22. januar ble kortlisten til Bokbloggerprisen offentliggjort. Blant de tre i kategorien Åpen klasse finnes en høyst personlig, magevrengende og viktig sakprosa om en sykdom de fleste av oss kan relatere seg til. Kanskje kjenner vi selv igjen noen av tankene. Kanskje har vi selv latt tvangen ta over vårt liv. Kanskje har den rammet en av våre nærmeste. En sykdom vi har blitt opplært til å tie om, i frykt for smitteeffekten.
Forord av Finn Skårderud.
Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017. Nominert til Bokbloggerprisen.
Og akkurat dette gjør boken så vanskelig å omtale. Jeg er redd for å skrive noe feil, gjøre galt verre. Jeg er redd for å trigge noe i noen som både har godt av å lese, og samtidig ikke burde lese. Akkurat som man kan tie i hjel en sykdom som anorexia nervosa.
Boken innledes av et 45 siders langt forord av fagpersonen, psykiatriker Finn Skårderud. Resterende 250 sider består av pasienten, forfatteren Ingeborg Senneset, sine dagboknotater og blogginnlegg fra tre ulike institusjoner. Før hver del oppsummerer hun nokså kort og nøkternt sine erfaringer og tanker. Selv valgte jeg etter anbefalinger å lese psykiatrikerens ord til slutt. De to delene er vidt forskjellige, lik tematikk til tross. På denne måten ble jeg kastet rett inn i Sennesets liv da hun var på det sykeste. Det var usedvanlig vanskelig å lese. Formatet og språket tilsa en lesehastighet på et par dager, men i stedet for brukte jeg nesten to uker. Det ble for hard kost, jeg trengte rett og slett pause.
Tenkepause.
Ironisk nok, akkurat som hun selv ble pålagt underveis i innleggelsene. Det rigide systemet, de knalltøffe kravene, mangelen på slingringsmonn. Prisgitt egen motstandskraft, gode venner og solid familie, ble hun, ble mange før, samtidig og etter, sendt hjem for å tenke seg om.
Jeg tok i det minste mitt eget valg.
Legger jeg følelsene rundt selve handlingen til side, eller nettopp hensyntatt disse, skulle jeg kanskje ønsket meg en annen struktur. Jeg kjente på behovet for refleksjoner i ettertid, utfyllende forklaringer, kunnskaper fra fagpersonen, når dagene som gjengis ble for tøffe. En pågående diskusjon mellom forfatter og psykiatriker, kanskje. Ikke før, ikke etter, men underveis.
Og kanskje er fraværet av dette nettopp det sterkeste. Vi møter den syke midt i kaoset. Midt i duellen mellom destruktivitet og selvoppholdelsesdrift. Kampen mellom liv og død.
Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen, skriver psykiater Finn Skårderud i bokens forord. I Sennesets fortelling blir vi aldri fortalt hvorfor, bare hvordan det fortoner seg. Heller ikke hva som skjer etter at dagboknotatene tar slutt, to år før utskrivingen, får vi vite. Kanskje er det derfor gjør det ekstra vondt. Vi klarer ikke forstå, selv om vi vil. Vi vil kunne forklare hvorfor en ti år ung jente begynner å straffe seg selv ved sult. Hvordan tvang og skam overtar og forsøker å sluke et helt menneske.
Så er også bokens tittel brutalt avslørende. En knyttneve i magen. En mer naken og avslørende tittel er vanskelig å finne. Og akkurat slik må det være. Det er ingenting å pakke inn. Senneset forteller ærlig og på mange måter utleverende, men evner i mine øyne å holde det personlig, ikke privat. Det er godt gjort, når grunnlaget er selvopplevde hendelser, selvtenkte tanker. Kanskje pyntet hun på sannheten for å lure de som den gang skulle lese, men aldri mer enn at vi klarer å gjøre oss våre egne tanker. Akkurat som behandlerne kjenner til en anorektikers uimotståelige trang til løgn. Løgnen som opprettholder livet, men samtidig gjør alt verre. Til syvende og sist lurer man bare seg selv.
