Frihetens vinder, av Lois Leveen

Barnepiken av Kathryn Stockett burde være kjent for de aller fleste. Alle har lest boken, og om mulig enda flere har sett filmen. Helst begge deler. Selv har jeg i det minste alle mulige planer om å gjøre begge deler i uoverskuelig framtid. Mens jeg venter på å få mer tid har jeg tilbrakt noen dager sammen med boken som omtales som Barnepiken hundre år tidligere. Jeg har lært meg Mary Bowser fra Richmond å kjenne.

Frihetens vinder, av Lois Leveen

Mary El blir født som kvinne med mørk hudfarge. Hennes foreldre er slaver, og dermed blir Mary født som slave. Datteren i huset, Bet van Lew, kjøper husslavene etter farens død og frigir dem like etter. Hun fatter tidlig interesse for lille Mary Els fotografiske hukommelse og intelligens, og hun sender Mary til en skole i Philadelphia. Moren velger å bli igjen i Richmond, Virginia, for å være nær sin mann, som slaver i en smie i samme by.

Mary gjør det meget bra på skolen, og engasjerer seg mer og mer politisk. Etter endt utdannelse velger hun reise tilbake til Virginia like før borgerkrigen bryter ut. Under dekke av å være husslave hos føderasjonspresidenten Davis, opererer hun som spion for Unionen. Dette i tett samarbeid med blant annet Bet van Lew, hennes tidligere eier. – Men hvor langt kan hun gå, og når vil hun bli oppdaget?

Mary Bowen har levd. Mary Bowen har i aller høyeste grad levd. Hun ble født som slave, ble frigitt, hun engasjerte seg, og hun gikk frivillig tilbake til slaveriet. Hun ofret seg selv for å redde andre. Leveen har hentet frem denne ukjente heltinnen og gitt henne den heder hun fortjener. Den fem hundre sider lange romanen er en imponerende samling faktiske hendelser, og gir leseren en økt kvalitetsmessig leseopplevelse. Denne boken er ikke bare underholdning. Man lærer noe.

Man kan ikke annet enn å beundre forfatteren for hennes evne til å knytte historisk viktige hendelser til den mer fiktive historien rundt den reelle hovedpersonen.

All informasjonen gjør boken alt annet enn spesielt lettlest. Dette er ikke en bok man skummer igjennom uten å grunne på enkelte partier, og erindre andre. Frihetens vinder tar opp mange interessante problemstillinger – Formodentlig vil lesere kunne ha glede av denne siden i ettertid. På en annen side er ikke språket like fantastisk. I all hovedsak er det muntlig, lette monologer blandet med tidvis tunge dialoger. Ofte rundes kapitlene av med klisjefylte blødmer som står i sterk kontrast med Marys monolog. Det blir både litt for lite og samtidig litt for mye av det gode. Jeg savner det helhetlige som binder alt sammen.

Det mest problematiske finner jeg likevel å være mangelen på lidenskap. Denne altomslukende lidenskapen, enten det gjelder kampen for avskaffelse av slaveri eller i kjærlighetens navn. Jeg finner ikke det rent emosjonelle hos romanens jeg-person. Jeg leser at hun føler, men jeg tror ikke på henne. Ikke helt.

Det er nettopp dette som gjør slike biografiromaner så brutalt sårbare. Uten nok fiksjon, uten de mest intense følelser, faller det litt igjennom. – Da kan man like gjerne lest en fagbok og vært mer komfortabel med vissheten om at dette er faktiske opplysninger. På en annen side, en skjønnlitterær bok om samme tema når ut til langt flere. – Og jeg har vel aldri lest en fagbok om den amerikanske borgerkrigen, har jeg vel…

Jeg er glad for å ha lest boken. Historien om Mary Bowser er viktig nok til å forsvare nesten 500 sider med noe ustadig språk og fattige, emosjonelle litterære jerngrep om leseren. Bokbloggerne Bokelskerinnen, Berit fra Bøker & Bokhyller og Anthrofashion er sterkt uenige med meg. Les omtalene deres også!

Jeg skulle gjerne vært mer begeistret, men boken blir for meg ikke mer enn en firer på terningen.

Jeg ble imponert, men aldri følelsesmessig engasjert. Jeg ble opplyst, men ikke oppløst i tårer.