Prosjekt 2015: Knut Hamsun

Denne forfatterpresentasjonen er basert på Biografien om Knut Hamsun. Guddommelig galskap, av Øystein Rottem, i tillegg til bilder og anekdoter hentet fra nettsidene til Hamsunsenteret. 

Foto: Nasjonalbiblioteket

Knut Hamsun (1859-1952)

Dikter og bonde. Landstryker, svermer og samfunnskritiker

Knut Pedersen blir født i 1859 under fattige kår på den vesle gården Hamsun i Nordland. Oppveksten er god, men foreldrene ser seg tvungne til å sende avgårde sin ni år gamle sønn. De har for mange munner å mette. Helt frem til han er femten bor han hos sin onkel, Hans Olsen, forpakter av prestegården i Hamarøy. Onkelen er strengt religiøs og holder stadig oppbyggelsesmøter i sitt hjem. Han er gnien, alvorlig og striks, og for Knut er det som å leve i et fengsel. I 1874 slipper han endelig ut i friheten, og reiser sydover til Lom, hvor han arbeider i sin gudfars butikk.

Landstrykeren

Under hele oppveksten har han latt seg fascinere av alle historiene han har blitt fortalt, og i Lom begynner han selv å skrive ned fortellinger. Spiren for hans forfatterdrøm er sådd. Det varer ikke så lenge før de to kommer på kant med hverandre. Knut reiser videre til Tranøy, hvor han atter arbeider i butikk. Han fortsetter å skrive, det også inspirert av hans varme følelser for handelsmannens datter. Det er vanskelige tider, handelen går ikke så godt, og handelsmannen er i tillegg bekymret for de tydelige følelsene mellom hans datter og fattiggutten. 

Knut søker så lykken på egen hånd som kramkar, og reiser land og strand rundt for å selge varer. Han elsker dette livet, men innen kort tid blir han beordret hjem av sin far. Han må ikke gå i samme fotspor som familiens sorte får, onkelen, landstrykeren! Deretter går han i lære hos en skomaker på øya, før han får et vikariat som kretsskolelærer i Vesterrålen. Han blir en svært anholdt lærer og trives selv mer enn godt i sitt virke. Etter endt vikariat arbeider han som betjent hos lensmannen samme sted. Lensmannen har et rikholdig bibliotek, og det er i hans bokunivers Knut finner gleden i Bjørnstjerne Bjørnsons verker.

Knut Hamsun blir til

Helt siden tiden i Lom har Knut skrevet fortellinger, og i 1877 kommer hans første historie på trykk. Men Knut er utålmodig og drømmer seg til København, selve sentrum for forfattere. Han lykkes i å få økonomisk støtte og reiser til Danmark, men oppholdet bærer ingen frukter. Han reiser tilbake til Norge, og oppsøker Bjørnson i desperasjon. Han, om noen, må da kunne se kvalitetene i hans fortelling? Bjørnson leser, rynker på nesen, og velger heller å skrive en anbefaling til en bekjent, en skuespiller i hovedstaden. Knut har slettes ingen drømmer om en skuespillerkarriere, men har heller ingen særlige valg. Han reiser til Kristiania og skifter etternavn etter gården han vokste opp på. Knut Pedersen har blitt Knut Hamsun, stadig med en drøm om å bli betydningsfull forfatter. I Kristiania vandrer han rundt i gatene, sulten og blakk som ei kirkerotte. Hans få eiendeler blir pantsatt eller solgt. Dette kan bare ikke fortsette, men det strevsomme oppholdet tjente i det minste som inspirasjon.

Det var den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…

Knut forlater hovedstaden og tar seg hyre i Toten, også dette skaffet gjennom Bjørnson. Velstående bekjente sørger etter en tid for å finansiere hans ønske om å reise til Amerika. Her vanker strøjobber og foredrag om sin gode hjelper og forbilde: Bjørnstjerne Bjørnson. Som privatsekretær for et misjonærektepar får han ytterligere inspirasjon til sin forfatterdrøm. De har et rikholdig bibliotek og husets frue er langt over gjennomsnittet attraktiv. Etter en tid får han dog tæring og reiser hjem til frisk fjelluft for å komme til hektene. Det tar ikke lang tid før han er klar for en ny amerikareise. Først arbeider han som trikkekonduktør før han på ny oppsøker misjonærene. Hans voksende omgangskrets gir han stadig mer og mer inspirasjon til å skrive.