Det vet hun også. Senneset kjemper for livet mens hun skriver. Alle fibre i kroppen, alle instinkter, forteller henne at hun må unngå måltider, gi etter for trangen til trene, vaske bort alle bakterier, igjen og igjen. Likevel er det denne stemmen. Håpet. Troen. Viljen til å fortsette. Distansere seg fra sykdommen, jobbe mot den. Aldri la sykdommen bli henne.
Å lese om alle gangene hun har bestemt seg for at det er nok, at hun ikke orker mer, at hun er blitt en for stor belastning, er direkte ubehagelig. Hver gang er det øyensynlig små ting redder henne tilbake til livet.
Han gleder seg med meg. Han leser avisen når jeg skriver. Han ba meg skrive da andre ba meg legge PC-en vekk. Han trodde på meg. Mente jeg kunne leve av hodet mitt – det samme hodet som da holdt på å ta knekken på meg. Jeg gikk ut av døren på sykehuset og hadde ikke bare overlevd, jeg gledet meg til å leve.
Og heldigvis hadde hun ordene. Ingeborg Senneset hadde i de årene hun var innlagt på psykiatrisk, og følgelig fremdeles, en svært god penn. Hun vet å sette ord på følelser, selv når alt er som mørkest eller som mest kaotisk. Med ordene i sin makt finner hun kraft til å nå frem til sine hjelpere, avsløre den hun egentlig er, personen uten spisevegringen, den frenetiske treningen og alle tvangshandlingene. Hun slipper de til og blir lyttet til. Hun skriver rasende, desperate brev til de med makt, og senere, i takt med viktige skritt mot bedring, engasjerer hun seg for å påvirke styremaktene til en mer human og effektiv behandling.
Det begynte med påtvungne loggføringer til sykepleierne, fortsatte med blogging for å hjelpe andre, og nå, se på henne nå. Som hun har kjempet, som hun fortsetter å kjempe. Jeg håper hun er ekte, genuint stolt av hva hun har oppnådd, hennes driv og påvirkningskraft.
Jeg kjenner jeg er. Og jeg kjenner jeg er evig glad for at hun våger å stå i det. Tør å gi tvangen, skammen, straffen – men mest av alt livstrangen – et ansikt, en stemme. Hennes unike kombinasjon som tidligere pasient, utdannet sykepleier og journalist gir de beste forutsetninger for å påvirke i riktig retning.
Måtte ingen flere syke oppleve omsorgsarbeidere uten evne eller vilje til omsorg. Måtte alle pasienter møtes med strenge krav uttrykt med varme smil, oppmuntrende stryk over kantete skuldre. Måtte ingen flere bli skrevet ut før de er klare, bare fordi det er juleferie eller fordi 400 gram er 100 for lite.
Bokbloggerprisen: Følg samlesingen av Anorektisk ved å klikke på (denne lenken) eller les fortløpende hos bokbloggeren (Moshonista).
Les også: Skjønnlitterære romaner hvor spiseforstyrrelser omhandles er blant annet (Kjære, av Linnea Myhre), (Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre), (Barsakh, av Simon Stranger) og (Stalins kyr, av Sofi Oksanen).
Kilde: Kjøpt selv.
3 kommentarer:
Fantastisk flott skrevet om ei viktig og god bok Elli.
Ja, det var fint, Eli!
Leser Stalin Kyr nå. Synes beskrivelsen av selve sykdommen (så langt, er ca 1/3 uti) er sammenfallende. Godt gjort av Oksanen. Og kanskje enda bedre av Ingeborg som ikke har fiksjonen som slør.
Bra omtale av denne sterke boka! Vond å lese, men viktig at noen går så direkte inn i sykdommen som forfatteren gjør. (Naturlig nok).
Legg inn en kommentar