En gang før sommerferien leste jeg en bok som gjorde mitt hjerte bløtt. Jeg ble glad i menneskene og glad i boken. Litt på grunn av det unike i en roman utelukkende dannet av brevkorrespondanse. Aller mest på grunn av varmen og håpet romanen formidlet.
Brevene dine legger jeg under madrassen. En brevveksling 1971-2002, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren
Skjønnlitterær selvbiografi | Roman i brevform. Utgitt i 2012, oversatt til norsk i 2015.
Konseptet er spesielt: Gjengivelse av en reell brevveksling mellom en ung jente og en eldre kvinne gjennom flere tiår. Og kvinnen er ikke hvem som helst. Hun er Astrid Lindgren, alle barns tøysete og samtidig litt strenge venninne og bestemor.
Sara trengte henne i sitt liv. Astrid tok henne inn til sitt.
Sara er bare 12 år når hun første gang skriver et brev til denne kvinnen alle ser opp til og beundrer. Sara leser ikke så mye, men hun har en drøm om å bli skuespiller. Nå har hun vært på audition til et teaterstykke basert på en bok av Astrid Lindgren og blitt ubønnhørlig avvist. Sara er ikke bra nok, ikke til teater, ikke på skolen, ikke hjemme og ikke i vennegjengen. Sara er sint, frustrert og skriver et rasende, frekt brev til forfatteren.
Astrid Lindgren mottok i løpet av sitt forfatterskap uendelige mengder brev fra store og små fra hele verden. Hun forsøkte å svare alle, så også opprørske, trøblete Sara. – Og hun la ingen fingre imellom. Svarbrevet ble skylt ned i do.
Sara summer seg og beklager seg i sitt neste brev. Astrid svarer, og dette blir innledningen på et helt spesielt vennskap som skal vare i mange, mange år.
Tretti år med vennskap. Ikke et eneste møte ansikt til ansikt. Likevel verdifullt og i gjensidig glede.
Astrid var en klippe i Saras liv. Når andre voksenpersoner rundt Sara faller fra eller svikter, har hun brevene. Hun har en der ute hun kan vende sin frustrasjon og harme mot, en hun kan fortelle alt det vonde til, lette litt på trykket.
Den eldre kvinnen viser en rørende omsorg for sin unge venninne. Hun yter henne respekt, men er samtidig streng. Sara tas på dypeste alvor.
Til hvert eneste brev sender Astrid svar. Formanende når det er på sin plass. Oppmuntrende når det passer. Usensurert sinne rettet mot voksne som ikke skulle hatt ansvaret for barn. – Eller hun kan snakke om alt annet enn hva Sara skriver om. Hun er der for henne.
Omsorgen gjenytes på mange måter når Sara i 20-årsalderen blir frelst. Det er ingen sunn gudstro, men det er likevel opptakten til noe bedre. Det går over, og med tiden finner hun endelig tryggheten i seg selv. Så takker hun også sin gamle, avdøde brevvenninne med et brev som runder av hele romanen.
Å gi tillatelse til å utgi denne brevkorrespondansen er beundringsverdig modig av Sara. Hun blotter sin oppvekst og problematiske opptakt til voksenlivet. Ubønnhørlig ærlig og med tenåringers frekkhet som forsøksvis skjuler sårheten. Likevel, eller kanskje derfor, fremstår det hele, alle disse årene etter, med verdighet.
Dette skjedde faktisk. Hendelsene. Tankene. Fortvilelsen. Sara har gått en lang vei med mange oppoverbakker for å bli trygg nok til å åpne seg på denne måten. Vi følger en jente med langt flere problemer enn hun kan takle, gode perioder veksler med tungsinn og selvmordsforsøk. Det er ikke utbroderende, og det er en påtatt tøffhet over det hele som gjør alt enda vondere å lese.
Det fremstår som alt annet enn blottleggelse. Det er så mye mer. Den har en misjon.
Vi følger en ung pikes ferd mot voksenlivet, så ærlig og brutalt som bare en som går igjennom livet kan fortelle. - Og vi lærer oss å kjenne forfatteren Astrid Lindgren på en helt annen måte enn vi tidligere har fått innblikk i.
Tidvis tillater hun seg å være privat, selv om Sara i sin umodenhet ikke besvarer Astrids små drypp om sorg og savn. Alle ulikhetene til tross, Astrid stoler på sin unge venninne. Samtidig viser hun Sara at også verdensberømte forfattere av og til gråter. Ingen er perfekte. Heller ikke Astrid.
Romanen er dessuten litteraturhistorisk interessant. Gjennom små avsløringer forteller Astrid om nye bøker hun skriver på, hvilken respons disse får, om oppturer og nedturer. De fleste av oss har lest såpass mye av henne at det ikke vil være vanskelig å oppdage – og glede seg - over alle referansene.
For mest av alt handler romanen om håp. At man kan finne støtte og tro selv når man ikke venter det. At det finnes mennesker der ute som stiller opp for deg selv uten å kreve noe tilbake. Det handler om viktigheten av å ikke gi opp. Godta alt som skjer som erfaringer man blir sterkere av. Det handler om å søke etter lykke og ro, og finne dette godt gjemt i deg selv. Det kommer, det kommer. Bare vent, det kommer.
Astrid ga Sara lys i en mørk tilværelse. Astrid så lyset i Sara.
Sara trengte henne i sitt liv. Astrid tok henne inn til sitt.
