Merket, av PC og Kristen Cast

Bokbloggturneen

Merket, av PC og Kristen Cast

Som barn var jeg plaget av mareritt. Jeg vekslet mellom tre gjentagende mareritt, hvorav det ene skyldtes en sniktitt på et usedvanlig skummelt filmteater på NRK. Jeg våknet til stadighet opp dyvåt av svette hylende etter mamma, etter å ha sett for meg at noen kom og bet meg i halsen. Fremdeles kan jeg få dette synet i små blaff. Jeg blir ikke lenger hysterisk redd, men føler enda litt ubehag ved minnet.

En viss bekjentskap med vampyrer ble gjenopptatt på nittitallet gjennom tv-serien Buffy. Man skal heller ikke glemme den mer betydningsfulle boken om Grev Dracula (Bram Stoker), selvsagt fortært også i filmversjon.

I voksen alder har det begrenset seg til en fasinasjon for grøssere og zoombiefilmer, uten sammenligning for øvrig. Twilight-bølgen har selvsagt ikke gått meg hus forbi, selv om jeg kun har konstantert at serien er voldsom populær, ikke lest bøkene selv.

Da jeg gjennom Bokbloggturneen fikk muligheten til å lese en ungdomsroman om vampyrer, grep jeg den likevel og prøvde så godt jeg kunne å riste av meg tvil og fordommer mot fjortisvampyrer. Skolebibliotekaren skrev et flott innlegg om Merket i går, og jeg gleder meg til å lese Elin sin anmeldelse i morgen.

Førsteinntrykket var i alle fall godt. Et elegant design, med sort mønstret bakgrunn, pent bilde og pen skrift. Jeg måtte ta litt på den, kjenne på den, før jeg satte i gang.

Forfatterne

Phyllis Christine (PC) Cast har sammen med sin datter Kristin forfattet boken, som er den første av (foreløpig) sju bind i serien House of Night. PC har fått flere priser for sitt forfatterskap og særlig House of Night er svært populære i USA, forfatterens hjemland. Bøkene har fått sin egen hjemmeside, filmrettigheter er kjøpt opp, og jeg blir ikke overrasket om jeg finner utallige artikler med tatoverte halvmåner i butikkene innen kort tid.

Tema

Definisjon av vampyr (trad.):

"Blodsugende lik. Vampyrer er levende døde som står opp om natten for å drikke

blod av de levende og kan også besette mennesker til å bli deres tjenere ved

behov. Et menneske som blir bitt av en vampyr, blir selv en vampyr. "

Like dramatisk er det ikke i den amerikanske high school-versjonen.

På 70-tallet skjedde det en omveltning i framstillingen av vampyrer i litteraturen. Plutselig ble de fremstilt som sterke, vakre, perfekte og uimotståelige. Vampyrene var gjerne kvinner, og samfunnet var matriarkisk. Denne fremstillingen ble, for å ta et velkjent eksempel, opprettholdt i Twilight-serien og nå også i House of Night.

Handling

"For å overleve high school, kreves det blod, svette og tårer. Særlig blod."

Zoey Redbird møter et fryktinngytende syn en helt vanlig skoledag. Ved skapet hennes står Sporeren. Han som ikke riktig er menneske, men heller ikke riktig død. Sporeren merker vampyrer. Slik går det også med Zoey. Plutselig har hun et stort merke i pannen. En blå halvmåne. Zoey er blitt merket.

For å overleve overgangen fra menneske til vampyr må hun reise til House of Night. Uten støtte fra sin mor (for øvrig gift med Zoeys idiotiske stefar, ihuga Troens folk-entusiast og gjennomsyret hustyrann), rømmer hun til sin bestemor. Det bruser indiansk blod i bestemors årer, og hun tar seg av barnebarnet og veileder henne inn til vampyrenes univers. Et univers som ikke må forveksles med en egen verden, for i Merket lever mennesker og vampyrer sammen, bare litt mer adskilt av praktiske grunner.

Og trodde du Sporeren tar hvem som helst tar du feil. Zoey er utvalgt. Plukket spesielt ut av Nyx. Zoey har en spesiell evne; hun kjenner samhørighet med alle fem elementer (vann, ild, jord, luft – og ånd), selve livsprinsippet. Med denne egenskapen kan selv de ondeste vederstyggeligheter drives bort.

House of Night er en internatskole for unge vampyrspirer. Hennes mentor blir yppersteprestinne Neferet, utnevnt av selveste Nyx, vampyrenes gudinne. Her er natt dag og dag natt. Sug etter blod er en selvfølge, men litt hvitløk i ny og ne setter bare en spiss på maten. Myten om at vampyrer skyr hvitløk kan man altså bare sette en strek over. Eller (Hah. Særlig!) som vår heltinne Zoey ville sagt. Ellers skiller vampyrungdom seg lite fra menneskeungdom. Vennskap og kjærlighet med de komplikasjoner det fører med seg, er forhold også unge vampyrer må streve med.

Kjærlighet blir ekstra komplisert for vampyrer. Forelskelse og kjønnsdrift er bare for pinglete mennesker. Vampyrer har ekstra behov. Et behov som er sterkere enn alt annet. Blod. Et menneske som blir bloddonor for en vampyr er fortapt i sin avhengighet og ulykkelige forelskelse.

