Sommer, av Amalie Skram

I 1899 utga Amalie Skram novellesamlingen Sommer. Denne inneholder seks noveller om ulykkelige ekteskap og befriende død. Det finnes ikke lenger noen glede, kjærligheten er tapt og kun tanken om døden kan fremkalle forventning og lykke.

Sommer, noveller, 1898

• Sommer
• Memento mori
• Glæde
• Post festum
• Det røde Gardin
• En Rose

Tidligere har jeg skrevet innlegg om Den røde gardin, trolig den i samlingen som er mest kjent. Novellen viser en formidabel bruk av symbolikk, noe som også anvendes med bravur i samlingens siste novelle. Det røde med dens erotikk, sterke livsbejaende emosjoner, som stadig forsøkes bleknet. Rosen, med den blendende skjønnhet og stikkende torner.

Samtlige av novellene fortelles kun fra den ene parts synsvinkel. Vi får antydninger til hva den andre ektefellen føler, men kan aldri helt vite. Akkurat som den ene aldri helt kan vite. Det er oppbruddstider, kjærligheten har bleknet, om den i det hele tatt noen sinne har vært til stede. Begge parter lenger etter andre, etter noe annet. En søken etter lykke som fører begge både til andre, eller i verste fall inn i døden.

Amalie Skram suger oss rett inn i fortvilelsen, desperasjonen og ydmykelsen. Vi er der, og vi er der akkurat når det skjer.

Og selv om historiene fortelles gjennom kun den ene ektefelles, fatter vi sympati for begge parter. Begge er skyldige i forsømmelsen av ektepakten, og begge har gjort eller gjør forsøk på å redde samlivet. Av og til er det rett og slett ikke nok. Noen ganger er det ikke lenger noe mer å reparere. Selv viljen og ønsket er borte.

Parallelt med novelleskrivingen slet hun markant i sitt eget ekteskap. I disse årene gikk hun inn og ut av sinnssykehus. I tillegg til sine egne mentale problemer, slet også hennes voldsomme sjalusi ytterligere på familielivet. I 1899, samme år som utgivelsen av novellesamlingen Sommer, tok hun og hennes mann, Erik Skram, ut seperasjon og flyttet fra hverandre. Datteren ble boende sammen med sin mor.

Amalie Skram produserte lite etter dette. De siste årene av hennes liv ble dominert av lengre sykdomsperiosder, både av fysisk og psykisk art. Sommer er således ett av hennes siste verker. I 1905 ble forfatteren, samfunnsdebattanten og mennesket Amalie Skram funnet død. 

Kanskje med et smil om munnen, fylt av fred og glede.

- Sommer

Tittelnovellen er den nest lengste i samlingen. Vi møter en mann som ferierer utenfor ekteskapets fire vegger. I flere betydninger. Han mottar et telegram som informerer han kort om at hans «kone er meget syk». Under påskudd av å måtte reise bort for å arbeide, forlater han sommerstedet og den unge kvinnen han har tilbrakt den senere tiden med. På vei hjem kjenner han seg oppgitt over den korte beskjeden, og at han ikke en gang er bedt om å komme. Han gjør regnskap med sitt ekteskap, og finner at det aldri har fungert. At han aldri har elsket, men elsker følelsen av forelskelse, og at han derfor aldri har maktet å binde seg følelsesmessig til noen. Hans kone har alltid gjort alt godt, mens han selv har reagert med ondskap og hån. Likevel føler han ingen anger, det er bare slik det har vært og har blitt. 

Fremme i huset finner han et brev hans kone har påbegynt. Det er stilet til ham, hennes ektemann. Hun roser ham for hans godhet. Hun forteller ham hvor umåtelig takknemlig hun er for alle hans tegn til varme og kjærlighet. Samtidig føler hun vemod over hans problemer med å elske og vise følelser. Hun tilgir ham for alt. Mannen fylles med ømhet og anger, og går inn til hennes værelse. Der ligger hun, hans kone. Død.

- Memento mori

Husk du skal dø. Ingenting lever evig. Ei heller kjærligheten. Når forholdet går i stykker, reagerer hun med panikkpreget sorg og savn over å miste sin elskede mann. Hun, som trodde hun skulle nyte ensomheten. Etter en tid møtes de to tilfeldig på et apotek. Hun kaster seg rundt halsen hans og bedyrer sin kjærlighet. Han skyver henne fra seg. Kald. 

