Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland

Jeg hadde bevisst styrt unna både bok og bokomtaler. Ikke ti ville hester kunne få meg til å lese en bok om vandring i fjellheimen. Jeg var ikke interessert. U-i-n-t-e-r-e-s-s-e-r-t. Vel. Den ble fremsnakket og lest av tilstrekkelig mange til å nomineres til Bokbloggerprisen 2015. Det kom meg for øre at den både var kort, gul (og kul?) og omhandlet alt annet enn friskuser på tur. Så da så.

Jada. Så da så tuslet jeg innom bokhandelen og kjøpte den vesle flisa til en uanstendig høy pris. 

Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland

Nynorsk. Kortprosa. Utgitt i 2015. Nominert til Bokbloggerprisen.

Boka jeg trodde ville være gjennomillustrert av snøkledde fjelltinder og tankefulle hobbyfiskere ved bortgjemte vann er noe helt annet. Fotturar i Norge er en kortprosa bestående av tjuetalls tekster på alt fra en halv side til fem sider. Fem-ish. Felles for de alle, i den grad man finner fellesnevnere, er at fortellerstemmene tilhører menn, eventuelt har menn som hovedpersoner. Ytterst få kvinner omtales i tekstene. Samtlige bor på bygda eller i mindre tettsteder. Urbanitet finner vi ikke det minste snev av. Det nærmeste vi kommer er en pianobar, men persongalleriet holdes stadig til det ytterst minimale, så også tidsrom og handlingsforløp.

En mann eller flere heter Fotturar i Norge. I en annen tekst kan Fotturar i Norge være en dram. En pub. Et blått skilt med samisk stedsnavn. Du vet aldri helt hva du serveres i neste tekst. Du bruker noen sider på å venne deg til fortellerstilen, konseptet om du vil, men det fenger på nesten uforklarlig vis. 

Det er noe folkesjelaktig over det hele. Gjenkjennbart og litt stakkarslig. Fotturar i Norge er alle de litt slitne A4-mennene som humper seg gjennom hverdagen med vekslende hell. Mest uhell. Alle forsøker å gjøre som samfunnet forventer, men ingen finner helt flyten. Det vil seg bare ikke. 

Nederlagene alle opplever i større eller mindre grad roes ned av masse humor. Det er overraskende mange absurditeter utenom leken med navn og begreper. Det hele er fornøyelig, skjønt på en litt trist måte. Forfatteren toner alvorligheten ned på en måte som beveger meg. 

Jeg ber dere bruke litt mer tid på tekstene enn sidetallet tilsier. Man trenger ikke pløye gjennom de 96 sidene på en kveld. Utbyttet kan være større av å lese en og en. Gruble litt. Den røde tråden er ikke grovere enn at man like gjerne kan lese tekstene enkeltstående.

Slik som fortellingen om mannen som skal til sykehuset for å ta prøver han for lengst har innsett vil dømme ham kreftsyk. Hvordan han ved en tilfeldighet møter en gammel venn, en som etter eget sigende for tiden driver med biltjuveri og narkotika. Den syke mannen bruker anledningen til å utsette sykehusbesøket, som han heller aldri var innstilt på å virkelig dra til. Nå er han på vei hjem til kona, med alle de forklaringsproblemer det medfører. Han utsetter problemene som han trolig alltid har gjort. Snart vil han også tvinges til å gi opp. 

En større grad av humor finner vi i novellen hvor en mann får besøk av djevelen selv. En litt naboaktig utgave, vel og merke. 

- Eg likar å sykle her på jorda, svara han til slutt. - Nå om våren og på forsommaren er sykling noko av det finaste som er skapt. Og apropos det så får eg vel komme meg av garde. Takk for dei jordelives gleder som blei meg til del. Og lev vel, så får me heller sjå når den tid kjem, smilte han lurt. (...)
Så var det meg og rekneskapen igjen. Eg kunne vel nesten ikkje rekne med fleire avbrot frå lågare makter denne dagen. 

Den gjennomført nedtonede bruken av humor kombinert med underliggende alvor og lek med ord og begreper appellerer til meg personlig. – Men la meg ikke redusere det hele til personlig synsing. Boka fortjener mer enn som så.

Forfatteren evner å vise frem en del av den norske folkesjela vi helst ikke liker å vise frem, selv om det ikke er noe egentlig galt. Det er hverdagsutgaven. Den mindre vellykkede, stakkarslige, dønn ærlige folkesjela.

Jeg fikk noe annet enn forventet. Kanskje det påvirker meg til å anse boken som kvalitetsmessig bedre enn den objektivt sett er. Da jeg avsluttet boken var jeg fornøyd, men ikke helt overbevist. Jo mer jeg grunner over boken, jo mer bevisst blir jeg på det unike. Til tross for problemer med å forklare hva som faktisk gjør boken god, er jeg overbevist om at det er noe mer enn at jeg personlig falt for den. 

I september får vi fasit. Bokbloggerprisens vinnere kåres. Hvordan Fotturar i Norge greier seg sammenlignet med de øvrige nominerte i Åpen klasse gjenstår å se. En nominasjon har den like fullt og uansett fullstendig fortjent.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: Sjekk (samlesingsinnlegget) til Bokbloggerprisens eminente medhjelper Ingalill.