Minneord til Bestemor

Min bestemors lange livsreise tok slutt for litt over en uke siden. I dag ble hun begravet, og på vegne av barnebarna skrev jeg noen ord til henne. Teksten ble fremført i kirken, og jeg håper hun hørte hvert ord som ble sagt.

Kjære Bestemor 

Du visste liksom ikke hva godt du kunne gjøre for oss, men du var mer enn god nok, den beste bestemoren vi kunne ønsket oss. Dette er vår takk til deg. 

Ditt hjem var alltid åpent for oss, enten det var på Pestuå eller – på dine eldre dager – på sykehjemmet. Du husket alle bursdager, hver eneste en. Du elsket å reise og du hentet energi av å omgi deg med familie og venner. Ditt store hjerte rommet oss alle. 

Du var alltid bekymret for at maten du lagde ikke var god nok, eller at det var nok mat. «Lika du ikkje maten min» spurte du. Så da tok vi en porsjon til. Så var det tid for kaffe og kaker. 

Og du stod på hele tiden. Når gulvet var rent nok og putene ferdigristet, midt mellom to måltider, var det tid for å vanne blomster - og de var det mange av, vaske gardiner eller stryke klær. Til og med trusa og olabukser fikk pene brettekanter. 

Likevel hadde du alltid tid. Du var alltid til stede. 

Slik vi husker deg best. Med kaffekoppen, midt i en fortelling, omgitt av blomster.

Arbeide var du vant til fra du var lita. Som ung jente på 30-tallet ble din skjebne på en måte forseilet. For å redde gården ble Pestuå overført til deg, og mens bror din reiste sydover og søstrene dine til Amerika, ble du i Betten. Sammen med Bestefar drev du farsgården din, og du sto på tidlig og sent. Du tok din del og vel så det. 

Da dere ga opp melkekyra og etter hvert overdro driften til Hans, tok du arbeide utenfor huset. Du jobbet på kjøkkenet på Liatun, hvor du også bodde de siste årene av ditt liv. Det var fint å se hvor godt Astrid, kollegaen din som ble naboen din, passet på deg de siste tiden. 

Selv syntes du som åttiåring det var for galt at ungdommen bar opp ved for deg. Du ville så gjerne greie det sjøl. Til slutt klarte du deg ikke i det store huset alene. Du fikk deg en fin omsorgsleilighet og fant glede i tilbringe tid med de andre beboerne, ikke minst med Litj-Ane. Plutselig oppdaga dere en måte å bruke medisinglassa på som pleierne ikke visste om. 

Og så fikk du ofte besøk. Ola, Sissel og Ada kom så ofte de kunne fra Oslo. Hans og Gerd et par ganger i uka gjennom flere år. Trond sørget stadig for å vise deg hvor godt han tok vare på Pestuå. Elin, bare en fergetur unna. Andre barnebarn og oldebarn for oppover ofte flere ganger i året for å besøke deg. Veggene var fulle av bilder av alle dine kjære, ikke minst det store bildet Iren lagde til deg og Bestefar. Der var det plass til oss alle. 

Etter hvert ble din bolig et rom, og ordene du var så glad i ble vanskelige å få sagt. Du var likevel alltid glad for besøk, alltid bekymret for om du har noe å servere og bestandig opptatt av at vi skulle ha det godt hos deg. 

Men den siste tiden hadde vi kontakt nesten bare ved å holde hender. 

Du holdt oss hardt og lenge. Hendene dine fortalte alt du ikke klarte å si. 

Du som alltid hadde så mye å fortelle. Også på P-språket. Klart ei gårdbrukerdatter fra Pestuå snakker P-språket. Du fortalte ofte om da du var innlagt på sykehus og du og romvenninnen din lagde et eget språk bare for å irritere den allerede grinete sykepleieren. 

Det var en sann glede å lære P-språket av deg. Vi er mange som bruker det så ofte vi kan, vi Pestuinger. Hver familiesamling stotrer vi frem setninger og flirer. 

Og flirt, det har vi gjort utallige ganger sammen. Det er ikke få latterkramper vi sammen har sørga for, særlig vi jentene og damene i familien. Som regel spratt det opp for deg først, Bestemor. Da var det umulig å ikke bli smitta. Vi flirt til tårene trillet. 

Ofte flirt vi mens vi spilte kort. Vi har spilt utallige runder Mattis sammen. Mattis var fast aktivitet morgen, dag og kveld, gjerne til langt ut på natta. Du hevdet at det ikke gjorde deg noe å tape, heller ikke måtte ha Mattis ved siden av deg når du skulle sove. Du hevdet at det ikke var noe problem å ha på seg Mattis-krona, selv om Bestefar gjorde alt han kunne for å terge deg. 

Dessuten har du lært oss mye om verdien av vennskap. Du hadde alltid kaffe å by på. Tjukklefse og rullekake. Græt og bakels. Oddrun, Randi, Annbjørg – dere var mange som gikk inn og ut fra hverandres kjøkken. Og Klubben, da. De syv stjerner troppet sammen med felles bespisning, håndarbeid, fliring og utveksling av siste nytt. Ja, for stuevinduet ditt på Pestuå, mot Håkon var det perfekte sted å stå om man ville ha med seg det som skjedde i Betten. Og det du ikke så sørget du for å få vite. 

En gang fikk du med deg Klubben til USA, for å besøke din datter, hennes familie og dine to søstre. Turen tok du så ofte du kunne ta deg råd til. Noen ganger med Bestefar, andre ganger bare deg. For noen få år siden fikk du endelig oppleve det du så lenge har drømt om, helt siden hun reiste ut som au pair. Tove og guttungene kom endelig hjem igjen til Norge, for godt. Vi er så glade for at du fikk oppleve at drømmen din ble oppfylt. 

91 ½ år er en eneste stor livsreise. Du har tålt mye, gått videre og vist en utrolig styrke. En etter en har falt fra, ofte i fullstendig feil rekkefølge. 

Du var langt fra sprek da du som 77-åring reiste 60 mil med Berit for å gå i begravelsen til to små oldebarn. Ett år senere var det Berit sin tur. Da hadde du vært enke etter han Bestefar i fire år. Selv om du burde ha nok med deg selv, tenkte du alltid mer på Gunnar og Elin. 

Hvordan du har taklet sorgen har forbløffet oss. Med livsvisdom og styrke som bare en med et langt liv, mange ganger i motbakker, kan utvise, har du fortsatt å gå, stadig med en beundringsverdig omsorgsevne. 

Du hadde smerter og plager, dårlig syn og hørsel. Likevel bekymret du deg over hvordan vi andre hadde det, både fysisk og psykisk, gammel som ung. Du tok oss alltid på alvor. Du strøk oss over hånda og viste oss kjærlighet og omsorg. 

Du så oss. Du var alltid så god mot oss, Bestemor. 

Nå er reisen slik vi kjenner den over. Nå har du endelig fått hvile. Det er godt for deg, men vi kommer alltid til å savne deg. Vi tar med oss minnene, din personlighet og din omsorg med oss videre. Tenner et stjerneskudd ekstra på nyttårsaften og hver vår vil vi glede oss litt ekstra over krokusen som dukker opp. 

Om og når vi selv en gang blir besteforeldre, håper vi å kunne være for våre barnebarn slik du var for oss. 

Tusen takk for at du har vært, og alltid vil være, akkurat vår Bestemor.

En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani

Azra var i begynnelsen av tjueårene da hun på 70-tallet flyttet til Norge sammen med sin mann. 40 år senere har hun fått hjelp av sin yngste datter Maria til å skrive ned sin historie og sin kamp, i håp om å bidra til bedre integrering av særlig muslimske innvandrerkvinner. 

