Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen

Tirpitz lå i Kåfjorden i Alta fra høsten 1943 og det enorme krigsskipet ble gjentatte ganger forsøkt bombet. 16. oktober 1944 ble skipet slept til Håkøya utenfor Tromsø, for å utføre de nødvendige reparasjoner. Under en måned senere lykkes de britiske bombeflyene omsider å eliminere faren skipet representerte.

12.november i år var det 70 år siden Tirpitz ble senket. Nesten tusen menn døde. Noen færre overlevde. For mange var det en verre skjebne enn døden.

Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen

Roman. Utgitt høsten 2014.

Forfatter Ingrid Storholmen (1976) har et spesielt minne fra oppveksten. Hver gang de passerte Fættefjorden, sa de voksne alltid «Her lå Tirpitz». Litt høytidelige, litt fryktsomme, litt bitre. Mest alvorlige. Som voksen har hun samlet fortellinger fra barndommen, utført en betydelig mengde research og intervjuet utallige krigsveteraner, tidsvitner og etterlatte, alt med ett mål:

Å la marinegastene fortelle deres historie.

En slags oppreising, et forsøk på å skape forståelse, en forsoning, men mest av alt: en innstendig bønn om at dette ikke må skje igjen. Det kan ikke skje igjen. Det vil bety slutten på alt. På alle.

Og en krig er aldri bare bomber og granater, ordre og pliktig utførelse. En krig er full av soldater og deres pårørende, ofre og overgripere. Full av de som må forlate, og de som er forlatt.

Tysklands største flåtebase under krigen lå i Altafjorden. Blant de tyske krigsskipene vant vi Tirpitz, ett av verdens største og mektigste slagskip. Plasseringen var åpenbar: Her kunne man enkelt hindre forsyninger fra vest til russerne, og dermed også lettere kontrollere krigen på østfronten.

Churchill uttalte at en ødeleggelse av dette skipet ville være sjøkrigens største bedrift. Så ble også skipet stadig forsøkt skadet, både av britiske og russiske kampfly.

Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.

- Det tok bare litt tid før jeg fikk alt til å gå opp. Første halvdel var en liten kamp å komme igjennom. Jeg følte ingen nærhet til personene, og jeg klarte ikke helt å la meg blende av historien. Det ble for konstruert, for dagbokaktig, selv om man ikke kunne skrive noe slikt i sine dagbøker. Frykten for mytterianklager ville være for stor.

Bare litt til, forsøk litt til, sa jeg til meg selv.

Resten av boken leste jeg i ett strekk. Som ved et trylleslag koblet jeg alle fortellingene sammen og maktet å bli kjent med personene. Kanskje ikke alle, men enkelte skjebner festet seg og vil fortsette å være der i lang tid. Både på godt og vondt.

Peter | Far, hvorfor lærte du meg ikke å svømme?

For det er mange personer forfatteren lar oss møte. Kanskje tretti, kanskje enda flere. Alle oppdiktede, men alle med et snev av sannhet. Den hatske Carl, jentefuten Gottfried, overklassegutten Kaspar, ungfolen Uwe og tapre Berit. Det er så mange flere, så fryktelig mange. Det er soldater, det er overordnede, det er koner som lengter, norske jenter som forelsker seg, og det er forlatte barn.

Og kanskje den stemmen som festet seg kraftigst: Bjarne. Hans forsiktige stemme som gjør slikt inntrykk. Bjarne, som var med i båten som reddet flere av de forliste da Tirpitz ble senket. Han som reddet så mange, men ikke mange nok.

Det er alle disse menneskene som selv får fortelle denne historien. Deres historie. Deres tanker. Deres lengsler, frykt, ensomhet og desperasjon. Vi er der når han drukner sin hjemlengsel. Vi er der når hun gråter over matmangel. Når han skuler bort på tyskerne. Når de legger kabal fordi det intet annet er å gjøre. Akkurat hva som skjedde i krigen ytre sett er aldri i fokus. Sted og dato er gjerne litt diffust. Men menneskenes følelser, tanker og engasjement fører oss rett inn i krigens dager, rett inn til skipet, rett opp i hengekøya. Vi dukker inn i de forskjelliges sinn og syke. Ingen ting annet er viktig.