I 1888 føler han seg klar, tiden er moden. Knut Hamsun forlater Amerika for godt, han skal realisere sin drøm. Via Kristiania reiser han igjen til København. Utdrag fra hans påbegynte roman trykkes i en avis mens han skriver videre. Utdragene vekker oppmerksomhet og nysgjerrighet, og for å finansiere oppholdet skriver han foredrag og anmeldelser i tillegg. I juni 1890 er romanen endelig ferdigskrevet. Tittelen er Sult og er hans svært etterlengtede gjennombrudd. Det blir likevel en blandet mottakelse. Alt er så nytt og uvant for kritikere og lesere. Handlingen er skjært ned til et minimum, og forfatteren fokuserer nesten utelukkende på sinnstilstander. Det handler om det moderne menneskets sjeleliv, attpåtil med en form for prosadiktning man slettes ikke er vant med.

Foto: Nasjonalbiblioteket

København er intet sted å være. For første gang i sitt liv setter han sine ben i Lillesand, en by han senere skal tilbringe mange, mange år. Han legger ut på en foredragsturne hvor han retter skarp kritikk mot norsk litteratur. Selv hans mangeårige godgjører og helt, Bjørnstjerne Bjørnson, får kraftig gjennomgå.

To år etter Sult utgis Hamsuns neste roman, Mysterier, også denne i København. Romanen er tydelig i sin kontrast til rådende realisme i litteraturen. Slik sett fortsetter han sin kritikk mot norsk litteratur, nå i romanform.

Veien videre fører ham til Paris for å lære seg det franske språk og la seg inspirere av kulturelle vibrasjoner. Her leser han særlig mye av Rousseau, og fascineres av hans ideal om å vende tilbake til naturen. Hjemme i Norge gir han ut Pan som blir en ny suksess. Full av nordlandsromantikk og «hvert kapittel er et dikt», som forfatteren selv proklamerer. Så er også tilbakemeldingene fra kritikere og lesere svært positive. Han skriver videre, forsøker seg endatil på skuespill. Etter et nytt opphold i Paris, legger han seg inn på et norsk sanatorium. Han er sliten av reising og skriving gjennom alle disse årene, attpåtil ofte med en svært anstrengt økonomisk hverdag. Han blomstrer, samler krefter, men kan ikke bli værende.

Svermeren Hamsun

Han reiser til Kristiania, men den fysiske og mentale oppturen tar slutt. Synkront med hans sedvanlige rangling, møter han veggen som forfatter. Han er tom for ideer og ser seg om etter et annet virke. Han velger likevel å fortsette å skrive. I disse dagene møter han en ung og blendende vakker kvinne, Bergljot Goepfert. Hun er som en prinsesse! De gifter seg i 1898 og legger ut på en lengre reise sammen. - Helt til Konstantinopel. Den ferske ektemann skriver og skriver, og samler på inntrykkene han mottar på reisen. Menneskene og naturen, deres arbeide og liv. Romanen han skriver på denne reisen får tittelen Victoria og står i dag som et av hans aller fremste verk. 

Spør nogen hvad kjærligheten er da er den intet andet end en vind som suser i roserne og derpå stilner av. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.

Forelskelsen kjølner derimot raskt. Knut Hamsun hadde lengtet så lenge etter sin prinsesse, men da han endelig fikk henne, ble magien brått slutt. Romanen Victoria høster stor anerkjennelse, og i 1902 får Bergljot og Knut en datter. Selvsagt får hun navnet Victoria.  Tre år senere er separasjonen et faktum. Datteren blir boende hos sin mor, og Knut lever herrens glade ungkarsdager med reiser, fyll og gambling.

Foto: Norsk Folkemuseum. Marie og Knut Hamsun, ca år 1930.

Etter noen år møter han skuespillerinnen Marie Andersen som i 1908 blir hans kone. Knut Hamsun er sliten av bylivet og hans sjalu natur fører de to ut av Kristiania. Han ønsker å leve i pakt med naturen, brenne alle broer og protestere mot by og kapitalisme. Dette fører også til en ny retning i hans forfatterskap. Han skal bli som en profet for den landlige lykke. Dikteren, bonden, skal vise vei og redde sin nasjon!