En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani 

Selvbiografi, memoarer, sakprosa. Utgitt våren 2018. 

Ikke bare det, men også for å gi en stemme til 1.generasjonsinnvandrerne som har en historie å fortelle til sine barn og barnebarn. Hvordan det en gang var, feil som ble begått, kamper som er blitt kjempet, og dyrebar erfaring andre kan dra nytte av. 

For hvem er vel bedre å spørre til råds om integreringspolitikk enn innvandrerne selv? 

Azra vokste opp i Lahore, en fargerik, urban arena, med velutdannede foreldre og en løfterik fremtid. Omstillingen til et mer fattigslig liv i Norge var enorm. Så også omstillingen til livet som gift. Azra og ektemannen trakk raskt i hver sin retning. Hun mot det norske, han mot det tradisjonelle, kjente og trygge. Hvor Azra, særlig etter å ha blitt mor, oppsøkte nordmenn, adopterte matretter, hverdagsliv og høytider, gjorde hennes mann seg stadig mer avhengig av venner og bekjente fra hjemlandet. Brorskapet reagerte på hennes vestlige væremåte, buksene hun kledde seg i og var redde for at deres koner skulle bli påvirket av henne. Stadig oftere ga han etter, oftere og oftere straffet han henne. 

Helt til den dagen alt eskalerte. Under ferien i Pakistan leter hun forgjeves etter sitt og døtrenes pass. Marerittet har innhentet også henne. Hun, den selvstendige, trossige, sterke kvinnen. 

Det er som et gufs for meg som leser. Jeg tas med tilbake til nittitallet da jeg med frysninger på ryggen og hamrende hjerte leste Ikke uten min datter og Solgt. Her unngås derimot det emosjonelle, dramaturgiske. Azra Gilanis intensjon er ikke å ilegge noen skyld, men berette om problematikken mange innvandrerkvinner må forholde seg til. Det kan ikke, skal ikke, ties i hjel. 

Med kløkt og klokskap, kanskje også en god porsjon flaks og velvilje, flyttet hun og etter hvert også barna tilbake til Norge. Ytterligere noen år senere ble ekteskapet avsluttet og hun lykkes i å drive sin egen lille butikk. 

… håper jeg at flere muslimske mødre vil stå sammen. Jeg håper flere vil innse at de har en større makt til å få til endringer enn hva de kanskje er klar over. Hvis de bare tør å gi slipp på den kollektivistiske tankegangen, og heller tenker på hva som er til barnas beste, og retter et større fokus på individets frihet, så har vi kommet langt. La barna ta egne valg, vis dem tillit og raushet, gi dem støtte og morskjærlighet når de går egne veier. 

Det som lett kan oppfattes som en litt selvforherligende fortelling om å lykkes, må leses annerledes. Ingen negative sider medgis, men samtidig uttrykkes heller ingen direkte bebreidelse av andre. – Skjønt vi aner at hun kan ha all grunn til å avsløre mer. I hennes stadige insistering av hun «gjorde det for barnas skyld» ligger både en forklaring på en øyensynlig mangel på refleksjon av egne handlinger, og fravær av ileggelse av skyld. Forklaringen er enkel: Det er ikke fortellerstemmens person som er i fokus, det er kampen hun har kjempet. 

Videre gagner det ingen å lese boken med litteraturkritiske briller. Her finnes logiske brister, gjentakelser og malplasserte avsnitt – eksempelvis et avsnitt om bananer oppleves ufrivillig komisk når dette etterfølger fortellingen om et brutalt ran – men å lete etter denne type feil føles fullstendig irrelevant. 

Kritikken bør i så fall rettes redaktøren som med fordel kunne korrigert disse feilene, for det er neppe verken mor eller datters intensjon å slå seg frem som forfattere. De har derimot en historie å fortelle, et budskap de ønsker å få frem, inspirasjon å gi, lærdom å formidle. Viktigheten av Azras stemme overgår alt annet. 

Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. 

«Dere må våkne opp og ta grep! Slutt seksualiseringen av jentene våre. Jeg anbefaler muslimske foreldre å løfte blikket, inngå dialog med barna sine og utveksle erfaringer med andre foreldre som opplever samme utfordringer. 
Det finnes ingenting som heter ære tilknyttet jenters seksualitet. Den eneste æren er den vi foreldre oppnår når vi greier å oppdra barna våre til å bli skikkelige mennesker.» (les hele kronikken)

Foregangskvinnen lar seg ikke skremme til taushet, hun fortsetter kampen, nå også i bokform. 

Først og fremst for å oppfordre til avskaffelse av patriarkatets æresbegrep, et nedbrytende gufs fra fortiden, et desperat forsøk på å kneble døtres, koners, kvinners frihet. 

Jeg håper flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringen må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen. 

Kanskje like viktig – for etnisk norske lesere – er fortellingen om hvilke problemer og utfordringer innvandrerne møtte på 70-tallet, og hvordan egne samfunn på siden av det norske samfunnet, kunne etableres. Det var ikke enkelt for noen, det være seg de som våget å stikke seg frem, eller de som søkte støtte i det trygge. I et samfunn der godt skolerte måtte ta til takke med dårlig betalte jobber, samfunn hvor det var litt for enkelt å droppe norskopplæring, kvinnekamp som ikke våget ta opp innvandrerkvinners sak, ble det komfortabelt å distansere seg. Det er enkelt å relatere seg til. Det er forståelig, vi velger alle ofte den enkleste motstands vei. 

Men så er det heldigvis noen som står i det. Som våger å tenke utradisjonelt, som kjemper i troen på å utgjøre noe positivt for de som betyr aller mest. Slår et slag for fremtiden. Selv om Azra Gilani på mange måter har blitt norsk, har hun samtidig beholdt det pakistanske, noe bokens tittel også tydelig gjenspeiler. Å stå med en fot i hver kultur er utfordrende, men gir samtidig utallige muligheter. 

Så er det også befriende at hun tillater seg skråblikk på Norge og nordmenn. Hun forteller om rikmannsbarna i Holmenkollen som velger hverandre, følgelig med paralleller til arrangerte ekteskap. Videre møter vi han som ble født med sølvskje i munnen, men som likevel utviklet et rusproblem mens foreldrene var opptatt med alt annet. Dersom alle evner å se forbedringspotensialet hos seg selv og sine, kan vi også hjelpe hverandre og dra lasset sammen. – Til det beste for våre barn og vår fremtid. 

Azra Gilanis liv er rett og slett sterkt inspirerende. Selv om alt ser håpløst ut, kjemp på, belønningen vil komme. Våg å tenke annerledes, tro på deg selv. Sammen er vi sterke. 

Kilde: Leseeksemplar.

Litterære reisemål: Norge

Jeg reiser mye og leser enda mer. Disse to lidenskapene kan selvsagt enkelt kombineres, og jeg sørger som regel for å besøke noe bokrelatert når jeg er i utlandet. Innad i Norge, derimot, er jeg skremmende lite litterært bereist. 

Jeg er riktignok født og oppvokst i Anne Karin Elstad-land og har i tillegg bodd både i Tante Ulrikkes vei-området og vis a vis Olav Duuns hjem, men ellers ...? Kort oppsummert: Lite. Det betyr jo ikke at jeg ikke VIL. For viljen er til stede og ønskelisten er for lengst satt opp. Om du skulle få lyst til å arrangere et opplegg og overraske meg, her er 6 sikre kort:

1) I Amalie Skrams fotspor

En av forfatterne, eller kanskje den forfatteren, jeg setter høyest er Amalie Skram. Som de fleste vet vokste hun opp i Bergen, og selv om jeg har vært i Vestlandets hovedstad flere ganger, har jeg aldri hatt tid eller anledning til å gå i hennes fotspor. 

