Ut, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer, for tiden høyst aktuell for sin Bokbloggerprisnominerte roman Unnskyld, utga i 2013 romanen Ut. Et fattig år etter debutromanen Under verden, skildrer hun i sin andre roman en kvinne som ønsker å bryte ut av sitt velregisserte A4-liv. I motsetning til debuten er språket tonet ned til fordel for handlingen. – Men forfatterens særegne stil preger stadig boken, fra perm til perm, fra side til side. Alltid til stede, og alltid befriende fascinerende.  Jeg falt pladask.

Ut, av Ida Hegazi Høyer

Norsk. Utgitt i 2013.

Hun har alt. En jobb hun trives i. En ektemann som gjør alt for henne. Et strøkent hus. En høflig, glad sønn. Et hjem hvor ingen vonde ord faller, hvor alle tre kysser hverandre på pannen, kinnene og på hendene. Livet er godt og livet er perfekt.

Og kveldene mine fortoner seg på samme vis som før. Vi sitter rundt et bord, vi tre, vi spiser, snakker, porselenerer. Vi sitter rundt et bord og er familie, et hjem. Ingen har den fjerneste anelse om hva det er som ikke sies.

Skulle man tro. Problemet er bare at alt er altfor perfekt. Særlig Andreas. Hennes karismatiske, attraktive mann som ikke ville tenkt et sekund på å bedra henne. Som ikke ville sagt et vondt ord til henne. Han som alltid spør hvordan hun hatt det på jobben. Hver eneste dag, etterfulgt av to klamme, klaustrofobiske, elskelige ord. Jenta mi.

Det blir for mye. Så mye at hun går på veggen. Det går så langt at hun betviler sin kjærlighet, til og med overfor sin egen uskyldige, rene og gode sønn.

Emil er en diger ryggsekk jeg aldri setter fra meg.

Slik som i debutromanen Under verden fra 2012 og fjorårets suksess Unnskyld, fortelles historien gjennom kvinnen selv. Henne, bokens jeg.  Der hvor protagonisten i Under verden befinner seg nærmest i et emosjonelt vakuum, kjenner vi på langt sterkere følelser i romanen Ut. Kvinnen er rasende. Rebelsk og utålmodig. Hun spyr av sitt perfekte A4-liv. Trangen til å bryte ut av sine veloverveide, fornuftige og trygge rammer er overveldende i all sin klaustrofobiske angst for stagnasjon.

Jeg tar bussen til byen. Jeg går av hvor som helst.

Og akkurat som hennes opprør er stille, innestengt og skjult, er også romanens språk kraftig nedroet i forhold til hennes debut. Bildebruken er mer nøysom, samtidig som hun i denne boken leker mer med eksempelvis rim og andre ordspill. «Et trengende, sprengende fengsel» og «En kime til en annen time». – Fra tid til annen, som befriende regndråper fra en skyfri og brennhet sommerdag.

Til sammenligning blir denne oppfølgeren ved første øyekast nærmest minimalistisk, selv om hun har lykkes godt i å videreføre sitt særpreg. Handlingen tar større plass, slik at forfatterens egenartede språk og fortellerstil blir satt litt i skyggen.

Ute. Det er noe rart som foregår, i den avkledde hagen, noe hardt som vil inn, med trærne, med bakken, med blomstene. Noe som ringer fra byen, fra byene, fra skinneganger, tunneler og frosten som kleber seg fast. Vår egen pol, år null, alle sier at våren er på vei. Men det blir aldri sommer. Det er noe hardt som vil inn.

Parallellene til hennes jobb som vernepleier er tydelige. Hun lar oss bli kjent med, så godt det lar seg gjøre, pasientene hun tar seg av. Hugo, den storvokste mannen som spiser sin egen bæsj og jokker mot brusflasker. Han som nekter å stå oppreist, men som hun har et intenst ønske om å lokke med seg opp til fjellet. Clementine, den livlige, satiriske kvinnen som er innestengt i en kropp som lenker henne til en rullestol, fullt alarmert til stadige spasmer og kramper. Hun skal faen meg ikke ha noe lettøl, men det koster henne alt å si det. De to sterkt autistiske brukerne, som lever fullstendig i sine egne verdener, samtidig som de alltid blir plassert sammen. Akkurat som de er venner. Akkurat som de bryr seg.

Alle disse pasientene, som er gitt opp av foreldre, myndigheter og eksperter. Alle disse pasientene som tillegges meninger, verdier, tanker og følelser de ikke har. Alle disse pasientene man så gjerne vil hjelpe, men til hvilken pris og for hvem sin skyld?

All denne lengselen bak funksjonshemmede kropper eller stagnerte sinn. All denne lengselen innhyllet i et godt ekteskap, en veloppdragen sønn og et hjem fylt til randen av det mest stilrene design.

Det er noe hardt som vil inn. Et trengende, sprengende fengsel. En ødelagt, sønderknust mur. Det er noe hardt som vil ut, kanskje. Noe hardhendt som trenger seg igjennom. Jeg har bare følelse ytterst i fingertuppene.

Alt dette sinnet. Hennes sinne. Hennes protest mot det snille og riktige, det dørgende kjedelige. Hennes trang til å oppleve noe annet fører henne på ville veier. Hun tar gale valg, selv om de for henne er riktige. I alle fall der. Da.

Og likevel setter hun seg ved kjøkkenbenken når hun drikker i seg sorger og frustrasjoner om nettene. Akkurat der hvor mannen har hamret ned en kile i en ellers perfekt og lytefri kjøkkenbenk. Og likevel kjøper hun en ny hamster, selv om hun tråkket i hjel den opprinnelige. Likevel kaller hun sin elsker for Ulv. Aldri ved navn.

Hun opprettholder en distanse til det hele, selv om hun likevel forstår at hun ikke gjør det riktige. Det korrekte. Akkurat som om det er noe hun ønsker.

Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Hennes debutroman Under verden, utgitt i 2012, er omtalt i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne (Julie) sin omtale.