Bonden, samfunnets ryggrad

De bosetter seg på en gård på Hamarøy, Hamsuns barndomsrike. Tre barn kommer til verden på kort tid. Tore i 1912, Arild i 1914 og Ellinor i 1915. Knut Hamsun reiser bort i lengre perioder for å skrive, mens Marie må ta seg av gården. Det var da ikke dette livet han forespeilet henne? Men Hamsun mister gleden ved å skrive. Atter en gang er han tom for ideer. Hamarøy er attpåtil langt unna byen og alt går for tregt. Beslutningen om å flytte tas, og familien ender opp i en villa i Larvik. Året etter kommer datteren Cecilia til verden.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Det gjør også romanen Markens Grøde. En ren bondehyllest og nærmest en skapelsesberetning. Proppfull av bibelsitater hedres bonden og hans liv, tett i tett med naturen. Agendaen er klar.

Å poteten er en makeløs frugt, den står i tørke, den står i væte, men vokser. Den trodser veiret og tåler meget, får den litt pen behandling av mennesket lønner den femtenfoldig igjen. Se, poteten har ikke druens blod, men den har kastanjens kjøt, den kan stekes eller kokes og brukes til alt. En mand kan være brødløs, har han potet så er han ikke matløs.

Fra villaen i Larvik flytter familien Hamsun videre til en herregård i Lillesand, hvor ekteparet Knut og Marie forblir boende, med unntak av kortere perioder. Markens Grøde er et formidabelt høydepunkt i suksesshistorien, et forfatterskap som i 1920 blir premiert med Nobelprisen i litteratur. Dikteren selv insisterer på å kalle seg bonde, er innesluttet, dyster og amper. Han oppholder seg i en periode i Kristiania, hvor han blir behandlet med psykoterapi. Han lider av skrivesperre, samtidig som Marie begynner selv å skrive. Knut blir gradvis lettere til sinns, men det er først når Marie og barna kommer flyttende etter, at det løsner. Den første boken i trilogien om August, Landstrykere, blir en realitet.

August var en storartet kramkar på denne tur, ham kom til byen med så godt som tom sæk og hadde store penger i lommen. På sin vandring hadde han ofte søkt til de gårder og steder hvor han tidligere hadde hat arbeide, folkene kjendte ham igjen og gjenså han gjerne, han var aldrig blit avskediget, men hadde forlatt hvert sted av egen fri vilje, hadde bare hver gang git efter for sin vandrelyst og sin ustadighet og sagt farvel.

Tilbake i Nørholm, herregården i Lillesand, sitter den store forfatteren med stadig med skrantende helse, et vanskelig ekteskap og barna begynner å bli voksne. Til tross for det noe dystre sinnet, skriver han ferdig den muntre og livsglade Landstryker-trilogien.

Det kritiske i kritikken

Vi er nå kommet over til 30-tallet, en tid med spenning og voksende opprør. Hamsun fremstår som ytterst konservativ og stiller seg kritisk til det moderne demokrati. Han er antisosialist på sin hals, er motstander av industrialiseringen og hevder bonden er samfunnets ryggrad. Til forferdelse blant kollegaer og beundrere gir han sin fulle støtte til Hitler og hans parti. Støtten holdes fast tross avsløringer om regimet, og han blir en viktig støttespiller for Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling. Midt oppe i bruduljene skriver han ferdig sin aller siste roman. Året er 1936 og tittelen er talende nok Ringen sluttet. Knut Hamsun har gitt opp all tro og håp, fremstår som pessimistisk og er en skygge av seg selv.

Krigen bryter løs, Norge mister sin uavhengighet, og Hamsun er stadig Pro Tyskland. Han maner det norske folk til fornuft og til å innfinne seg med situasjonen gjennom en rekke appeller og avisartikler. – Dette er da en befrielse, sett i forhold til det fryktelige scenario: Å bli fanget av fienden. England!

Den kontroversielle forfatteren er 86 år når krigen er over. I november 1945 blir han i forbindelse med Rettsoppgjøret tvunget til å gjennomføre en mentalundersøkelse. Kan den skrøpelige, gamle og bitre mannen stilles ansvarlig for sine handlinger? Undersøkelsene ledet av professor Langfeldt fører til en stadig voksende bitterhet. Endog Marie blir intervjuet i denne prosessen, og hun gir ingen fordelaktig bilde av sin ektemann. Den gamle, svake og døve forfatteren sitter i forvaring i 119 dager, og rettssaken holdes ikke før i 1947. 