Et trettitalls personer forteller. Noen mye, gjennom hele boken. Andre kanskje bare en gang. 

Skjebnen kan ingen forutse. Kanskje lever man til man er hundre år. Kanskje man sprenges i stykker i neste sekund. Av og til bare forsvinner stemmen. Uvissheten er det verste.

Selv i bokform.

Setningene, fortellingene, er konsekvent knappe. Det er rett på, helst uten noe filter eller med varsomhet. Det oppleves som ærlig og unikt. Litterært sett har jeg lest mye jeg oppfatter som bedre kvalitetsmessig, men det hele er nøye gjennomført og de ulike stemmene er nødvendig nyanserte. Jeg lar meg fengsle.

Ytterligere vellykket er også forfatterens grep med å vie sider fulle av rene utsagn. Korte replikker, av og til replikkutvekslinger, uten avsender. Det forekommer meg å nærmest forsvinne rett inn i et multimediasenter. Det er noe ekstra der, noe uventet rørende og virkelighetsnært.

Alle stemmene og alle replikkene er igjen delt inn i tre deler, alt i kronologisk rekkefølge. I begynnelsen møter vi ungguttene og deres familier før mønstringen. Den midtre og største delen er mens soldatene er til sjøs. Først stoltheten, troen på at de er med på noe stort og viktig. At de, nettopp de, er på verdens største og mektigste skip. Deretter kjedsomheten, ensomheten, savnet etter alt og alle der hjemme. Erkjennelsen av at det viktigste i tilværelsen er brev hjemmefra. Frustrasjon over det inaktive livet, all ventingen. Deretter all frykten for å dø. Frykten for å vite at alt er bortkastet, at alt er tapt. Krigen. Familien. Livet.

Den tredje delen var jeg ikke forberedt på. Ikke mentalt. Alle skjebnene gikk rett inn i hjertet.

Kvinnene som levde i sin egen krig mens mennene var ute på sjøen. Ingen av disse fikk noen fortjenestemedalje eller honnør. I stedet fikk de hjem en mann, en far, en sønn de ikke kjente igjen. Menn som resten av sine liv måtte leve med skyldfølelse, skam og evig angst.

Alle disse norske kvinnene, hvis eneste forbrytelse var å forelske seg i fienden. Vissheten om at ens barn finnes et sted i Norge. Ubehaget ved å vite at barnet umulig kan ha hatt det enkelt i oppveksten. Savnet etter en norsk kjæreste man må holde skjult for sin kone. En kone som ikke lenger er hva hun var.

All denne lengselen etter å møte andre overlevende. Snakke om tiden de hadde sammen, fordi ingen andre forstår. Dragningen mot Norge, gjenoppleve stedene. Kanskje til og med menneskene. Og kanskje nå med sin kone, for å forsøke å komme nærmere hverandre. Få det til å fungere.

Og det mest essensielle av alt. Fortvilelsen. Skammen. Skammen over å ha vært en del av Hitlers regelrette ondskap satt i system. Uten alle disse tjenerne, uten dem, ville det ikke vært mulig å gjennomføre.

De gjorde ingenting galt. De drepte ingen. De var bare unge gutter som utførte sine ordre. Likevel var de skyldige.

Akkurat som Bjarne, den unge nordmannen som resten av sitt liv aldri klarte å glemme de han ikke kunne redde.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Artemesias verden) (Reading-Randi) (Bok og palett) (Tones bokmerke)

Se også: I Kåfjord finnes (Tirpitz Museum). Et lite hus fylt av bilder og minner fra skipet og nærområdet under 2. verdenskrig. Jeg var der selv i 2011.