To do: Se Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene i Bergen. foto: ba.no  (direktelenke)

Dersom noen hadde tilbudt meg en trasketur gjennom smauene, fortrinnsvis ledet av Gunnar Staalesen, hadde jeg priset mig lykkelig. Og om det i det hele tatt er mulig å ro i en liten trejolle over til Hellemyren, skulle jeg vurdert det også. Bytur med belest guide og Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene? Gi meg en dato slik at jeg kan bestille billett!

Boktips: Hele hennes fantastiske forfatterskap

2) Bjerkebæk

Der hvor Amalie Skram mangler et museum, tar en annen av mine favoritter, Sigrid Undset igjen med brask og bram, bjørketre og bekk. På Lillehammer ligger Bjerkebæk, hennes hjem og skrivestue fra 1919 til hun døde i 1949. I tretti samfulle år, altså, utenom hennes landflyktighet under 2. verdenskrig. Hennes svigerdatter sørger senere for å få hus og hage fredet som minne over en av Norgeshistoriens viktigste forfattere. I 2007 innlemmes Bjerkebæk som del av Maihaugen.

Jeg har vært to ganger i Roma, og begge gangene sørget jeg for å gå innom hennes tilholdssted.
- Men i Norge? Nei... Ikke enda.

For noen år siden satte jeg meg fore å lese meg opp på Undsets forfatterskap. Status Quo er mildt sagt mangelfull, men et besøk på Bjerkebæk vil kanskje gi meg en real dytt i riktig retning?

Boktips: Alt av Sigrid Undset, selvsagt!

3) Jørundgard

Det er mye jeg ikke forstår meg på, og en ubegripelig greie er hvorfor jeg ikke skrev et ordentlig innlegg om min Kristin Lavransdatter-lesing. De tre bøkene og min kamp for å komme meg igjennom mursteinen ble avskrevet med et svada-samleinnlegg. Dette var attpåtil min andre lesing, og jeg hadde her en kjærkommen anledning til å sammenligne en 15-årings og en (relativt) voksens lesing. Den gang ei.

Det jeg derimot har veldig klart for meg er at jeg drømmer om å besøke Jørundgård Middelaldersenter i Nord-Sel, hvor filmatiseringen av boken ble lagt. - Og det ble litt av et prosjekt. Planer om rene kulisser ble avskrevet og bygg ble satt opp, et realt bygdetun akkurat som på 1300-tallet. Totalt 16 hus er satt opp og i tillegg en stavkirke. Intet mindre, altså. 

I tenårene gråt jeg meg gjennom Liv Ullmanns film, mens jeg sukket henført over drittsekkdrømmemannen Erlend. Tenk å selv kunne flagre gjennom tunet i ullkjole og utsøkte brosjer?

Vel, jeg regner meg å måtte nøye meg med å se Kristinspelet som hver sommer fremføres på Jørundgård. I år krasjer det med NM i Petanque, men kanskje neste år?

4) Holocaustsenteret

Et utall romaner og sakprosabøker med holocaust-tematikk er gjennom årene blitt skrevet, både her til lands og selvfølgelig ikke minst utenlands. Jeg har lest min del av disse, og kommer til å fortsette å lese. Denne organiserte forfølgelsen og systematiserte henrettelsen av folkeslag eller –grupper, jødene især, er stadig like skremmende, kvalmende og advarende. 

Det er knapt et eneste tidsvitne igjen, men historiene lever videre.

For to år siden gikk jeg under Arbeid Macht frei-porten. Tuslet utenfor dødsbrakkene i Birkenau. Ble merket for livet inne i gasskammeret. Tidligere har jeg gått opp en trapp etter å ha passert en døråpning kamuflert med en bokhylle. Halvveis opp til annekset knakk jeg sammen. Flere museer og minnesmerker er besøkt i ulike land. Hoteller i tidligere getto-områder er blitt valgt. Utallige filmer med handling fra 2. verdenskrig er sett, like mange bøker er lest.

Birkenau. Gjensyn med bilder fra turen setter meg fortsatt ut. Det var så enorm stort. Ubegripelig stort.

Kanskje har jeg hatt behov for å holde det nærmeste litt på avstand. Kanskje det er derfor jeg aldri har besøkt Jødisk museum i Oslo. Kanskje derfor foretrekker jeg å lese om skipet Donau i min egen stue heller enn å minnes skampletten i Norgeshistorien mens jeg nyter sommersolen på Vippetangen. Kanskje derfor vegrer jeg meg for å lese navnene og årstallene på minnesplakettene nedfelt i asfalten rundt omkring i byens gater.

- Jeg ville jo vært mer bevisst disse severdighetene og minnesmerkene i andre lands byer.

Det er på tide å gjøre noe med dette. Senter for studier av Holocaust og livssynsminorieter holder til på Bygdøy, faktisk i Villa Grande, mest kjent som Vidkun Quislings hjem under 2. verdenskrig. Forhåpentligvis tar jeg turen innom allerede førstkommende søndag, under arrangementet Turist i egen by. Da får jeg også besøkt utstillingen Ruth Maiers korte liv. Det vil være feil å si at jeg gleder meg.

Boktips: Den største forbrytelsen, av Marte Michelet

For flere innlegg om bøker med handling fra 2. verdenskrig, klikk på emnetaggen krig.


5) Lepramuseet

På Lepramuseets nettsider står følgende:

Den norske leprahistorien er en del av en global historie, om en sykdom som gjennom sitt sterke stigma har ført til utstøtelse og fornedrelse for mange millioner mennesker. Fra omkring 1850 til 1900 var Bergen en internasjonal leprahovedstad, med tre leprasykehus og den største konsentrasjonen av pasienter i Europa.

Et av sykehusene het St. Jørgens hospital, og det er nettopp her Lepramuseet holder hus. Min interesse for spedalskhet ble vekket til live etter at jeg, som alle andre i 2005, leste Victoria Hislops smått legendariske roman Øya. Da det viste seg at min egen tippoldefar også var spedalsk, kastet jeg meg over sakprosaboken Tusen levende skygger. Flere generasjoner etter har jeg latt meg fortvile over de sykes skjebne, men mest av alt latt meg kraftig berøre av min oldefars bortsatte søster. Også Martha, jenta vi tidligere ikke ante hadde eksistert, døde som spedalsk.

Min tippoldefars gravminne er fredet, og han er stedt til evig hvile rett ved inngangspartiet til kirken jeg er døpt og konfirmert i. Senere ble også min sønn døpt her. Slekt skal følge slekters gang. 

Gjennom søk i arkivet har det vist seg at min tippoldefar var pasient ved St. Jørgens hospital, skjønt han døde i sitt eget hjem. Jeg skulle gjerne visst litt mer rundt dette, og hadde satt pris på noen timer i lesesalen. 

Boktips: Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy

6) Garborgsenteret

Jeg avslutter der jeg begynte: Med forfatterhjem. Før vi flyttet til Asker var jeg temmelig uvitende om Hulda Garborg. Egentlig begrenset det seg til at jeg bare kjente til navnet hennes. Mannen hennes, derimot, vet de fleste nordmenn med en viss litteraturinteresse, godt hvem er. Som nabo til Labråten, det garborgske hjem fra 1897 til 1934, ønsket jeg å lese mer om forfatteren og hans frue, og forstod at jeg til da hadde gått glipp av stor bauta. Sent, men godt, har jeg fått en veldig respekt for Hulda Garborg. 

Fjorårets sommeridyll: Labråten på sitt beste.

