - som likevel danner en enhet når man leser dem i sammenheng. De tre første, De stillferdige (2012), Jakman (2014) og Syng meg vekk (2016), foregår alle i vår tid - til høsten kommer en roman om generasjonen før, lagt til Gjøvik i 1981, som knytter forskjellige tråder i de foregående bøkene sammen til en vev.
Femte bind vil få det hele til å se ut som noe annet igjen ...
Uansett: takk igjen, for gode observasjoner og en fin bloggside!
Tusen takk for gode ord, forfatter! :)
Ser frem til årets bok, og satser på å lese også de foregående. Ellers må du gjerne hilse på neste gang du ser oss spille petanque ved Sagene kirke!
Legg inn en kommentar