I 1899 utga Amalie Skram
novellesamlingen Sommer. Denne inneholder seks noveller om ulykkelige ekteskap
og befriende død. Det finnes ikke lenger noen glede, kjærligheten er tapt og
kun tanken om døden kan fremkalle forventning og lykke.
Sommer, noveller, 1898
- Sommer
- Memento mori
- Glæde
- Post festum
- Det røde Gardin
- En Rose
Tidligere har jeg skrevet
innlegg om Den røde gardin, trolig den i samlingen som er mest kjent. Novellen
viser en formidabel bruk av symbolikk, noe som også anvendes med bravur i
samlingens siste novelle. Det røde med dens erotikk, sterke livsbejaende
emosjoner, som stadig forsøkes bleknet. Rosen, med den blendende skjønnhet og
stikkende torner.
Samtlige av novellene
fortelles kun fra den ene parts synsvinkel. Vi får antydninger til hva den
andre ektefellen føler, men kan aldri helt vite. Akkurat som den ene aldri helt
kan vite. Det er oppbruddstider, kjærligheten har bleknet, om den i det hele
tatt noen sinne har vært til stede. Begge parter lenger etter andre, etter noe
annet. En søken etter lykke som fører begge både til andre, eller i verste fall
inn i døden.
Amalie Skram suger oss rett inn i fortvilelsen, desperasjonen og ydmykelsen. Vi er der, og vi er der akkurat når det skjer.
Og selv om historiene
fortelles gjennom kun den ene ektefelles, fatter vi sympati for begge parter.
Begge er skyldige i forsømmelsen av ektepakten, og begge har gjort eller gjør
forsøk på å redde samlivet. Av og til er det rett og slett ikke nok. Noen
ganger er det ikke lenger noe mer å reparere. Selv viljen og ønsket er borte.
Parallelt med
novelleskrivingen slet hun markant i sitt eget ekteskap. I disse årene gikk hun
inn og ut av sinnssykehus. I tillegg til sine egne mentale problemer, slet også
hennes voldsomme sjalusi ytterligere på familielivet. I 1899, samme år som
utgivelsen av novellesamlingen Sommer, tok hun og hennes mann, Erik Skram, ut
seperasjon og flyttet fra hverandre. Datteren ble boende sammen med sin mor.
Amalie Skram produserte
lite etter dette. De siste årene av hennes liv ble dominert av lengre
sykdomsperiosder, både av fysisk og psykisk art. Sommer er således ett av
hennes siste verker. I 1905 ble forfatteren, samfunnsdebattanten og mennesket
Amalie Skram funnet død.
Kanskje med et smil om munnen, fylt av fred og
glede.
- Sommer
Tittelnovellen er den nest
lengste i samlingen. Vi møter en mann som ferierer utenfor ekteskapets fire
vegger. I flere betydninger. Han mottar et telegram som informerer han kort om
at hans «kone er meget syk». Under påskudd av å måtte reise bort for å arbeide,
forlater han sommerstedet og den unge kvinnen han har tilbrakt den senere tiden
med. På vei hjem kjenner han seg oppgitt over den korte beskjeden, og at han
ikke en gang er bedt om å komme. Han gjør regnskap med sitt ekteskap, og finner
at det aldri har fungert. At han aldri har elsket, men elsker følelsen av
forelskelse, og at han derfor aldri har maktet å binde seg følelsesmessig til
noen. Hans kone har alltid gjort alt godt, mens han selv har reagert med
ondskap og hån. Likevel føler han ingen anger, det er bare slik det har vært og
har blitt.
Fremme i huset finner han et brev hans kone har påbegynt. Det er
stilet til ham, hennes ektemann. Hun roser ham for hans godhet. Hun forteller
ham hvor umåtelig takknemlig hun er for alle hans tegn til varme og kjærlighet.
Samtidig føler hun vemod over hans problemer med å elske og vise følelser. Hun
tilgir ham for alt. Mannen fylles med ømhet og anger, og går inn til hennes
værelse. Der ligger hun, hans kone. Død.
- Memento mori
Husk du skal dø. Ingenting
lever evig. Ei heller kjærligheten. Når forholdet går i stykker, reagerer hun
med panikkpreget sorg og savn over å miste sin elskede mann. Hun, som trodde
hun skulle nyte ensomheten. Etter en tid møtes de to tilfeldig på et apotek.
Hun kaster seg rundt halsen hans og bedyrer sin kjærlighet. Han skyver henne
fra seg. Kald.
Jeg er ikke lenger din, jeg er som død for deg, sier han og
forlater henne. For evig tid.
- Glede
En hjertesyk kvinne
overlever nok et anfall. Hun reagerer nærmest med skuffelse, for i døden kan
hun endelig slippe sin ektemann. Unnslippe ham hun ikke elsker, og gjenforenes
med hennes tapte kjærlighet. «Den eneste, den elskede, den savnede, den
begråtte».