For øvrig er en del av Asker Museum, et stort bygdetun med en helt spesiell hage. Jeg elsker å vandre rundt her og anbefaler stedet gladelig videre til de av dere som måtte være i nærheten.

Livet i Asker kjenner jeg relativt godt til, og nå har jeg også lyst til å se Arne Garborgs tilfluktssted i syd, Knudaheia, hvor Arne gjemte seg bort og skrev. Følgelig også hans barndomshjem, og ikke minst besøke Garborgsenteret som fokuserer på selve forfatterskapet.

Boktips: Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

________________________________________________________

Tips til andre litterære reisemål i Norge? Kommenter gjerne! 

Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl

På selveste kvinnedagen kastet jeg meg over den smått legendariske feministduoen Breen & Jordahls nyeste verk. Årets illustrerte og lettleste kvinnesaksfortelling glir rett inn i et vellykket bibliotek som jeg håper vil utvide seg ytterligere. 

Skjønt, «glir inn» er et for dårlig ordvalg. Faktisk er Kvinner i kamp i mine øyne kanskje deres beste så langt. 

Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl (ill.) 

Illustrert sakprosa. Norsk. Utgitt i 2018. 

Marta Breen og Jenny Jordahl har altså samarbeidet om flere illustrerte sakprosabøker med samme tematikk: Feminisme og kvinnesakshistorie. Historiene om kvinnene som har gått foran oss og kjempet er både fascinerende og nærmest skremmende i den forstand at de gjennom alle tider har forsøkt blitt fortiet og underminert. 

Også i Kvinner i kamp vies oppmerksomhet til både kjente og ukjente kvinnesaksforkjempere, både enkeltindivid og bevegelser. Alle virker viktige på hvert sitt felt, og om noen vesentlige er utelatt tenker jeg gjerne ikke over det før duoen gir ut en ny bok hvor hun eller de er inkludert. Tenk på det, så mye historie som er utelatt i skolens historiebøker. 

Jeg har skrevet det før, og sier det igjen. Det er provoserende og uforståelig hvordan alle tiders historiebøker først og fremst har blitt skrevet av menn, for menn og med menn i hovedrollene. Mange sterke kvinnelige personligheter er bagatellisert, ofte også tiet i hjel. 

Breen og Jordahl lar ikke bare disse glemte kvinnene få oppmerksomhet, men de presenterer også deres historier på en svært lett tilgjengelig måte. Her er hovedtrekk, ingen lange avhandlinger hvor de fleste av oss faller fra. Rett frem, like til, alvor og humor, arm i arm. 

Breen trekker frem både kjente og ukjente, og inkluderer på samme måte både de store linjer, de kjente hovedsaker, og de mindre, ukjente historiene. Noen har vi hørt om, enkelte har for lengst fått sin fortjente heder, mens andre tidligere bare har blitt avfeid med et skuldertrekk. 

Forfatterens søkelys på de fortiede kvinner forsoner derfor det faktum at menn som har støttet kvinnekampen knapt nok nevnes i boken. Deres historier er uansett og sannsynligvis for lengst blitt fortalt. 

Breens enkle og effektive historiefortelling kompletteres med Jordahls ditto pennestrøk. Illustratøren tilfører dessuten en god porsjon humor, det være seg åpenbare leserfrierier eller mer subtile hint. Her er alt fra upolitiske utbrudd til små detaljer som hår på leggene. De tilsynelatende ukompliserte tegningene rommer mer enn man tror ved første øyekast. 

Så langt minner boken om fjorårets 60 kvinner du skulle ha møtt, omtalt og bejublet i (dette blogginnlegget). Kvinner i kamp utpeker seg desto mer positivt ved at de ulike historiene har fått mer spalteplass. Historiene er rett og slett lenger, det fortelles mer, noe som også øker kvaliteten på tegneseriestripene. 

De ulike delene deles opp av farger, hvor hver fortelling har sin egen hovedfarge. Dette er nødvendig for leseopplevelsen, da overgangene ellers ville oppfattes som altfor brå. Her er det rett på sak. Kanskje symboliserer de ulike fargene hvert sitt tema, eller kanskje henspeller det til regnbueflagget. Det er i alle fall neppe et tilfeldig grep. 

- Nestemann ...!

Og tilfeldig er i hvert fall ikke poengteringen av viktigheten av å fortsette kampen. To mindre ruter viser hvor fort utviklingen kan gå i feil vei, om man ikke passer på. Så oppleves det også som kjærkomment og nødvendig at dagens utfordringer med kultur og religion er tatt med. Følgelig også at forfatterne rakk å inkludere vestlige lands #metoo-kampanjer, som med all tydelighet viser at dagens øyensynlige likestilling fortsatt ikke er oppnådd. Selv om norske kvinner og menn er relativt likestilte, gjenstår det fortsatt en del. La oss ikke ta for lett på det faktum. 

Vi må ikke glemme, vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Kampen er på ingen måte over. 

Sakte, men sikkert beveger vi oss fremover. Bare noen tør gå foran. 

Jeg var nesten euforisk i min umiddelbare tilbakemelding etter første gangs lesing. Ved andre gangs lesing er jeg like begeistret. – Og det beste er at den vil stå seg, gang etter gang etter gang. 

- Som man skulle sagt det selv.

Nok en gang har Marta Breen og Jenny Jordahl kombinert historisk kunnskap, formidlingsevne, smittende engasjement og kunstneriske streker med både humor og alvor, skrev jeg i min Instagram-post 8. mars. Skaff dere boken, gi den videre til yngre generasjoner. 

Det samme skriver jeg i dag. God bok. God kamp.

Kilde: Leseeksemplar.

Ensom planet, av Birgit Alm

Ensom planet, av Birgit Alm
Utgitt i 2018. Norsk. Roman.

Hun er bosatt på riktig side av elva, ansatt i NAV og har orden i sysakene. Han er uføretrygdet, sitter dagen lang på samme sted på sofaen og er heller uforsiktig med personlig hygiene. Tilsynelatende har de kun en ting til felles. De er begge ensomme. 

Kanskje hun mer enn han. For der hvor han omgir seg med svirebrødre og -søstre i mangel av familie, trøster hun seg med at hun i det minste har kolleger. De vet ingenting om henne. Hun har ingen intensjon om å slippe de inn i livet sitt, men hun har heller ingen andre. Eller, ingen utenom han, som hun nødig vil kalle en venn. Bekjent får holde. 

Hun er for god for han. For ryddig. For ordentlig. For veletablert. Så får det bare være at vennelisten på Facebook er heller mangelfull og med særdeles begrenset tilgang til de som faktisk er der. Ikke at hun har så mye lyssky begivenheter å legge ut, faktisk ingen. Det eneste hun ønsker å skjule, er at det rett og slett ikke skjer så mye rundt henne. Hun sjekker inn på restauranter, mens hun passerer de på gaten. Dagene bare går. Helt til han dør, og hun blir utpekt til den ene. Hun som må rydde opp etter ham. 

Hun rynker på nesen, gremmes over de slitte møblene, den nedsunkne sofaen, den gule flekken. Helt annerledes enn hjemme hos henne. Hun som har pent dørskilt i pleksiglass, stilrent og ordentlig. Skjønt, svært få utenom henne har faktisk sett det. 

Spesielt godt beskrevet, eller mer riktig antydet, er hennes avsky mot hans venner. – For leseren er vel vitende om at hun selv ikke har noen venner. Likevel denne insisteringen av å ha det godt nok, benektelse av at dette føles som et savn, som et tomrom. Hun opptrer som utenfor seg selv, spiller et fasadespill ikke bare overfor andre, men mest av alt seg selv. 

