Tirpitz lå i Kåfjorden i Alta fra høsten 1943 og det enorme krigsskipet ble
gjentatte ganger forsøkt bombet. 16. oktober 1944 ble skipet slept til Håkøya
utenfor Tromsø, for å utføre de nødvendige reparasjoner. Under en måned senere
lykkes de britiske bombeflyene omsider å eliminere faren skipet representerte.
12.november i år var det 70 år siden Tirpitz ble senket.
Nesten tusen menn døde. Noen færre overlevde. For mange var det en verre
skjebne enn døden.
Her lå Tirpitz, av
Ingrid Storholmen
Roman. Utgitt høsten 2014.
Forfatter Ingrid Storholmen (1976) har et spesielt minne
fra oppveksten. Hver gang de passerte Fættefjorden, sa de voksne alltid «Her lå
Tirpitz». Litt høytidelige, litt fryktsomme, litt bitre. Mest alvorlige. Som
voksen har hun samlet fortellinger fra barndommen, utført en betydelig mengde
research og intervjuet utallige krigsveteraner, tidsvitner og etterlatte, alt
med ett mål:
Å la marinegastene fortelle deres historie.
En slags oppreising, et forsøk på å skape forståelse, en
forsoning, men mest av alt: en innstendig bønn om at dette ikke må skje igjen.
Det kan ikke skje igjen. Det vil bety slutten på alt. På alle.
Og en krig er aldri bare bomber og granater, ordre og pliktig
utførelse. En krig er full av soldater og deres pårørende, ofre og overgripere.
Full av de som må forlate, og de som er forlatt.
Tysklands største flåtebase under krigen lå i
Altafjorden. Blant de tyske krigsskipene vant vi Tirpitz, ett av verdens
største og mektigste slagskip. Plasseringen var åpenbar: Her kunne man enkelt hindre
forsyninger fra vest til russerne, og dermed også lettere kontrollere krigen på
østfronten.
Churchill uttalte at en ødeleggelse av dette skipet ville
være sjøkrigens største bedrift. Så ble også skipet stadig forsøkt skadet, både
av britiske og russiske kampfly.
Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman
helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv
utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og
holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.
- Det tok bare litt tid før jeg fikk alt til å gå opp.
Første halvdel var en liten kamp å komme igjennom. Jeg følte ingen nærhet til
personene, og jeg klarte ikke helt å la meg blende av historien. Det ble for
konstruert, for dagbokaktig, selv om man ikke kunne skrive noe slikt i sine
dagbøker. Frykten for mytterianklager ville være for stor.
Bare litt til, forsøk litt til, sa jeg til meg selv.
Resten av boken leste jeg i ett strekk. Som ved et
trylleslag koblet jeg alle fortellingene sammen og maktet å bli kjent med
personene. Kanskje ikke alle, men enkelte skjebner festet seg og vil fortsette
å være der i lang tid. Både på godt og vondt.
Peter | Far, hvorfor lærte du meg ikke å svømme?
For det er mange personer forfatteren lar oss møte.
Kanskje tretti, kanskje enda flere. Alle oppdiktede, men alle med et snev av
sannhet. Den hatske Carl, jentefuten Gottfried, overklassegutten Kaspar,
ungfolen Uwe og tapre Berit. Det er så mange flere, så fryktelig mange. Det er
soldater, det er overordnede, det er koner som lengter, norske jenter som
forelsker seg, og det er forlatte barn.
Og kanskje den stemmen som festet seg kraftigst: Bjarne.
Hans forsiktige stemme som gjør slikt inntrykk. Bjarne, som var med i båten som
reddet flere av de forliste da Tirpitz ble senket. Han som reddet så mange, men
ikke mange nok.
Det er alle disse menneskene som selv får fortelle denne
historien. Deres historie. Deres tanker. Deres lengsler, frykt, ensomhet og
desperasjon. Vi er der når han drukner sin hjemlengsel. Vi er der når hun
gråter over matmangel. Når han skuler bort på tyskerne. Når de legger kabal
fordi det intet annet er å gjøre. Akkurat hva som skjedde i krigen ytre sett er
aldri i fokus. Sted og dato er gjerne litt diffust. Men menneskenes følelser,
tanker og engasjement fører oss rett inn i krigens dager, rett inn til skipet,
rett opp i hengekøya. Vi dukker inn i de forskjelliges sinn og syke. Ingen ting
annet er viktig.
Et trettitalls personer forteller. Noen mye, gjennom hele
boken. Andre kanskje bare en gang.
Skjebnen kan ingen forutse. Kanskje lever
man til man er hundre år. Kanskje man sprenges i stykker i neste sekund. Av og
til bare forsvinner stemmen. Uvissheten er det verste.
Selv i bokform.
Setningene, fortellingene, er konsekvent knappe. Det er
rett på, helst uten noe filter eller med varsomhet. Det oppleves som ærlig og
unikt. Litterært sett har jeg lest mye jeg oppfatter som bedre kvalitetsmessig,
men det hele er nøye gjennomført og de ulike stemmene er nødvendig nyanserte. Jeg
lar meg fengsle.
Ytterligere vellykket er også forfatterens grep med å vie
sider fulle av rene utsagn. Korte replikker, av og til replikkutvekslinger,
uten avsender. Det forekommer meg å nærmest forsvinne rett inn i et
multimediasenter. Det er noe ekstra der, noe uventet rørende og virkelighetsnært.
