20.12.13

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman

Vakkert skrevet om dramatisk moralsk skjebnedrama ytterst i det australske havgap.
Lys mellom to hav, av M. L. Stedman
Fra forlaget: Etter fire rystende år på vestfronten, vender Tom Sherbourne hjem til Australia og får seg jobb som fyrvokter på Janus Rock, en halv dags seilas fra land. Til denne isolerte øya, hvor forsyningsbåten kommer en gang i sesongen, tar Tom med seg sin kone Isabel.

I månedsvis er de bare to, Tom og Isabel. Sammen dyrker de kjærligheten, samhørigheten og lever i takt med naturen på sin lille øy. Det eneste de mangler er et barn. To graviditeter ender med spontanabort. Det tredje ender med den totale tragedie. Barnet dør i mors mage.
Nummen av sorg og savn finner de en båt drivende inn mot land. Om bord er en død mann og et høyst levende spebarn. Deres evige bønn er blitt hørt. Gud har skjenket dem et barn.
Tragedien går over i grenseløs lykke, som snart også vil vendes i fullstendig krise. Tom og Isabel varsler aldri myndighetene om hva som har skjedd. Mannen, barnets far, er død. Trolig er moren druknet. Ingen trenger å vite. Ingen trenger å vite at Lucy, Lulu Fyrtårn, ikke egentlig er deres.
I flere år lever de tre sammen som en lykkelig familie, bare av og til forstyrret av lammende redsel for at noen vil stille spørsmål de ikke ønsker å svare på.
Men det har sneket seg inn en avstand mellom dem – en tynn strime som er umulig å slå bro over, en uhåndgripelig tåke, et ingenmannsland.

Den dagen kommer. Men spørsmålet stilles av paret selv. På en visitt hjem til fastlandet blir paret stilt overfor et moralsk dilemma de i årevis har fortrengt. I et selskap møter de Lucys biologiske mor. Fremdeles sterkt preget av mannen og datterens sporløse forsvinning flere år tilbake, har hun fremdeles ikke maktet å vende tilbake til livet.
En families endeløse lykke er blitt til to familiers bunnløse sorg.
To familier, fordi livet til Tom og Isabel aldri vil bli det samme. Aldri mer kan de vende tilbake til Janus Rock som en lykkelig familie. Sannheten er for vanskelig å fortie.
---
M. L. Stedmans debutroman fra 2013 inneholder nærmere fire hundre sider. Vi følger menneskene over en femårsperiode fulle av moralske dilemmaer. Romanens tre deler kan enkelt sammenfattes med ordene mirakel, samvittighet og straff. I det ligger en oppbygging, en spenningskurve, en lang og vond prosess, en begynnelse og en slutt.
Naturen lot bare de sterke og de heldige få ta del i dette fremtidige paradiset. Ta en titt på innsiden av permen i en hvilken som helst familiebibel, så ser du kjensgjerningene. Kirkegården har også vitnesbyrd om spedbarn hvis stemmer – på grunn av slangebitt, feber eller fall fra en kjerre – endelig hadde lystret sine mødres inntrengende bønner om ”so ro liten tull’. Barna som overlevde, ble vant til den nye måten å dekke bordet på med en plass mindre, på samme måte som de vente seg til å trenge seg tettere sammen på benken når en ny søster eller bror kom til. Det var som om Gud drysset ut noen ekstra barn – som på hveteåkrene, der ikke alt såkorn som blir strødd ut, vil modnes – for deretter å høste dem inni henhold til en uutgrunnelig, guddommelig plan.

Språket er solid godt, det overrasket meg stort da jeg halvveis i boken oppdaget at forfatteren var en kvinne. Temaet til tross, fortellermessig var dette usedvanlig kjønnsnøytralt. De mange kapitlene og den kronologiske rekkefølgen gjør boken lettlest. Særlig første del utpeker seg som sjeldent velskrevet. Livet på Janus Rock beskrives på en måte som bringer leseren til øya. Du er der. Du føler ensomheten, avsondringen fra omverden. Du er der, og du tror på karakterene. Du forstår hvorfor Isabel ikke orket tanken på å gi slipp på barnet. Du forstår hvorfor Tom lot henne få gjøre det. Du forstår, fordi du er der.
Det kunne blitt en roman full av klisjeer, men resultatet en vakker og vemodig historie om å miste barn. Hvordan man aldri eier barn, hvordan man bare har barn til låns. Med kjærlighet følger oppofrelser man ikke tidligere ante rekkevidden av. Ubarmhjertelig, men fullstendig selvfølgelig.
Slik går livet videre – beskyttet av den tausheten som bedøver skammen. Menn som kommer tilbake fra krigen med historier de kunne ha fortalt om kamerater som svikter totalt ansikt til ansikt med døden, sier bare at de døde en tapper død. Ut fra det omverdenen får vite, har ingen soldat noen gang gått på bordell eller oppført seg som en villmann eller løpt og gjemt seg for fienden. Det var straff nok å være der over. Når hustruer må gjemme pengene til avdrag på huslånet – eller kjøkkenknivene – fra en ektemann som har mistet grepet på tilværelsen, gjør de det uten et ord, noen ganger til og med uten å innrømme det for seg selv.

Lys mellom to hav er for meg en av disse bøkene som gir et så sterkt inntrykk at omtale vanskelig kan formuleres. Den lar seg ikke formidles og overføres. Leseopplevelsen kan ikke videreføres, fordi altfor mange følelser er involvert. Du kjenner det. Sorgen og savnet. Ensomheten.
Et fyrtårn viser vei og lyser opp i tilværelsen. Et fyrtårn lyser opp havene, men ligger selv for alltid i mørke.

Kilde: Leseeksemplar bedt om og fått av, forlaget Schibsted.
Andre bloggere: Et vell har gjort som meg! De fleste har latt seg storveies begeistre. (
Tine) (Kari) (Beathe) (Pia) (Solgunn)

3 kommentarer:

Tine sa...

Jeg og har vært på den øyen :) Enig med deg, en veldig troverdig historie, som jeg likte godt.

Pia H sa...

Ja, der har jeg også vært - utrolig fenglsende historie! Du skriver at boka er kjønnsnøytralt - det tenkte jeg aldri over selv da jeg leste boka, men du har helt rett! Og der ligger nok noe av kimen til velskrevenheten. jeg var også redd at denne boka skulle bli platt og full av klisjeer, men det ble den ikke. Historien sitter i meg enda.
Takk for flott omtale!

Ønsker deg en velsignet og fredelig jul (og harde, rektanulære gaver under treet!)

Pia

Birthe sa...

Nå gleder jeg meg veldig til å lese boken, den står klar i hyllen :)