Jeg er ikke lenger din, jeg er som død for deg, sier han og forlater henne. For evig tid.

- Glede

En hjertesyk kvinne overlever nok et anfall. Hun reagerer nærmest med skuffelse, for i døden kan hun endelig slippe sin ektemann. Unnslippe ham hun ikke elsker, og gjenforenes med hennes tapte kjærlighet. «Den eneste, den elskede, den savnede, den begråtte». 

Det er likevel motstridende følelser. Angsten for at det likevel ikke finnes noe etter døden, er stadig til stede. Hun er da ikke religiøs. Hva om det intet annet er? Men døden kommer. Og med døden, hennes elskede. Og med hennes elskede, kommer gleden.

- Post festum

Den lengste novellen er også den mest pikante. Novellen åpner med to kvinner som snakker om den enes søster som er blitt med barn etter et tilfeldig forhold. For å redde verdigheten, må de to gifte seg, sier de. Det er ingen vei tilbake. Han må ta sitt ansvar, de må begge la fornuften seire.

Selv har denne eldre søsteren problemer i sitt eget ekteskap. Mannen er stadig ute, men gir ikke beskjed hvor han er, ei heller når han kommer tilbake. Hun venter og venter, engstelig og sjalu. En beiler kommer på døren og bedyrer sin kjærlighet, og tilbyr henne sin hånd om hun ikke lenger ønsker å være med sin mann. Hun avviser ham. Når mannen endelig kommer hjem, nærmest overfaller hun ham med sin kjærlighet. Sammen drar de ut i selskap, hvor hun gir uttrykk for å atter forelske seg i ham. Han tar imot, men akter ikke å gi noe tilbake. Etter festen setter hans seg ned for å forfatte et brev til sin kjæreste. Han sovner underveis, og når hun går inn til ham oppdager hun brevet og begynner å lese. Hun fortviler, men har stadig denne beileren i bakhånd. Hun skal ikke la seg knuses, hun har ham som en mulighet. 

Neste dag kommer atter hennes venninne på besøk, og røper med sensasjonsmettet lystighet at de i all denne tiden har tatt feil: Det er kvinnens frier som er hennes søsters barns rette far. Kvinnen knuses. Endelig og fullstendig.

- Den røde gardin

En ung kvinne kjøper nye gardiner til sitt hjem. Hun tviler i starten, men klarer ikke la være. Likevel makter hun ikke å finne et passende sted til gardinene. Fargen er for sterk og for dominerende. Lyset skinner igjennom og rommene bader i rødt. Hun henger opp, men mannen krever at de tas ned. Igjen og igjen. Etter gjentatte forsøk, gir hun opp, slenger den over kakkelovnen og i samme stund siver likstanken ut av gardinen.

Uten at forfatteren forteller det med rene ord, er tolkningen til et ulykkelig ekteskap ikke til å unngå. Den røde gardinen symboliserer kvinnens brede spekter av følelser, selve livsgleden. For hver gang hun tvinges til å ta ned gardinen, eller til å sy den om, forsvinner også hun, litt etter litt. Hun lever, han dreper. Gardinene passer aldri helt inn. De blir for markante, for tydelige. Akkurat som mannen mener hun tar for stor plass. Det kan rett og slett ikke aksepteres.

- En rose

En mann ligger og vet han snart skal dø. Hans kone har stelt for ham i lange tider, men ingen er lykkelige. Hun lengter etter sitt eget liv. Han er gått lei av henne. Tidvis lengter de begge etter at han skal dø, for først i døden kan de slippe hverandre, først i døden kan ekteskapet oppløses. Han forguder sin datter, men ynder stadig å se på henne som sin lille jente. Nå, som snart voksen, er hun blitt for lik sin mor.

En natt våkner han og en stor rose åpenbarer seg for ham. En rose full av menneskesjeler. Da han strekker seg mot den, dør han. Kanskje forsøker han med dette også å nærme seg sin familie, økt forståelse, på godt og vondt. Han dør med et smil, full av fred.

Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denneartikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av hennes romaner og noveller.

Kilde: Bildet er hentet fra Gyldendals utgivelse av Erik og Amalie Skrams brevveksling: "Elskede Amalie". - Den må selvsagt også leses. Novellesamlingen som her er omtalt ble lånt fra biblioteket.

Bonus: Hele novellesamlingen finnes digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettside (direktelink)