Ville hester, av Jeannette Walls

Jeannette Walls, forfatteren bak bestselgeren Krystallslottet, var bare sju år da bestemoren døde. I voksen alder har hun ønsket å hedre hennes minne og skildre hennes fantastiske liv. Resultatet er Ville hester.

Noen biografi er det ikke, men det er heller ikke rent skjønnlitterært. Boken er krydret med bilder av bestemoren Lily og hennes familie, og romanen fremstår som en kronologisk samling faktiske hendelser og episoder fra hennes liv. Å skrive en jeg-roman med utgangspunkt i fortellinger fra og om bestemoren, var nok ingen enkel oppgave.


Ville hester, av Jeannette Walls
Originaltittel: Half Broke Horses

Seks år gammel arbeidet Lily med å temme farens hester på familiens gård. 15 år gammel dro hun hjemmefra for å bli lærer i en avsidesliggende landsby. For å komme seg på jobb måtte hun ri 80 mil, helt alene, på en ponni. Hun lærte med tiden å kjøre både bil og fly, og spille poker som en profesjonell. (…) Lily overlevde tornadoer, tørke, flod, depresjonen og en personlig tragedie. Hun kjempet for kvinners rettigheter, for indianere og alle som ikke passet inn i det ”normale”. Det er begrenset hvor mye sannhet det er i disse historiene. Kanskje kunne hun med fordel utbrodert enda mer. Jeg tror ikke boken ville bli svekket av å gjøre boken enda mer fiktiv. Naturbeskrivelsene kunne blitt gjort mer fargerike, særlig siden persongalleriet er noe flatt. I all særdeleshet gjelder dette hovedpersonen selv. Lily fremstår som kald, egosentrisk, kynisk og nøktern. Til forfatterens forsvar var dette trolig en nødvendighet og en ren årsak til at Lily fikk utrettet så mye til tross for fattige kår og det faktum at hun var født som kvinne.

Det er uansett måten boken er skrevet på som ikke appellerer til meg. Det blir en form for oppramsing av hendelser og små episoder uten de helt store følelsene. Det er ingen lidenskap i handlingene.

Kanskje det bare var slik hun var, den godeste Lily Casey Smith. Rasjonell med solid dose overlevelsesinstinkt, men det må da ha vært noe mer i hennes sinn enn bare fornuft og kald beregning? De eneste gangene jeg føler jeg kommer innpå jeg-fortelleren, er når hun straffer sin datter fysisk. Jeg antar dette skyldes barnebarnets ubehag ved disse minnene, ubehag som hennes mor, Lilys datter, selv har formidlet til Jeannette.

Historien raser tidvis av gårde, gjerne med flere år i et svupp, for deretter å gjengi en finurlig samtale, nærmest som en vits. Det blir for mye først så, deretter, etter det, og så sa og til slutt så... Noen vandrehistorier innimellom er også tatt med. Det er sikkert for å bryte oppramsingen, for all del, men det føles av og til helt malplassert. Følelsen av og vissheten om å ha hørt akkurat den samtalen i en eller annen form før, unnskyldes ikke ved at dette angivelig handler om Lily.

Det plager meg også at Jeannettes mor Rosemary blir behørlig omtalt, selv om Rosemarys bror knapt blir nevnt. Likedan er det kun Jeannette av Lilys mange barnebarn som blir nevnt. Irritasjonen over dette forsterkes ved at jeg-personen forteller at det er noe helt eget ved Jeannette, og at mormor og datterdatter har en sterk forbindelse og samhørighet. Det er godt mulig det var slik, men leseren sitter unektelig igjen med en litt flau smak.

Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg, men de eventuelle forventningene ble i alle fall ikke innfridd. Jeg sitter igjen med en følelse av å være skuffet. Ikke at jeg har noen rett til å være det, for jeg har ikke lest Krystallslottet (The Glass Castle) alle ser ut til å omfavne. Jeg trodde jeg stilte med blanke ark.

Likevel er jeg ikke skremt fra å lese Krystallslottet. Jeg tror Ville hester mangler følelsene som gjør at leserne har trukket Krystallslottet til sitt bryst. Jeg kan tenke meg å lese mer om Rosemary og hennes familie, både på grunn av nysgjerrighet og det rent interessante i å dra paralleller mellom Rosemarys egen oppvekst, verdier foreldrene overførte til henne, og hennes oppdragelse av egne barn. På samme måte tror jeg lesere som likte Krystallslottet vil ha godt av å lese Ville hester.

Alt i alt er det fascinerende å få innblikk i livet på den amerikanske prærien fra tidlig på 1900-tallet frem mot 60-årene. Lily levde absolutt et minneverdig liv, og det er alt annet enn overraskende at Jeannette Walls har ønsket å fortelle om henne. Spørsmålet er om hun burde valgt en annen innfallsvinkel for å gjøre det lettere for seg selv.


Tusen takk til Pantagruel Forlag som sendte meg leseeksemplar. Boken utgis i april 2012.