14.8.12

Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean

Debra Dean debuterte med romanen Madonnaene i Leningrad. Den har blitt tatt svært godt i mot av kritikere så vel som anerkjente forfattere. Dean kombinerer krig, kunst og kjærlighet med rent språk og varsomme beskrivelser. Boken var en del av en bokpakke fra Beathe, og selv var hun riktig begeistret. Forventningene var høye da jeg begynte å lese.


Madonnaene i Leningrad, av Debra Dean

Marina jobber som omviser i Eremitasjen da Leningrad beleires av nazistene i 1941. Sammen med et fåtall andre ansatte legger hun sitt liv i hendene til skjebnen da hun ofrer sin egen trygghet for å sikre kunstskattene og det imponerende museumskomplekset. Ikke bare fysiske kunstverk, malerier, vaser og skulpturer ble pakket ned og reddet. Også opplevelsene, tolkningene og kunnskapene rundt hvert enkelt kunstskatt, måtte bevares for ettertiden. 

Mange år senere forsøker hennes mann og barn å nå inn til henne. Marina er blitt en eldre kvinne, men kjenner ikke igjen sine egne barn. Hun har igjen flyttet inn i Eremitasjen, hvor hun går rundt i korridorene, på vei til nok en sal med de vakreste, nyskapende malerier. 

Kort sagt, en eldre russisk kvinne, dement sådan, gjenopplever sine opplevelser under andre verdenskrig. 

250 sider rommer krig, kunst og kjærlighet. Det er ganske mye på få sider, og slet med å la boken nå helt inn i kropp og sjel. Forfatteren har valgt å holde nåtiden, datiden og kunsten nokså strengt adskilt. – Det blir litt for mye og samtidig litt for lite. Jeg lot meg likevel begeistre for alle tre delene, alle var interessante og underholdende, tross visse svakheter.

I nåtiden blir vi kjent med Marina, ikke som person men ut i fra hennes livssituasjon. Marina er sterkt redusert av Alzheimers. Hennes klare øyeblikk er få, til slutt ikke-eksisterende. Det er blodfattig om hennes egen opplevelse av sykdommen, selv om omgivelsenes reaksjoner oppleves som godt beskrevet. Ektemann, barn og øvrige familie uttrykker en fortvilelse, fornektelse og sorg som gir en god leseopplevelse.
"Det spilte ingen rolle. De båndene de hadde knyttet som barn eksisterte enten de snakket om det eller ikke. Det var de overlevendes bånd. Her i Amerika, et håpløst uvitende og optimistisk land, knyttet det de visste dem nærmere hverandre. Hun var hans land, og han var hennes. De var uadskillelige. 
Helt til nå. Hun er i ferd med å forlate ham. Ikke umiddelbart, noe som ville være ille nok, men gjennom en rekke smertefulle adskillelser. Et øyeblikk er hun her, i det neste er hun borte igjen, og hver reise tar henne lenger vekk fra ham. Han kan ikke følge henne, og han undrer seg på hvor hun drar når hun forlater ham."
I datiden følger vi Marinas liv i og rundt Eremitasjen under krigen. Det er sterkt, selv om hennes opplevelser mangler intensitet. Jeg tolker denne mangelen som et uttrykk for datidens nødvendighet av å holde seg fattet, realitetens utmattelse og det følelsesmessige kaoset som i en unntakstilstand fortoner seg som et tomrom. Jeg savnet de intense følelsene, den enorme angsten og redselen, men jeg innser samtidig at mangelen på intensitet kan være vel så virkningsfullt.

Kunsten blir bindeleddet mellom nåtid og datid. Også denne delen av boken er interessant. Debra Dean er selv kunsthistoriker, og det hersker neppe noen tvil om at hennes ønske som forfatter er å formidle kunnskap om kunst til lesere som kanskje ellers ikke har noen interesse for dette. Det er godt skrevet både om kunsten i seg selv og opplevelsen av kunst, men til tider bedriver forfatteren kanskje litt for tydelig kunstformidling. Det er her de store følelser får utløp, det er her intensiteten ligger. Mens historiene i nåtid og datid er avventende, er partiene med kunst de eneste lidenskapelige.

