Fortellingen i fiolinen, av Natasha Solomons

En ung jødisk kvinne flykter på tampen av 30-årene til England for å ta seg hyre som husholderske ved et gods. Hun forelsker seg i godsets arving, men savn og uvisse hindrer henne fullkommen lykke. – Det burde ikke være noen overraskelse for noen at jeg var særdeles skeptisk til denne romanen. Mine fordommer viste seg å gjøre boken urett. Fortellingen i fiolinen viste seg å være en nydelig historie med strålende gode beskrivelser og gjennomført bra språk. – Ja visst lot jeg meg forføre!

Fortellingen i fiolinen, av Natasha Solomons

Elise Landau er yngste barn i en velstående jødisk familie. Moren Anna er stjerne i operaen og faren Julian er suksessfull forfatter. Søsteren Margot er lykkelig forelsket i mannen Robert og har en lys fremtid foran seg musikalsk.– Hadde det ikke vært for at vi møter dem i Wien på 30-tallet. Noe stort, mørkt og uoversiktlig kommer stadig nærmere. Elise sendes til England for å tjenestegjøre ved et gods, i påvente av visum til Amerika. Foreldrene og søsteren skal reise over kort tid etter og legge alt til rette frem til familien gjenforenes. Med seg får Elise perler og gull sydd inn i kjolekantene og en fiolin med en skatt utenom det vanlige. Julians enda ikke utgitte roman.

Søsteren får visum og reiser så raskt det lar seg gjøre. Det haster. Dette store, mørke, uoversiktlige kryper stadig nærmere. Foreldrenes visa lar vente på seg. Stadig er det forsinkelser med stadig nye forklaringer. – Eller ingen forklaringer i det hele tatt. Telegrammene til Elise blir færre og knappere. Til slutt blir det helt stille.

I fiolinkassen samler Elise alle brevene hun skriver til Anna. Hun vil ikke at et eneste minne skal svinne bort, det er så mye å fortelle, det er så mange følelser å sortere. En dag skal Anna få alle brevene, og en dag skal fiolinen åpnes og Julians bok skal endelig bli lest.

Livet på herr Rivers gods Tyneford er slitsomt, men trygt. Akkurat det er det eneste som teller. Man aner konturene av det som holder på å skje hjemme i Østerrike, men nyhetene er mangelfulle og man vil helst ikke tro det verste.

Elise føler seg ikke hjemme. Hun savner foreldrene og hun savner Wien. Hun savner å høre til, for hun passer ikke inn verken hos Tyneford-familien eller deres stab. Hun er husholderske, men samtidig sosietetskvinne. Situasjonen blir enda vanskeligere når godsets arving Kit faller for Elise. Kan hun tillate seg å forelske seg i en mann over hennes stand, kan hun la ham være villig til å ofre Tynefords rennomè og fremtid for henne, og hvordan vil hans kunne forholde seg til henne som svigerdatter?

Overraskende godt språk

Alt dette er pent pakket inn i et overraskende godt språk. Litt flisespikkeri kan man alltids utføre, men i all hovedsak er språket rett og slett veldig bra. Dialogene er holdt rene, klisjeene er edruelige, hvert kapittel har avsnitt med beskrivelser som gir deg stjerner i øynene, og kapitlenes navn har alle det lille ekstra. Gjennomført og godt! Det er vanskelig å velge ut et sitat som er vesentlig bedre enn andre. Det er så mange, man kan velge og vrake… Les heller boken i sin helhet!

Som en finurlighet skal det nevnes at oversetteren har markert skillet mellom adel og tjenerstand ved å la staben konsekvent holde dialoger på en slags sørvestlandsk dialekt. Som en annen bokblogger skrev i sitt innlegg; hurra for å tørre å gå utenfor den sedvanlige Oslo Øst-rammen! Om det er ideelt kan man diskutere, men det er bestandig befriende med noe nytt.

Noe annet finurlig bare i negativ forstand er tabben som har sneket seg med på slutten av romanen. For ikke å avsløre noe for de som ikke har lest, men samtidig rive meg i håret sammen med de som har lest boken, gjør det på følgende diskre måte: På 80-tallet må Herr Rivers vært en meget gammel mann. Enkel matematikk gjør at man kan beregne alderen hans til nitti år, en særdeles sprek alder å reise rundt i Europa på! – Sånn, da var det sagt. La oss gå videre til det som er langt mer viktig.

Ja visst lot jeg meg forføre

Jeg hadde aldri trodd det på forhånd, men jeg falt virkelig for denne romanen. Det er en kjærlighetshistorie med noe utenom det vanlige, en stille tragedie. Man gjør så godt man kan, for man må gjøre det beste ut av situasjonen både når det gjelder kjærligheten og i livet generelt.

Kan man sørge, men likevel være lykkelig? Hvor tidlig kan man gå videre? Hvor langt kan man gå for ikke å miste seg selv?

Elise fremstår aldri som bortskjemt, naiv og umoden, men likevel gjennomgår hun tydelig en prosess der hun blir voksen i løpet av få år. Historien gis en ekstra tyngde ved jødeutryddelsen som hviler som en truende skygge i bakgrunnen.

Det kan da ikke være så ille? Det skjer ikke, gjør det vel?

Historien er nydelig, vond og fin, nettopp fordi den fortelles uten den helt store dramatikken. Det er et savn, en uutalt sorg, en lengsel og angst i bakgrunnen som overskygger de helt store følelsene og den store lidenskapen.

Livet gir deg overraskelser, uforutsette hendelser, brå overganger. Ingen vandrer på livets landevei uten å snuble eller noen ganger ta omveier. Av og til må man starte med blanke ark. Gi slipp. Skrive sin egen historie og leve sitt eget liv.

Andre bokbloggere som har latt seg begeistre er (KindleJoy), (GroSko), (Les Mye), (Berit) og (Bokelskerinnen). Tusen takk til Cappelen Damm for at jeg fikk denne nydelige historien mellom to permer.