Gjennom hele fortellingen veksler hun mellom å ta avstand til hans oppfattelse av vennskap, og å klamre seg til det ene håndfaste vennskapet hun faktisk har oppnådd i sitt voksne liv. Hun føler ingen sorg over hans endelikt, det kan hun ikke tillate seg. Følelsene er for lengst slått av, fasadespillet har for lengst gjennomsyret henne. Hun irriterer seg over å rydde i leiligheten, men gjør det likevel. Mest av alt, kanskje utelukket, for å dekke sitt eget behov for å føle seg betydningsfull. 

Jeg har lest utallige norske romaner de siste årene om ensomhet, og enda flere er blitt utgitt. Der man skulle tro at alt allerede er blitt skrevet, har Birgit Alm lykkes i å skrive en fortelling som skiller seg ut i positiv forstand. Den usigelig resignerte holdningen hos den kvinnelige protagonisten inneholder et vell av galgenhumor, skjønt dette oppfattes kun av leseren. Aldri henne selv, i all sin selvhøytidelighet og fornektelse av egen ensomhet. 

Navlebeskuelsen står i sterk kontrast til omgivelsene vi serveres i små drypp. Nabolaget med de sosialt og økonomisk fattigslige beboerne, som er på hils, men aldri inviterer til mer. Beskjemmet av manglende status, få ressurser – og distansering fra resten av samfunnet. 

Så får det bare være at det skjer litt for mye avslutningsvis. Stemningen brytes opp og romanen tilføres en form for underholdningsrush i alle fall jeg ikke var helt klar for. 

Kilde: Leseeksemplar.

Anorektisk, av Ingeborg Senneset

22. januar ble kortlisten til Bokbloggerprisen offentliggjort. Blant de tre i kategorien Åpen klasse finnes en høyst personlig, magevrengende og viktig sakprosa om en sykdom de fleste av oss kan relatere seg til. Kanskje kjenner vi selv igjen noen av tankene. Kanskje har vi selv latt tvangen ta over vårt liv. Kanskje har den rammet en av våre nærmeste. En sykdom vi har blitt opplært til å tie om, i frykt for smitteeffekten. 

Anorektisk, av Ingeborg Senneset
Forord av Finn Skårderud.
Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017. Nominert til Bokbloggerprisen.

Og akkurat dette gjør boken så vanskelig å omtale. Jeg er redd for å skrive noe feil, gjøre galt verre. Jeg er redd for å trigge noe i noen som både har godt av å lese, og samtidig ikke burde lese. Akkurat som man kan tie i hjel en sykdom som anorexia nervosa. 

Boken innledes av et 45 siders langt forord av fagpersonen, psykiatriker Finn Skårderud. Resterende 250 sider består av pasienten, forfatteren Ingeborg Senneset, sine dagboknotater og blogginnlegg fra tre ulike institusjoner. Før hver del oppsummerer hun nokså kort og nøkternt sine erfaringer og tanker. Selv valgte jeg etter anbefalinger å lese psykiatrikerens ord til slutt. De to delene er vidt forskjellige, lik tematikk til tross. På denne måten ble jeg kastet rett inn i Sennesets liv da hun var på det sykeste. Det var usedvanlig vanskelig å lese. Formatet og språket tilsa en lesehastighet på et par dager, men i stedet for brukte jeg nesten to uker. Det ble for hard kost, jeg trengte rett og slett pause. 

Tenkepause. 

Ironisk nok, akkurat som hun selv ble pålagt underveis i innleggelsene. Det rigide systemet, de knalltøffe kravene, mangelen på slingringsmonn. Prisgitt egen motstandskraft, gode venner og solid familie, ble hun, ble mange før, samtidig og etter, sendt hjem for å tenke seg om. 

Jeg tok i det minste mitt eget valg. 

Legger jeg følelsene rundt selve handlingen til side, eller nettopp hensyntatt disse, skulle jeg kanskje ønsket meg en annen struktur. Jeg kjente på behovet for refleksjoner i ettertid, utfyllende forklaringer, kunnskaper fra fagpersonen, når dagene som gjengis ble for tøffe. En pågående diskusjon mellom forfatter og psykiatriker, kanskje. Ikke før, ikke etter, men underveis. 

Og kanskje er fraværet av dette nettopp det sterkeste. Vi møter den syke midt i kaoset. Midt i duellen mellom destruktivitet og selvoppholdelsesdrift. Kampen mellom liv og død. 

Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen, skriver psykiater Finn Skårderud i bokens forord. I Sennesets fortelling blir vi aldri fortalt hvorfor, bare hvordan det fortoner seg. Heller ikke hva som skjer etter at dagboknotatene tar slutt, to år før utskrivingen, får vi vite. Kanskje er det derfor gjør det ekstra vondt. Vi klarer ikke forstå, selv om vi vil. Vi vil kunne forklare hvorfor en ti år ung jente begynner å straffe seg selv ved sult. Hvordan tvang og skam overtar og forsøker å sluke et helt menneske. 

Så er også bokens tittel brutalt avslørende. En knyttneve i magen. En mer naken og avslørende tittel er vanskelig å finne. Og akkurat slik må det være. Det er ingenting å pakke inn. Senneset forteller ærlig og på mange måter utleverende, men evner i mine øyne å holde det personlig, ikke privat. Det er godt gjort, når grunnlaget er selvopplevde hendelser, selvtenkte tanker. Kanskje pyntet hun på sannheten for å lure de som den gang skulle lese, men aldri mer enn at vi klarer å gjøre oss våre egne tanker. Akkurat som behandlerne kjenner til en anorektikers uimotståelige trang til løgn. Løgnen som opprettholder livet, men samtidig gjør alt verre. Til syvende og sist lurer man bare seg selv. 

Det vet hun også. Senneset kjemper for livet mens hun skriver. Alle fibre i kroppen, alle instinkter, forteller henne at hun må unngå måltider, gi etter for trangen til trene, vaske bort alle bakterier, igjen og igjen. Likevel er det denne stemmen. Håpet. Troen. Viljen til å fortsette. Distansere seg fra sykdommen, jobbe mot den. Aldri la sykdommen bli henne. 

Å lese om alle gangene hun har bestemt seg for at det er nok, at hun ikke orker mer, at hun er blitt en for stor belastning, er direkte ubehagelig. Hver gang er det øyensynlig små ting redder henne tilbake til livet. 

Han gleder seg med meg. Han leser avisen når jeg skriver. Han ba meg skrive da andre ba meg legge PC-en vekk. Han trodde på meg. Mente jeg kunne leve av hodet mitt – det samme hodet som da holdt på å ta knekken på meg. Jeg gikk ut av døren på sykehuset og hadde ikke bare overlevd, jeg gledet meg til å leve. 

Og heldigvis hadde hun ordene. Ingeborg Senneset hadde i de årene hun var innlagt på psykiatrisk, og følgelig fremdeles, en svært god penn. Hun vet å sette ord på følelser, selv når alt er som mørkest eller som mest kaotisk. Med ordene i sin makt finner hun kraft til å nå frem til sine hjelpere, avsløre den hun egentlig er, personen uten spisevegringen, den frenetiske treningen og alle tvangshandlingene. Hun slipper de til og blir lyttet til. Hun skriver rasende, desperate brev til de med makt, og senere, i takt med viktige skritt mot bedring, engasjerer hun seg for å påvirke styremaktene til en mer human og effektiv behandling. 

Det begynte med påtvungne loggføringer til sykepleierne, fortsatte med blogging for å hjelpe andre, og nå, se på henne nå. Som hun har kjempet, som hun fortsetter å kjempe. Jeg håper hun er ekte, genuint stolt av hva hun har oppnådd, hennes driv og påvirkningskraft. 

