The Crow Road, av Iain Banks

Hvordan skal jeg makte å "selge" min favorittbok over alle favorittbøker? Hvordan skal jeg kunne fortelle om humoren, det rikholdige persongalleriet, mysteriet, kjærlighetskvalene, rivaliseringen, naturskildringene...?

The Crow Road, av Iain Banks

500 sider skotsk-engelsk bok tar sin tid å komme igjennom. Jeg tror faktisk ikke boken er oversatt til norsk, og godt er kanskje det. Mye av sjarmen ville ha forsvunnet med språk og slang. Om boken skulle bli for hard å slite seg igjennom, kan BBC serien med samme navn anbefales på det sterkeste. Det er rundt 15 år siden jeg så den på NRK, ble fullstendig fortapt og lykken var stor da jeg fikk julens høyeste gaveønske oppfyllt; historien i bokform. Siden den gang har Crow Road stått høyest på favorittlisten min. Enhver bok jeg har likt har måtte sett seg sammenlignet med Crow Road, bare for å bli fullstendig rakket ned på. Ingen over, ingen ved siden av.

Det var derfor med en viss uro jeg tok frem boken på nytt, så mange år senere. Ville den fortsatt innfri? Ville jeg være like begeistret for boken tross alle disse årene og en helt annen livssituasjon? Svaret er ubetinget ja.

For å ta det mest åpenbare først: Crow Road er en gate i Glasgow, men viktigst av alt en betegnelse på døden (to go the crow road). Det handler altså ikke om kråker.

Bokens jeg-person er Prentice McHoan, erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20-årene. Stedene er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory.

Rory er som en rød tråd gjennom hele boken. Crow Road er også tittelen på boken han jobbet med rundt tiden da han forsvant. Rory fremstår som bokens store illusjon. Den bortkomne. Han som er, men som ingen ser. Rory er en bereist reisebokforfatter uten særlig suksess. Da Prentice var i begynnelsen av tenårene stjal Rory sin venns motorsykkel og siden har ingen sett ham. Lever han fortsatt?

Da et nært familiemedlem dør på tragisk (og akk så komisk) vis, finner Prentice stadige spor som nøster opp familiehemmeligheter og ikke minst ledetråder til hva som førte til Rorys forsvinning. Sammen med tilbakeblikk til både hans og Prentice sin oppvekst, får vi som lesere også være med på denne oppnøstingen.

På mesterlig vis tar boken oss stadig tilbake i tid, til dels også frem i tid, uten at det er i kronologisk rekkefølge. Like ofte får vi historier servert av bokens biroller; nære og fjerne familiemedlemmer. Denne stadige forflytninger i tid, sted og personer fungerer på en overbevisende måte. På mange måter oppfatter Crow Road som en solid familiesaga, selv om boken handler om så mye mer enn det.

Dette er en klassisk finne seg sjæl prosess hvor hovedpersonen blir stadig mer voksen og ansvarlig etter hvert som historien nærmer seg siste side. Han trekker slutninger, finner svar og ser sammenhenger.

Parallelt med selve historien finner vi rike naturskildringer. En ren hyllest til den skotske naturen. Dette skjer ved skildringer i seg selv, men også gjennom Prentices far sine barnefortellinger. Også dette gjennom tilbakeblikk og minner.

Motsetningsforholdet Prentice og Kenneth, sønn og far, er av stor betydning. Kenneth er sterkt ateistisk og kynisk, samtidig som han er barnebokforfatter og har fostret opp sine sønner med majestetiske og fantasifulle fortellinger. Prentice ønsker å beholde tro og tvil, ikke minst for å klare å håndtere vanskelige hendelser (blant annet en venns dødsfall), men faren avfeier ham totalt, og uoverenskomsten blir for stor. Prentice får støtte hos Hamish, Kenneths bror. Hamish selv er sterkt religiøs og forsterker dermed uoverenskomsten ytterligere.

Viktig er også Verity. Gudinne og drømmekvinne. Prentice forguder og opphøyer denne vakre skapningen og gjør henne til et ideal. Dessverr for vår helt hopper hun ned fra et biltak rett i armene til Lewis, Prentices storebror. Så enkelt og så ubarmhjertelig knuses hans drøm. Attpåtil er Lewis stand up komiker med stigende hell, så irriterende det enn er for en lillebror. Gjennom hele prosessen finner vi Ashley, Prentices beste venn. Hun er der for ham, alltid. Noen ganger ser man ikke hva som er rett foran nesen. Det er også Ash som støtter Prentice i hans søken etter Rory.

En annen viktig birolle finner vi i Fergus Urvill. Pamp og godseier. Enkemann etter at Prentices tante Fiona døde i en bilulykke. Fergus er fortsatt en viktig del av storfamilien, også i egenskap av å være far til tvillingene Helen og Diana, dog noe høyere opp i rangstigen enn McHoans-klanen.

Humor er et viktig stikkord i en bokanmeldelse av Crow Road.

Boken er skrevet med en gjennomført god humor, helt fra aller første setning. It was the day my grandmother explodet. Det geniale er at eksplosjonen faktisk har en naturlig forlaring. Man gapskratter ikke av humoren, men den er underfundig, sarkastisk og svært mørk. Veldig britisk.

Til min store fornøyelse ender boken like vidunderlig plutselig og herlig. Bokens aller siste ord alene er verdt de 500 sidene. Genialt.

Anbefales på det sterkeste og enda litt til.

Kilde: Eget bibliotek.