Mors bok | Mors gaver | Ikke si det til noen

Jeg er tydeligvis godt inne i en forfattere-forteller-om-sine-foreldre-periode. Forrige blogginnlegg handlet om sakprosaen skråstrek biografien Fars krig, av Bjørn Westlie. I dette innlegget forteller jeg om tre bøker som alle omhandler forfatternes mor eller far. Gjerne begge foreldre.

Kunsten er å finne balansen. La være å utlevere, men samtidig også unngå rene hyllester. Skildre minner fra et barnesinn med en voksens evne til refleksjon. Det skal være nært, men samtidig også distansert. Og så, på toppen av det hele, beholde den nødvendige litterære kvaliteten.

Mors bok, av Margaret Skjelbred

Norsk. Utgitt i 2009.

Forfatteren vokser opp i et strengt religiøst hjem og gir et uvanlig innblikk i en kvinnes erindringer fra en barndom preget av bibelvers og annerledeshet. Den vakre moren og den litt eldre faren er kjærlige, men samtidig svært strenge foreldre. Guds lover er udiskutable og hele livet går ut på å holde seg på den smale vei. 

Sammen med sine fire søsken snubler Margaret seg gjennom tilværelsen. Gjennom sin venninne får hun et innblikk i et vanlig liv, hvor bukser, banneord og lek selv på søndager er alminnelig. Dette livet blir stadig mer forlokkende for den unge jenta, som mer og mer trosser sine foreldres religiøse overbevisning. Snart fornekter hun foreldrenes nådeløse gud, hvor illusjonen om helvete fra tidlige barneår har gitt grobunn for en angst som er vanskelig å slippe.

I voksen alder finner forfatteren sin mors skrivebøker, hele seks i rekken, hvor moren har skrevet om en ung kvinnes møte med gud. Henne selv. Slik gjenopplever hun sin egen oppvekst og slik forsøker hun å forstå og lære seg foreldrene å kjenne på nytt.

Det er ingen tvil om at forfatteren skriver godt. Likevel ble boken for meg vanskelig å leve meg inn i. Kanskje skyldes det at den ikke vekket noen gjenkjennelseseffekt, men jeg ble aldri emosjonelt revet med. Ei heller gjorde forfatterens kvaler om å angi sine foreldre, særlig moren, særlig inntrykk. Det både overrasket og skuffet meg. 

Les også: Gulldronning, perledronning

Mors gaver, av Cecilie Enger

Norsk. Utgitt i 2013.

Denne selvbiografiske romanen burde være velkjent for de fleste, men skildrer kort fortalt hvordan forfatteren rydder ut av sitt mors hjem. Selv er moren pasient ved et aldershjem, sterkt dement. Datteren, forfatteren, mimrer tilbake til oppveksten godt hjulpet av morens sirlig nedtegnede notater om gaver hun og familien har fått - og gitt - gjennom årenes løp. Alle gaver og mennesker gir minner om hendelser og liv som har vært. Noen lever fremdeles. Andre lever kun i erindringen. 

Moren kjenner henne ikke alltid igjen. Kanskje husker hun ikke en gang datterens navn. – Men av og til, ganske ofte, gjenkjenner hun ting datteren tar med seg fra hjemmet. En liten figur med en historie bak. Moren har minnene, men mestrer ikke lenger å hele i nuet. Snart må også datteren gi slipp på sin mor. Hun har allerede mistet så mye av henne.

Fortellingen gir inntrykk. Det er noe behagelig sårt og vemodig over det hele, noe som lokker frem frykten man selv har, samtidig som man kjenner på et bånd som aldri vil dø. Den underliggende problematikken, hvordan voksne barn mister sine foreldre, de som alltid har vært der, trygge og gode i bakgrunnen. De som har holdt slekten sammen og deg selv oppe. Hvordan man mister de, selv om de fremdeles lever. 

Les også: Himmelstormeren

Ikke fortell det til noen, av Randi Crott og Lillian Crott Berthung

Norsk/tysk. Utgitt i 2013.

Lillian er bare 19 år når krigen når Norge. En dag inviteres Helmut Crott til deres lille gård. Han er ung, kjekk … og tysk soldat. Til morens fortvilelse og farens forbitrelse forelsker hun seg hodestups i Helmut og innleder et forhold som verken krig eller samfunnets unisone fordømmelse kan bryte. 

Først i voksen alder får deres datter Randi vite foreldrenes store hemmelighet. Dette noe som gjorde forholdet deres uendelig sterkt. Dette noe som får Lillian til å risikere alt for å stå ved sin elskedes side.

Hemmeligheten endrer Randis forståelse av sin oppvekst, sine foreldre og sin identitet. Gjennom foreldres og besteforeldres brev og dagbøker, nøster hun opp sin og foreldrenes bakgrunn. Hele tiden bygges historien rundt historiske fakta. Hun oppsøker steder og slektninger, men legger samtidig ut på en personlig reise som gjør dypt inntrykk.

Kjærlighetshistorien er svært rørende i seg selv. Alle vanskelighetene det unge paret opplever skildres gjerne mellom linjene, noe som unektelig skaper en emosjonell virkning. Kanskje mest av alt fordi datteren selv forteller, i all enkelhet og uten forsøk på å utøve stor litterær kunst. Hun har fått hele livet snudd på hodet, alt gir plutselig mening, og gamle oppfattelser og relasjoner må sees i et fullstendig nytt lys. 

Så bruker hun sin reise på å gjøre oss andre litt klokere, litt mindre fordomsfulle.  Jeg ble dypt beveget. Overrasket og begeistret. Anbefales helhjertet.