Jeg kjenner jeg er. Og jeg kjenner jeg er evig glad for at hun våger å stå i det. Tør å gi tvangen, skammen, straffen – men mest av alt livstrangen – et ansikt, en stemme. Hennes unike kombinasjon som tidligere pasient, utdannet sykepleier og journalist gir de beste forutsetninger for å påvirke i riktig retning. 

Måtte ingen flere syke oppleve omsorgsarbeidere uten evne eller vilje til omsorg. Måtte alle pasienter møtes med strenge krav uttrykt med varme smil, oppmuntrende stryk over kantete skuldre. Måtte ingen flere bli skrevet ut før de er klare, bare fordi det er juleferie eller fordi 400 gram er 100 for lite. 

Bokbloggerprisen: Følg samlesingen av Anorektisk ved å klikke på (denne lenken) eller les fortløpende hos bokbloggeren (Moshonista).

Les også: Skjønnlitterære romaner hvor spiseforstyrrelser omhandles er blant annet (Kjære, av Linnea Myhre), (Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre), (Barsakh, av Simon Stranger) og (Stalins kyr, av Sofi Oksanen).

Kilde: Kjøpt selv. 

Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken

Ramsalt kjærlighetsroman for de yngste tenåringene. 

Dumme, dumme hjarte, av Linda Klakken
Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2017. Barne- og ungdomsroman.

7.-klassingen Klara er rappkjeftet, tar stor plass, er tøff og guttete. Samtidig danser hun ballett. Hun er akkurat ikke den mest glamorøse, men hun forsøker i alle fall. Ikke pokker om hun skal gi seg. Litt stolthet i livet skal man tross alt ha. Akkurat som man trenger kjærlighet, selv om kjærlighet er like tragisk som Rome og Julie og alle gutta på skolen er fryktelig teite. I hvert fall trenger pappaen kjærlighet. I stedet for å komme seg over bruddet med Klaras mamma, murer han seg inne med bøker. Klara hjelper han i gang, skriver brev til ukjente kvinner og håper på full klaff. Med William Shakespeares bistand kan det umulig gå galt. 

Den teiteste av alle er likevel ufordragelige Celine, skolens dronning. Hun som steker vafler til alle som stemmer på henne til skolens tvilsomme kåring Rypetoppen. Kvalme, masete, klengete Stian er ikke stort bedre, og får definitivt ikke Klaras stemme til Typetoppen. 

Det fins strengt tatt bare en eneste person i hele verden som Klara kan gå god for. Bestevenninnen Else er der for henne til enhver tid, alltid og bestandig. Hun sier knapt nok et eneste ord, men er verdens beste lytter. Det trengs når Klara setter i gang. 

Hun turer i vei, er ustoppelig, uten blygsel og sperrer. Helt til Marie Lindkvist, den sortkledde svane, entrer ballettsalen – og Klaras liv. Marie står på tærne, lett som en plett. Og hun er verdens vakreste. 

- Takk for dansen, seier ho til Klara med eit svakt smil og stig inn i bilen
Så forsvinn ho nedover kvartalet med raude baklykter.
- Eg liker henne ikkje, seier Else bestemt.
Klara nøler ei stund, så ristar ho på hovudet.
- Ikkje eg heller. 

Linda Klakkens Dumme, dumme hjarte har høstet mange godord og er nominert til Trollkrittet 2018, en pris for beste barne- og ungdomsroman, utdelt av NBU. I begrunnelsen skriver Bjørn Rørvik blant annet at «(…) Det som gjør boka til en strålende leseopplevelse er først og fremst språket, som er muntlig, kvikt og oppfinnsomt», og videre: «Blandingen av den tøffe utsida og den uhåndterlige forelskelsen gjør boka morsom og god. For selv om det er humor ligger det alvor og godhet i bunnen. Vi føler at forfatteren vil personene sine vel, og det går da også riktig bra for alle til slutt.» 

Bla-i-boken: (klikk her)

Det aller viktigste er likevel det mest essensielle ved hele fortellingen: Det er noe forfriskende ukomplisert over Klaras forelskelse i en annen jente. Forelskelsen i seg selv er mer enn nok komplisert, alt for mye karusell- og tivoliaktig i seg selv, at likt-kjønn-problematikken overhodet ikke ofres energi. Usannsynlig og utopisk, vil mange innvende. Deilig befriende, svarer jeg. 

Språket derimot, er jeg mer ambivalent til. Det har noe gammeldags over seg som forvirrer og bryter tidsånden totalt. Her kronglete og vanskelige ord, samtidig som teksten ellers er verbal, lett og ledig. 

- Hei, seier han og gliser som ein lobotomert ulv.
- Skikkelig kaldt i dag. Han drar ei snørrklyse godt inn i skallen.
- Eg snakkar ikkje med løgnarar, seier Klara spist.
- Den som er med på leiken må tole steiken, seier Stian og spyttar ut snørret i ein lang tråd. Klara tenkjer at det er slutten på samtalen. 

Men hvem vet, det er kanskje slik man snakker der oppe på Aspøy skule. Og kanskje er det et poeng, dette veslevoksne språket, når de små blir store. De yngste ungdommene som nettopp har forlatt barndommen. Mye av det barnlige henger med, samtidig som de plutselig står overfor gjengmentalitet, flyktige forelskelser, søken etter popularitet og trassig vilje til å være seg selv. 

Mitt noe negative syn på språket blir uansett og heldigvis langt på vei oppveid av bokens krasse humor, gode budskap og skjønne forelskelse. 

Les også: Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo er blant de nominerte til årets Trollkrittet. Kjartan Hjulstad vant i 2015 for sin roman Minnesota og støvet. 

Kilde: Leseeksemplar.

Valentine's Day | Lesetips til kjærlighetsromaner

Forfatteren Margaret Atwood sa en gang:

The Eskimo has fifty-two names for snow because it is important to them; there ought to be as many for love.

Og akkurat som kjærlighet kan være godt og vondt, grensesprengende og begrensende, livsberikende og knusende, beskrives kjærlighet på utallige måter i litteraturen.

I anledning Valentine's Day har jeg samlet seks av mine favoritter innen kjærlighetssjangeren. 

The Lovers Dictionary, av David Levithan: Gjennom en ordbok fortelles historien om han og henne, et par i New York som møtes, forelsker seg, krangler og elsker. Og gjør det slutt. Fra A til Z, enkle og sære ord som gjennom han og henne assosierer med små og store hendelser i deres forhold. (Les mer ...)

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken: En mann og en kvinne forelsker seg, flytter sammen og deretter fra hverandre. Sæterbakken starter med bitterhet og sinne etter bruddet, deretter forelskelsen og til slutt om hvorfor alt ble som det ble. (Les mer ...)

Victoria, av Knut Hamsun: Møllersønnen Johannes og rikmannsdatteren Victoria elsker hverandre, men samfunnet kan la de to elskede få hverandre. Det er vakker kjærlighet og smertelig sorg. (Les mer ...)

Trilogien, av Jon Fosse: Asle og Alida er begge seksten år når de faller for hverandre, famlende av sorg og fortvilelse, på en knaus i den vesle bygda Dyngja. Alida blir snart med barn, og det unge paret må reise fra alt de kjenner. Bort og inn til byen, til Bjørgvin, som i Juleevangeliet. (Les mer ...)

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield: Godt voksne Ivy, enke på ente året, forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. (Les mer ...)

Hundre års ensomhet, av Gabriel Garcia Marquez: Dette er en generasjonsroman om familien Buendia, dens leve og virke. Du lar deg rive med, leve med, bli kjent med, sveve av gårde i Macondos gater. Du holder en beskyttende hånd over, leder, forskrekkes, fortviles og forelskes. (Les mer ...)

