Memoarer om Bestefar

Kjære Bestefar. I dag ville du blitt 100 år. Det er femten år siden du døde, og jeg savner deg fortsatt. 

Det er så mange minner, Bestefar. Det er så mye jeg husker, og så mye jeg setter pris på. Da som nå.

Du og Bestemor hadde to stuer. En med ovn, fin, grønnbrodert sofagruppe og bøker. Du likte å snakke om bøker. Du tok meg med til biblioteket. I de første årene gikk vi bare ned gårdsveien til den lille filialen ved siden av dere. Etterpå måtte vi kjøre bil. Først med folkevognbobla, den uten bilbelte bak, og så, noen år senere, med BMWen. Jeg elsket disse turene. Takk for at du viste meg gleden med å lese.

I den andre stua, den ved siden av kjøkkenet, stod det først en divan. Senere en sofa. En sofa med puter, hvor det hver tirsdag var gjemt Norsk Ukeblad, Hjemmet eller Allers. Selv da jeg var fjorten år syns du det var morsomt å gjemme bladene. Jeg himlet med øynene og syns Allers var kjedelig, men i dag tenker jeg tilbake på det som noe av det fineste i oppveksten.

Vi spilte inn kassetter, selv om du som hadde sunget i kor nektet å synge. Du overtalte bestemor til å være med, og vi sang av hjertens fryd. Det var nok ikke så pent, for du lo masse av oss. Jeg ble aldri med i noe kor.

I skuffen under kassettspilleren hadde du kamferdrops og i skapet på kjøkkenet stod det alltid en eske honnikorn. Mest til meg, kanskje, men kanskje ikke helt likevel. Du elsket sukker. Jeg kan ikke forestille meg noen som ville puttet flere sukkerbiter oppi appelsinen sin som deg. Jeg tenker ofte på deg om vinteren.

Vi satt mye rundt kjøkkenbordet. Vi løste kryssord sammen. Bestemor med sitt blad og du med ditt. Av og til fikk jeg hjelpe til, mens andre ganger satt jeg med mitt eget. Kryssordbladet Lurifaks. Jeg hadde nok ikke memorert ord som Po, Fe og Aber uten dere.

Vi fylte ut lottokuponger. Meg og deg, og meg og Bestemor. Det var en konkurranse i seg selv. – Men tippekupongen sparte du til min eldste bror. Dere som kunne litt om fotball. Jeg lærte meg litt etter hvert, men tippet aldri med deg.

Og til jul lagde vi potetmelspletter. Spiste deig, stekte, satte frem, lot de smelte på tunga. Er det et eneste slag jeg har lyst til å lage til jul, er det potetmelspletter. – Men jeg gjør det aldri. Det var ikke så godt som vi gjerne skulle ha det til å være, når sant skal sies. Verdien av å lage disse sammen var større enn smaken.

Av og til la du puslespill på spisebordet i storstua. Snart la jeg mine egne.

Mest av alt spilte vi kort. Du, jeg og Bestemor. Ofte mamma og pappa også. Vi spilte knokpoker til blodet silte, og Mattis til noen ble kronet og taperen måtte ta med seg Mattis hjem. Han lå som en mare over deg, tok all plass i senga og var en pest og plage. Kanskje verst av alt var denne lysende krona taperen måtte ta på seg. Da var det liksom ingen tvil. Du hadde tapt tre ganger på rad.

I et bittelite rom innenfor storstua, den isende kalde, men fine stua med bøkene, fotoalbumene og den utstoppede ørnen, lå kontoret ditt. Det hemmelige tilfluktsstedet ditt jeg aldri fikk lov til å være alene i. Kontoret med den gode lukten av pipetobakk.

Etter at du døde gikk jeg inn på kontoret ditt.

Jeg tok med meg et lite treetui. Den lukter fremdeles av pipetobakk.

For da jeg var liten røkte du pipe. Senere røkte du mentolsigaretter. Jeg foretrakk pipelukten. Plutselig en dag sluttet du å røyke. Du var sta som et esel. Du bare sluttet.

Akkurat som du bare begynte å ha bart. En stor, stri, hvit bart som du gredde og stusset. Slik fikk du ikke så stor overleppe, mente du. Bart er bart, selv om den var ganske fin, men ikke så fin som håret ditt. Håret ditt lå alltid fint dandert. Jeg skjønner ikke hvordan du fikk det til.