Summen av disse delene ble også nokså problematisk. Jeg hadde vanskeligheter med å forstå forfatterens mål med historien. – Eller var det bare en fantasifull metode å flette flere historier, flere perioder, sammen på?

Heldigvis, forfatteren ga meg omsider svaret. Avslutningen gjorde saltomortale med helhetsinntrykket mitt, svakheter og løse tråder til tross. Det var ikke til å unngå. - Boken gikk rett inn i hjertet mitt.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Gave.

9 kommentarer:

Bokelskerinnen sa...

Da jeg leste de første avsnittene var jeg egentlig sikker på at du ikke likte den, før jeg leste at du skrev den gikk rett i hjertet på slutten. Jeg vet ikke om det er en bok jeg skal lese selv, men du hadde en fin omtale av den :)

ellikken sa...

Vet du, jeg likte den heller ikke så godt underveis. Jeg måtte diskutere med meg selv flere ganger underveis i omtaleskribleriene.

Jeg vurderte å avbryte flere ganger, men fortsatte. - Både fordi det var så mye bra, til tross for disse berømmelige svakhetene og fordi jeg ikke helt fikk delene til å flyte sammen, og fordi jeg likte språket veldig godt. Jeg er glad jeg ikke ga opp, for avslutningen var helt gull.

Om det er godt nok til ære og berømmelse vet jeg ikke, jeg ville ikke gitt den toppkarakter, men en riktig fin bok er det så absolutt :)

Beathesbokhylle sa...

Fin omtale:-)Kjekt å høre at du syntes den tok seg opp på slutten.

Forfatterfruen Karen sa...

Stor kred for slike anmeldelser! Utrolig greit å vite hva som funker og hva som ikke funker, hva du likte best og hva som var mindre bra. Da blir det mye enklere å vite om dette er en bok som passer for meg:)

ellikken sa...

... Med mindre man røper alt for mye. Skummel balansegang det der :)

Mari sa...

Nå forventet jeg fullstendig slakt her, ellikken, også avslutter du med å si at boken traff i hjertet. Det var en overraskelse.

Nå fikk jeg lyst til å lese boken, men jeg kjenner at jeg har litt problemer med at forfatteren kanskje overdriver formidlingen sin av kunst. Det bør være subtilt, mener jeg, ellers så kan det fort virke mot sin hensikt.

Sitatet du har valgt ut slo meg i magen og gjorde meg litt trist, på en fin måte. Mistet selv bestemor til Alzheimers sykdom, flere år før hun faktisk gikk bort. Besteforeldrene våre var nærmeste nabo, men vi merket ikke forandringen i bestemor før bestefar ganske brått gikk bort. Det var ikke så ille da, men det er ganske sikkert at han må ha jobbet med å skjule dette for oss(kanskje ikke helt bevisst, men for å skåne henne).

Vel, nok om meg, det var en strålende omtale, ellikken :)

ellikken sa...

Det tror jeg er veldig vanlig. Det skal mye til for å innrømme overfor seg selv at den kjæreste man har ser ut til å miste seg selv, litt etter litt. Man vil ikke se, man ser en annen vei. Menneskets forsvarsmekanismer skal man ikke undervurdere. - Og så kommer stoltheten, det sterke, inngrodde behovet for å verne barn og senere barnebarn. Være eldst og være den trygge bautaen som alltid er der.

Sitatet gløder, jeg ble veldig glad da jeg leste det avsnittet. Trist-glad. Fint at du også finner litt vemodig trøst i det. - Det er mye trøst i gjenkjennelse.

Melusine sa...

Denne boken ble jeg veldig nysgjerrig på etter din fine omtale, at du syntes den var problematisk underveis for så å komme med at den gikk rett i hjertet!

astridterese sa...

En veldig fin omtale. Jeg har ikke hørt om denne boken før men ble svært nysgjerrig. Spesielt siden du skriver at boken gikk rett til hjertet ditt. Jeg noterer meg den :-)
Takk for tips!