Myren, av Arnaldur Indridason

Det er ikke hver dag jeg leser islandsk krim. For å være mer spesifikk: Jeg leser ofte krim, men aldri fra Island. Faktisk har jeg aldri lest noe av en islandsk forfatter noen sinne. Ikke før jeg fikk Myren dumpende ned i postkassa. Forfatteren har vunnet Glassnøkkelen to ganger, deriblant for nevnte bok. En viss forventning etablerte seg derfor i mitt lesehjerte.

Myren, av Arnaldur Indridason

Holberg, en eldre mann, blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker nødvendigvis mordmistanker om etterforsker Erlendur Sveinsson og hans team. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet. Kan dette settes i sammenheng med drapet? Selvsagt må dette sjekkes! Det viser seg at det døde barnet, Audur, led av samme arvelige sykdom som Holberg. Tilfeldigheter? Neppe.

Haha! Arnaldur har skrevet om Erlendur og Audur. Små barn har store gleder. Alle -urnavnene får retteprogrammet i word til å gå amokk. Enda morsommere blir det når det kommer for en dag at Erlendurs sønn heter Sindri Snær. Heldigvis blir han knapt nok nevnt. Det hadde vært litt slitsomt for meg å lese en bok hvis en av hovedkarakterene heter det samme som på min dialekt er snørr. Nok om det, men mer om navn. Det var i det hele tatt veldig uvant å lese om personer kun omtalt ved fornavn. Det gikk lang tid før jeg fikk ristet av meg min forstyrrede formening om at den konsekvente bruken av fornavn var lite profesjonelt. Altså, vi er i Island, tross alt. Det eneste landet i verden der det er fullt akseptabelt å omtale folk ved fornavn. –Men uvant? Jepp!

Vel, vel. Alt kan jo ikke være morsomt. Dette er da tross alt en krimbok. Morsom handling var det definitivt ikke. Stemningen var i det hele tatt nokså mørk og deprimerende, langt unna skildringer av øyas frodige natur, som man rimeligvis forventer av en islandsk roman. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Erlendur selv, etterforsker og romanhelt, er en nøktern type. Han er for lengst skilt og har et problematisk forhold til sine barn. Jobben er hans liv. – Men han er ikke fordrukken. Hurra! Erlendur er, kryss i taket, en tilnærmet normal mann. Les og lær alle dere andre kriminalforfattere.

Nok skryt. Erlendur har selvsagt en mørk side han også, som alle andre krimromanhelter. Eller. Nja. Ikke Erlendur, men hans datter Eva Lind. Det er her et av bokens irritasjonsmomenter (for undertegnede) gjør leseopplevelsen mindre god. Far-og-datter-dialogen er virkelig ikke velskrevet. Eva Lind er prostituert og narkoman, har særdeles tvilsomme bekjentskaper og pengeinnkrevere på nakken. Likevel velger altså hennes far å fortelle henne alt om etterforskningen. Eller ”I korte trekk” som forfatteren velger å kalle det. ”Hver minste detalj”, vil derimot jeg hevde. - Er dette et sjakktrekk, Erlendur? Jeg vil nok svare ”neppe” på det spørsmålet.

Arv og slektskap er et viktig stikkord i kriminalhistorien, og jeg tilgir derfor Erlendur og Eva Lind. Så vidt. Jeg sliter mer med å tilgi en bihistorie om et velstående ektepar som melder sin datter som savnet, og som ønsker Erlendurs bistand. - Hvorfor, Arnaldur, hvorfor? Det blir sinnasmileyer i margen av slikt.

OK, så velger jeg å viske ut noen av disse siden det er lite annet utenfor-tema-snakk. Les og lær av dette også, andre kriminalforfattere.

Mens andre lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, er Arnaldur befriende nøktern også her. Jo visst serveres vi tilbakeblikk, men vi er ikke der. - Skjønner du forskjellen? Vi hører kun om hendelsene, som en ren fortelling. Forfatteren dukker ikke tilbake i tid og serverer oss historien som i nåtid. Takk for deeet. For å være ærlig elsker jeg strengt tatt parallelle historier som flettes inn i hverandre, men – og dette er et stort men – du verden så befriende med en kriminalroman uten denne måten å skrive på.

- Hva med plottet, da? Holder mordplottet et akseptabelt nivå?

Jo, det gjør faktisk det. Mordplottet er relativt åpenbart helt fra begynnelsen av, men etterforskningen av mordet er en ganske så underholdende og interessant opplevelse for leseren. Plottet i seg selv var rimelig originalt og morsomt, og at handlingen for det aller meste holdt seg til etterforskningen og den alene var mer enn befriende. Noe negativt vil det alltid være, og det lille ekstra mangler. Boken er likevel tross alt og på tross av, absolutt lesbar.

Boken er registrert på bookcrossing.com og Moshonista var så snill å sende den til meg. Hun har skrevet om boken, og det har også Karin fra En verden full av bøker gjort. Flere? Gi meg et hint i kommentarfeltet! Snart fyker boken videre opp til Barteland.