Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

Ikke forlat meg ble Stig Sæterbakkens nest siste roman. Tre år etter valgte han å gjøre slutt på mørket han så lenge hadde vært innhyllet i. Han etterlot seg et aldri døende engasjement for litteratur og et solid og variert forfatterskap, kritikerrost og hedret både i inn- og utland. Sæterbakken hedres også etter sin død, gjennom en årlig minnepris som deles ut til unge litterære talenter.

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

Roman. Utgitt i 2009.

Axel er forlatt av sin kjæreste. De har vært sammen helt siden han var sytten, og nå, noen-og-tjue år gammel står han plutselig alene. Han som hadde gjort alt for henne, ofret alt, sentrert hele sitt liv rundt henne. – Også finner hun seg en annen. Vraker ham. Tråkker ham fullstendig ned i søla.

Axel og Amalie er de strake motsetninger. Hun er livlig, sosial og sprudlende. Han er introvert og trives best i tosomhet. Hun elsker å være med venner. Han har bare henne. I starten av forholdet spør hun ham hvem som er hans beste venn. Hva mener du, spør han. Det er jo deg, selvfølgelig.

Det er Axels historie som fortelles. Alt i Du-form, et virkemiddel som gjør at leseren tar til seg ordene. Involverer seg. Føler med ham. Alt bindes sammen av et språk man ikke kan unngå å omtale som lyrisk forførende, hvor klisjeaktig det enn kan virke. Det er lett og samtidig tungt. Det flyter usedvanlig godt, selv om følelsene du sitter igjen med er både ubehagelige, dels kvalmende og rystende.

Historien om de to som forelsker seg, flytter sammen og deretter fra hverandre, fortelles kronologisk. Sæterbakken starter med bitterhet og sinne etter bruddet, deretter forelskelsen og til slutt om hvorfor alt ble som det ble.

Ved å vise oss det hele bildet, skifter leseren raskt sympati. Vi føler sympati for Axel i bokens begynnelse, han er tross alt blitt bedratt og forlatt. Etter hvert kommer det for en dag at Axel hele denne tiden har vært sykelig sjalu. Han har lagt opp hele sitt liv rundt henne, holdt henne i et klamt tak, tvunget frem handlinger hun kanskje ikke egentlig ønsket. Tvert imot begynner en gryende sympatifølelse for henne, for unge Amalie som har holdt ut i så mange år og stadig måtte kjempe for å beholde individet. Ikke miste seg selv.

De elsker jo hverandre. Men de gjør hverandre ikke noe godt. Han er for sjalu til at forholdet skal kunne vare.

Like åpenbart som at sjalusien hans er ødeleggende, er det grunner til at han ble slik. Hendelser underveis, og hendelser i hans oppvekst. Hendelser han har forsøkt å glemme, fortrenge, bagatellisere, men som likevel fortsetter å prege ham.

Det er her den uvanlige kronologiske rekkefølgen blir såpass effektfull. Den reverserte sympatien, som atter, selv om vi knapt nok ønsker det, igjen retter sympatien mot Axel.

Romanen er lett å lese, rekkefølgen virker til tross for hva man skulle tro, naturlig. Fortellingen er medrivende og på sitt vis behagelig, til tross for de rystende detaljene. Alt som rører seg i forkvaklede, unge sinn. Små hendelser i oppveksten som vokser og preger deg for resten av livet.

Svik. Utfrysing. Ubehag. Skam.

Tilsynelatende bagateller som kunne vært bearbeidet om disse hadde blitt fanget opp i tide. I stedet for vokser de seg uoverkommelige. De preger deg. Og de preger den du elsker.

- Men du forstår det ikke før det har gått for langt. Du tror det ordner seg. At det bare er å tenke litt annerledes. Skyve det bort. Starte på nytt.

Akkurat som Axel står der, full av selvtillit og urokkelig tro på at det vil ordne seg for ham, foran skolen første dag på videregående. Nye mennesker, nye muligheter. Et nytt liv.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Lest inn av forfatteren selv.

Andre bloggere: (Kleppanrova), (Anita) og (Marianne)

Gjenstår å lese: Jeg ønsker å lese mer av Sæterbakken, men det må gå litt tid. Det er en dysterhet i hans bøker som du ikke kan unngå å la deg prege av.