Alt jeg er, av Anna Funder

Jeg burde sikkert latt dette forbigås i stillhet, men det er min blogg, jeg bestemmer, og jeg har en god del frustrasjon å få utløp for.

Den australske forfatteren Anna Funder gjorde for noen år siden stor suksess med Stasiland i følge Wikipedia er «en kritikerrost og prisbelønnet bok (…) om mennesker som gjorde motstand mot kommunistregimet i DDR og mennesker som arbeidet for den totalitære statens overvåkningstjeneste Stasi. Det er en bevegende undersøkelse av ekstraordinær menneskelig samvittighet og ekstraordinært mot i møtet med totalitarismen.» Nesten ti år senere debuterte hun også skjønnlitterært, skjønt både hovedpersoner og hendelser er sterkt inspirert av forfatterens møte med Ruth Becker, motstandskvinne under naziregimets opptrapping. Alt jeg er har vunnet priser og hyllest av både kritikere og lesere. - Dessverre er min hyllest noe lunken.

Alt jeg er, av Anna Funder

Ruth og Hans er unge venstreaktivister som risikerer livene sine i kampen mot Hitler. De tvinges til eksil i London, men Gestapo jager motstandsfolk langt utenfor Tysklands grenser. Anna Funders etterlengtede romandebut er basert på historiske personer og er en sterk skildring av mellomkrigstidens motstandsbevegelse og et knippe heroiske menneskers innsats og skjebner.

Forlagets omtale trekker frem Ruth og Hans, men dette er bare halve sannheten. Historien fortelles med to jeg-stemmer: Ruth er riktignok en av dem, og den andre er Teller. Kanskje like viktig i romanen er Ruths kusine og Tellers elskerinne, Dora.  I kulissene finner vi også Tellers kone, journalister, biografer og berømte personligheter som poeten W.H. Auden.

Journalisten intervjuer Ruth i vår nåtid, mens Teller forteller sin livshistorie under andre verdenskrig. Begge tar oss med tilbake til 1930-årene. Med andre ord, vi har både flere personer og flere tidsperioder å holde orden på. Dette er en stor utfordring i seg selv, og stort bedre blir det ikke av forfatterens skrivestil. Her er det overflod av lange setninger med flere leddsetninger. - Tankestreker og komma, jeg gikk meg rent vill i ønsket om å forstå, og noen setninger ga meg rett og slett ikke mening. Mest av alt forstyrrer de mer enn de forklarer. Forfatterens fortellerstil appellerte dessverre overhodet ikke til meg. Jeg lot meg irritere, jeg hang meg opp i detaljer.

- Vel, det er en sannhet med modifikasjoner. Det første kapittelet var veldig godt. I sammendraget for april uttrykte jeg attpåtil en stor tro på fremtiden, ene og alene fordi jeg hadde begynt på Alt jeg er. Dessverre endte det allerede i det andre kapittelet.

Jeg prøvde virkelig. Jeg lot tvilen komme boken til gode uforholdsvis lenge. Jeg leste opp igjen setninger og sider. Jeg bladde tilbake, memorerte tilbake, lette etter hint og forklaringer. Etter to hundre sider var tålmodigheten min slutt.

Det gjør meg vondt, men resten av boken nærmest skummet jeg meg igjennom. Jeg klarte ikke mer, orket ikke mer, ville ikke mer. Boken evnet ikke å gjøre meg interessert i løpet av et par hundre sider, og da kan det bare være.

Jeg vet det bygget seg opp med intriger og svik i siste halvdel. Dette droppet jeg gleden av å leve meg inn i. Joda, jeg leste det for så vidt, men jeg gikk ikke inn i det med hud og hår. Strikken var strekt for langt lenge før den tid.

Det beste ved boken leste jeg i et intervju med forfatteren. Jeg velger å avslutte omtalen med dette. Utdraget fikk meg nesten lyst til å gjøre et nytt forsøk med boken. Nesten, bare nesten.

- Kjærligheten gjør blind, sier vi. Kanskje er det mekanismen som gjør at så mange forhold fungerer, dette at vi velger å se bort fra den andres feil og mangler. Men i «Alt jeg er» fører denne blindheten til tragedie. Ruth oppdager aldri det store sviket som til slutt feller henne. Det er for øvrig en parallell til samfunnet generelt - blind- og døvheten som til slutt feller oss. Ingen i England på 30-tallet ville lytte til de tyske asylantenes advarsler om at Hitler var farlig. Vi vet jo hvordan det gikk. (dagsavisen.no)