Something new, something old, something blue ... Det er lov å la seg friste. Hold av og hold rundt.

Mammutsalget 2018: Tips

Mammutsalget er en årlig kampanje hvor over 70 forlag deltar. Katalogen finner du (her) og salgsperioden varer i år fra 12. til 24. februar. Samvittighetsfull bokblogger som jeg er har jeg hvert år følt behov for å øse ut mine litterære preferanser og påvirke dere så godt det lar seg gjøre. Så også i år. 

I en katalog som ved scrolling kan virke endeløs fins det både fallgruver og gull, tullball og genistreker. Noen har jeg lest, andre ønsker jeg meg. Enkelte unner jeg ingen. Årets katalog er grei, tidligere irritasjonsmomenter som ekstreme mengder krim og uhorvelig mange strikkebøker har fått mindre spalteplass. Andel barnebøker virker å ha fått større fokus, men jeg er usikker på samlet kvalitet. Det jeg derimot er sikker på er at Inntil 85 % avslag-salgstrikset er en smule (ekstremt) overdrevent. Ja da, i år også. Jeg blir lei av å gjenta meg selv.

Enda godt det finnes uavhengige, ikke-sponsede bloggere der ute som kan bistå i det store mammuthav! Det er oss det, bokbloggerne som ikke akkurat er aktuelle for content marketingbyråer forkledd som liksom Blogg-Oscar (Les om Vixen-lureriet her). Da fikk jeg nevnt det også.

Men i alle fall. La oss konsentrere oss om bøker i stedet for juksemakere og såkalte influencere som manipulerer sine lesere.

Bokbloggere leser mye og variert. Ja, også er vi uavhengige. Hvert år deles bokbloggerprisen ut i to klasser, blant disse beste norske roman. Premieringen er nøysom og gitt fra egne lommer, vi har jo ingen som sponser oss. I alle fall. I fjor gikk Nicolai Houms Jane Ashlands gradvise forsvinning til topps, og nå fins den på mammutsalget til kr. 149. Der finner vi også vinneren i åpen klasse: Åsne Seierstads To søstre (Les min omtale) til samme pris. Kjør på! 

Min personlige anbefaling er likevel Monica Isakstuens Vær snill med dyrene (Les min omtale), som til min skuffelse ikke nådde lenger enn til langlisten. Samme pris som de to over. 

Andre personlige favoritter: 

• Bror din på prærien (kr. 149) – Les omtale 
• Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo (kr. 99) – Les omtale 
• Sigd, av Ruth Lillegraven (kr. 149) – Les omtale 
• Trilogien av Jon Fosse (kr. 129) – Les omtale 

- Og om du ikke er fryktelig lei av feidene mellom søstrene Hjorth, kan du kanskje vurdere kjøp av nok en Bokbloggprisnominert bok: Vigdis Hjorths Arv og miljø (kr. 149). 

Nominasjoner, prisvinnere og/eller ei, følgende bøker av diverse kvalitet er også omtalt på Ellikkens bokhylle: 

• Anna og kjærligheten, Birger Emanuelsen (kr. 149) – Les omtale 
• Biter av lykke, av Anne Ch. Østby (Lydbok, kr. 99) – Les omtale 
• Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer (kr. 149) – Les omtale 
• Hver gang du forlater meg, Linnea Myhre (kr. 149) – Les omtale 
• Lavendelhagen, Lucinda Riley (kr. 99) – Les omtale 
• Piken fra Piemonte, Fioly Bocca (kr. 129) – Les omtale 

Selv vurderer jeg kjøp av … 

• Bergen ungdomsteater, av Pedro Carmona-Alverez (kr. 149) 
• Fjällräven gul, av Tiril Broch Aakre (kr. 129) 
• M Train, av Patti Smith (kr. 149) 
• Ungdomsskulen, av Heidi Furre (kr. 99) 

… fordi andre bokbloggere har skrevet så mange gode ord om nettopp disse. 

Alt over er (for det meste) skjønnlitteratur for voksne, men alt kan jo ikke bare være tøys og fanteri. Vi må lære litt også. Om managerlegenden Alex Fergusons selvbiografi, dog med påholden penn, gir deg svaret på livets mysterier skal du lete lenge, men jeg ble i alle fall fascinert da (jeg selv leste boken). Litt av grunnen er muligens mitt røde hjerte. Om du ønsker et eksemplar finnes disse til kr. 129 pr. stk. 

En annen bok jeg har lest er Vår ære og avmakt, av Gunnar Jerman. Til min irritasjon fikk jeg aldri somlet meg til å skrive noen omtale av den, men min leseopplevelse var like fullt givende. Har du hørt historier om norske krigsseilere under første verdenskrig? Ikke? Tenkte meg det, les boken så fyller du opp kunnskapshullet. Kr. 129 for fakta og foto. 

Inger Merete Hobbelstads Å leve med Shakespeare står relativt ulest i bokhylla mi. Kjenner du litt til hans forfatterskap fra før vil du trolig ha glede av mursteinen til kr. 199. 

En kvinnelig bauta i litteraturhistorien er Astrid Lindgren. Jeg vurderer å bruke kr. 179 på Jens Andersen biografi om personligheten bak kjente og kjære figurer som Pippi, Marikken, Jonathan Løvehjerte og Mio. Jeg benytter anledningen til å reklamere for Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisatos biografiversjon for barn, denne har jeg skrevet om (i dette innlegget). 

Og apropos bøker for barn: For første gang på flere år finner jeg til min forskrekkelse ikke I en og samme person, av John Irving i katalogen. Derimot finner jeg en bok som har hatt fast plass i katalogen sikkert minst like lenge, men som tross alt er verdt sin plass i gull. 

Vi snakker om en av litteraturhistoriens aller fineste barnebøker. Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery koster 99 kroner og selges i en riktig fin utgave. Les gjerne (min omtale) av boken. 

I kategorien Barn og ungdom finnes ellers en bok som forsvarer salgstrikset «85 % avslag». Samme forfatter og samme serie: Gutta i Trehuset kan kjøpes for en skarve 30-krone om slikt hadde vært å få tak i. Du skjønner hva jeg mener. Trehus-bøkene er superpopulære, og neppe bare fordi de ofte er billige å kjøpe. 

Jeg er en forkjemper for å gi bøker til barn og unge, det være seg til fødsel, dåp eller bursdager og jul. Jeg har allerede skrevet litt om Den lille prinsen, men vi finner også to andre gavekandidater, begge til den nette sum av 199 kroner: 

• Den store boken om Knerten, av Anne-Cath Vestly 
• Den store mummiboka, av Tove Jansson 

Dette er bøker som vokser med barnet: fine å bla i, fine til høytlesning, og fine å ta vare på og kanskje en gang i fremtiden gi videre til egne barn. 

Skjønt en 12-åring vil kanskje nødvendigvis ha noe med litt mer action: Hva da med Jørn Lier Horsts glimrende Clue-serie? Hardygutta anno våre dager, men uten blod, vampyrer og iPad. Nr. 5-8 finnes samlet til kr. 149. Clue-serien har jeg skrevet om i (dette samleinnlegget). 

Avslutningsvis kommer bøkene jeg virkelig gleder meg over å være til salgs, både fordi de er viktige OG fordi de henvender seg til ungdom. Jeg har lest begge og anbefaler helhjertet: 

• F-ordet, 155 grunner til å være feminist, av Marta Breen (kr. 99) 
• Smart for livet, av May-Bente Høiland-Lode (kr. 99) 

Feminisme og kampen for likestilling er stadig like viktig, og i Marta Breens F-ordet er både kvinnesakshistorien og nåtidens forskjellsbehandling fint oppsummert med enkelt og lettfattelig språk og med rikelige illustrasjoner. En riktig fin og interessant bok som samtidig er underholdende og morsom å bla i. 