I førstningen jeg bodde her prøvet jeg å forklare dem at jeg ikke har dræpt nogen, ikke stjålet noget eller sat ild på et hus, men det gjorde ikke indtryk på dem, det kjedet dem.

Hamsun legger ikke skjul på sin støtte til Nazi-Tyskland, men hevder å ikke vite om grusomhetene. Han skrev under krigen en rekke artikler og kronikker for å synliggjøre sin støtte, samtidig som dette også ble hyppig brukt i tysk propaganda. Å ha en nobelprisvinner i sine rekker måtte brukes for alt det var verdt. - Men Terboven kunne han slettes ikke utstå. Han forsøkte en rekke ganger å forhandle med ham for å frigi norske fanger, med variabelt hell. Hamsun var også blant de ytterst få som turte motsi Hitler, nettopp i hans håp om å avsette Terboven. Han støttet derimot Vidkun Quisling til det fulle, selv om han hevdet å aldri ha løst medlemskap i Nasjonal Samling. Registrene viste noe annet, og det er fremdeles uvisst hvorvidt han løy under ed, eller hvorvidt noen andre registrerte ham som medlem uten hans viten og vilje. Det ble felt dom i landssvikersaken mot den tidligere bejublede forfatteren. 425 000 kroner skulle betales som erstatning til det norske folk, et beløp som etter ankesaken i 1948 ble redusert med hundre tusen. Helt til det siste insisterte han på at han handlet ut i fra de beste intensjoner, å redde Norge fra engelskmennene. Så skal det også nevnes at han satt temmelig isolert i sitt eget hjem disse årene, for det meste kun informert gjennom Marie og sine barn. Også disse nazistvennlige.

Under hele prosessen skriver Hamsun dagbok. Hans notater blir i 1949 utgitt med tittelen På gjengrodde stier. Boken, som er nærmest et rent forsvarsskrift og et kraftig oppgjør mot professoren han mente knuste hans liv og ettermæle, avsluttes med følgende ord:

Høiesterett har talt, og jeg nedlegger min penn.

La oss så aldri glemme...

Hans problematiske politiske holdninger til tross, hans litterære kvaliteter kan ingen ta ifra ham. Så har også forfattere som Ernest Hemingway og Thomas Mann hyllet ham og utpekt Hamsun som en av deres fremste inspirasjonskilder. Få har, verken før eller siden, maktet å skildre kjærligheten like sterkt, fremmet kritikk mot samfunnet med en slik spissfindighet, eller berettet om liv på evig reise på en like fargerik og livsglad måte.

Foto: Hentet fra Dagbladets artikkel "Den gåtefulle dikteren".

90 år gammel avslutter han sitt forfatterskap. En siste gang skriver han. Denne gang til Marie, i et brev hvor han ber henne komme hjem. Etter fire års adskillelse gjenforenes de to ektefellene. I februar 1952 dør en av Norges, Europas, Verdens aller største forfattere gjennom tidene. 

Mine omtaler

Jeg var velsignet med en fantastisk norsklærer på videregående som var mer enn gjennomsnittet interessert i Knut Hamsun. Vi leste derfor opptil flere verker av ham, uten at jeg i dag kan gjengi stort. Hittil i år har jeg kun lest Victoria, men jeg kan formodentligvis plusse på noen før vi går over til nytt år.

• Victoria (1892)

 

-----------------------------------------------------------------------------

Kjære skoleelev: La deg gjerne inspirere, men husk å skrive oppgaven din med egne tanker, egne ord. Kopiering av dette innlegget er selvsagt ikke greit, med mindre du bruker korte avsnitt og gir deg (og meg) til kjenne. Lykke til! Ta deg tid, Knut Hamsuns liv og forfatterskap er vel verdt å vie tid på!

En herre med bart: Jeg tvang meg med på (Moshonistas tvangsbiografilesesirkel), hvor månedens tema var herrer med bart. Enkel matematikk: Knut Hamsun hadde bart, biografien var innafor. Endelig!