Alle stemmene og alle replikkene er igjen delt inn i tre
deler, alt i kronologisk rekkefølge. I begynnelsen møter vi ungguttene og deres
familier før mønstringen. Den midtre og største delen er mens soldatene er til
sjøs. Først stoltheten, troen på at de er med på noe stort og viktig. At de,
nettopp de, er på verdens største og mektigste skip. Deretter kjedsomheten,
ensomheten, savnet etter alt og alle der hjemme. Erkjennelsen av at det
viktigste i tilværelsen er brev hjemmefra. Frustrasjon over det inaktive livet,
all ventingen. Deretter all frykten for å dø. Frykten for å vite at alt er
bortkastet, at alt er tapt. Krigen. Familien. Livet.
Den tredje delen var jeg ikke forberedt på. Ikke mentalt.
Alle skjebnene gikk rett inn i hjertet.
Kvinnene som levde i sin egen krig mens mennene var ute
på sjøen. Ingen av disse fikk noen fortjenestemedalje eller honnør. I stedet
fikk de hjem en mann, en far, en sønn de ikke kjente igjen. Menn som resten av
sine liv måtte leve med skyldfølelse, skam og evig angst.
Alle disse norske kvinnene, hvis eneste forbrytelse var å
forelske seg i fienden. Vissheten om at ens barn finnes et sted i Norge.
Ubehaget ved å vite at barnet umulig kan ha hatt det enkelt i oppveksten.
Savnet etter en norsk kjæreste man må holde skjult for sin kone. En kone som
ikke lenger er hva hun var.
All denne lengselen etter å møte andre overlevende.
Snakke om tiden de hadde sammen, fordi ingen andre forstår. Dragningen mot
Norge, gjenoppleve stedene. Kanskje til og med menneskene. Og kanskje nå med
sin kone, for å forsøke å komme nærmere hverandre. Få det til å fungere.
Og det mest essensielle av alt. Fortvilelsen. Skammen.
Skammen over å ha vært en del av Hitlers regelrette ondskap satt i system. Uten
alle disse tjenerne, uten dem, ville det ikke vært mulig å gjennomføre.
De gjorde ingenting galt. De drepte ingen. De var bare
unge gutter som utførte sine ordre. Likevel var de skyldige.
Akkurat som Bjarne, den unge nordmannen som resten av
sitt liv aldri klarte å glemme de han ikke kunne redde.
Kilde:
Leseeksemplar.
Se også: I Kåfjord
finnes (Tirpitz Museum). Et lite hus fylt av bilder og minner fra skipet og
nærområdet under 2. verdenskrig. Jeg var der selv i 2011.
10 kommentarer:
Ja, her er vi visst enige alle som leser boka . Dette var dyktig gjort! Takk for at du linket til mitt innlegg.
Å, jeg blir så glad når også du liker denne fine boka.:) God og aktuell kandidat til BB-prisen ikke sant? takk for linking.:)
Hei! Jeg har vært litt forsiktig med å lese omtalene av denne rundt omkring- den ligger klar til lesing. Likevel MÅTTE jeg skumme meg gjennom dette innlegget, og jeg kan bare si at du har gjort meg enda mer nysgjerrig :o)
Absolutt kandidat til Bokbloggerprisen, ja. Ekstra spent på nominasjonene/langlisten denne gang, nå har det kommet en god del gull, syns jeg.
Berit: Alltid redd for å røpe for mye, men for all del... utfallet er vel ikke så overraskende. Håper du liker den like godt som meg!
Fin omtale - interessant bok ja, har nylig lest den og blogget om den. Aktuell i disse dager. Og den dokumentariske filmen som ble vist nylig på NRK av senkingen av skipet for 70 år siden, var også meget interessant.
Har den i ventebunken og den skal selvfølgelig leses, men den får bare vente på tur for det er mange bøker som skal leses. Mangler ikke lesestoff:) Men syns den boka virker spennende, så håper det er noe å glede seg til:)
Randi: Antar den ligger ute på nett-tv, så satser på å få sett den i løpet av helgen :)
Ina: Skulle ønske jeg var like strukturert som deg. Jeg MÅ lese etter humør, hvis ikke leser jeg som en snegle. Det blir en kamp. - Som nå, da jeg trengte en pause fra selvpålagt regel om å lese norske nyutgivelser, holder jeg på med en som er gitt ut for flere år siden. En jeg leser kun for underholdningens skyld. En jeg ikke har ambisjoner om å skrive 10 A4-siders omtale av :)
Høres ut som en bok jeg burde skrive opp på en ønskeliste.
Nydelig omtale! Måtte sette meg på ventelisten på denne, trodde jeg hadde gjort det tidligere, men nei. Har kjørt mange ganger forbi Kåfjord, og da også hørt om Tirpitz, men jeg har enda ikke greid å karre meg på museeumet. Det må jeg prøve å få til kanskje neste sommer. Skal absolutt få lest denne boken, håper jeg bare får den i hus før nomineringen, siden den høres ut som en sterk kandidat:)
Filmen ligger på nett til 2017, Eli. Jeg tok den heldigvis opp også. (Linket til din omtale - interessant å ha flere bloggeres synspunkter))
Legg inn en kommentar