Språk

Merket er svært lettlest med flytende ungdommelig språk. Stort sett går oversettelsen uproblematisk for seg, men det er et stort men. Skolens navn og dermed seriens tittel er det eneste utenom personenes navn som ikke er fornorsket. House of Night føles totalt malplassert og fungerer for meg som et irritasjonsmoment. Det er godt mulig at forfatterne har satt som betingelse at House of Night ikke skal oversettes, men da burde oversetteren vært mer tilbakeholden med å oversette absolutt alt annet.

Boken er gjennomgående humoristisk skrevet med masse ironi. Visste dere forresten at det er en gruppe vampyrer som har gått sammen for å mobilisere til forbud mot blodsuging av levende mennesker?

Handlingen er ispedd sarkastiske kommentarer i parantes. Jeg har allerede nevnt (Hah. Særlig!), og de er det mange av i boken. Forstyrrende for noen kanskje, men for meg funket det bra. Jeg humret meg gjennom teksten.

Referanser

Vampyrskolen gir umiddelbart assosiasjoner til Harry Potters Galtvort. Siden jeg ikke har lest lignende bøker som for eksempel Twilight, vil også sammenligningen med Harry Potter hvis bøker jeg faktisk har lest, bli vektlagt. Det er ikke bare skolene som er sammenligningsbare. Både Zoey og Harry er utvalgte, har abnorme krefter i hver sin sjanger; vampyr og trollmann. Ingen har foresatte som tar seg av dem eller som støtter dem i deres uvanlighet, og kreftene deres blir ikke fullrealisert før de blir reddet fra sine hjem.

Forfatteren(e) strør om seg med referanser: Bram Stokers Dracula, Ibsens Vildanden og Shakespeare (for øvrig en vampyr, visste dere det?) samt nåværende kjendiser som Paris Hilton og tv-serier som Gossip Girl og Americas Next Top model. Det fungerer bra nå, men det vekker selvsagt bekymring med tanke på hvor lesbar denne boken er om 10 år. En bok med masse referanser til avdankede kjendiser og utdaterte tv-serier som målgruppen litt frem i tid kanskje ikke en gang har hørt om, er ikke like attraktiv selv om handlingen fremdeles holder mål.

Moral 

Amerikanske high school-bøker inneholder mer dobbeltmoral enn nordmenn flest klarer å fordøye uten en viss avsmak. Tro meg, denne boken er intet unntak.

Det mest åpenbare er vår heltinne Zoey, som er nettopp heltinne og dermed kvinne. I utgangspunktet flott, for all del, men dessverre er vår heltinne opptatt av å ta seg best mulig ut. Hun er pent kledd, men ikke horete. Hun er pent sminket, men ingen sminkedukke. Hun er selvsagt ytre sett vakker, får lett venner og er et naturlig midtpunkt. Guttene flokker seg rundt henne, men vår heltinne er litt for fornuftig og stolt til å la de slippe helt inn.

En fullkommen vampyr er overnaturlig vakker og det perfekte skjønnhetsideal, vellykkede på alle felt. Det blir da unektelig litt problematisk at vår heltinne tross hennes status som utvalgt, fremstår for leseren som en temmelig gjennomsnittlig amerikansk tenåring. Au. Hva med en litt mindre pen men desto mer intelligent kvinnelig helt neste gang? Ja takk.

Gjennom hele boken harselerer forfatterne over stereotypiske amerikansk ungdom, hele tiden med formaninger og moralske prekener fordekt med Zoeys ironiske kommentarer. Homofili er kult, tenåringssex er ukult. Vi blir fortalt at hasj dreper hjerneceller, sylslanke jenter er usikre og stikker fingeren ned i halsen etter hvert måltid, emoer er latterlige med alt for overdreven bruk av eyeliner, tenåringer på fylla er stakkarslige og umodne, sminkedukkene gjemmer seg bak make up og cheerledergjengen er en gjeng tøsete nikkedukker. Det blir litt mye.

Inntrykk

Det skinner muligens igjennom at boken ikke er helt min stil, at jeg finner mer enn nok svakheter ved den, og at jeg for lengst har vokst fra denne type handling. Men vet dere hva? Jeg koste meg faktisk mens jeg leste. Det var en befrielse å ramle litt tilbake i alder og bare ta det som det er: en bok for ungdommer. Neppe en serie jeg vil fortsette å lese, eller en sjanger jeg øyeblikkelig ble forelsket i, men absolutt en serie jeg kan anbefale til ungdommer, først og fremst tenåringsjenter, som måtte finne på å høre på meg.

Dette er underholdning, ikke fakta. Underholdning man ikke trenger å analysere ned i små detaljer, i hvert fall ikke om man er innenfor målgruppen. Dersom ungdommer holder leselysten sin ved like ved å lese om vampyrer er det flott. At vampyrer har en rik tradisjon både innenfor folketradisjoner og i litteraturens historie er interessant og gjør boken i mine øyne enda mer verdifull.

Les mer om vampyrer i litteraturens historie: Med blod på tann, om vampyrer i litteratur og tradisjon