Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

Jeg leser uhyre sjelden lyrikk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vet jeg ønsker å lese oftere.

Det er lite, om noe, som er mer givende enn å dykke ned i ord, setninger, beretninger som ved første øyekast, første lesing, ikke umiddelbart gir noen mening.

Likevel leser jeg lyrikk sjeldnere enn jeg skulle ønske. Kanskje det er for krevende. Kanskje har jeg for dårlig tid.

For jeg kunne ha lagt fra meg boken. Skummet meg gjennom den på en halvtime.

Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

Lyrikk. Utgitt i 2015.

I stedet for er det ett eller annet som pirrer nysgjerrigheten min. Dette udefinerbare noe jeg fanger opp som får meg til å ønske å grave litt dypere. Finne meningen. Kjenne etter med kropp og sjel. Ønske. Lengte. Kjenne på behovet etter noe mer.

Noe mer enn å bare lese historien. Bruke tid på å lete etter budskapet. Søke etter hva forfatteren, lyrikeren, ønsker å fortelle. Men også, kanskje mest av alt, finne ut av hva ordene, setningene, beretningen forteller meg. Hva jeg ser. Hva jeg leser. Hva fortellingen gir meg.

Akkurat meg. Ikke forfatteren. Ikke deg. Ikke hvem som helst andre. Bare meg. Leseren.

Lyrikksamlingen Mingvasevann har akkurat denne virkningen på meg.

Vi følger en jente, en kvinne, fra barn til voksen. Eller kanskje er det to. Som i mor og datter. Eller en datter som selv blir mor. Leseren tolker selv. - Selv har jeg ikke helt bestemt meg.

Historien deles inn i sju aldersbolker, fra fem til førtifem, som hjelper oss på veien til tolkningens forståelse. Hver alder har sine skjellsettende minner, erfaringer og behov. Hver alder har sin forvirring, famling og savn.

Diktene varierer i lengde, språk, intensitet og tydelighet. Jeg har ikke gode nok begrep til å analysere teksten og tekstoppbyggingen. Jeg er ikke øvet nok. Har ikke lest nok. Kan ikke teorien. – Men jeg kan lære. Jeg kan lese, se og gjøre meg egne tanker og kanskje ombestemme meg. Se det annerledes neste gang. Og gangen etter det igjen. Og etter det. Stadig oppdage noe nytt. Se sammenhenger, kontraster og kurver jeg ikke tidligere har sett.

Min Mingvasevann handler om nærhet og avstand.

Om fødsel og død. Om tosomhet og ensomhet. Om sjelelige behov som forsøkes dekket gjennom kroppslig nærhet. Ømhet og tvang. Overgrep som aldri kan vaskes vekk, ei eller viskes bort. Overgrep fra andre og overgrep mot deg selv. Psykisk eller fysisk. Eller å forbli i forhold som bare gjør deg vondt. Forhold hvor den andre parten lider. Kanskje til og med dere begge. Og likevel. Denne redselen for å bli alene gjør deg påtrengende og brutal. Du sprenger grenser du selv satte opp den gang noen kom utenifra.

Din Mingvasevann er kanskje noe annet.

Jeg har lest boken, men er likevel ikke ferdig med den. Jeg vil lese Mingvasevann på nytt. Kanskje tolker jeg den annerledes enn første gang. Kanskje en gjenlesing gir meg en helt annen fortelling.

Kanskje en gjenlesing vil gi meg en forståelse av at historien i seg selv likevel ikke er så god som jeg først trodde. Det gjør ikke så mye. Verdien av det litt uforståelige, usammenhengende, grublende vil alltid være større enn selve boken. Det er mer enn godt nok i seg selv. Jeg tror det.

Det føles slik.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Tilsendt uoppfordret. Jeg ville trolig ikke bedt om den selv, men skjebnen ville at jeg skulle falle for fristelsen. Det er jeg glad for.

Andre bloggere: (Tine) (Beathe) (Bokmerker)