Det er likevel motstridende følelser. Angsten for at det likevel
ikke finnes noe etter døden, er stadig til stede. Hun er da ikke religiøs. Hva
om det intet annet er? Men døden kommer. Og med døden, hennes elskede. Og med
hennes elskede, kommer gleden.
- Post festum
Den lengste novellen er
også den mest pikante. Novellen åpner med to kvinner som snakker om den enes
søster som er blitt med barn etter et tilfeldig forhold. For å redde
verdigheten, må de to gifte seg, sier de. Det er ingen vei tilbake. Han må ta
sitt ansvar, de må begge la fornuften seire.
Selv har denne eldre
søsteren problemer i sitt eget ekteskap. Mannen er stadig ute, men gir ikke
beskjed hvor han er, ei heller når han kommer tilbake. Hun venter og venter,
engstelig og sjalu. En beiler kommer på døren og bedyrer sin kjærlighet, og
tilbyr henne sin hånd om hun ikke lenger ønsker å være med sin mann. Hun
avviser ham. Når mannen endelig kommer hjem, nærmest overfaller hun ham med sin
kjærlighet. Sammen drar de ut i selskap, hvor hun gir uttrykk for å atter
forelske seg i ham. Han tar imot, men akter ikke å gi noe tilbake. Etter festen
setter hans seg ned for å forfatte et brev til sin kjæreste. Han sovner
underveis, og når hun går inn til ham oppdager hun brevet og begynner å lese.
Hun fortviler, men har stadig denne beileren i bakhånd. Hun skal ikke la seg
knuses, hun har ham som en mulighet.
Neste dag kommer atter hennes venninne på
besøk, og røper med sensasjonsmettet lystighet at de i all denne tiden har tatt
feil: Det er kvinnens frier som er hennes søsters barns rette far. Kvinnen
knuses. Endelig og fullstendig.
- Den røde gardin
En ung kvinne kjøper nye
gardiner til sitt hjem. Hun tviler i starten, men klarer ikke la være. Likevel
makter hun ikke å finne et passende sted til gardinene. Fargen er for sterk og
for dominerende. Lyset skinner igjennom og rommene bader i rødt. Hun henger
opp, men mannen krever at de tas ned. Igjen og igjen. Etter gjentatte forsøk,
gir hun opp, slenger den over kakkelovnen og i samme stund siver likstanken ut
av gardinen.
Uten at forfatteren
forteller det med rene ord, er tolkningen til et ulykkelig ekteskap ikke til å
unngå. Den røde gardinen symboliserer kvinnens brede spekter av følelser, selve
livsgleden. For hver gang hun tvinges til å ta ned gardinen, eller til å sy den
om, forsvinner også hun, litt etter litt. Hun lever, han dreper. Gardinene
passer aldri helt inn. De blir for markante, for tydelige. Akkurat som mannen
mener hun tar for stor plass. Det kan rett og slett ikke aksepteres.
- En rose
En mann ligger og vet han
snart skal dø. Hans kone har stelt for ham i lange tider, men ingen er
lykkelige. Hun lengter etter sitt eget liv. Han er gått lei av henne. Tidvis
lengter de begge etter at han skal dø, for først i døden kan de slippe
hverandre, først i døden kan ekteskapet oppløses. Han forguder sin datter, men
ynder stadig å se på henne som sin lille jente. Nå, som snart voksen, er hun
blitt for lik sin mor.
En natt våkner han og en
stor rose åpenbarer seg for ham. En rose full av menneskesjeler. Da han
strekker seg mot den, dør han. Kanskje forsøker han med dette også å nærme seg
sin familie, økt forståelse, på godt og vondt. Han dør med et smil, full av
fred.
Les også: Amalie Skrams
forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denneartikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av hennes romaner og
noveller.
Kilde: Bildet er hentet fra Gyldendals utgivelse av Erik og Amalie Skrams brevveksling: "Elskede Amalie". - Den må selvsagt også leses. Novellesamlingen som her er omtalt ble lånt fra biblioteket.
Bonus: Hele
novellesamlingen finnes digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettside
(direktelink)
3 kommentarer:
Jeg digger at du digger Amalie! Har helt oversett at hun har skrevet noveller, så disse må jeg nå absolutt ta en titt på. Du skriver så bra, så det er umulig å la være. Må bare skryte litt av at jeg skal se Hellemyrsfolket for andre gang i morgen, gleder meg som en unge :) God helg Eli!
Åh, Amalie! Jeg klarer ikke å lese noe om eller av henne uten å gråte. Så jeg forbinder Amalie Skram med tårer - men også med den forløsningen som det å gråte gir. For en dame og forfatter Amalie Skram var!
Karens Jul er pensumlesing - så jeg forbereder meg til å ha røde øyne etter endt lesing.
Tøft at du leser Skram! Jeg liker å lese det du skriver
Tine: Grååååådig misunnelig :) Kom over en slags biografi på biblioteket her forleden. Masse bilder og litt analyser av liv og romaner. Ser frem til å studere den nærmere!
Mellom Bokstablene: Elsker at du også liker'a!
Legg inn en kommentar