det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Helt siden Groskro våren 2014 tipset Bokblogglandia om denne boken, har jeg tenkt på å lese den. En etter en fulgte andre bokbloggere etter, alle tåretørkende i begeistring. Boken havnet etter hvert på Bokbloggerprisens langliste, og jeg takker gudene (også kalt bokbloggerne) for å ha nominert den.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Nynorsk. Utgitt i 2014.

Jeg selv var jo for treg. Jeg fikk aldri somlet meg til å lese den i tide. Faktisk fikk den så mange stemmer at den også havnet på kortlisten.

I april arrangeres samlesing. Heldigvis klarte jeg ikke vente så lenge. Nå har jeg en god grunn til å lese den enda en gang.

For boka er like god som jeg turte håpe på.  For en gangs skyld innfridde forventningene. Jeg har ingen innvendinger. Ikke et fnugg. Den er rett og slett SÅ god.

Dette er Jennys fortelling til Solrun. Fra lillesøster til storesøster. Søster Sol og Søster Måne.

Etter at moren brått dør, står de to søstrene igjen. Alene. Pappa fins nesten bare på fotografier. I nabohuset bor Olvar, deres blinde og skrøpelige bestefar. Han er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Det er bare Jenny og Solrun igjen.

Det var i alle fall slik det skulle vært.

For Solrun er ikke tilstede. Ikke egentlig. Plutselig kommer hun hjem og like plutselig forsvinner hun. Ofte, selv om hun vandrer omkring i huset, er hun ikke der. Solrun er narkoman.

Narkoman.

Storesøster Solrun, Søster Sol, er narkoman. Hun som skulle passet på, gitt omsorg, tatt vanskelige avgjørelser, bistått og hjulpet til. Kanskje ikke hele tiden, men i hvert fall av og til. Om så bare en, eneste gang.

Du lova 

Vi sto der og heldt rundt kvarandre. Det var så lenge sidan sist. 

Du skulle være storesøster for meg igjen.

Men det skjer ikke. Jenny vet aldri hvor hun har henne. Jenny er alene. Alene med alt ansvaret, alle sorgene, alle problemene og alt savnet. - Savnet etter en ikke tilstedeværende far, en død mor og en søster som lever for rusen. Savn etter å kunne prioritere seg selv. Savn etter trygghet, omsorg og støtte.

For Jenny er alene. Hun studerer, men klarer aldri helt å konsentrere seg. Og ingen må vite. Ingen må vite hvordan det egentlig står til. Dermed kan hun heller ikke ha venninner i sitt liv. I hvert fall ingen kjæreste. Hun har ingenting å tilby, for all energi går til søsteren.

Hun setter sitt eget liv på vent. Hele tiden i frykt, mest av alt for nye skuffelser.

Men eg hadde gløymt deg. 

Eg hadde leika meg. 

I desse minutta hadde eg ikkje tanke for deg. 

For kor du var. Korleis det skulle gå med deg. 

I desse augeblikka var ikkje du ein del av livet mitt. Eg var berre meg. 

Eg gløymde deg på grunn av ein ball. Eg pakka sekken og sykla heim før siste forelesinga. 

Snakka ikkje til nokon.

Historien fortelles uten store ord. Det er poetisk i all enkelthet. Marit Kaldhol lykkes i å fremkalle en stemning som gjør deg vemodig. - Det er ikke til å unngå. Livskrisen i seg selv er åpenbar, men det sterkeste er alle disse følelsene man ikke helt tør å snakke om. De man knapt nok tør tenke. Jenny famler seg frem i savnets labyrinter med en sårhet som er skapt til å gi deg klump i magen.

Hun smitter deg med sin stille fortvilelse. Maktesløsheten. Sorgen over det som skulle ha vært, men som aldri ble. Savn over det som var som aldri kan gjenskapes. Det var ikke slik det skulle gå.

De skulle fortsatt gått hånd i hånd, de to. 

Søster Sol og Søster Måne.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: Veldig mange bokbloggere har skrevet om boken. Spesielt vil jeg anbefale (Mari– Flukten fra virkeligheten) sitt innlegg. Øvrige omtaler kan leses hos (Anita) (Beathe) (FrøkenFlink) (Groskro) (Ingalill) (Kleppanrova) (Lena) (MedBokOgPalett) (Rose-Marie) (Silje) (Tine) og (Tone).