Og vi var ute. Vi beundret floksbuskene, rosebuskene og de andre blomstene i bedet. Vi plukket forglemmegei ved bekken. Vi dro på utflukter til det nedlagte potetkokeriet, kikket etter etterlatte skatter i smia og trasket rundt i Bjerkaskogen. Vi gikk i eventyrskogen i Hylloran og opp til Knoken.

Dere bodde på gården mamma og pappa drev, og selv om du sikkert var uenig i mangt, husker jeg ingenting av det. Oppe på låven bodde alle svalene. År etter år etter kom de tilbake, du stod med kikkert og fulgte med.

Du var så glad i fugler at yngstedattera di i Amerika kjøpte et fugleveggur til deg. Hver eneste time sang en fugl. Den hang på veggen på litjstua. Bestemor holdt på å bli gal av den, men du lo like godt hver time.

Fugler og hunder. Du snakket mye om gamlehunden din, og da jeg ble tenåring skaffet du deg en ny hund. Bestemor var nok ikke like begeistret, men du var helt oppslukt. Hunden var både gneldrete og temmelig uoppdragen, men det var stadig din lille øyensten.

En morgen da pappa var på jobb og mamma var i fjøset forsov jeg meg. Jeg kom meg ikke opp i tide, og løp med gråt i halsen til deg og Bestemor. Jeg kom for sent til skolen og det var helt forferdelig. Helt, helt forferdelig. Jeg kjenner det i magen enda. Du svingte ut bobla og kjørte meg avgårde. Du sa de riktige tingene selv om du lo litt av meg. Da var du veldig god å ha. Da også.

Og du erta meg hele tiden. Ikke erta-erta, selvsagt, men terget. Hele tiden. Særlig som fjortenåring. Ble jeg sur hadde du uansett den riktige medisinen. Du tok frem Maskå. Dro hånden over ansiktet og ble vekselsvis strålende blid, olm, måpende eller fikk steinansikt. Vi hadde stirrekonkurranser i evigheter. Det funket alltid som gull.

Du tok også sjansen på å bli med meg til byen da jeg var tenåring. Du skulle kjøpe deg dongeribukser. Det var på tide, du nærmet deg tross alt åtti. Hadde du levd i dag ville du oppdatert statusen din på Facebook. Vi dro til Futura og senere ned til byen. Hilste på Klippfiskkjerringa og spiste på Nordmørskafeen. Busset frem og tilbake. Du med nye dongeribukser, jeg med tannregulering. Mest av alt lo vi.

Det er så mange minner, Bestefar. Det er så mye jeg husker, og så mye jeg setter pris på. Da som nå. Jeg har ikke skrevet noe om alle postkortene vi så på, igjen og igjen. Alle bildene vi aldri ble lei av å se på. Alle historiene fra gamle dager. Min fascinasjon over deg og din store søskenflokk. Om krigen som splittet dere, om tvillingsøstra di som døde så altfor ung. Om dine andre søstre som aldri rakk å bli voksne. Om brødrene dine som emigrerte, og om han som overtok farsgården.

Men mest av alt husker jeg Ingrid. Papirdukken Ingrid som vi aldri sluttet å ha som vår greie. Ingrid som var FN-ambassadør og jobbet for Røde Kors. Hun som reiste verden rundt og kjempet for fred, miljø og rettferdighet. Hvordan hun først dukket opp er uvisst, og hvordan vi greide å spinne videre på dette i all evighet er nesten ikke til å tro. Papirdukken ble nok raskt ødelagt eller kanskje forlagt blant aviser og blader. Hun forsvant, og du måtte dikte henne inn i en annen verden. Og Ingrid skrev brev. Brev til Bestefar og postkort til meg. Hun fortalte om sine opplevelser og minte oss på viktigheten av å være engasjerte. En dag sendte hun en liten kjole til Bestefar. En bitteliten, håndsydd kjole av rød filt med gullborder.

Kjære Bestefar. Etter at du døde ryddet vi på kontoret ditt. Der fant vi kjolen til Ingrid. Pent lagt i et lite treetui som luktet pipetobakk.

Da du døde var jeg gravid med Gabriel. To år senere ble jeg mamma til tvillinger, akkurat som du selv var tvilling. Jeg tenker mye på akkurat det. Akkurat som at jeg vet, om det virkelig finnes et liv etter døden, at du er en like god Oldefar for mine døtre, som du var som Bestefar for meg.