21.12.13

Bokbloggere mot rasisme

Ubehaget ved å skrive en appell mot rasime overrasker meg. Selve ordet. Rasisme. Du vet det finnes, du har sett det med dine egne øyne, hørt det med dine egne ører, men likevel. Likevel så sitter det så langt inne, dette med å kalle noe for rasisme. Kalle noen for rasist. "Det går jo ikke an å si noe uten å bli stemplet som rasist", sier du kanskje. Jeg tenker kanskje du er det, men ville ikke kalt deg det. Jeg vil heller stille spørsmål. Hvorfor går du så lett i forsvarsposisjon? Hva er det du er så redd for?

Bokbloggerens appell mot rasisme

Etter at svenske Expressen avslørte navnene til de ivrigste hatske nettdebattantene, ble det klart at bak kallenavnene fantes det flere fremstående Sverigedemokrater. Bloggere, deriblant bokbloggeren Jessica, har mobilisert til en felles kampanje for å sette søkelyset mot rasisme.

Denne lett gjenkjennelige, motbydelige, naturlige, hverdagsrasismen som fleipes bort, undervurderes, aksepteres, fordi sannheten bak er så ubehagelig. Vi er da ingen rasister. Vi bare spøker litt. Tåler de ingenting? De. De andre.

De som ikke er som oss.

Akkurat der går det galt. Ikke så galt at du fortjener rasiststempel, ingen er tjent med at dette misbrukes, men akkurat nok til at du bør gå noen runder med deg selv for å vurdere dine holdninger og måte å uttrykke deg på.

Det går ikke galt når du kritiserer norsk asylpolitikk eller utallige mislykkede bistandsprosjekter. Ei heller at du er skeptisk til potensielt truende guttegjeng på hjørnet til tbanestasjonen. Jeg stempler ikke deg, så da skal heller ikke du tillegge meg meninger jeg ikke har.

Jo, det går definitivt an å si noe uten å måtte bli stemplet som rasist.

Det du derimot definitivt bør revurdere å si – og tenke – er utsagn som

”Jeg sier neger fordi jeg er vant til å si det. Det har jeg gjort i førti år og det kommer jeg til å fortsette med.”
”Nå heter det ikke Negro lenger engang. Nå må vi si sukkerkulør!”
”Tenk, nå fins ikke Hoa lenger, og Hottentott fjernes fra sanger og historier”


Det at folk blir så provoserte over at det er enkelte ting man ikke kan si. At det er enkelte ord som bør utgå. Slike dramatiske endringer, eller oppfordringer til endringer, lar folk seg grenseløst provosere av. Hvorfor?

Jeg kan ikke med beste mening fatte og begripe hvorfor slike endringer medfører så mye sinne og latterliggjøring. Truer det oss på noen som helst måte? Er det snillisme på det mest naive? Er det egentlig det? Eller… eller er det faktisk helt på sin plass?

Mennesket og samfunnet er i stadig forandring. Vi streber etter å bli bedre, tilegne oss ny kunnskap, forbedre oss selv. Tanker, holdninger og atferd. Alt endrer seg, og vi ønsker alle positiv utvikling.

I stedet for å grunne på dette, reagerer man med utsagn og kritikk som er over all forstand. Folk blir sinte! Sinte fordi kryddermerket skifter navn. Sinte fordi sukkerkuløren endrer merke. Sinte fordi VI ikke blir støtte av ord og uttrykk som DE blir støtte av.

Ikke alle DE blir støtte heller. Det er ikke ordene i seg selv det kommer an på, men hvordan ordene blir sagt på. Selvsagt. En mørkhudets hvite kompis kan gjerne slenge ut nigger, og begge kan le.

Problemet er når resten av gjengen skratter i bakgrunnen. Det blir brått noe annet.

Vi og de andre. Det er der det går galt. Det er der fordommer og distansering altfor enkelt kan tippe over til rasisme.

Det ropes om rasismehysteri, men de samme personene uttaler en slik vi-dem holdning at man aldri, aldri, aldri må slutte å bry seg. Aldri slutte å slå ned på nedsettende uttrykk. Aldri slutte å reagere når det blir gjort urett. Lære av historiens feil, ikke gjenta dem.

Man skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

En gang i tiden var en afrikaner på Karl Johan noe av det mest eksotiske som fantes. – Både på godt og vondt. Spennende og litt skummelt. Skummelt fordi det var noe uvant, noe annerledes, et avvik fra det normale. Slikt slutter aldri å skremme oss. Nå er det ikke lenger noe uvant, noe annerledes, et avvik.

Det burde ha sluttet å skremme oss. Tenk fellesskap. Tenk samhold og tilhørighet. Tenk oss. Bare oss.

Bokbloggerens bidrag

Fordommer skaper frykt. Den eneste måten å kurere frykt på er å utfordre den. Teste frykten.

Fordommer knuses av kunnskap. Skal du mene noe om innvandring og integrering må du også vite noe om det. Ikke bare anta.

Det er her bøkenes vidunderlige verden kan gi oss det vi – hele samfunnet – trenger.

Jeg vil gjerne anbefale to bøker som begge er helt eller delvis selvbiografiske. Begge handler om en innvandrers opplevelse av integrering. Ingen er solskinnshistorier. Selvfølgelig ikke, utfordringene står i gå, slik som i livet ellers.  Men begge åpner øynene til leseren, gir kunnskap og empati. Kanskje vil du også få bekreftet en del fordommer... men da er de i så fall ikke lenger fordommer.

Det kan jeg godta.



(Tett inntil dagene, av Mustafa Can) (Begynnelsen på et farvel, av Ayad Akhtar)


#bokbloggarermotrasism #jagerintesverigedemokrat

2 kommentarer:

aariho sa...

Et GODT innlegg. Noe å tenke over for oss alle. De to bøkene står på mi liste og blir lest på nyåret. Syns egentlig kommentarer er overflødig - du fikk sagt det. Støtter i alle fall tiltaket ditt!

tulleruska sa...

Veldig godt innlegg! Vi må absolutt ikke tenke Vi - De, men Oss alle.