Smart for livet er en slags selvhjelpsbok for unge, med massevis av tekster ment til å inspirere og reflektere over, samt mange lister og spørsmål med plass til egne besvarelser. Det er ganske enkelt genialt å utstyre usikre, keitete, kjepphøye, rare, fine (helst alt på en gang) tenåringer med en bok som denne. 

Men har du ikke glemt, spør du kanskje. Neida, jeg har ikke glemt, jeg har sett det. John Greens uforglemmelige og hyllede Faen ta skjebnen selges til kr. 79. Billig for en innbundet bok, men det skal kanskje godt gjøres å finne en ungdom som enda ikke har lest den. Hvorfor den uansett er verdt å ha i hus forteller jeg om i (dette innlegget). 

Enten er du nå forvirret, eller så er du blitt litt klokere. Uansett hva du gjør, ikke kjøp deg til personlig konkurs. Så billig er det tross alt ikke, og på biblioteket er det helt gratis.

- Skrev hun og løp til bokhandelen.

Tidligere anbefalinger: (Mammutsalget 2017) (Mammutsalget 2016) (Mammutsalget 2015) (Mammutsalget 2014) (Mammutsalget 2013) (Mammutsalget 2012)

Kitty-rapporten, av Anonym

Altså, jeg ler meg i hjel! Litt fordi dette var en overraskende morsom bok, men mest av alt fordi jeg fikk meg selv til å lese den. Faktisk sluke den. Og nå, nå har jeg attpåtil bestemt meg for å skrive noen ord om boken. Dette sprenger min tidligere antatte komfortsone, knuser barrieren til fillebiter.

Kitty-rapporten 1: Læring, av Anonym

Norsk. Utgitt i 2018. Humoristisk erotikk. Utgis 5. februar

Forfatteren er etter sigende en kjent, norsk kulturpersonlighet. Ja visst, en anonym kjendis som forfatter av erotisk roman er vel et drømmescenario for et hvilket som helst forlag. Skjønt, hadde forfatteren virkelig vært kjent, ville det trolig skapt enda mer oppmerksomhet ved å gå ut med fullt navn? Uansett, det vekket min nysgjerrighet. Ikke bare sjangeren i seg selv, nei fri og bevare pripne meg, men om håndverket var godt nok og hvorvidt man klarer å lese mellom linjene hvem som har skrevet. 

Jeg tar meg for øvrig i at jeg i denne omtalen vanskelig kan skrive ord som håndverket eller skrevet uten å få litt uheldige bilder i hodet. 

Det er kanskje ikke noe stort poeng i å spekulere i hvem det er. Sannheten kommer formodentlig for en dag. Jeg fornemmer uansett at det dreier seg om den feminine delen av befolkningen. Med kvinnelig list har hun pumpet full erotikken med såpass mye humor at til og med en leser som meg kan svelge historien.

Å nei. Disse ordene, disse bildene. Igjen! 

Skjønt, jeg leste boken med Lahlum-stemme. Herrefrelser, det er lov å håpe. Er det ikke en kvinnelig forfatter er det han. Samme tørrvittighet, samme type innskutte apropos med historisk sus. Neida, joda, hvem vet. At vi ikke vet både pirrer og irriterer. Alt jeg kan gjøre er å håpe på en orgasmisk overraskelse, eller en tilfredsstillelse i å konstatere at jeg gjettet riktig.

Ja, jeg har gitt opp. Ordene, bildene, er kommet for å bli. 

La oss gå over til handlingen i veldig korte trekk:

Skilt lærer på 43 år lengter etter kjæreste, forsøker seg via en annonse på en nettdatingtjeneste og får napp så det holder i lange baner. En usedvanlig forførerisk kvinne med pisk og lærstøvletter hjemsøker ham om natten og sender pirrende chattemeldinger på dagtid. Men møte ham, nei, det nekter hun. Først må han lære seg elskovens kunster, og hun, hun er selvsagt hans lærerinne og mesterinne. Fullfører han hennes oppgaver vil han bli rikelig premiert, lover hun, og Alfred Aasen går all in.

Altså. For å gjenta meg selv: Alfred Aasen. Traustere navn i norsk litteraturhistorie er vanskelig å komme på. Herlig ironisk og noe som, tja, la oss si Hans Olav Lahlum, kunne kommet på å kalle sin antihelt. Alfred er en meget engasjert og belest lærer, proppfull av kunnskap og iver etter å lære mer. Slik er det gjerne når man ikke har andre høydepunkt i livet enn undervisning og middagsselskaper hos mor. – Helt til Kitty overrumpler ham med sine krav, fristelser og beinharde disiplin. På det seksuelle plan er Alfred langt fra utlært, men hva skal man vel si: Utover boken kommer han (seg) betraktelig.

Gjør ditt, befaler Kitty, og Alfred adlyder. Selve chattesamtalene mellom de to er heller skuffende labre, men Alfreds nitidige besvarelser på de ulike eksamensoppgavene er en ren fornøyelse å lese. Her øser han ut både nyvunnede erfaringer, men også historiekunnskap, og tilfører med det et interessant element i den ellers rene underholdningsromanen. Fokus er uansett hans usedvanlig mange krumspring, til sammen en – om du vil – orgie av heseblesende, mindblowing utskeielser. Om man skulle tillate seg å være kritisk, kommer dog spørsmålet om hvorfor han, til tross for lang tid og mange nedleggelser, stadig lengter etter sin herskerinne. Alfred Aasen burde da vitterlig ha mer enn nok å holde i, uhm, hendene?

Men det er ikke så farlig, altså. Dette er jo først og fremst underholdende. Noe av underholdningen kommer i form av en overflod av kleine, treffende, kjente og ukjente synonymer til herrens eksklusive utstyr. Teltplugg, flaggstang, revolver, jeg nevner i fleng. Kjært barn har åpenbart mange navn. 

Det er kanskje ikke så rart at det går helt rundt for mannen med teltpluggen. Og dette er et poeng: Hans tante er psykisk syk, og moren blir stadig mer og mer bekymret for at sønnen skal være arvelig belastet. Kittys påvirkning endrer Alfreds væremåte, sånn må det jo bli når den stakkars mannen er konstant sprengkåt. Søndagsmiddag hos mor er ikke lenger nødvendigvis det hyggeligste Alfred vet om, og hans fravær, også mens han faktisk fysisk er til stede, uroer moren. Og jo mer urolig moren er for hans ve og vel, jo mer urolig blir Alfred selv. Tenk om han bare innbiller seg denne korrespondansen? Eller hva om, hvis dette er reelt, Kitty er noen han kjenner, noen som latterliggjør ham i hans enslige sårbarhet? Og hva om, gud forby, Kitty viser seg å være rektor … eller enda verre, en elev?

Flere løse tråder og elementer, altså, nok til å forsvare å ha lest hele boken – og faktisk være villig til å lese de neste bøkene i denne planlagte trilogien. Tenk det. Jeg vil lese mer. JEG! Jeg som bare skulle bla litt, men hadde lest hundre sider før jeg innså hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg som leste videre, og videre, og videre og til slutt klappet igjen en ferdiglest bok. 

Forlaget reklamerer med at Ibsen-museet aldri mer vil bli det samme å besøke. Vel, jeg vil ha enda større aversjoner mot å bestille meg ferietur til en viss gresk øy. Ho-hoi, for et opphold under «solen». - Jeg ler fortsatt! 

Kilde: Leseeksemplar, ikke-korrekturlest.