Sara er bare 12 år når hun første gang skriver et brev til denne kvinnen alle ser opp til og beundrer. Sara leser ikke så mye, men hun har en drøm om å bli skuespiller. Nå har hun vært på audition til et teaterstykke basert på en bok av Astrid Lindgren og blitt ubønnhørlig avvist. Sara er ikke bra nok, ikke til teater, ikke på skolen, ikke hjemme og ikke i vennegjengen. Sara er sint, frustrert og skriver et rasende, frekt brev til forfatteren.
Astrid Lindgren mottok i løpet av sitt forfatterskap uendelige mengder brev fra store og små fra hele verden. Hun forsøkte å svare alle, så også opprørske, trøblete Sara. – Og hun la ingen fingre imellom. Svarbrevet ble skylt ned i do.
Sara summer seg og beklager seg i sitt neste brev. Astrid svarer, og dette blir innledningen på et helt spesielt vennskap som skal vare i mange, mange år.
Tretti år med vennskap. Ikke et eneste møte ansikt til ansikt. Likevel verdifullt og i gjensidig glede.
Astrid var en klippe i Saras liv. Når andre voksenpersoner rundt Sara faller fra eller svikter, har hun brevene. Hun har en der ute hun kan vende sin frustrasjon og harme mot, en hun kan fortelle alt det vonde til, lette litt på trykket.
Den eldre kvinnen viser en rørende omsorg for sin unge venninne. Hun yter henne respekt, men er samtidig streng. Sara tas på dypeste alvor.
Til hvert eneste brev sender Astrid svar. Formanende når det er på sin plass. Oppmuntrende når det passer. Usensurert sinne rettet mot voksne som ikke skulle hatt ansvaret for barn. – Eller hun kan snakke om alt annet enn hva Sara skriver om. Hun er der for henne.
Omsorgen gjenytes på mange måter når Sara i 20-årsalderen blir frelst. Det er ingen sunn gudstro, men det er likevel opptakten til noe bedre. Det går over, og med tiden finner hun endelig tryggheten i seg selv. Så takker hun også sin gamle, avdøde brevvenninne med et brev som runder av hele romanen.
Å gi tillatelse til å utgi denne brevkorrespondansen er beundringsverdig modig av Sara. Hun blotter sin oppvekst og problematiske opptakt til voksenlivet. Ubønnhørlig ærlig og med tenåringers frekkhet som forsøksvis skjuler sårheten. Likevel, eller kanskje derfor, fremstår det hele, alle disse årene etter, med verdighet.
Dette skjedde faktisk. Hendelsene. Tankene. Fortvilelsen. Sara har gått en lang vei med mange oppoverbakker for å bli trygg nok til å åpne seg på denne måten. Vi følger en jente med langt flere problemer enn hun kan takle, gode perioder veksler med tungsinn og selvmordsforsøk. Det er ikke utbroderende, og det er en påtatt tøffhet over det hele som gjør alt enda vondere å lese.
Det fremstår som alt annet enn blottleggelse. Det er så mye mer. Den har en misjon.
Vi følger en ung pikes ferd mot voksenlivet, så ærlig og brutalt som bare en som går igjennom livet kan fortelle. - Og vi lærer oss å kjenne forfatteren Astrid Lindgren på en helt annen måte enn vi tidligere har fått innblikk i.
Tidvis tillater hun seg å være privat, selv om Sara i sin umodenhet ikke besvarer Astrids små drypp om sorg og savn. Alle ulikhetene til tross, Astrid stoler på sin unge venninne. Samtidig viser hun Sara at også verdensberømte forfattere av og til gråter. Ingen er perfekte. Heller ikke Astrid.
Romanen er dessuten litteraturhistorisk interessant. Gjennom små avsløringer forteller Astrid om nye bøker hun skriver på, hvilken respons disse får, om oppturer og nedturer. De fleste av oss har lest såpass mye av henne at det ikke vil være vanskelig å oppdage – og glede seg - over alle referansene.
Sara … min Sara.Jeg ble oppriktig overrasket over hvor berørt jeg ble. Kanskje ikke over brevene i seg selv, men helheten, hvordan de skaper en historie utover det som faktisk fortelles.
For mest av alt handler romanen om håp. At man kan finne støtte og tro selv når man ikke venter det. At det finnes mennesker der ute som stiller opp for deg selv uten å kreve noe tilbake. Det handler om viktigheten av å ikke gi opp. Godta alt som skjer som erfaringer man blir sterkere av. Det handler om å søke etter lykke og ro, og finne dette godt gjemt i deg selv. Det kommer, det kommer. Bare vent, det kommer.
Astrid ga Sara lys i en mørk tilværelse. Astrid så lyset i Sara.
Kilde: Leseeksemplar.
4 kommentarer:
En rørende og vakker historie. Skjønner at den sier mye om Astrid Lindgren, og kanskje enda mer om den lille jenta som vokser opp med sin "gamle" venninne og kan betro seg til henne. Nydelig!
Kjempefin omtale Eli, og takk for linking! Jeg ble litt overrasket over at jeg skulle like konseptet og romanen sånn som den er. Håper mange får øynene opp for denne her :)
Å, herregud! Jeg har helt GLEMT at jeg har denne i hylla! Takk! Og å, for en fin anmeldelse. Nå gleder jeg meg veldig (igjen) til å lese den.
Veldig fin omtale, og det virker som det er mange som har falt for denne boka og det er jo ikke så rart:) Takk for link:)
Legg inn en kommentar